Stakkars psykologen min....

[Gjest paola28]

Psykologen min framstår som en stødig og sterk person som tåler det meste. Men h-n har fortalt meg om selvmordsplanene h-an gikk med som yngre. Hvordan moren sviktet, om faren som aldri var til stede... Synes det var tøft å høre dette og nå synes jeg synd på vedkommende. Men føles litt rart. Opplevde også at fastlegen min søt og bar seg om alt mulig om merknader fra fylkeslegen til økonomiske problemer hver gang jeg var hos han. Det endte med at jeg byttet lege.

[Gjest tusenfryden]

Hvilke "proffe" folk er det du er så uheldig å hjelpes av da?

Du får gjøre denne psykologen oppmerksom på hvem som skal hjelpe hvem her!!

[Gjest Geir]

''Psykologen min framstår som en stødig og sterk person som tåler det meste. Men h-n har fortalt meg om selvmordsplanene h-an gikk med som yngre. Hvordan moren sviktet, om faren som aldri var til stede...''

''Opplevde også at fastlegen min søt og bar seg om alt mulig om merknader fra fylkeslegen til økonomiske problemer hver gang jeg var hos han.''

Send dem en faktura for hver gang dette skjer! (Egenandel)

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Er det en psykolog med driftsavtale på privatmarkedet du går hos eller en alternativ behandler? Vet gestaltterapeuter ofte har en tilnærming der de deler av sine egne opplevelser i livet, men så er de jo regnet som alternative behandlere da og man må bekoste det selv.

Jeg synes psykologens egen vanskelige oppvekst og suicidalplaner ikke burde vært noe han tok opp med deg. Fordi nå begynner du å føle medlidenhet med han. Kanskje er det slik at du føler behov for å nærmest "ta deg litt av han", passe på at han har det bra/bedre osv.? I terapi er det jo deg og ditt som skal behandles og prates om, ikke han...

Vet ikke hvordan jeg hadde vilt forholdt meg til dette om jeg var deg. Kanskje overveid å finne en annen. Særlig om hans betroelser fortsetter...

[bibben]

Interessant tema du tar opp her. Grensegangen mellom det å være en nærværende og empatisk terapeut med hele seg, og til det å være profesionel.

Jeg har i stor utstrekning opplevd det samme som det du beskriver. I begynnelsen følte jeg meg beæret over at behandleren min kom med slike "betroelser". At vedkommende ønsket å trekke meg inn på hennes banehalvdel. Etterhvert tok det av, og jeg følte at jeg forsvant i alle beretningene om hennes liv. Som deg har jeg også blitt eksponert for min behandlers "traumatiske" opplevelser både ting fra fortiden og hendelser av nyere dato. Da har jeg virkelig gjort meg umake med å komme med gode råd eller støttende kommentarer. Jeg er blitt svært berørt av det hun har fortalt, trolig fordi jeg er blitt så knyttet til henne, og at jeg så gjerne vil "betale" litt tilbake for alt det gode jeg har mottatt av henne.

Jeg har lurt på om det er noe ved meg som fremelsker slik fortrolighet. Jeg har som deg også komme veldig nær innpå min fastlege. Ja, litt i tråd med det du beskriver.

Konsekvensen av dette er at jeg på sett og vis har mistet muligheten for den hjelpen jeg skulle få. Jeg blir mer opptatt av behandlerens tanker og følelser enn mine egne. Jeg føler at jeg må holde mine alvorlige tanker og problemer tilbake fordi jeg ikke vil belaste henne. Fordi hun har vist meg så mye av sin sårbarhet, vet jeg at jeg ikke kan "ta ut" det jeg skulle ønske.

Jeg har ofte lurt på hva jeg kan gjøre for å motvirke denne "magnetismen" jeg har på autoriteter. Hva er det ved meg som inviterer til denne form for betroelser og nærhet. Har noen et godt råd eller to?

Jeg er også engstelig for at dette vil skje i fremtidige relasjoenr til behandlere og autoriteter, noe som gjør at jeg blir reservert, og er litt motvillig til å møte nye behandlere.

[Gjest tusenfryden]

Interessant tema du tar opp her. Grensegangen mellom det å være en nærværende og empatisk terapeut med hele seg, og til det å være profesionel.

Jeg har i stor utstrekning opplevd det samme som det du beskriver. I begynnelsen følte jeg meg beæret over at behandleren min kom med slike "betroelser". At vedkommende ønsket å trekke meg inn på hennes banehalvdel. Etterhvert tok det av, og jeg følte at jeg forsvant i alle beretningene om hennes liv. Som deg har jeg også blitt eksponert for min behandlers "traumatiske" opplevelser både ting fra fortiden og hendelser av nyere dato. Da har jeg virkelig gjort meg umake med å komme med gode råd eller støttende kommentarer. Jeg er blitt svært berørt av det hun har fortalt, trolig fordi jeg er blitt så knyttet til henne, og at jeg så gjerne vil "betale" litt tilbake for alt det gode jeg har mottatt av henne.

Jeg har lurt på om det er noe ved meg som fremelsker slik fortrolighet. Jeg har som deg også komme veldig nær innpå min fastlege. Ja, litt i tråd med det du beskriver.

Konsekvensen av dette er at jeg på sett og vis har mistet muligheten for den hjelpen jeg skulle få. Jeg blir mer opptatt av behandlerens tanker og følelser enn mine egne. Jeg føler at jeg må holde mine alvorlige tanker og problemer tilbake fordi jeg ikke vil belaste henne. Fordi hun har vist meg så mye av sin sårbarhet, vet jeg at jeg ikke kan "ta ut" det jeg skulle ønske.

Jeg har ofte lurt på hva jeg kan gjøre for å motvirke denne "magnetismen" jeg har på autoriteter. Hva er det ved meg som inviterer til denne form for betroelser og nærhet. Har noen et godt råd eller to?

Jeg er også engstelig for at dette vil skje i fremtidige relasjoenr til behandlere og autoriteter, noe som gjør at jeg blir reservert, og er litt motvillig til å møte nye behandlere.

"Jeg har ofte lurt på hva jeg kan gjøre for å motvirke denne "magnetismen" jeg har på autoriteter. Hva er det ved meg som inviterer til denne form for betroelser og nærhet. Har noen et godt råd eller to?"

Jeg lurer på, er du en person med et såkalt godt morsinstinkt?

Er du veldig opptatt av alle andre enn deg selv?

Da kan svaret ligge her! ( Jeg er også magnet på folk. )

Det er ikke så lett, men du står ikke i noe takknemlighetsgjeld til din behandler i det hele tatt! Hun lever av å behandle folk, og burde dessuten vært mer profesjonell. Sånne psykologer er til ¨spy av!! Snakk om liten selvrespekt... Huffameg!

[Gjest lizzenja]

Jeg vil tro det er en litt bevisst form for at du skal sette tankene i sving, for å øke din selvfølelse. De vil nok på sitt vis fortelle deg at mange har vond bagasje, inkludert dem selv, men at det samtidig er mulig å reise seg igjen. Slik de har gjort selv, fått god utdannelse, blitt leger og psykiatere osv.

Når dette er sagt, har de nok funne noe i deg som sier at du er en person de kan prate med, ikke bare behandle. Jeg er en slik person selv, som svært ofte får høre/vite mer enn jeg bør. Tror du kan ta det som et kompliment.

Samtidig håper jeg de også gjør jobben sin, nemlig å yte deg den hjelp du trenger.

[Gjest bippp]

Dette synes jeg ikke har noe i en terapisituasjon å gjøre. Kanskje denne psykologen trenger terapi selv? Men det er da ikke din oppgave?

[Gjest D*lilith]

Det var ikke mye synd på han,han skal jo ikke snakke om sånt til deg...

[Gjest this is a signature]

Hva sikter du til? At personer betror seg lett til deg?

Jeg finner det merkelig at fastlege og terapeut kommer med sånne ting til deg..Det er kanskje ikke så profesjonelt..