Psykopat og psykoparoffer

[Gjest bippp]

Ja, denne overfokuseringen på at man er et offer er heller ikke sunt. Et voksent menneske kan sjeldent fraskrive seg alt ansvar for en vond situasjon uansett.

Ser du på deg selv som et offer, så blir du i situasjonen/forholdet, lar deg mishandle, bli trakkasert osv. Det er å la denne peronen vinne, skulle heller vært skuddpremie på "sånne!"

[Gjest Spekepølse]

Tror det er av avgjørende betydning at offer rollen defineres så presist som mulig. Tror ikke at man kan forvente å finne hjelp hos det offentlige for dette. Men det virkelige offer vet best om h*n er det. Men når offerrollen er definert tror jeg det er mulig å gå videre i livet. For først da forstår man at man 'må vekk' fra psykopatens diktatur. Først da kan man jobbe med veien fremover (selvom det er tungt).

Hjelp til problemene sine får man så lenge man har problemer, det er vel litt av poenget - problemene er ikke unike for psykopatoffer.

At man skal ha hjelp til å komme seg ut av et slikt forhold kan jeg skjønne kan være vanskeligere. Men her er vel poenget at det ikke er nok å tenke "jeg er psykopatoffer, jeg må ut", men heller faktisk innse at det er en mengde konkrete grunner til at man bør komme seg ut av forholdet.

[chico60]

Men samtidig skjønner jeg folks behov for å klamre seg til psykopatoffertittelen.

Etter det de har blitt utsatt for (uansett hvilke diagnose "psykopaten" måtte ha) har det gjort noe med offeret, og det er klart at om man kan stemple den som har gjort dette mot en som en av de verste blant de verste (psykopat) - så virker det betryggende og som et forsvar for en selv. Da er det ikke noen som helst tvil om at en har hatt det fælt.

man trenger egentlig ikke dette for å få den sympatien man har krav på og den hjelpen man trenger, men kan man bruke stemplet psykopat er man på den trygge siden, da kan ingen tvile på at en har hatt det fælt.

Jeg har selv vært i en slik situasjon, det var først og fremst oflk rundtmeg som kaldte vedkommende psykopat, og jeg fikk det til å stemme, men jeg vil ikke si den dagi dag at vedkommende er det, for det kan være mange andre grunner til at vedkommende oppførte seg på den bestemte måten. Det hjelper meg lite å se på meg selv som psykopatoffer.

En ting er sikkert at psykopatens rolle opp i det hele først og fremst må diagnostiseres (og det er det bare offeret som forstår). Det neste blir å konstatere at man er et offer. Deretter gå videre. Og den dagen du med hevet hode kan si at du ikke lenger er et ps. offer, da har du nådd ditt mål.

[Melba1365380968]

Man burde i alle fall se på hvorfor man godtar slik behandling over tid.

Ofte er vel problemet at en slik dårlig behandling skjer så gradvis at alle grensene blir flyttet bare mikroskopisk av gangen, og dermed er det vanskelig å oppdage det selv. Man prøver å gjøre det beste ut av situasjonen, og ingen av fornærmelsene er så store at man føler man kan reagere på dem. Det er jo også en psykopats framgangsmåte å få offeret til å føle at det er offeret det er noe galt med. Det er offeret som selv "opplever" det som skjer som noe ille, mens det i psykopatens øyne ikke er noe ille.

For eksempel er det jo ikke noe vanskelig dersom en slik dårlig behandling begynner med en drapstrussel å skjønne at dette er langt over streken, mens hvis det gradvis går så langt over streken at en drapstrussel bare er en liten fortsettelse på alle tidligere trussel, så er det vanskelig å skjønne at nå har det gått for langt.

Kronglete skrevet av meg, sorry for det, men poenget er at ingen blir offer, eller "offer" eller "psykopatoffer" dersom de selv klarte å se det klart. Det er min erfaring.

For øvrig har det hjulpet meg å se at det er han som i mitt tilfelle har skadet meg som det er noe galt med. Det er hans virkelighetsoppfatning som er helt skrudd, ikke min. Og psykologen min mener at han er psykopat på alle mulige punkter.

[Noranusk]

Jeg mener ikke at de skadelidendes problemer skal skyves bort.

Jeg mener at skadevolders diagnose er relativt uviktig i denne saken. Har "psykopatoffer" det svært forskjellig fra "borderlineoffer" eller "alkoholikeroffer"?

Jeg må si meg enig med deg. Det spiller ingen rolle om man er utøvende eller "offer".

Man har da ansvar for sine handlinger og reaksjoner uansett hvilken side man befinner seg på.

Selv har jeg erfart at vedkommende som drev psykisk terrorr med meg har påtatt seg den rollen vi nå diskuterer. .. Han er blitt redd meg fordi jeg er sterk psykisk og ikke lot meg knekke og fordi han er veldig paranoid tror han at jeg gjør det samme mot han som han gjorde mot meg. Projisering?

Det er leit at vi aldri fikk snakket ut om tingene. Det nytter ikke uansett hva jeg gjør, fordi han tror alltid at jeg har en skjult agenda, nettopp fordi han har det selv.

[Gjest Spekepølse]

Jeg må si meg enig med deg. Det spiller ingen rolle om man er utøvende eller "offer".

Man har da ansvar for sine handlinger og reaksjoner uansett hvilken side man befinner seg på.

Selv har jeg erfart at vedkommende som drev psykisk terrorr med meg har påtatt seg den rollen vi nå diskuterer. .. Han er blitt redd meg fordi jeg er sterk psykisk og ikke lot meg knekke og fordi han er veldig paranoid tror han at jeg gjør det samme mot han som han gjorde mot meg. Projisering?

Det er leit at vi aldri fikk snakket ut om tingene. Det nytter ikke uansett hva jeg gjør, fordi han tror alltid at jeg har en skjult agenda, nettopp fordi han har det selv.

Interessant sirkel det der, så lenge begge står på sitt:) Umulig å vite hvem som er hva...

[Melba1365380968]

Jeg må si meg enig med deg. Det spiller ingen rolle om man er utøvende eller "offer".

Man har da ansvar for sine handlinger og reaksjoner uansett hvilken side man befinner seg på.

Selv har jeg erfart at vedkommende som drev psykisk terrorr med meg har påtatt seg den rollen vi nå diskuterer. .. Han er blitt redd meg fordi jeg er sterk psykisk og ikke lot meg knekke og fordi han er veldig paranoid tror han at jeg gjør det samme mot han som han gjorde mot meg. Projisering?

Det er leit at vi aldri fikk snakket ut om tingene. Det nytter ikke uansett hva jeg gjør, fordi han tror alltid at jeg har en skjult agenda, nettopp fordi han har det selv.

Jeg synes ikke det du skriver om et "offers" ansvar for egne reaksjoner er særlig nyansert. Selvsagt, i teorien har man ansvar for sine reaksjoner, men når man i møte med en person som fullstendig overkjører deg over lang tid, så er det ikke veldig lett å ha kontakt med hvem en selv er lenger. Det som skjedde med meg etter lang tids faktisk fangenskap hos en psykopat, var at jeg tilslutt så hele verden gjennom hans øyne. Jeg tenkte som ham og reagerte instinktivt sånn som jeg trodde han forventet. Det var min måte å overleve på. Men jeg hadde mentalt koblet ut all resonnering for lenge siden, og handlet kun på overlevelsesinstinkt.

I ettertid er det noe jeg jobber aktivt med i terapi å forstå at det var ikke "mine" handlinger, tanker og avkorta følelser jeg opplevde, men hans. JEG hadde aldri reagert på den måten, hvis jeg hadde hatt kontakt med meg selv på noe som helst nivå. Jeg var en zombi, og det har tatt meg mange år å forstå. Det er dette som skjer når en mister seg selv litt etter litt gradvis i møte med en psykopat, og ikke har mulighet til å komme seg vekk. Min situasjon var helt ekstrem, og jeg hadde virkelig ikke noen muligheter til verken å forsvare meg eller flykte derfra. Jeg var fanget, i uvisshet om jeg kom til å overleve. Det er vanskelig å ikke tenke på seg selv som et offer i denne sammenhengen.

Ja, jeg er et offer. Jeg hadde ingenting med hvordan han valgte å håndtere situasjonen da. Jeg prøvde kun å overleve. Og jeg klarte det. Og det gjør meg ingenting å kalle meg selv et offer, fordi jeg hadde virkelig ingen skyld i det som skjedde. Jeg bare var der, og det i mange måneder.

[Gjest det n'te offer]

Interessant sirkel det der, så lenge begge står på sitt:) Umulig å vite hvem som er hva...

Nei der tar du feil. Det er ikke umulig å vite hvem som er hvem/hva som er hva - hvis du har tilstrekkelig med innsikt i psykopatens diktatur.

[Gjest bippp]

Jeg synes ikke det du skriver om et "offers" ansvar for egne reaksjoner er særlig nyansert. Selvsagt, i teorien har man ansvar for sine reaksjoner, men når man i møte med en person som fullstendig overkjører deg over lang tid, så er det ikke veldig lett å ha kontakt med hvem en selv er lenger. Det som skjedde med meg etter lang tids faktisk fangenskap hos en psykopat, var at jeg tilslutt så hele verden gjennom hans øyne. Jeg tenkte som ham og reagerte instinktivt sånn som jeg trodde han forventet. Det var min måte å overleve på. Men jeg hadde mentalt koblet ut all resonnering for lenge siden, og handlet kun på overlevelsesinstinkt.

I ettertid er det noe jeg jobber aktivt med i terapi å forstå at det var ikke "mine" handlinger, tanker og avkorta følelser jeg opplevde, men hans. JEG hadde aldri reagert på den måten, hvis jeg hadde hatt kontakt med meg selv på noe som helst nivå. Jeg var en zombi, og det har tatt meg mange år å forstå. Det er dette som skjer når en mister seg selv litt etter litt gradvis i møte med en psykopat, og ikke har mulighet til å komme seg vekk. Min situasjon var helt ekstrem, og jeg hadde virkelig ikke noen muligheter til verken å forsvare meg eller flykte derfra. Jeg var fanget, i uvisshet om jeg kom til å overleve. Det er vanskelig å ikke tenke på seg selv som et offer i denne sammenhengen.

Ja, jeg er et offer. Jeg hadde ingenting med hvordan han valgte å håndtere situasjonen da. Jeg prøvde kun å overleve. Og jeg klarte det. Og det gjør meg ingenting å kalle meg selv et offer, fordi jeg hadde virkelig ingen skyld i det som skjedde. Jeg bare var der, og det i mange måneder.

Ja, jeg også kan forstå den betydning av å være et offer. MEN jeg mener det er stor forskjell på å være et offer og å gå inn i offer-rollen. Skjønner godt at du i den situasjonen du var i, følte deg som et offer ja, høres helt forferdelig ut.

For meg er det å innta offer-rollen det samme som å (i ettertid når man er kommet seg bort) det samme som å leve som et offer. Å innta stakkars-meg-rollen, om du skjønner. Mulig jeg bruker dette begrepet feil, men det er hva jeg legger i dette. Hvis jeg skal se på meg selv som et offer resten av livet, så tror jeg ikke jeg vil komme meg videre. Det vil knekke meg, tror jeg. Mulig jeg spiller tøff, jeg er veldig forbannet på en del personer, derfor nekter jeg å si at de gjorde meg til et offer. Er jeg helt på tyttebærtur....igjen?? Det ringer en bjelle her om at dette kanskje er en form for selvbeskyttelse også, et forsvar imot å ta innover meg det som gjør så vondt. Sorry, langt og kronglete dette innlegget :-)

[Glimtipper]

Ofte er vel problemet at en slik dårlig behandling skjer så gradvis at alle grensene blir flyttet bare mikroskopisk av gangen, og dermed er det vanskelig å oppdage det selv. Man prøver å gjøre det beste ut av situasjonen, og ingen av fornærmelsene er så store at man føler man kan reagere på dem. Det er jo også en psykopats framgangsmåte å få offeret til å føle at det er offeret det er noe galt med. Det er offeret som selv "opplever" det som skjer som noe ille, mens det i psykopatens øyne ikke er noe ille.

For eksempel er det jo ikke noe vanskelig dersom en slik dårlig behandling begynner med en drapstrussel å skjønne at dette er langt over streken, mens hvis det gradvis går så langt over streken at en drapstrussel bare er en liten fortsettelse på alle tidligere trussel, så er det vanskelig å skjønne at nå har det gått for langt.

Kronglete skrevet av meg, sorry for det, men poenget er at ingen blir offer, eller "offer" eller "psykopatoffer" dersom de selv klarte å se det klart. Det er min erfaring.

For øvrig har det hjulpet meg å se at det er han som i mitt tilfelle har skadet meg som det er noe galt med. Det er hans virkelighetsoppfatning som er helt skrudd, ikke min. Og psykologen min mener at han er psykopat på alle mulige punkter.

Jeg forstår mye angående hva som skjer i en slik relasjon. Nå vet jeg ikke detaljene rundt det du opplevde, men slik du presenterer det, så kan det skje igjen under de rette forutsetningene?

Selv føler jeg i hvert fall mer styrke ved å si i ettertid at "det hadde jeg ikke latt skje igjen".

Men som sagt, jeg vet ikke detaljene rundt ditt liv. Kanskje ble du holdt fanget eller var et barn (eller ung til sinns) eller noe annet.

[Melba1365380968]

Jeg forstår mye angående hva som skjer i en slik relasjon. Nå vet jeg ikke detaljene rundt det du opplevde, men slik du presenterer det, så kan det skje igjen under de rette forutsetningene?

Selv føler jeg i hvert fall mer styrke ved å si i ettertid at "det hadde jeg ikke latt skje igjen".

Men som sagt, jeg vet ikke detaljene rundt ditt liv. Kanskje ble du holdt fanget eller var et barn (eller ung til sinns) eller noe annet.

Under de rette forutsetninger, dvs under de verst tenkelige forutsetninger, så kan det helt klart skje igjen. Men jeg har lært meg voldsomt mange faresignaler som jeg prøver å ikke la styre livet mitt totalt fordi da blir jeg sittende i min egen stue resten av livet mitt...

Jeg er en voksen, yrkesaktiv person med veldig høy utdannelse. Jeg hadde aldri i verden forutsett at jeg ikke skulle kunne lese slike signaler fra en annen person som utgir seg for å være en voksen, ansvarsbevisst og høyt utdannet person. Jeg ble rett og slett rundlurt i jobbsammenheng, og fant ikke ut av det før jeg var uten mulighet til å komme meg vekk. Uten forbindelse med omverdenen var jeg overlatt til hans enorme humørsvigninger og tilfeldige avgjørelser som direkte omhandlet om jeg skulle leve eller dø.

Jeg håper og tror, det må jeg, at jeg kan si til meg selv og være sikker på at "det hadde jeg aldri i verden latt skje igjen". Men egentlig kan jeg ikke si det heller, fordi det var ikke jeg som LOT det skje. Jeg var faktisk et offer fullstendig uten mulighet til å foreta meg noe som helst, og hadde jeg prøvd på det så hadde jeg ikke vært her i dag.

Jeg vet at min historie er ekstrem. Derfor er det så fint å kunne diskutere anonymt her med andre som har opplevd noe litt lignende. Ingen andre jeg kjenner skjønner noe av det jeg går igjennom.

[Glimtipper]

Under de rette forutsetninger, dvs under de verst tenkelige forutsetninger, så kan det helt klart skje igjen. Men jeg har lært meg voldsomt mange faresignaler som jeg prøver å ikke la styre livet mitt totalt fordi da blir jeg sittende i min egen stue resten av livet mitt...

Jeg er en voksen, yrkesaktiv person med veldig høy utdannelse. Jeg hadde aldri i verden forutsett at jeg ikke skulle kunne lese slike signaler fra en annen person som utgir seg for å være en voksen, ansvarsbevisst og høyt utdannet person. Jeg ble rett og slett rundlurt i jobbsammenheng, og fant ikke ut av det før jeg var uten mulighet til å komme meg vekk. Uten forbindelse med omverdenen var jeg overlatt til hans enorme humørsvigninger og tilfeldige avgjørelser som direkte omhandlet om jeg skulle leve eller dø.

Jeg håper og tror, det må jeg, at jeg kan si til meg selv og være sikker på at "det hadde jeg aldri i verden latt skje igjen". Men egentlig kan jeg ikke si det heller, fordi det var ikke jeg som LOT det skje. Jeg var faktisk et offer fullstendig uten mulighet til å foreta meg noe som helst, og hadde jeg prøvd på det så hadde jeg ikke vært her i dag.

Jeg vet at min historie er ekstrem. Derfor er det så fint å kunne diskutere anonymt her med andre som har opplevd noe litt lignende. Ingen andre jeg kjenner skjønner noe av det jeg går igjennom.

Historien din er ekstrem og jeg setter pris på at du orker å dele den. Jeg er svært glad du overlevde og har det bedre i dag

[Melba1365380968]

Ja, jeg også kan forstå den betydning av å være et offer. MEN jeg mener det er stor forskjell på å være et offer og å gå inn i offer-rollen. Skjønner godt at du i den situasjonen du var i, følte deg som et offer ja, høres helt forferdelig ut.

For meg er det å innta offer-rollen det samme som å (i ettertid når man er kommet seg bort) det samme som å leve som et offer. Å innta stakkars-meg-rollen, om du skjønner. Mulig jeg bruker dette begrepet feil, men det er hva jeg legger i dette. Hvis jeg skal se på meg selv som et offer resten av livet, så tror jeg ikke jeg vil komme meg videre. Det vil knekke meg, tror jeg. Mulig jeg spiller tøff, jeg er veldig forbannet på en del personer, derfor nekter jeg å si at de gjorde meg til et offer. Er jeg helt på tyttebærtur....igjen?? Det ringer en bjelle her om at dette kanskje er en form for selvbeskyttelse også, et forsvar imot å ta innover meg det som gjør så vondt. Sorry, langt og kronglete dette innlegget :-)

Helt enig, det er forskjell på å være et offer og å gå inn i offer-rollen. Hvis vi diskuterer på dette grunnlaget, så kan det forstås som at noen velger å gå inn i en rolle som offer. Det er noe helt annet enn å ufrivillig være et offer.

Jeg forstår det at noen går inn i en offerrolle som mer et rop om oppmerksomhet/medfølelse eller noe i den duren. Jeg tenker her på folk som klager og klager over små ting i hverdagen som enkelt kan løses. Men disse folkene er ikke i stand til å innse at de har valgmuligheter, de velger heller å klage og syte. Det er noe helt annet enn å reelt ikke ha valgmuligheter, det er bra sikkert...

Vet ikke om jeg tenker på samme måte som deg når det gjelder å "innse at han gjorde meg til et offer". Jeg synes derimot det hjelper meg å se klart at det var ikke noe jeg kunne ha gjort for å hjelpe meg selv. Det er jæ... hardt og brutalt, men jeg jobber i ettertid i terapi nå med å se at det at jeg faktisk ikke foretok meg noenting betyr ikke at jeg var "svak" eller lignende, men det var den eneste måten jeg kunne overleve på. Hadde jeg gjort noe som helst som ikke falt i god jord, så hadde jeg vært steindød idag.

Det har tatt meg mange år å komme fram til denne tankeløsningen for min egen del. Jeg har tvilt og tvilt på mine evner til å utføre alt fra det enkleste til det mest kompliserte, men nå skjønner jeg at så lenge jeg klarer å bygge opp nok ressurser til å møte utfordringen, så kan jeg klare hva som helst. Men i møte med en psykopat blir ofte utfordringen mye større enn ressursene man har, og dermed går det ikke bra.

[Gjest Jente31]

"Psykopatoffer" er ingen diagnose eller gruppe som er klart definert. Ei heller vet en om de som kaller seg det har vært utsatt for en psykopat, en drittsekk, eller om det er de selv som er psykopaten eller drittsekken.

Psykopat er heller ikke et enten eller. Det er alt fra grensetilfeller til de verste sadister.

Det er heller ingen grunn til å anta at utøvers diagnose er viktig for utformingen av en posttraumatisk lidelse. Om du blir slått av en som kun er sint, en med tvangslidelse, ruslidelse, schizofreni eller en psykopat, har lite betydning for den som blir slått.

Anbefaler at vi legger "psykopatoffer"-temaet dødt.

Ser at du anbefaler å legge temaet dødt. Men jeg vil gjerne kommentere ( bare legge til) en ting, siden andre også har gjort det..

Du skriver:

''eller om det er de selv som er psykopaten eller drittsekken.''

Jeg vil bare legge til at vi må ikke glemme at en som har vært utsatt for en psykopat, drittsekk eller hva det måtte være; kansje har masse skyldfølelse og klandrer seg selv for at vedkommede var voldelig.

Jeg ser ikke på meg selv som et offer (vil iallefall ikke være det) fordi jeg var sammen med en som slo både barna og meg.

Men jeg har hatt masse skyldfølelse, og t.o.m nesten klart å overbevise meg selv om at jeg var drittsekken (eller psykopaten) selv..

Mao har jeg lett og lett etter feil ved meg selv, som må ha ført til hans adferd.

"hva gjorde jeg galt.." osv.

[Melba1365380968]

Historien din er ekstrem og jeg setter pris på at du orker å dele den. Jeg er svært glad du overlevde og har det bedre i dag

Tusen takk :-) Det har vært stunder, og er fortsatt noen av dem, hvor jeg tenker at det hadde vært mye lettere og bedre om jeg ikke hadde overlevd. Ettertiden med alvorlig ptsd og masse dissosiering har vært et enda verre helvete, fordi jeg har gjenopplevd det som skjedde så mange ganger. Men det går litt bedre med meg nå.. (ihvertfall idag ;-) )

[Gjest Jente31]

Tusen takk :-) Det har vært stunder, og er fortsatt noen av dem, hvor jeg tenker at det hadde vært mye lettere og bedre om jeg ikke hadde overlevd. Ettertiden med alvorlig ptsd og masse dissosiering har vært et enda verre helvete, fordi jeg har gjenopplevd det som skjedde så mange ganger. Men det går litt bedre med meg nå.. (ihvertfall idag ;-) )

Jeg vil bare si at jeg er enig med glimtipper, og jeg håper at din fremtid etterhvert vil bli enda bedre, og bringe deg mye glede :-)

[Glimtipper]

Tusen takk :-) Det har vært stunder, og er fortsatt noen av dem, hvor jeg tenker at det hadde vært mye lettere og bedre om jeg ikke hadde overlevd. Ettertiden med alvorlig ptsd og masse dissosiering har vært et enda verre helvete, fordi jeg har gjenopplevd det som skjedde så mange ganger. Men det går litt bedre med meg nå.. (ihvertfall idag ;-) )

Jeg kan sympatisere med den.

Hold ut

[Gjest det n'te offer]

Ser at du anbefaler å legge temaet dødt. Men jeg vil gjerne kommentere ( bare legge til) en ting, siden andre også har gjort det..

Du skriver:

''eller om det er de selv som er psykopaten eller drittsekken.''

Jeg vil bare legge til at vi må ikke glemme at en som har vært utsatt for en psykopat, drittsekk eller hva det måtte være; kansje har masse skyldfølelse og klandrer seg selv for at vedkommede var voldelig.

Jeg ser ikke på meg selv som et offer (vil iallefall ikke være det) fordi jeg var sammen med en som slo både barna og meg.

Men jeg har hatt masse skyldfølelse, og t.o.m nesten klart å overbevise meg selv om at jeg var drittsekken (eller psykopaten) selv..

Mao har jeg lett og lett etter feil ved meg selv, som må ha ført til hans adferd.

"hva gjorde jeg galt.." osv.

Det er derfor en falliterklæring å forsøke å snu denne diagnosen. For det er jo akkurat det psykopaten er kjent for. Han er så dyktig på å manipulere at offeret i mange tilfelle er tilbøyelig til å tro at det er han/henne som er årsaken. Denne holdningen må derfor ALDRI få rotfete seg!

[Gjest det n'te offer]

Jeg vil bare si at jeg er enig med glimtipper, og jeg håper at din fremtid etterhvert vil bli enda bedre, og bringe deg mye glede :-)

Jeg registrer og tror at vi alle kan komme i den samme situasjonen og med den samme personen. Men som NHD tidl har ment det er jeg overbevist om er til alle beste og ikke minst deg selv om du ikke ønsker være et offer og det er MAKTSPRÅKET. Et språk jeg ikke kjenner men noe jeg håper å få hjelp til når den tiden evt kommer da jeg igjen må konfronteres med vedk. Min psykolog vet lite om psykopati og derfor har jeg sluttet, men jeg er blitt lovet hjelp den dagen jeg trenger råd rundt en evt situasjon der et objektiv syn uansett er viktig å få hjelp til.

[Gjest bippp]

Helt enig, det er forskjell på å være et offer og å gå inn i offer-rollen. Hvis vi diskuterer på dette grunnlaget, så kan det forstås som at noen velger å gå inn i en rolle som offer. Det er noe helt annet enn å ufrivillig være et offer.

Jeg forstår det at noen går inn i en offerrolle som mer et rop om oppmerksomhet/medfølelse eller noe i den duren. Jeg tenker her på folk som klager og klager over små ting i hverdagen som enkelt kan løses. Men disse folkene er ikke i stand til å innse at de har valgmuligheter, de velger heller å klage og syte. Det er noe helt annet enn å reelt ikke ha valgmuligheter, det er bra sikkert...

Vet ikke om jeg tenker på samme måte som deg når det gjelder å "innse at han gjorde meg til et offer". Jeg synes derimot det hjelper meg å se klart at det var ikke noe jeg kunne ha gjort for å hjelpe meg selv. Det er jæ... hardt og brutalt, men jeg jobber i ettertid i terapi nå med å se at det at jeg faktisk ikke foretok meg noenting betyr ikke at jeg var "svak" eller lignende, men det var den eneste måten jeg kunne overleve på. Hadde jeg gjort noe som helst som ikke falt i god jord, så hadde jeg vært steindød idag.

Det har tatt meg mange år å komme fram til denne tankeløsningen for min egen del. Jeg har tvilt og tvilt på mine evner til å utføre alt fra det enkleste til det mest kompliserte, men nå skjønner jeg at så lenge jeg klarer å bygge opp nok ressurser til å møte utfordringen, så kan jeg klare hva som helst. Men i møte med en psykopat blir ofte utfordringen mye større enn ressursene man har, og dermed går det ikke bra.

Kan skjønne noe av det du sier, tror jeg. Jeg ble banket og slått og måtte spille "død" endel ganger i håp om at han skulle holde opp. Dette gjorde jeg jo for å overleve. Så skjønner litt hva du har gjennomgått ja, selv om du nok har hatt det verre enn meg. Jeg har vært utsatt for flere sånne idioter, om de er psykopater, eller har misbrukt meg, spiller vel ingen rolle. Angst og ptsd har jeg ihvertfall fått, og vanskelig for å stole på noen, at de vil meg godt osv.

Men man skal vært gla man lever og livet framover tørr jeg faktisk nå se mere positivt på. Er mye sint jeg da, ingen "piller meg på nesa" lenger, jeg tar igjen, det har jeg lært meg. Kanskje overreagerer jeg i mange sammenhenger, men bedre det enn ingenting. Nekter å gå inn i offer-rollen, det er min største skrekk, da jeg kjenner en del som er slik.