Hvorfor ikke krisepsykiatri?

[Carwing]

Hva er galt med krisepsykiatri? Hvorfor ikke ha åpne kirker og kriseteam?

[Gjest bippp]

Hvorfor ikke snakke med våre nærmeste istedet når det skjer noe? Hvem er det som bestemmer hvor mye og hvordan hver enkelt skal sørge? Vi er alle veldig forskjellige, ikke alltid bra å bli "tvunget" til å sørge, det må komme i hver enkelt sitt tempo, mener nå jeg.

[Carwing]

Hvorfor ikke snakke med våre nærmeste istedet når det skjer noe? Hvem er det som bestemmer hvor mye og hvordan hver enkelt skal sørge? Vi er alle veldig forskjellige, ikke alltid bra å bli "tvunget" til å sørge, det må komme i hver enkelt sitt tempo, mener nå jeg.

Kriseteam har vel kunnskaper om at folk sørger på sin egen måte og at det ikke finnes riktige måter å sørge på.

[hidi, the scorpion]

Kriseteam har vel kunnskaper om at folk sørger på sin egen måte og at det ikke finnes riktige måter å sørge på.

Men de er der kun i lten tid! Som bipp sier, så er det menneskene nærmest deg som må være "buffere" i en periode.

Her er jeg faktisk enig med NHD, og det er ikke ofte, kriseterapi er bare meningsløst! De kjente ikke vedkommende, som andre kjære gjør og dere løser best sorgproblematikken sammen...

[Gjest bippp]

Men de er der kun i lten tid! Som bipp sier, så er det menneskene nærmest deg som må være "buffere" i en periode.

Her er jeg faktisk enig med NHD, og det er ikke ofte, kriseterapi er bare meningsløst! De kjente ikke vedkommende, som andre kjære gjør og dere løser best sorgproblematikken sammen...

I verste fall kan sorgen bli verre, at alt "blåses opp" til noe voldsomt stort. Har vært i en sånn situasjon og synes ikke det gjorde noe bra, verken for meg eller barna mine. Det viktigste er vel å ha noen å prate med. Om han heter lege, prest, eller er en venn spiller ingen stor rolle, mener jeg.

[Carwing]

I verste fall kan sorgen bli verre, at alt "blåses opp" til noe voldsomt stort. Har vært i en sånn situasjon og synes ikke det gjorde noe bra, verken for meg eller barna mine. Det viktigste er vel å ha noen å prate med. Om han heter lege, prest, eller er en venn spiller ingen stor rolle, mener jeg.

Jeg hørte et foredrag nettopp hvor det var mange pårørende i salen. De syntes de fikk for lite hjelp. Mange ble sittende alene. Foredragsholderen var veldig opptatt av at hjelpen skulle vedvare, ikke bare i den første uken. Da er man som oftest i sjokk likevel.

[Gjest bippp]

Jeg hørte et foredrag nettopp hvor det var mange pårørende i salen. De syntes de fikk for lite hjelp. Mange ble sittende alene. Foredragsholderen var veldig opptatt av at hjelpen skulle vedvare, ikke bare i den første uken. Da er man som oftest i sjokk likevel.

Ja, det kan jo i verste fall bli et rop om hjelp fra veldig mange og alle mener at de selv har det verst. Personlig tror jeg at jeg hadde sørget like mye om jeg hadde mistet sønnen min i en flyulykke eller av kreft. Men hadde jeg fått like mye hjelp? Hvem er det som skal bestemme hvem som har det vondest, og hvordan greie å plukke ut dem som kan få skader senere?

[Carwing]

Ja, det kan jo i verste fall bli et rop om hjelp fra veldig mange og alle mener at de selv har det verst. Personlig tror jeg at jeg hadde sørget like mye om jeg hadde mistet sønnen min i en flyulykke eller av kreft. Men hadde jeg fått like mye hjelp? Hvem er det som skal bestemme hvem som har det vondest, og hvordan greie å plukke ut dem som kan få skader senere?

Det tror jeg også. Derfor har man psykologer på onkologiske avdelinger. Jeg har ingen problemer med å se forskjellsbehandlingen man får om det er mye mediaoppmerksomhet rundt en krise eller om man opplever den alene eller i flokk. Det er grenseløst irriterende.