Føler meg så fanget

[Gjest fnugget]

Jeg vet ikke hva som er rett. Føler at jeg er i "kloa" i forhold til foreldrene mine, i og med at de også har interesser i den leiligheten jeg bor i nå. Økonomiske sådan. Jeg sliter økonomisk, og selv om jeg ikke har særlig lav inntekt, så er utgiftene større. Det som trekker mest, er leiligheten og strøm, og jeg blir på en måte avhengig av foreldrene mine sin goodwill. Jeg har jo også bil, som jeg egentlig ikke har råd til.

Det blir jo enda verre når jeg går over på attføring igjen, da taper jeg nesten fem tusen i måneden. Bekymrer meg grønn og vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er fristende å selge og flytte til en billigere leilighet. Kanskje en hybel med utemuligheter, pga katten min.

Kanskje det er bedre enn å være avhengig av foreldrenes goodwill, det går meg virkelig på nervene nå, fordi de er så fordømmende og ustabile. Akkurat nå er jeg bare oppgitt og utrolig sliten. Alt føles meningsløst og tungt. Føler meg helt utmattet.

Jeg får jo økonmisk rådgivining, men dette går ikke lenger på denne måten, ikke i lengden. Det sliter meg helt ned å tenke økonmi hele tiden. Det gjør meg sykere, dårligere.

Har et håp om å fullføre masteren når jeg går over på attføring igjen. Jeg ønsker ikke å bli tvunget for fort ut i jobb pga økonomien. Fullfører jeg litt over ett år, har jeg plutselig rett på 30-40000 mer i begynnerlønn. I stedet for å bli tvunget ut i jobb som er dårligere betalt, kanskje før jeg føler meg kvalifisert nok. Eller det verste av alt, jeg blir tvunget til å ta en jobb jeg ikke mestrer eller liker. Føler jeg trenger mer kvalifisering.

Det er så lite positivt som skjer i livet mitt. Er så sliten av å bare måtte holde ut, holde ut, holde ut. Det er så lite som løfter meg opp, som får meg til å se lyst på livet. Kanskje en bit av det er at jeg har for mye økonomisk ansvar, og jeg blir utrolig bundet og fanget av det.

Og jeg sliter med mye muskulære plager, og leddsmerter. Jeg føler jeg går på for mye medisiner. Det er som jeg fanget i et hull jeg ikke kommer ut av. Føler meg helt innesperret av medisiner med masse bivirkninger og for høye regninger. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. Det føles som å velge mellom pest og kolera, og slik har livet mitt vært lenge nå.

Det går på kreftene løs, livet er platt, tomt, kjedelig og mørkt. Jeg vil rive meg løs, jeg vil ikke ha så mye ansvar og jeg vil ikke ha så mye kontakt med foreldrene mine. Har en følelse av at de ønsker å ha det sånn, slik at de kan fremstå som de "gode".

Slik det er nå så blir alt feil, uansett hva jeg gjør. Jeg vet ikke om det jeg har skrevet gir noe mening i det hele tatt, og jeg føler jeg ikke klarer å ordsette meg, eller forklare situasjonen..så dette ble vel bare babbel..

Ønsker vel egentlig råd til hva jeg skal gjøre nå..håper noen har noen kloke innspill..takk.

[muskath]

Hvis du får økonomisk rådgivning, har du kanskje allerede

fått det rådet at du bør kutte ut alt som fører til unødvendige

utgifter. Selg bilen! Det er mye man kan klare seg uten.

Kom deg ut av lomma til foreldrene dine.

[Gjest mien]

Hvis du får økonomisk rådgivning, har du kanskje allerede

fått det rådet at du bør kutte ut alt som fører til unødvendige

utgifter. Selg bilen! Det er mye man kan klare seg uten.

Kom deg ut av lomma til foreldrene dine.

Selg unna alt du kan greie deg uten og start på nytt! Se på det som en fase...en overgang til noe bedre!

[Gjest bil koster]

Leiligheter på utleiemarkedet koster mer enn hva du betaler nå, siden jeg regner med at dine foreldre "spanderer" noe av boligutgiftene. Første råd er å selge bilen eller avskilte den til studiene er ferdig. Da sparer du 3000 i årsavgift, forsikring og vedlikehold. Hvis du allerede sliter nå, vil det bli verre om du fortsatt beholder bilen.