Asperger som grunndiagnose?

[Gjest Perlegrynet]

Hvor tidlig begynte man å kunne klassifisere mennesker med Asperger her i Norge? Kunne man på 60-tallet stille en slik diagnose på en intelligent liten pode som var veldig sjenert og usikker? Er det mange meget høyt fungerende (normale) Aspergere som ville blitt feildiagnostisert i psykiatrien? Er det slik at de fleste Aspergere har tilleggsdiagnoser innen personlighetsforstyrrelsesaspektet, og kan man da lett bli puttet i "feil bås" som f.eks. få en Boarderline diagnose ? Eller er det slik at man kan ha/få begge diagnosene uten at den ene evt. er feil?

[Gjest Spekepølse]

Vet at intelligente barn pga tilpasningsvansker kan ende opp med adhddiagnoser og borderlinediagnoser.

Har du sett denne siden?

http://www.nt.ntnu.no/users/ystenes/vitenskap/barn/hjelp/

Mye interessant lesning her om barn som er veldig inteligente og de problemene de støter på.

[double]

''Hvor tidlig begynte man å kunne klassifisere mennesker med Asperger her i Norge?''

Så vidt jeg vet ble ikke Asperger syndrom kjent i skandinavisk psykiatri før på 1990-tallet.

''Kunne man på 60-tallet stille en slik diagnose på en intelligent liten pode som var veldig sjenert og usikker?''

Asperger syndrom fikk ikke navnet sitt før etter Hans Asperger døde, da Lorna Wing brukte dette navnet på syndromet i en artikkel i 1981. Jeg har ikke hørt eller lest om noen i Norge som hadde kjenskap til syndromet før dette.

''Er det mange meget høyt fungerende (normale) Aspergere som ville blitt feildiagnostisert i psykiatrien?''

Ja, det er mange som har blitt og som fortsatt blir feildiagnostisert. Innen for hvilke diagnoser (prosetvis) disse havnet/havner vet jeg ikke. Det eneste jeg vet på dette området er at aspergere ofte blir tatt for å være deprimert (selv når de ikke er det) og at mange får diagnose innenfor angstlidelser.

''Er det slik at de fleste Aspergere har tilleggsdiagnoser innen personlighetsforstyrrelsesaspektet, og kan man da lett bli puttet i "feil bås" som f.eks. få en Boarderline diagnose ? Eller er det slik at man kan ha/få begge diagnosene uten at den ene evt. er feil?''

Jeg tror nok heller det er sånn at aspergere kan bli "misforstått" å ha en personlighetsforstyrrelse, mens det egentlig er sånn at en del av symptomene/problemene ved asperger kan ligne på noen personlighetsforstyrrelser. Hvis du ser forskjellen?

[Noranusk]

''Hvor tidlig begynte man å kunne klassifisere mennesker med Asperger her i Norge?''

Så vidt jeg vet ble ikke Asperger syndrom kjent i skandinavisk psykiatri før på 1990-tallet.

''Kunne man på 60-tallet stille en slik diagnose på en intelligent liten pode som var veldig sjenert og usikker?''

Asperger syndrom fikk ikke navnet sitt før etter Hans Asperger døde, da Lorna Wing brukte dette navnet på syndromet i en artikkel i 1981. Jeg har ikke hørt eller lest om noen i Norge som hadde kjenskap til syndromet før dette.

''Er det mange meget høyt fungerende (normale) Aspergere som ville blitt feildiagnostisert i psykiatrien?''

Ja, det er mange som har blitt og som fortsatt blir feildiagnostisert. Innen for hvilke diagnoser (prosetvis) disse havnet/havner vet jeg ikke. Det eneste jeg vet på dette området er at aspergere ofte blir tatt for å være deprimert (selv når de ikke er det) og at mange får diagnose innenfor angstlidelser.

''Er det slik at de fleste Aspergere har tilleggsdiagnoser innen personlighetsforstyrrelsesaspektet, og kan man da lett bli puttet i "feil bås" som f.eks. få en Boarderline diagnose ? Eller er det slik at man kan ha/få begge diagnosene uten at den ene evt. er feil?''

Jeg tror nok heller det er sånn at aspergere kan bli "misforstått" å ha en personlighetsforstyrrelse, mens det egentlig er sånn at en del av symptomene/problemene ved asperger kan ligne på noen personlighetsforstyrrelser. Hvis du ser forskjellen?

Takk for svaret. Helt forenlig med hva jeg vet og kan om dette syndromet, måtte bare ha bekeftelse på andre.

Tenker bare at det må være helt forferdelig å gå rundt og bli misforstått...

[Noranusk]

Vet at intelligente barn pga tilpasningsvansker kan ende opp med adhddiagnoser og borderlinediagnoser.

Har du sett denne siden?

http://www.nt.ntnu.no/users/ystenes/vitenskap/barn/hjelp/

Mye interessant lesning her om barn som er veldig inteligente og de problemene de støter på.

Takk for svaret. Ja, jeg vet dette. Har blitt kurset i syndromet, men hadde håpet å få fagpersonen her, til å svare meg.

Det går sikkert mange rundt med feildiagnoser, samtidig som hvis man ikke er åpen rundt sine problemer skaper det forvirring og lite forståelse fra omverdenen.

Det krever ærlighet og styrke for å få den riktige hjelpen. Man sier jo at Aspergere er så ærlige, men det er ikke min erfaring. De er åpne og har lett for å betro seg på visse områder, men du verden som de kan manipulere, lyve og lure deg hvis de vil det. Jeg vil tro at dette blir verre og verre og gjennomskue desto brightere vedkommende er. Er du enig?

[double]

Takk for svaret. Ja, jeg vet dette. Har blitt kurset i syndromet, men hadde håpet å få fagpersonen her, til å svare meg.

Det går sikkert mange rundt med feildiagnoser, samtidig som hvis man ikke er åpen rundt sine problemer skaper det forvirring og lite forståelse fra omverdenen.

Det krever ærlighet og styrke for å få den riktige hjelpen. Man sier jo at Aspergere er så ærlige, men det er ikke min erfaring. De er åpne og har lett for å betro seg på visse områder, men du verden som de kan manipulere, lyve og lure deg hvis de vil det. Jeg vil tro at dette blir verre og verre og gjennomskue desto brightere vedkommende er. Er du enig?

''Man sier jo at Aspergere er så ærlige, men det er ikke min erfaring. De er åpne og har lett for å betro seg på visse områder, men du verden som de kan manipulere, lyve og lure deg hvis de vil det. Jeg vil tro at dette blir verre og verre og gjennomskue desto brightere vedkommende er. Er du enig?''

Kan du fortelle litt mer om dette? Jeg har ikke erfart det samme som deg, og synes derfor det ville vært nyttig med en liten "utdyping" av hva du mener. Gjerne et eksempel eller to også, hvis du har tid

Min erfaring er at en f.eks kan komme med usanne forklaringer for å unngå å være med på noe som føles ubehagelig. Dette fordi personens erfaring er å ikke bli trodd. Andre forstår ikke den engentlige grunnen og en lærer seg å finne løgner som en vet eller antar vil virke mer sannsynlig for andre.

Ofte kan det også være at en selv ikke forstår grunnen, men siden andre krever en forklaring må en dikte opp noe en tror de vil akseptere. Altså en blir på en måte tvunget til å snakke usant fordi den egentlige grunnen ikke er forståelig for et menneske uten asperger, og derfor heller ikke vil være allment gyldig.

[skal]

Takk for svaret. Ja, jeg vet dette. Har blitt kurset i syndromet, men hadde håpet å få fagpersonen her, til å svare meg.

Det går sikkert mange rundt med feildiagnoser, samtidig som hvis man ikke er åpen rundt sine problemer skaper det forvirring og lite forståelse fra omverdenen.

Det krever ærlighet og styrke for å få den riktige hjelpen. Man sier jo at Aspergere er så ærlige, men det er ikke min erfaring. De er åpne og har lett for å betro seg på visse områder, men du verden som de kan manipulere, lyve og lure deg hvis de vil det. Jeg vil tro at dette blir verre og verre og gjennomskue desto brightere vedkommende er. Er du enig?

Det er ikke min erfaring etter å ha både jobbet m ungdom m asperger og studert med en. De har vært veldig ærlige. Og mindre manipulerende enn noen andre. Tror det handler mye om at mange ikke skjønner andre mennesker godt nok til å kunne manipulere.

Derimot kan nok en del adferd misforståes som manipulering, om man ikke kjenner til det.

[Noranusk]

''Man sier jo at Aspergere er så ærlige, men det er ikke min erfaring. De er åpne og har lett for å betro seg på visse områder, men du verden som de kan manipulere, lyve og lure deg hvis de vil det. Jeg vil tro at dette blir verre og verre og gjennomskue desto brightere vedkommende er. Er du enig?''

Kan du fortelle litt mer om dette? Jeg har ikke erfart det samme som deg, og synes derfor det ville vært nyttig med en liten "utdyping" av hva du mener. Gjerne et eksempel eller to også, hvis du har tid

Min erfaring er at en f.eks kan komme med usanne forklaringer for å unngå å være med på noe som føles ubehagelig. Dette fordi personens erfaring er å ikke bli trodd. Andre forstår ikke den engentlige grunnen og en lærer seg å finne løgner som en vet eller antar vil virke mer sannsynlig for andre.

Ofte kan det også være at en selv ikke forstår grunnen, men siden andre krever en forklaring må en dikte opp noe en tror de vil akseptere. Altså en blir på en måte tvunget til å snakke usant fordi den egentlige grunnen ikke er forståelig for et menneske uten asperger, og derfor heller ikke vil være allment gyldig.

Jeg har eksempler i massevis, og de er alt fra det uskyldigste til de langt mer alvorligere ting. Som jeg sa, dette kommer nok helt an på hvor godt sosialt vedkommende fungerer.

Jeg har erfart alt fra hvordan unngå å måtte dusje, hvordan få sympati, hvordan få en person til å kjøre til en bestemt destinasjon.

Det er nok like stor variasjon av oppfinsomhet og spekulasjon blandt dem som ellers i befolkningen. Jeg tror det kommer helt an på hvilket nivå de befinner seg på, akkurat som ellers i befolkningen.

[Noranusk]

Det er ikke min erfaring etter å ha både jobbet m ungdom m asperger og studert med en. De har vært veldig ærlige. Og mindre manipulerende enn noen andre. Tror det handler mye om at mange ikke skjønner andre mennesker godt nok til å kunne manipulere.

Derimot kan nok en del adferd misforståes som manipulering, om man ikke kjenner til det.

Er enig med deg i det du sier, men jeg har også opplevd det jeg forteller her.

Tror miljøet de er oppvokst i har utrolig mye å si for hvordan de lærer sin sosiale adferd, akkurat som ellers i befolkningen. Er løgn og manipulering en del av hverdagen fra de er små, så lærer de det...... vær du sikker.... og at de lærer, det vet vi ja fra all faktakunnskap de erverver seg. Men jeg tror faktisk det er slik med den sosiale biten også. Hvis man vil lære, så knekker man de sosiale kodene etter hvert, selvfølgelig blir det mye prøving og feiling, slik at man gjennomskuer dem forholdsvis lett og skjønner at her er det en person som "avviker" fra normalbefolkningen. Jeg liker egentlig ikke å si avvik fordi jeg mener at det er mangfoldet som er hele befolkningen og hva som er normalt og ikke normalt er vanskelig. Vi standariserer snart alt mulig.....det i seg selv synes jeg er ganske "odd"...

Nå prater jeg meg bort.... :-)

[Noranusk]

''Hvor tidlig begynte man å kunne klassifisere mennesker med Asperger her i Norge?''

Så vidt jeg vet ble ikke Asperger syndrom kjent i skandinavisk psykiatri før på 1990-tallet.

''Kunne man på 60-tallet stille en slik diagnose på en intelligent liten pode som var veldig sjenert og usikker?''

Asperger syndrom fikk ikke navnet sitt før etter Hans Asperger døde, da Lorna Wing brukte dette navnet på syndromet i en artikkel i 1981. Jeg har ikke hørt eller lest om noen i Norge som hadde kjenskap til syndromet før dette.

''Er det mange meget høyt fungerende (normale) Aspergere som ville blitt feildiagnostisert i psykiatrien?''

Ja, det er mange som har blitt og som fortsatt blir feildiagnostisert. Innen for hvilke diagnoser (prosetvis) disse havnet/havner vet jeg ikke. Det eneste jeg vet på dette området er at aspergere ofte blir tatt for å være deprimert (selv når de ikke er det) og at mange får diagnose innenfor angstlidelser.

''Er det slik at de fleste Aspergere har tilleggsdiagnoser innen personlighetsforstyrrelsesaspektet, og kan man da lett bli puttet i "feil bås" som f.eks. få en Boarderline diagnose ? Eller er det slik at man kan ha/få begge diagnosene uten at den ene evt. er feil?''

Jeg tror nok heller det er sånn at aspergere kan bli "misforstått" å ha en personlighetsforstyrrelse, mens det egentlig er sånn at en del av symptomene/problemene ved asperger kan ligne på noen personlighetsforstyrrelser. Hvis du ser forskjellen?

Ja, jeg ser forskjellen.

Du beskriver metoder for å bli skjønt, men like forbasket er det løgner de bruker for å vri seg unna. Ser du det da? Altså, aspergere lyver... de også, akkurat som andre uten syndromet.

Beklager at jeg er litt rotete i min besvarelse. Er nok litt for følelsesmessig engasjert i dette temaet og burde ikke sitte her å bruke tid på dette.

Det var greit å få tilbakemeldinger.

[Gjest Spekepølse]

Jeg har eksempler i massevis, og de er alt fra det uskyldigste til de langt mer alvorligere ting. Som jeg sa, dette kommer nok helt an på hvor godt sosialt vedkommende fungerer.

Jeg har erfart alt fra hvordan unngå å måtte dusje, hvordan få sympati, hvordan få en person til å kjøre til en bestemt destinasjon.

Det er nok like stor variasjon av oppfinsomhet og spekulasjon blandt dem som ellers i befolkningen. Jeg tror det kommer helt an på hvilket nivå de befinner seg på, akkurat som ellers i befolkningen.

Folk som er virkelig ærlige blir beskylt for både det ene og det andre, fx manipulering. Det tror jeg er fordi folk flest ikke egentlig er vant til å takle ekte ærlighet, bare en sosialt tilpasset variant av ærlighet. De som presenterer en ærlighet kan oppfattes som en trussel, og ofte ser man ikke det som ærlighet men oppfatter det som løgn eller manipulerende utsagn.

[Adriana]

Jeg vet ikke helt når man begynte å stille diagnosen Asperger, men før så fikk de ofte diagnosen autisme. Asperger er det samme som autisme. Den eneste forskjellen er at mennesker med Asperger har en normal/høy intelligens, mens de med autisme er psykisk utviklingshemmede.

Før i tiden kunne man gjerne kalle de med Asperger for "høytfungerende autister". Fordi autisme ofte henger sammen med lav intelligens ønsket de "høytfungerende" å få en annen diagnose, som viste at de ikke var uintelligente selv om de hadde autisme. Dermed fikk de diagnosen Asperger

Det er visstnok (vet ikke nok om det til å si noe sikkert) mange med Asperger som blir feildiagnostisert og forvekslet med en personlighetsforstyrrelse som kjennetegnes ved at man ikke ønsker kontakt med andre mennesker. Vet ikke hva den PFen kalles.

[double]

Ja, jeg ser forskjellen.

Du beskriver metoder for å bli skjønt, men like forbasket er det løgner de bruker for å vri seg unna. Ser du det da? Altså, aspergere lyver... de også, akkurat som andre uten syndromet.

Beklager at jeg er litt rotete i min besvarelse. Er nok litt for følelsesmessig engasjert i dette temaet og burde ikke sitte her å bruke tid på dette.

Det var greit å få tilbakemeldinger.

''Ja, jeg ser forskjellen. Du beskriver metoder for å bli skjønt, men like forbasket er det løgner de bruker for å vri seg unna.''

Jeg synes lite om at du bruker ord som "å vri seg unna", om aspergere som ønsker å unngå noe som er ubehagelig. Har du gått kurs vet du kanskje at ubehagelig for en med AS er noe langt annet enn ubehagelig for en ikke-autistisk person.

Har du noen gang erfart å ikke bli trodd når du har sagt sannhenten om noe? Eller å bli misforstått når du skal forklare noe, og uansett hvor mye du prøver så klarer du ikke få de andre til å forstå hva du mener?

Hvis du har kjent på den følelsen og frustrasjonen dette fører til, så kan du prøve å tenke deg hvordan det ville vært å oppleve dette hver dag, og kanskje også flere ganger i løpet av samme dag.

Når en person med AS kommer med en forklaring/grunn til hvorfor hun eller han ikke vil f.eks delta på noe spesielt uten å bli trodd skaper det frustrasjon. Når dette kanskje også fører til at en, to, tre eller fem mennesker skal samtale med personen om akkurat denne "dårlige undskyldningen" for å komme frem til "sannheten".. hvordan tror du da det føles?

Det personen har fortalt er jo sannheten, men for ikke-autistiske mennesker kan dette lett bli tatt som løgn, fordi det for dem virker ulogisk og uforståelig at "små bagateller" skal sette en stopper for noe.

Mennesker som ikke har erfaring med eller som ikke forstår en asperger, vil gjerne gjøre en stor sak ut av dette, i den mening å finne frem til den egentlige grunnen. Mange vil heller ikke gi seg med dette før de har nådd målet. Målet vil ikke være sannheten, men en "løgn" som gir en forklaring de kan forstå ut fra hva som er normalt akseptert.

Aspergeren "taper" uansett, for hvis målet ikke nås vil han/hun uansett bli ansett for å være en upålitelig løgner.

Etter å ha opplevd dette en rekke ganger vil mange aspergere kunne lære seg hva de kan oppgi som gyldige grunner. For å slippe alt oppstyret og alle ubehagelighetene sannheten fører til, er det like greit å kapitulere og komme med en løgn. Det er jo bare løgnene omverdenen forstår.

''Ser du det da? Altså, aspergere lyver... de også, akkurat som andre uten syndromet.''

Nei, jeg ser ikke det. For en asperger vil gjerne ikke ha noe behov for å lyve/snakke usant hvis han eller hun blir forstått og akseptert.

Det andre burde gjøre istedenfor å prøve å finne den akseptable grunnen som ikke finnes, er å akseptere den "ulogiske" grunnen. Også kan en heller bruke tid på å gå i detaljer og se om det finnes noe som kan løse situasjonen. For ofte kan det også være "små ulogiske bagateller" som skal til for å løse et problem også.

[double]

Er enig med deg i det du sier, men jeg har også opplevd det jeg forteller her.

Tror miljøet de er oppvokst i har utrolig mye å si for hvordan de lærer sin sosiale adferd, akkurat som ellers i befolkningen. Er løgn og manipulering en del av hverdagen fra de er små, så lærer de det...... vær du sikker.... og at de lærer, det vet vi ja fra all faktakunnskap de erverver seg. Men jeg tror faktisk det er slik med den sosiale biten også. Hvis man vil lære, så knekker man de sosiale kodene etter hvert, selvfølgelig blir det mye prøving og feiling, slik at man gjennomskuer dem forholdsvis lett og skjønner at her er det en person som "avviker" fra normalbefolkningen. Jeg liker egentlig ikke å si avvik fordi jeg mener at det er mangfoldet som er hele befolkningen og hva som er normalt og ikke normalt er vanskelig. Vi standariserer snart alt mulig.....det i seg selv synes jeg er ganske "odd"...

Nå prater jeg meg bort.... :-)

''Er enig med deg i det du sier, men jeg har også opplevd det jeg forteller her. Tror miljøet de er oppvokst i har utrolig mye å si for hvordan de lærer sin sosiale adferd, akkurat som ellers i befolkningen. Er løgn og manipulering en del av hverdagen fra de er små, så lærer de det...... vær du sikker.... og at de lærer, det vet vi ja fra all faktakunnskap de erverver seg.''

Det er enorm forskjell på å lese seg til faktakunnskap og det å kunne være istand til å manipulere et annet menneske. Det er ikke mulig å sammenligne i det hele tatt.

''Men jeg tror faktisk det er slik med den sosiale biten også. Hvis man vil lære, så knekker man de sosiale kodene etter hvert, selvfølgelig blir det mye prøving og feiling, slik at man gjennomskuer dem forholdsvis lett og skjønner at her er det en person som "avviker" fra normalbefolkningen.''

Når du skriver dette, hvilken betydning legger du da i "sosiale koder"?

''Jeg liker egentlig ikke å si avvik fordi jeg mener at det er mangfoldet som er hele befolkningen og hva som er normalt og ikke normalt er vanskelig. Vi standariserer snart alt mulig.....det i seg selv synes jeg er ganske "odd"... Nå prater jeg meg bort.... :-)''

Ble noe usikker på hva du mener her. Mener du at aspergere ikke skulle hatt noen diagnose, men burde vært inkludert som en "normal" variasjon innen den ikke-autistiske befolkningen?

Hvis det er din mening; hvor vanskelig ville vel ikke livet blitt for en asperger da?

[Adriana]

''Ja, jeg ser forskjellen. Du beskriver metoder for å bli skjønt, men like forbasket er det løgner de bruker for å vri seg unna.''

Jeg synes lite om at du bruker ord som "å vri seg unna", om aspergere som ønsker å unngå noe som er ubehagelig. Har du gått kurs vet du kanskje at ubehagelig for en med AS er noe langt annet enn ubehagelig for en ikke-autistisk person.

Har du noen gang erfart å ikke bli trodd når du har sagt sannhenten om noe? Eller å bli misforstått når du skal forklare noe, og uansett hvor mye du prøver så klarer du ikke få de andre til å forstå hva du mener?

Hvis du har kjent på den følelsen og frustrasjonen dette fører til, så kan du prøve å tenke deg hvordan det ville vært å oppleve dette hver dag, og kanskje også flere ganger i løpet av samme dag.

Når en person med AS kommer med en forklaring/grunn til hvorfor hun eller han ikke vil f.eks delta på noe spesielt uten å bli trodd skaper det frustrasjon. Når dette kanskje også fører til at en, to, tre eller fem mennesker skal samtale med personen om akkurat denne "dårlige undskyldningen" for å komme frem til "sannheten".. hvordan tror du da det føles?

Det personen har fortalt er jo sannheten, men for ikke-autistiske mennesker kan dette lett bli tatt som løgn, fordi det for dem virker ulogisk og uforståelig at "små bagateller" skal sette en stopper for noe.

Mennesker som ikke har erfaring med eller som ikke forstår en asperger, vil gjerne gjøre en stor sak ut av dette, i den mening å finne frem til den egentlige grunnen. Mange vil heller ikke gi seg med dette før de har nådd målet. Målet vil ikke være sannheten, men en "løgn" som gir en forklaring de kan forstå ut fra hva som er normalt akseptert.

Aspergeren "taper" uansett, for hvis målet ikke nås vil han/hun uansett bli ansett for å være en upålitelig løgner.

Etter å ha opplevd dette en rekke ganger vil mange aspergere kunne lære seg hva de kan oppgi som gyldige grunner. For å slippe alt oppstyret og alle ubehagelighetene sannheten fører til, er det like greit å kapitulere og komme med en løgn. Det er jo bare løgnene omverdenen forstår.

''Ser du det da? Altså, aspergere lyver... de også, akkurat som andre uten syndromet.''

Nei, jeg ser ikke det. For en asperger vil gjerne ikke ha noe behov for å lyve/snakke usant hvis han eller hun blir forstått og akseptert.

Det andre burde gjøre istedenfor å prøve å finne den akseptable grunnen som ikke finnes, er å akseptere den "ulogiske" grunnen. Også kan en heller bruke tid på å gå i detaljer og se om det finnes noe som kan løse situasjonen. For ofte kan det også være "små ulogiske bagateller" som skal til for å løse et problem også.

Kloke ord