Kan du som voksen velge dine venner selv?

[Gjest Wita]

Både ja og nei. "Mine" venner har jeg valgt selv."Våre" venner valgte mannen min lenge før han traff meg. Jeg har ikke vært med på å velge dem og ikke er de få heller.En stor gjeng. I mine øyne var de gamle, stive og alt for prektige den gangen for 18 år siden, men hva kunne jeg gjøre?

Jeg hadde to valg. Prøve å bli venner med dem eller la være. Jeg valgte det første og det har gått bra det og jeg ser ikke på dem som stive, gamle og prektige lenger.

Nå anser jeg dem som mine venner også. Noen har jeg riktignok bedre kjemi med enn andre.

Selv om jeg sier at jeg hadde to valg, fantes det for meg bare ett alternativ og det gikk bra.

Når to stykker skal leve sammen, kan man ikke tillate seg og være for firkantet.

Men jeg skjønner hva du vil frem til og ungene skal selvsagt velge venner selv.

Det hender noen ganger at barn selv er årsak til at de blir holdt utenfor og i slike tilfeller er det foreldrenes eventuelt lærerens oppgave fortelle barnet hvorfor det skjer.

[double]

Men jeg skjønner hva du vil frem til og ungene skal selvsagt velge venner selv.

Det hender noen ganger at barn selv er årsak til at de blir holdt utenfor og i slike tilfeller er det foreldrenes eventuelt lærerens oppgave fortelle barnet hvorfor det skjer.

''Det hender noen ganger at barn selv er årsak til at de blir holdt utenfor og i slike tilfeller er det foreldrenes eventuelt lærerens oppgave fortelle barnet hvorfor det skjer.''

Hvilken aldersgruppe sikter du til da? Har du noen eksempler på dette?

[multippel]

Å omgås på jobb, skole, i organisasjoner, hos felles bekjente,, forholde seg til, behandle korrekt, være høflig overfor osv er for meg helt andre begrep enn å være venner.

Det er begrepet venner som brukes stadig vekk på barneforum.

Selvsagt mener jeg at barn og voksne skal lære seg å omgås på en korrekt måte også de en aldri kunne tenke seg å være venner med.

Jeg syns spørsmålene dine er vanskelig å svare på. Som forelder så kan du bli vitne til ekskluderingsprosesser og spill mellom barna.Hvordan skal man forholde seg til det? Jeg syns det er litt vanskelig å overføre til voksenverdenen. Det er forskjell på å påtvinge noen vennskap og det å lære barna god oppførsel.

[tjohei]

Klart jeg kan velge mine venner selv. Men er man ensom, kan man jo ta til takke med nest best. Skjønte ikke helt spørsmålet om sosialarbeidere. Barn skal ikke jobbe som sosialarbeidere, men bør selvsagt tilegne seg sosiale ferdigheter slik at de kan være hjelpsomme de også uten at de skal brukes for det. Friske voksne mennesker bør man kunne stille krav til at de skal yte noe dersom de ikke jobber.

Påtvunget vennskap høres ikke bra ut og ikke sunt ut heller, men det er klart at i venneflokker blir man kanskje nødt til å forholde seg til mennesker man ikke ønsker vennskap med.

[tjohei]

Klart jeg kan velge mine venner selv. Men er man ensom, kan man jo ta til takke med nest best. Skjønte ikke helt spørsmålet om sosialarbeidere. Barn skal ikke jobbe som sosialarbeidere, men bør selvsagt tilegne seg sosiale ferdigheter slik at de kan være hjelpsomme de også uten at de skal brukes for det. Friske voksne mennesker bør man kunne stille krav til at de skal yte noe dersom de ikke jobber.

Påtvunget vennskap høres ikke bra ut og ikke sunt ut heller, men det er klart at i venneflokker blir man kanskje nødt til å forholde seg til mennesker man ikke ønsker vennskap med.

Kan legge til at noen er veldig påvirket av sitt miljø og tenker nyttetenkning når det gjelder vennskap. Om de egentlig er interessert i personen, er vel en annen sak. Derfor blir spørsmålet om man velger venner selv diskutabelt.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Spennende og fint at du starter en diskusjon her NHD (måtte det gjerne bli flere!)

Opp mot spørsmålsstillingene dine, er det interessant å trekke inn hvorvidt mennesket er et fritt levende vesen eller om det er underlagt andre. Mitt klare syn er at voksne mennesker har fri vilje - akkurat som unger har. Det innebærer at det er helt opp til oss selv å velge ut hvem vi definerer som venner og hvilke vi ønsker å omgås. Det fins også mennesker der ute som tenker at de _må_ reise på ferie med partnerens venner, ikke tør å si nei til en som ber dem med på spasertur som de strengt tatt egebtlig ikke har lyst til osv. Men dette er slik jeg ser det også valg de foretar. Valget deres er å underkaste seg andre, mer i retning "offer"tenkning. Da begrenser man sin egen ytringsfrihet og eget liv.

Enkelte kolleger og personer i familien kan det også utvikle seg dypere relasjon/vennskap til. Men generelt sett definerer jeg ikke noen kolleger eller familie som venner. Kolleger og familie er ikke personer jeg har valgt, i motsetning til venner.

Det jeg tenker på er at valgmulighetene kan begrense seg på mindre steder som bygder, øysamfunn etc. Der er mangfoldet og ant. mennesker å velge mellom mindre.

Venneforhold som blir påtvunget en - fra hvem? Det bærer vel sjelden noe bra med seg. Føler ingen slike relasjoner som er påtvunget, er vennskap. De som er påtvunget å omgås møter en på arbeid, foreldremøter, familieselskap m.m. Ingen av mine venner er påtvunget, de har jeg valgt selv. Det innebærer hvem jeg velger å bruke mer tid sammen med, hvem jeg snakker mest fortrolig med etc.

"Kan en stille større krav til barn enn til voksne om å være ulønnede sosialarbeidere?"

Absolutt IKKE! Ikke engang om det var lønnet! Barn skal _ikke_ være emosjonelle bærebjelker for sine foreldre. De skal utvikles innenfor trygge rammer og få utvikle sin egen personlighet. Selvsagt må man som voksne sette rammer og grenser, men som de kan få spillerom innenfor. I skolen er det en uting at lærere pålegger barn å ta seg av andre, særlig over lengre tid. Det bygges kunstige og uekte relasjone basert på pålagt pliktig arbeid. At barn skal utvikle empati er noe annet. Det som har blitt mer og mer vanlig de siste årene, er at lærerne danner vennegrupper i klassen. Slik sett blir også hvilke venninner og kamerater barnet skal ha og få, definert for dem, mener jeg.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Jeg kan velge hvem jeg har som venner, men jeg kan ikke velge mine kollegaer. De må jeg tåle, uansett.

I teorien kan jeg velge bort folk jeg ikke ønsker å omgås på fritiden. I praksis blir det vanskelig, fordi det også medfører tap hvis jeg konsekvent gjør det. Jeg ønsker å være sammen med søsteren min, selv om jeg ikke er komfortabel med min svoger. Jeg ønsker å ha et ok forhold til svigerfamilie og at barna mine skal ha det til besteforeldre, selv om jeg synes svigermor er kjemperar. Jeg ønsker at barna mine skal få lov til å ha hobbyer de liker, selv om det betyr at jeg må tilbringe timer med andre foreldre, hvorav noen slett ikke er mine favoritter.

Tvangstrøyer er ikke bra, verken for barn eller voksne. Jeg tror likevel ikke at det å måtte tåle å være sammen med folk man ikke "elsker" av og til, er noe man har vondt av eller kan oppfattes som tvangstrøye.

Dessuten tror jeg på det ansvaret man har som menneske, for et samfunn. Dersom det blir fritt fram å eksludere alle man ikke "liker", tror jeg det kan få alvorlige følger for samfunnet og vår fremtid på lengre sikt.

Er de personene du nevner venner av deg?

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Kan du virkelig velge helt fritt hvem du er sammen med til enhver tid, uten å skjele til andre enn deg selv?

Da er du enten usedvanlig heldig, eller usedvanlig lite påvirket av at dine valg noen ganger går på tvers av samboer, barn, foreldres ønsker osv. Lykkelig er den som aldri trenger å ta hensyn til andres ønsker eller behov - eller kanskje tvert i mot.

Det er ingen som krever mer av barn enn av voksne i den andre debatten. Vi krever at barn skal lære, sånn at de også evner å oppføre seg noenlunde skjepelig som voksne.

Du presterer å legge all skyld på barna som faller utenfor. DE skal tilpasse seg, DE skal lære, sånn at andre "tåler dem". Du går farlig langt i å si at mobbeofferet får skylde seg selv. Tror du virkelig det er sånn, og er det holdninger du synes er ok å formidle til barn??

Dessuten - kan du svare på hvordan de andre barna skal lære, dersom de ikke får lov til å være sammen med de som "kan" det?

Til sist - hva med det asosiale barnet som får venner gjennom å splitte og herske med vennekretsen, bruker makt for å få venner, dikterer hvem som skal leke med hvem? DET er et atskillg større problem for klasser rundt om enn de barna som faller utenfor og at noen "må" leke med dem. Men det blir jo ikke tatt tak i, for det ikke er disse barna som har problemene, og de er dessuten mester i subtil hersketeknikk som er vanskelig å beskrive for barna rundt.

Jeg blir dessuten ytterst provosert av din og NHDs forsøk på å gjøre barn til sosialkuratorer. Det er ikke det det dreier seg om, og det er ytterst få barn som blir utestengt av slike årsaker.

Er det å ture frem som en hensynsløs "drittsekk" å velge sine egne venner? Gamle venner av samboeren min som jeg ikke har noe særlig til felles med, definerer jeg ikke som venner, men som mer bekjente. Likedan er det noen av hans venner, som også nå er blitt mine venner. Det er basert på et gjensidig valg fra begge parter, det er en kjemi mellom oss.

Er det kun mot venner, man oppfører seg bra? Slik jeg ser det, er det absolutt ikke slik. Allminnelig folkeskikk skal man selvsagt ha! Mobbing, drittslenging, manglende respekt, eksludering osv. er ikke akseptabelt. Både voksne og barn må forstå at alle mennesker har samme verdi og likeverdige oss.

"Du presterer å legge all skyld på barna som faller utenfor. DE skal tilpasse seg, DE skal lære, sånn at andre "tåler dem". Du går farlig langt i å si at mobbeofferet får skylde seg selv. Tror du virkelig det er sånn, og er det holdninger du synes er ok å formidle til barn??"

Dette synes jeg ikke NHD gjør. Hvor får du det fra?

"Dessuten - kan du svare på hvordan de andre barna skal lære, dersom de ikke får lov til å være sammen med de som "kan" det?"

Her snakker du om pliktrelasjoner "pliktvennskap". Tror du det blir ekte vennskap ut av slik? Hvordan tror du det føles for disse barna når de forstår de ikke betraktes av andre som en ordentlig verdig lekekamerat, men som en som andre må ta seg av for å få innpass? Det jeg heller synes er at foreldre/voksne skal legge mest mulig til rette for at dette/disse barna skal finne ekte venner. Ellers velger de voksne for dem hvem de skal og må være sammen med.

Det virker som om du definerer alle barna i en klasse som venner. Det synes jeg er litt rart. Vi skriver nok en del ulikt fordi vi har så ulik definisjon på hva venner er.

"DET er et atskillg større problem for klasser rundt om enn de barna som faller utenfor og at noen "må" leke med dem. Men det blir jo ikke tatt tak i, for det ikke er disse barna som har problemene, og de er dessuten mester i subtil hersketeknikk som er vanskelig å beskrive for barna rundt."

I skolesetting lærer da ikke voksne at barna skal få eksludere hverandre, behandle andre som luft, mobbe osv. Det skal være en okay omgangstone.

"Jeg blir dessuten ytterst provosert av din og NHDs forsøk på å gjøre barn til sosialkuratorer. Det er ikke det det dreier seg om, og det er ytterst få barn som blir utestengt av slike årsaker."

Hva oppfattet du som "barn som sosialkuratorer"?

[tzatziki1365380058]

Er de personene du nevner venner av deg?

Jeg er enig i at terminologien gjerne kan friskes opp, og at vi bruker "venner" om barn i en klasse, for eksempel, selv om det ikke er rett betegnelse. Dersom det er DET som er poenget, så kan jeg være enig med NHD i at barn (også) skal få velge sine venner. Men de skal ikke til enhver tid få velge hvem de er sammen med.

Nå finnes det meg bekjent ikke noen ord på barns mellommenneskelige forhold i samme grad som det gjør på voksnes. Kollegaer, bekjente osv er terminologi man vanligvis ikke bruker om barn og om forhold mellom dem.

Og jeg opplever at NHD forvrenger diskusjonene på foreldre-forum når han tolker "venner" der på samme måte som man gjør i en voksen terminologi.

[multippel]

Jeg er enig i at terminologien gjerne kan friskes opp, og at vi bruker "venner" om barn i en klasse, for eksempel, selv om det ikke er rett betegnelse. Dersom det er DET som er poenget, så kan jeg være enig med NHD i at barn (også) skal få velge sine venner. Men de skal ikke til enhver tid få velge hvem de er sammen med.

Nå finnes det meg bekjent ikke noen ord på barns mellommenneskelige forhold i samme grad som det gjør på voksnes. Kollegaer, bekjente osv er terminologi man vanligvis ikke bruker om barn og om forhold mellom dem.

Og jeg opplever at NHD forvrenger diskusjonene på foreldre-forum når han tolker "venner" der på samme måte som man gjør i en voksen terminologi.

Eksempel: Man inviterer til burstdag og unnlater ikke noen. Det finnes regler for dette. Min sønn med adhd ble i over to år ikke invitert i burstdager i klassen. Hos meg så er politikken enten alle eller ingen. Jeg trodde det var slik hos alle. Enten hele klassen eller alle gutta. Ingen av mine barn får lov til å utestenge noen i slike settinger. Men jeg tvinger ikke barna mine til å leke med barn de ikke liker. Men jeg oppfordrer til inkluderende tankesett. Om de forteller om oppførsel o.l som de syns er rar eller ett eller annet så ser jeg det som min plikt som forelderer å forklare eller fullføre hva jeg tenker, på en fordomsfri måte. jeg syns det er viktig for mine barn å lære seg toleranse. Å overføre venner og slike begreper fra brneverdenen til voksenverdenen syns jeg ikke helt er likeverdig. Barn skal finne ut av en masse ting. Å lære barn toleranse er en av de tingene vi som voksne må ta på oss. Samtidig så er det meningsløst å legge ansvar på små barn at de skal bære andre barns vanskligheter. Selvfølgelig skal man få lov til å velge sine venner. Det er bare ikke så enkelt som å likestille dette.

[Gjest Wita]

''Det hender noen ganger at barn selv er årsak til at de blir holdt utenfor og i slike tilfeller er det foreldrenes eventuelt lærerens oppgave fortelle barnet hvorfor det skjer.''

Hvilken aldersgruppe sikter du til da? Har du noen eksempler på dette?

Ja, jeg har et eksempel.

Da datteren min gikk på barneskolen ble det overflyttet en jente fra paralellklassen til hennes klasse, fordi jenta ikke fant seg til rette i paralellklassen.

Denne jenta ble helt i fra startet av innkludert hos jentene i klassen. Jeg husker hun vare hjemme hos oss også flere ganger i starten.

Men det viste seg raskt at jenta var en utspekulert intrigemaker. Da de første hjertesukkene kom fra min datter, prøvde jeg å si at det var synd på henne, at hun sikkert ikke var slem, men strevde for å bli populær og at de måtte være snille med henne.

Men hun fortsatte med utspekulert jævelskap. De andre reagerte med sinne da hun ble gjennomskuet. F.eks skrev hun på tavla. -Jeg hater læreren. Hilsen "min datters navn".

Min datter ville aldri ha gjort sånt og læreren gjennomskuet og forsto hvem som sto bak, men det ble mye tull. Jentene trakk seg unna og mor til jenta ringte til oss foreldrene og skjeldte oss huden full.

Hun var en furie og tok opp temaet mobbing og la ansvaret på alle andre enn datteren sin.

Hun så ikke at problemene lå hos sin egen datter og datteren fikk dermed ingen veiledning.

Det gikk så langt at jeg til slutt at sa til min datter at hun ikke behøvde angstrenge seg for å innkludere henne mer. Jeg ba henne rett og slett holde seg langt unna henne isteden og det gjorde hun også.

En stund etter at de begynte på ungdomskolen, skiftet hun skole. Og jeg vet at vennene hennes i dag er jenter som er en 2-3 yngre enn henne.

Visst var det synd på jenta, men hennes mor gjorde det ikke lettere for henne. Hun hadde behøvd veiledning, isteden for å beskylde andre for mobbing, når det var jenta selv som lagde bråk.

Klassen fikk skryt av læreren for å være den triveligste klassen hun hadde hatt før denne jenta kom. Det var et usedvanlig godt samhold i denne klassen og både jenter og gutter feiret bursdager sammen.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Eksempel: Man inviterer til burstdag og unnlater ikke noen. Det finnes regler for dette. Min sønn med adhd ble i over to år ikke invitert i burstdager i klassen. Hos meg så er politikken enten alle eller ingen. Jeg trodde det var slik hos alle. Enten hele klassen eller alle gutta. Ingen av mine barn får lov til å utestenge noen i slike settinger. Men jeg tvinger ikke barna mine til å leke med barn de ikke liker. Men jeg oppfordrer til inkluderende tankesett. Om de forteller om oppførsel o.l som de syns er rar eller ett eller annet så ser jeg det som min plikt som forelderer å forklare eller fullføre hva jeg tenker, på en fordomsfri måte. jeg syns det er viktig for mine barn å lære seg toleranse. Å overføre venner og slike begreper fra brneverdenen til voksenverdenen syns jeg ikke helt er likeverdig. Barn skal finne ut av en masse ting. Å lære barn toleranse er en av de tingene vi som voksne må ta på oss. Samtidig så er det meningsløst å legge ansvar på små barn at de skal bære andre barns vanskligheter. Selvfølgelig skal man få lov til å velge sine venner. Det er bare ikke så enkelt som å likestille dette.

Helt enig i det. Det er slettes ikke pent når foreldre sier til barnet at det kan velge alle barna i klassen unntatt noen få. Jeg synes begrepet medelever i stedet for venner er den rette betegnelsen.

"Å overføre venner og slike begreper fra brneverdenen til voksenverdenen syns jeg ikke helt er likeverdig."

Her falt jeg litt av lasset. Mener du venner til barnet er alle ungene i gata/kvartalet/de som går i klassen hans/hennes/fettere/kusiner? Hva da med de i paralellklassen f.eks.? Er det vennene i klassen sin, mens elevene i paralellen? På fritidsaktiviteter (fotball/håndball/turn/musikk etc) er alle disse også inkludert i vennebegrepet du bruker for ungene? Spør bare, fordi jeg ikke leser på dette barneforumet og dermed ikke kjenner foranledningen derfra som var inspirasjon til at NHD startet denne debatten her inne

[Adriana]

Ja, jeg har et eksempel.

Da datteren min gikk på barneskolen ble det overflyttet en jente fra paralellklassen til hennes klasse, fordi jenta ikke fant seg til rette i paralellklassen.

Denne jenta ble helt i fra startet av innkludert hos jentene i klassen. Jeg husker hun vare hjemme hos oss også flere ganger i starten.

Men det viste seg raskt at jenta var en utspekulert intrigemaker. Da de første hjertesukkene kom fra min datter, prøvde jeg å si at det var synd på henne, at hun sikkert ikke var slem, men strevde for å bli populær og at de måtte være snille med henne.

Men hun fortsatte med utspekulert jævelskap. De andre reagerte med sinne da hun ble gjennomskuet. F.eks skrev hun på tavla. -Jeg hater læreren. Hilsen "min datters navn".

Min datter ville aldri ha gjort sånt og læreren gjennomskuet og forsto hvem som sto bak, men det ble mye tull. Jentene trakk seg unna og mor til jenta ringte til oss foreldrene og skjeldte oss huden full.

Hun var en furie og tok opp temaet mobbing og la ansvaret på alle andre enn datteren sin.

Hun så ikke at problemene lå hos sin egen datter og datteren fikk dermed ingen veiledning.

Det gikk så langt at jeg til slutt at sa til min datter at hun ikke behøvde angstrenge seg for å innkludere henne mer. Jeg ba henne rett og slett holde seg langt unna henne isteden og det gjorde hun også.

En stund etter at de begynte på ungdomskolen, skiftet hun skole. Og jeg vet at vennene hennes i dag er jenter som er en 2-3 yngre enn henne.

Visst var det synd på jenta, men hennes mor gjorde det ikke lettere for henne. Hun hadde behøvd veiledning, isteden for å beskylde andre for mobbing, når det var jenta selv som lagde bråk.

Klassen fikk skryt av læreren for å være den triveligste klassen hun hadde hatt før denne jenta kom. Det var et usedvanlig godt samhold i denne klassen og både jenter og gutter feiret bursdager sammen.

Enig. I et slikt tilfelle så er det de voksnes ansvar å hjelpe barnet og ikke medelevenes. Hun burde jo fått veiledning og hjelp for det er jo tydelig at hun ikke hadde det bra.

[multippel]

Helt enig i det. Det er slettes ikke pent når foreldre sier til barnet at det kan velge alle barna i klassen unntatt noen få. Jeg synes begrepet medelever i stedet for venner er den rette betegnelsen.

"Å overføre venner og slike begreper fra brneverdenen til voksenverdenen syns jeg ikke helt er likeverdig."

Her falt jeg litt av lasset. Mener du venner til barnet er alle ungene i gata/kvartalet/de som går i klassen hans/hennes/fettere/kusiner? Hva da med de i paralellklassen f.eks.? Er det vennene i klassen sin, mens elevene i paralellen? På fritidsaktiviteter (fotball/håndball/turn/musikk etc) er alle disse også inkludert i vennebegrepet du bruker for ungene? Spør bare, fordi jeg ikke leser på dette barneforumet og dermed ikke kjenner foranledningen derfra som var inspirasjon til at NHD startet denne debatten her inne

Ja det forstår jeg for jeg forstår ikke helt selv hva jeg mente:-)

Jeg mente vel egentlig at jeg syns barn skal lære seg god oppførsel....ikke at de skal påtvinges vennskap...men at det å ekskludere andre eller drive med spill som ekskluderer ikke er bra. Det er forskjell i hva slags settinger det er:-)

[sammfunnskritiker]

Ja, jeg har et eksempel.

Da datteren min gikk på barneskolen ble det overflyttet en jente fra paralellklassen til hennes klasse, fordi jenta ikke fant seg til rette i paralellklassen.

Denne jenta ble helt i fra startet av innkludert hos jentene i klassen. Jeg husker hun vare hjemme hos oss også flere ganger i starten.

Men det viste seg raskt at jenta var en utspekulert intrigemaker. Da de første hjertesukkene kom fra min datter, prøvde jeg å si at det var synd på henne, at hun sikkert ikke var slem, men strevde for å bli populær og at de måtte være snille med henne.

Men hun fortsatte med utspekulert jævelskap. De andre reagerte med sinne da hun ble gjennomskuet. F.eks skrev hun på tavla. -Jeg hater læreren. Hilsen "min datters navn".

Min datter ville aldri ha gjort sånt og læreren gjennomskuet og forsto hvem som sto bak, men det ble mye tull. Jentene trakk seg unna og mor til jenta ringte til oss foreldrene og skjeldte oss huden full.

Hun var en furie og tok opp temaet mobbing og la ansvaret på alle andre enn datteren sin.

Hun så ikke at problemene lå hos sin egen datter og datteren fikk dermed ingen veiledning.

Det gikk så langt at jeg til slutt at sa til min datter at hun ikke behøvde angstrenge seg for å innkludere henne mer. Jeg ba henne rett og slett holde seg langt unna henne isteden og det gjorde hun også.

En stund etter at de begynte på ungdomskolen, skiftet hun skole. Og jeg vet at vennene hennes i dag er jenter som er en 2-3 yngre enn henne.

Visst var det synd på jenta, men hennes mor gjorde det ikke lettere for henne. Hun hadde behøvd veiledning, isteden for å beskylde andre for mobbing, når det var jenta selv som lagde bråk.

Klassen fikk skryt av læreren for å være den triveligste klassen hun hadde hatt før denne jenta kom. Det var et usedvanlig godt samhold i denne klassen og både jenter og gutter feiret bursdager sammen.

Jeg syns historien din forteller mer om voksne som ikke tar ansvar, enn om barn som blir påtvunget vennskap. Det er trist å høre, at barn ikke vinner innpass, når begrunnelsen er "hun er så utspekulert og intrigemaker". Det er da barna trenger å vite, hvorfor de har voksne rundt seg.

[sammfunnskritiker]

Kan du virkelig velge helt fritt hvem du er sammen med til enhver tid, uten å skjele til andre enn deg selv?

Da er du enten usedvanlig heldig, eller usedvanlig lite påvirket av at dine valg noen ganger går på tvers av samboer, barn, foreldres ønsker osv. Lykkelig er den som aldri trenger å ta hensyn til andres ønsker eller behov - eller kanskje tvert i mot.

Det er ingen som krever mer av barn enn av voksne i den andre debatten. Vi krever at barn skal lære, sånn at de også evner å oppføre seg noenlunde skjepelig som voksne.

Du presterer å legge all skyld på barna som faller utenfor. DE skal tilpasse seg, DE skal lære, sånn at andre "tåler dem". Du går farlig langt i å si at mobbeofferet får skylde seg selv. Tror du virkelig det er sånn, og er det holdninger du synes er ok å formidle til barn??

Dessuten - kan du svare på hvordan de andre barna skal lære, dersom de ikke får lov til å være sammen med de som "kan" det?

Til sist - hva med det asosiale barnet som får venner gjennom å splitte og herske med vennekretsen, bruker makt for å få venner, dikterer hvem som skal leke med hvem? DET er et atskillg større problem for klasser rundt om enn de barna som faller utenfor og at noen "må" leke med dem. Men det blir jo ikke tatt tak i, for det ikke er disse barna som har problemene, og de er dessuten mester i subtil hersketeknikk som er vanskelig å beskrive for barna rundt.

Jeg blir dessuten ytterst provosert av din og NHDs forsøk på å gjøre barn til sosialkuratorer. Det er ikke det det dreier seg om, og det er ytterst få barn som blir utestengt av slike årsaker.

Jeg har en sosialfaglig utdanning og får betalt for å assisterer barn som viser destruktiv atferd. Jeg er en sosialarbeider. Mange av de barna jeg møter har ingen venner og det er ofte tema i ansvarsgrupper, i klassen, i hjemmet osv. Jeg opplever mange ganger at klassen , eller enkelt elever "må", være sammen med disse barna. De er ofte redd barnet, fordi det blir sint, slår, sparker, banner, dytter, eller "lurer" med seg noen for å gjøre sprell. Når voksne "konstruerer" lek situasjoner, blir jo barna en slags ubetat sosialarbeider i mine ører.

Jeg blir dessuten ytterst provosert av din og NHDs forsøk på å gjøre barn til sosialkuratorer

[sammfunnskritiker]

Jeg ble ganske provosert av det innlegget om dette på barneforum nå. Det handler om å lære barna å repsektere hverandre og inkludere de som alltid står alene i friminuttene. Jeg mener det legges for mye av skylden på det utestengte/ikke inkluderte barnet. Her må det voksne inn og hjelpe alle barna til å klare å forholde seg respektfullt overfor hvernadre. Ikke alle kan være bestevenner, men alle kan være gode klassevenner.

Som voksen kan man til en viss grad velge venner selv. Men man må altidforholde seg til personer man ikke har så god kjemi med, eller til og med misliker eller ikke har noe til felles med. Man trenger sjelden reise på ferie med dem. Men man kan ikke utestenge en kollega fra julelunchen fesk fordi han er mindre godt likt!

Det finnes mange eksempler på mobbing også på arbeidsplasser. Da tenker jeg at disse som står for mobbingen der ikke har lært seg grunnleggende regler om hvordan man forholder seg til de som naturlig ville stått utenfor i skolegården......

Hvem er de som "naturlig" står utenfor i skolegården egentlig?

[multippel]

Jeg har en sosialfaglig utdanning og får betalt for å assisterer barn som viser destruktiv atferd. Jeg er en sosialarbeider. Mange av de barna jeg møter har ingen venner og det er ofte tema i ansvarsgrupper, i klassen, i hjemmet osv. Jeg opplever mange ganger at klassen , eller enkelt elever "må", være sammen med disse barna. De er ofte redd barnet, fordi det blir sint, slår, sparker, banner, dytter, eller "lurer" med seg noen for å gjøre sprell. Når voksne "konstruerer" lek situasjoner, blir jo barna en slags ubetat sosialarbeider i mine ører.

Jeg blir dessuten ytterst provosert av din og NHDs forsøk på å gjøre barn til sosialkuratorer

Hvordan jobber dere da for å øke den sosiale kompetansen til barn med så destruktiv adferd som du beskriver her. Det du beskriver er jo veldig ekstremt da. Mange flere barn faller utenfor....Og av og til så er det helt andre dynamikker enn at barnet som faller utenfor er den som har skylda.

[sammfunnskritiker]

Jeg er enig i at terminologien gjerne kan friskes opp, og at vi bruker "venner" om barn i en klasse, for eksempel, selv om det ikke er rett betegnelse. Dersom det er DET som er poenget, så kan jeg være enig med NHD i at barn (også) skal få velge sine venner. Men de skal ikke til enhver tid få velge hvem de er sammen med.

Nå finnes det meg bekjent ikke noen ord på barns mellommenneskelige forhold i samme grad som det gjør på voksnes. Kollegaer, bekjente osv er terminologi man vanligvis ikke bruker om barn og om forhold mellom dem.

Og jeg opplever at NHD forvrenger diskusjonene på foreldre-forum når han tolker "venner" der på samme måte som man gjør i en voksen terminologi.

Jeg mener det er helt riktig å bruke de samme begrepene i forholdet barn barn, som mellom voksen og voksen. Mine venner, bir ikke mine barns venner, bare fordi det er mine venner. Mine barn har bekjente, en kjenning av mamma, barn er venner, naboer, eller bekjente på akurat samme måte som voksne. Hvorfor i alle dager skulle det være andre definisjoner, for forholdet mellom barn? Jeg venter på de logiske argumentene her...

[sammfunnskritiker]

Eksempel: Man inviterer til burstdag og unnlater ikke noen. Det finnes regler for dette. Min sønn med adhd ble i over to år ikke invitert i burstdager i klassen. Hos meg så er politikken enten alle eller ingen. Jeg trodde det var slik hos alle. Enten hele klassen eller alle gutta. Ingen av mine barn får lov til å utestenge noen i slike settinger. Men jeg tvinger ikke barna mine til å leke med barn de ikke liker. Men jeg oppfordrer til inkluderende tankesett. Om de forteller om oppførsel o.l som de syns er rar eller ett eller annet så ser jeg det som min plikt som forelderer å forklare eller fullføre hva jeg tenker, på en fordomsfri måte. jeg syns det er viktig for mine barn å lære seg toleranse. Å overføre venner og slike begreper fra brneverdenen til voksenverdenen syns jeg ikke helt er likeverdig. Barn skal finne ut av en masse ting. Å lære barn toleranse er en av de tingene vi som voksne må ta på oss. Samtidig så er det meningsløst å legge ansvar på små barn at de skal bære andre barns vanskligheter. Selvfølgelig skal man få lov til å velge sine venner. Det er bare ikke så enkelt som å likestille dette.

På det ene trinnet til barna mine, er de 56 elever. Neppe om jeg vil ha alle de hit. Usikker på om jeg ønsker halve og. JEg mener derimot at diagnoser ikke er kriterier for om et barn skal bes eller ikke. Jeg prøver å lære barna mine at det er greit å være annerledes og at det er en kvalitet i seg selv. At et barn med adhd blir ekskludert, mener jeg er at voksne ikke tar tilstrekkelig ansvar og løfter takhøyden for hva som er normalt og ikke.