Angst?

[Gjest Pia 36]

Hei. Hvordan skal jeg klare å fortelle mine kollegaer at jeg ikke ønsker gå gå ned i lunchen? Jeg er ei ung dame på 36 år som har vært igjennom noen tøffe år nå, og føler selv at det er godt å kunne luke seg litt unna. jeg orker ikke så mye oppstyr og mas. Holder meg kun til mine nærmeste venner samt familien. Synes det er mere behagelig og unngå masse spørsmål da jeg har vært veldig trist og nedstemt/deprimert. Kan de ikke bare akseptere at jeg ikke ønsker å gå ned? vi er ca 150 ansatt hvorav alle spiser forskjellig. Hva kan jeg si? jeg liker faktisk å holde litt avstand, mulig det er fordi jeg har blitt såret så mange ganger. Både i forhold til sjefer, eksen og barnløsheten. Samt adopsjonen som ikke gikk igjennom... jeg er sliten..

[pekkaline]

Kan du ikke bare si at du ønsker å nyte den stillheten som blir når alle andre går til lunsj? At du ikke føler for selskap i lunsjen?

[Gjest Tante Pia]

Kan du ikke bare si at du ønsker å nyte den stillheten som blir når alle andre går til lunsj? At du ikke føler for selskap i lunsjen?

oki. skal prøve. Tusen takk for svaret.

Men de maser jo like mye for det! jeg var så dum at jeg gikk ned i gikk ned lunchen i går fordi at jeg hadde glemt å ta meg meg mat hjemmenifra. Har vel ikke vært ned på 2-3 mnd. Og de andre syntes jo at det var veldig hyggelig. jeg satte meg på et fire manns bord med ei venninne som forstår meg samt 2 menn som ikke bryr seg så mye. Så gjett om jeg husket maten i dag, får det var jo noen som måtte bemerke det både i går og i dag.

[Gjest tante Pia]

oki. skal prøve. Tusen takk for svaret.

Men de maser jo like mye for det! jeg var så dum at jeg gikk ned i gikk ned lunchen i går fordi at jeg hadde glemt å ta meg meg mat hjemmenifra. Har vel ikke vært ned på 2-3 mnd. Og de andre syntes jo at det var veldig hyggelig. jeg satte meg på et fire manns bord med ei venninne som forstår meg samt 2 menn som ikke bryr seg så mye. Så gjett om jeg husket maten i dag, får det var jo noen som måtte bemerke det både i går og i dag.

Det var faktisk ei som kom bort til meg på bordet jeg satt på i går i lunchen, og sa at det var hyggelig. Vel jeg angret etterpå for at jeg gikk ned. Og de som måtte absolutt bemerke det i dag, sa; jamen var det ikke hyggelig da? Du kan jo ikke låse deg helt inne? Da blir jeg både sinna og skuffet, for hva i huleste vet de om hva jeg har gått igjennom eller hvordan jeg har det nå! jeg kan prate med kollegaer jeg, men ikke skravlekjerringer og de som visker og tisker i korridorene. Nei, jeg holder meg til de jeg føler meg trygg på.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Vi er vel ganske så forskjellige vi mennesker. Noen elsker å skravle om ditt og datt, større eller mindre viktige libsbegivenheter og hendelser. Noen liker å nyte maten sin i fred og ro. Selv synes jeg det er lite interessant å tilbringe spising av matpakken (eller i ditt tilfelle kantinen) med snakk om realitykjendiser og kongestoff. Pausen er til å hente seg inn igjen, samle litt nye krefter og få et avbrekk. For egen del skjer dette ved prat på et normalt nivå, ikke ved small talk om alt som er uvesentlig eller ståkete. Hvilket sølvtøy Olga på Hammerfest har, som er en venninne av en svigerinne av en bekkjent m.m. er lite interessant...

Hvordan du velger å tilbringe din lunsj, synes jeg skal være opp til deg. Si bare til dine kolleger at du synes det er deilig å ha det litt mer fredelig enn hva tilfellet er i storkantina (som sikkert har høyt lydnivå når den huser 150 stk...). Så får de heller synes du er litt sær, tenker jeg. Hovedsaken er at lunsjen blir en mest mulig okay sak for deg!

Om du (derimot) velger unngåelse fra kantinelunsjen utelukkende pga sosialangst e.l. kan det stille seg noe annerledes. Siden du ikke nevner dette, velger jeg å se bort fra en ev. slik lidelse.

[Gjest sweetpai]

Det var faktisk ei som kom bort til meg på bordet jeg satt på i går i lunchen, og sa at det var hyggelig. Vel jeg angret etterpå for at jeg gikk ned. Og de som måtte absolutt bemerke det i dag, sa; jamen var det ikke hyggelig da? Du kan jo ikke låse deg helt inne? Da blir jeg både sinna og skuffet, for hva i huleste vet de om hva jeg har gått igjennom eller hvordan jeg har det nå! jeg kan prate med kollegaer jeg, men ikke skravlekjerringer og de som visker og tisker i korridorene. Nei, jeg holder meg til de jeg føler meg trygg på.

Det høres ut som du har kolleger som bryr seg om deg. Mange ser deg og mange synes det er hyggelig at du kryper fram fra hulen. Vi er jo ikke alle så glad i forsamlinger og ståk, men de vil deg nok ikke noe vondt. Bare vennlig interesse. Tenk om du var usynlig for dem! Å bli unngått og avvist er en påkjenning det og.

[pekkaline]

oki. skal prøve. Tusen takk for svaret.

Men de maser jo like mye for det! jeg var så dum at jeg gikk ned i gikk ned lunchen i går fordi at jeg hadde glemt å ta meg meg mat hjemmenifra. Har vel ikke vært ned på 2-3 mnd. Og de andre syntes jo at det var veldig hyggelig. jeg satte meg på et fire manns bord med ei venninne som forstår meg samt 2 menn som ikke bryr seg så mye. Så gjett om jeg husket maten i dag, får det var jo noen som måtte bemerke det både i går og i dag.

De mener ikke noe vondt med det heldigvis. Du får bare smile dersom de fremdeles maser etter at du har gitt dem beskjeden. Husk ei god matpakke hver dag