Kan du som voksen velge dine venner selv?

[multippel]

På det ene trinnet til barna mine, er de 56 elever. Neppe om jeg vil ha alle de hit. Usikker på om jeg ønsker halve og. JEg mener derimot at diagnoser ikke er kriterier for om et barn skal bes eller ikke. Jeg prøver å lære barna mine at det er greit å være annerledes og at det er en kvalitet i seg selv. At et barn med adhd blir ekskludert, mener jeg er at voksne ikke tar tilstrekkelig ansvar og løfter takhøyden for hva som er normalt og ikke.

Vel sønnen min er ikke aggressiv eller vanskelig på noen måte. men han får snakkekick:-) Tenker en masse og har nok interesser som kan være sære. Han er opptatt av historie og relgion.Han har en masse faktakunnskap. Selvsagt inviterer man ikke ett helt skoletrinn. Men i alle de burstdager mine andre barns klasser har hatt så er det politikken at man inviterer enten hele klassen eller alle av det kjønnet barnet har. Enten alle guttene eller alle jentene. Nå i år fikk sønnen min ny lærer. Det første hun gjorde var å jobbe med klassen sosialt. Etter 4 uker så var de to gutta i klassen som hadde fått stempelet som de "slemme" ikke de slemme mer. Hun jobbet med at alle skulle føle at de tilhørte klassen. Vet du hva den forrige læreren drev med? Jo hun hadde et system hun kalte for gullungene. De snilleste barna skulle få lov til å være inne i friminuttet og høre på musikk osv. Sånne sytemer tror jeg faktisk gjør klassmiljøet ekstremt dårlig. Etter at min sønn fikk ny lærer så er klassen som før var en problemklasse ikke en problemklasse lenger. Og min sønn føler seg inkludert.

[sammfunnskritiker]

Hvordan jobber dere da for å øke den sosiale kompetansen til barn med så destruktiv adferd som du beskriver her. Det du beskriver er jo veldig ekstremt da. Mange flere barn faller utenfor....Og av og til så er det helt andre dynamikker enn at barnet som faller utenfor er den som har skylda.

Det finnes så mange tilnærminger å jobbe på, og ofte er det enkle grep som skal til. Tiltak blir alltid bestemt i samråd med foreldrene og barnet, og det som hjelper a, hjelper ikke nødvendigvis b.

Men det jeg jobber mest med er at barnet skal slippe å ta ansvar for de gangene når det går galt. Det er de voksnes ansvar at alle barn har det bra.

Jeg bruker mye tid på de studene som går bra, for å eksemplifisere og tydeliggjøre hvilke kvaliteter som verdettes. Jeg gir masse tilbakemeldinger på ALT som barnet gjør bra, også de "selvsagte" tingene.

Jeg prøver alltid å gi tilbakemeldinger, innenfor den tidsrammen barnet normalt ville hatt et "utbrudd". Si at vi har 15 episoder gjennom dagen, og de kommer ca. hvert 30 minutt, går jeg alltid inn hvert 20. minutt, og bare "ser" barnet og eventuellt gir en tilbakemelding.

Jeg snakker med barnet og anerkjenner det. Dette er vell mye av grunnpakken i det forebyggende arbeidet. men det er mye mye mer. Dette er Barnet, men vi har jo også tiltak i forhold til klassen, ærerne, foresatte, søsken osv.

[sammfunnskritiker]

Vel sønnen min er ikke aggressiv eller vanskelig på noen måte. men han får snakkekick:-) Tenker en masse og har nok interesser som kan være sære. Han er opptatt av historie og relgion.Han har en masse faktakunnskap. Selvsagt inviterer man ikke ett helt skoletrinn. Men i alle de burstdager mine andre barns klasser har hatt så er det politikken at man inviterer enten hele klassen eller alle av det kjønnet barnet har. Enten alle guttene eller alle jentene. Nå i år fikk sønnen min ny lærer. Det første hun gjorde var å jobbe med klassen sosialt. Etter 4 uker så var de to gutta i klassen som hadde fått stempelet som de "slemme" ikke de slemme mer. Hun jobbet med at alle skulle føle at de tilhørte klassen. Vet du hva den forrige læreren drev med? Jo hun hadde et system hun kalte for gullungene. De snilleste barna skulle få lov til å være inne i friminuttet og høre på musikk osv. Sånne sytemer tror jeg faktisk gjør klassmiljøet ekstremt dårlig. Etter at min sønn fikk ny lærer så er klassen som før var en problemklasse ikke en problemklasse lenger. Og min sønn føler seg inkludert.

Det er mange skoler som gjør en ekstrem god jobb, for barna og "skole sliterne". Så er det noen som absolutt, ikke burde vært i skolen....På vår skole, føler jeg at vi er flinke til å ta felles ansvar for at alle skal ha det bra. En mobbe fri skole, rett og slett.

[Gjest snill pike får selv svi]

Jeg syns historien din forteller mer om voksne som ikke tar ansvar, enn om barn som blir påtvunget vennskap. Det er trist å høre, at barn ikke vinner innpass, når begrunnelsen er "hun er så utspekulert og intrigemaker". Det er da barna trenger å vite, hvorfor de har voksne rundt seg.

''Jeg syns historien din forteller mer om voksne som ikke tar ansvar, enn om barn som blir påtvunget vennskap''

Ja, men hvilke voksne skulle ha tatt ansvar her mener du? Foreldrene til jenta skulle tatt ansvar, lærerne skulle sett hennes atferdsproblemer, og "noen" skulle ha hjulpet henne med å utvikle en bedre sosial kompetanse. Men hvem? Og hvordan?

Hun fikk tydeligvis en god sjanse til å rette opp problemene og slippe unna mobbingen, i og med at hun ble inkludert med engang hun kom i klassen, men ødela selv, ved å være "slem" og oppføre seg på en sånn måte at de andre ungene også ble skadelidende.

Da kunne man sagt til de andre ungene at de _måtte_ være sammen med henne, selv om de fikk det vondt selv, eller tilslutt si at når hun skaper så store probemer over lang tid selv om hun fikk en sjanse var det greit å holde seg unna. For henne hadde det _kanskje_ vært bedre å få være med i stedet for utenfor, men jeg tviler på at hun uansett hadde det greit med seg selv. Det hadde utvilsomt vært best om noen kunne ha tatt henne for seg på en profesjonell måte og forklart henne hvorfor det skar seg, og ikke bare syntes synd på henne.

PPT skulle hatt kompetanse til å se disse barna og hjulpet dem med en eller annen form for terapi, for å bedre sosial kompetanse.

OG det samme må gjelde barn som utestenger og mobber og er slemme selv om de er "med" i gjengen. Jeg syns mange ganger både mobber og mobbeoffer kan være svært like personligheter, de har bare kommet inni forskjellige spor. Jeg prøvde å være venn med et mobbeoffer på barneskolen, men det var veldig slitsomt, for hun var ikke enkel å være sammen med, hvor mye jeg enn prøvde å være hyggelig.

[multippel]

Det er mange skoler som gjør en ekstrem god jobb, for barna og "skole sliterne". Så er det noen som absolutt, ikke burde vært i skolen....På vår skole, føler jeg at vi er flinke til å ta felles ansvar for at alle skal ha det bra. En mobbe fri skole, rett og slett.

Det er jo helt fantastisk!

[multippel]

Det finnes så mange tilnærminger å jobbe på, og ofte er det enkle grep som skal til. Tiltak blir alltid bestemt i samråd med foreldrene og barnet, og det som hjelper a, hjelper ikke nødvendigvis b.

Men det jeg jobber mest med er at barnet skal slippe å ta ansvar for de gangene når det går galt. Det er de voksnes ansvar at alle barn har det bra.

Jeg bruker mye tid på de studene som går bra, for å eksemplifisere og tydeliggjøre hvilke kvaliteter som verdettes. Jeg gir masse tilbakemeldinger på ALT som barnet gjør bra, også de "selvsagte" tingene.

Jeg prøver alltid å gi tilbakemeldinger, innenfor den tidsrammen barnet normalt ville hatt et "utbrudd". Si at vi har 15 episoder gjennom dagen, og de kommer ca. hvert 30 minutt, går jeg alltid inn hvert 20. minutt, og bare "ser" barnet og eventuellt gir en tilbakemelding.

Jeg snakker med barnet og anerkjenner det. Dette er vell mye av grunnpakken i det forebyggende arbeidet. men det er mye mye mer. Dette er Barnet, men vi har jo også tiltak i forhold til klassen, ærerne, foresatte, søsken osv.

Hvordan ville du forholdt deg til et barn som ikke helt vet hvordan han skal ta kontakt og bli med på leken? En som fort mister oversikten og ikke helt forstår reglene?

[tzatziki1365380058]

Jeg mener det er helt riktig å bruke de samme begrepene i forholdet barn barn, som mellom voksen og voksen. Mine venner, bir ikke mine barns venner, bare fordi det er mine venner. Mine barn har bekjente, en kjenning av mamma, barn er venner, naboer, eller bekjente på akurat samme måte som voksne. Hvorfor i alle dager skulle det være andre definisjoner, for forholdet mellom barn? Jeg venter på de logiske argumentene her...

''Hvorfor i alle dager skulle det være andre definisjoner, for forholdet mellom barn? Jeg venter på de logiske argumentene her...''

Jeg sier ikke at det skal være det, men da bør man bruke en treminilogi som tilsvarer det. Og det passer ikke å si kollegaer eller bekjente når det gjelder barn, da bør man finne andre ord.

Hvis man snakker om nære vennskap mellom barn, så er jeg helt enig i at barn skal velge det. Men debatten går ikke på nære vennskap, selv om ordet som er benyttet er "venner".

Da bør man friske opp begrepene før man havner i tottene på hverandre på grunn av terminologi.

[Gjest Geir]

''Hvorfor i alle dager skulle det være andre definisjoner, for forholdet mellom barn? Jeg venter på de logiske argumentene her...''

Jeg sier ikke at det skal være det, men da bør man bruke en treminilogi som tilsvarer det. Og det passer ikke å si kollegaer eller bekjente når det gjelder barn, da bør man finne andre ord.

Hvis man snakker om nære vennskap mellom barn, så er jeg helt enig i at barn skal velge det. Men debatten går ikke på nære vennskap, selv om ordet som er benyttet er "venner".

Da bør man friske opp begrepene før man havner i tottene på hverandre på grunn av terminologi.

''treminilogi''

Antar du her mener: terminologogi

[Gjest Wita]

Jeg syns historien din forteller mer om voksne som ikke tar ansvar, enn om barn som blir påtvunget vennskap. Det er trist å høre, at barn ikke vinner innpass, når begrunnelsen er "hun er så utspekulert og intrigemaker". Det er da barna trenger å vite, hvorfor de har voksne rundt seg.

Men det var faktisk realiteten.

Ja, det var synd på jenta, men om du hadde sett min datters frustrasjon og fortvilelse over å ikke greie oppgaven hun hadde satt seg fore, så hadde du kanskje forstått litt mer.

Jeg måtte ta hensyn til min datter.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Vel sønnen min er ikke aggressiv eller vanskelig på noen måte. men han får snakkekick:-) Tenker en masse og har nok interesser som kan være sære. Han er opptatt av historie og relgion.Han har en masse faktakunnskap. Selvsagt inviterer man ikke ett helt skoletrinn. Men i alle de burstdager mine andre barns klasser har hatt så er det politikken at man inviterer enten hele klassen eller alle av det kjønnet barnet har. Enten alle guttene eller alle jentene. Nå i år fikk sønnen min ny lærer. Det første hun gjorde var å jobbe med klassen sosialt. Etter 4 uker så var de to gutta i klassen som hadde fått stempelet som de "slemme" ikke de slemme mer. Hun jobbet med at alle skulle føle at de tilhørte klassen. Vet du hva den forrige læreren drev med? Jo hun hadde et system hun kalte for gullungene. De snilleste barna skulle få lov til å være inne i friminuttet og høre på musikk osv. Sånne sytemer tror jeg faktisk gjør klassmiljøet ekstremt dårlig. Etter at min sønn fikk ny lærer så er klassen som før var en problemklasse ikke en problemklasse lenger. Og min sønn føler seg inkludert.

"Vet du hva den forrige læreren drev med? Jo hun hadde et system hun kalte for gullungene. De snilleste barna skulle få lov til å være inne i friminuttet og høre på musikk osv. "

Verste jeg har hørt! For en skrekkelig pedagogikk!!

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Ja det forstår jeg for jeg forstår ikke helt selv hva jeg mente:-)

Jeg mente vel egentlig at jeg syns barn skal lære seg god oppførsel....ikke at de skal påtvinges vennskap...men at det å ekskludere andre eller drive med spill som ekskluderer ikke er bra. Det er forskjell i hva slags settinger det er:-)

Da er vi helt på bølgelengde:) Enig med deg at dette er veldig viktig. Inkludering, toleranse og respekt i skolen og på andre arenaer der barn ferdes, er alfa og omega! Også enkelte voksne burde skjerpe seg her og tenke på hvordan de oppfører seg og hvilke holdninger de har. Voksnes atferd smitter jo også over på ungene.

[Gjest mine tanker i en kommentar]

Spennende og fint at du starter en diskusjon her NHD (måtte det gjerne bli flere!)

Opp mot spørsmålsstillingene dine, er det interessant å trekke inn hvorvidt mennesket er et fritt levende vesen eller om det er underlagt andre. Mitt klare syn er at voksne mennesker har fri vilje - akkurat som unger har. Det innebærer at det er helt opp til oss selv å velge ut hvem vi definerer som venner og hvilke vi ønsker å omgås. Det fins også mennesker der ute som tenker at de _må_ reise på ferie med partnerens venner, ikke tør å si nei til en som ber dem med på spasertur som de strengt tatt egebtlig ikke har lyst til osv. Men dette er slik jeg ser det også valg de foretar. Valget deres er å underkaste seg andre, mer i retning "offer"tenkning. Da begrenser man sin egen ytringsfrihet og eget liv.

Enkelte kolleger og personer i familien kan det også utvikle seg dypere relasjon/vennskap til. Men generelt sett definerer jeg ikke noen kolleger eller familie som venner. Kolleger og familie er ikke personer jeg har valgt, i motsetning til venner.

Det jeg tenker på er at valgmulighetene kan begrense seg på mindre steder som bygder, øysamfunn etc. Der er mangfoldet og ant. mennesker å velge mellom mindre.

Venneforhold som blir påtvunget en - fra hvem? Det bærer vel sjelden noe bra med seg. Føler ingen slike relasjoner som er påtvunget, er vennskap. De som er påtvunget å omgås møter en på arbeid, foreldremøter, familieselskap m.m. Ingen av mine venner er påtvunget, de har jeg valgt selv. Det innebærer hvem jeg velger å bruke mer tid sammen med, hvem jeg snakker mest fortrolig med etc.

"Kan en stille større krav til barn enn til voksne om å være ulønnede sosialarbeidere?"

Absolutt IKKE! Ikke engang om det var lønnet! Barn skal _ikke_ være emosjonelle bærebjelker for sine foreldre. De skal utvikles innenfor trygge rammer og få utvikle sin egen personlighet. Selvsagt må man som voksne sette rammer og grenser, men som de kan få spillerom innenfor. I skolen er det en uting at lærere pålegger barn å ta seg av andre, særlig over lengre tid. Det bygges kunstige og uekte relasjone basert på pålagt pliktig arbeid. At barn skal utvikle empati er noe annet. Det som har blitt mer og mer vanlig de siste årene, er at lærerne danner vennegrupper i klassen. Slik sett blir også hvilke venninner og kamerater barnet skal ha og få, definert for dem, mener jeg.

''I skolen er det en uting at lærere pålegger barn å ta seg av andre, særlig over lengre tid. Det bygges kunstige og uekte relasjone basert på pålagt pliktig arbeid.''

Jeg tenker at om man som barn (X) blir pålagt å ta seg av andre barn (Y) kan man fort tenke at det barnet (Y) er "svakere" og at det på denne måten kan forsterke annerledesheten hos det barnet (Y) som må bli tatt vare på. Jeg vil tro at X-barnet gjør seg opp tanker om hvorfor h*n må nødt til å være sammen med Y når h*n egentlig ikke vil, og at disse tankene blir overført til å gjelde noe negativt i forhold til Y. Y blir jo noe som pålegges negativt for X.

Selvsagt skal man lære barna å være tolerante og å ta hensyn, men jeg syns at å pålegge barn å "ta seg av" andre barn blir feil. Dvs å påtvinge et vennskap. Å lære at man bør inkludere f.eks i skolesammenheng og i lek der man er mange er bra. Men at man skal være kun to eller tre sammen (gjerne der to faktisk ER venner) og tredjemann er pålagt, så vil dette bare forsterke anti-vennefølelsen ovenfor det barnet man blir pålagt.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

''I skolen er det en uting at lærere pålegger barn å ta seg av andre, særlig over lengre tid. Det bygges kunstige og uekte relasjone basert på pålagt pliktig arbeid.''

Jeg tenker at om man som barn (X) blir pålagt å ta seg av andre barn (Y) kan man fort tenke at det barnet (Y) er "svakere" og at det på denne måten kan forsterke annerledesheten hos det barnet (Y) som må bli tatt vare på. Jeg vil tro at X-barnet gjør seg opp tanker om hvorfor h*n må nødt til å være sammen med Y når h*n egentlig ikke vil, og at disse tankene blir overført til å gjelde noe negativt i forhold til Y. Y blir jo noe som pålegges negativt for X.

Selvsagt skal man lære barna å være tolerante og å ta hensyn, men jeg syns at å pålegge barn å "ta seg av" andre barn blir feil. Dvs å påtvinge et vennskap. Å lære at man bør inkludere f.eks i skolesammenheng og i lek der man er mange er bra. Men at man skal være kun to eller tre sammen (gjerne der to faktisk ER venner) og tredjemann er pålagt, så vil dette bare forsterke anti-vennefølelsen ovenfor det barnet man blir pålagt.

Helt enig med deg!

Det voksne i skolen må ta ansvar for er å skape en så god gruppedynamikk som mulig og å oppmuntre de barna som har vansker sosialt, til å ta initiativ, bli mer selvhevdende (for de tilbaketrukne) og dempe seg, være mindre uvøren (for de utagerende). Det er min mening at få lærere skjønner at det ikke er bare individet (det enkelte barnet) det er noe feil med. Veldig mye henger også sammen med hva de selv som lærere gjør for klassemiljøet og hvordan deres egne roller og holdninger blir spilt ut foran klassen. Det verste er de (mange) lærerne som påpeker gang på gang høyt i timen foran alle de andre i klassen direkte til en elev at: Nå var du slem som gjorde det og det!

Klart de andre barna da til slutt definerer han som slem og han blir syndebukken. Slike stempler som settes på en, forsterker barnets negative atferd og det hele blir en selvoppfyllende profeti. Også for de tilbaketrukne stille barna i klassen, utviser (mange) lærere at disse ikke regnes med i klassen. Vet at lærere heller ikke ser dem, signaliserer det til de andre at vedkommende barn ikke er verdt å se. Hun/han er en man rett og slett ikke bør regne med eller er verdt å inkludere.

Jeg synes det er altfor mange skrekkeksempler i skolen på slik uduglighet! Det er mye som MÅ tas tak i! Det er vi voksne som må gjøre grep.

Det var dagens moraltale

[Gjest minetankernå]

Hvordan ville du forholdt deg til et barn som ikke helt vet hvordan han skal ta kontakt og bli med på leken? En som fort mister oversikten og ikke helt forstår reglene?

Hvilke grep kan de voksne gjøre for at de "stille" og forsiktige barna skal inkluderes og bli likt av andre? En ting er å si til dem at det er viktig at de tar intiativ, at de må være oppfinnsomme, men det er jo viktig at de sosiale "knepene" læres blant de som kan det. Dersom de stille ikke får en lekarena i skolegården, lærer de ikke det som ssenere forventes av dem.

Jeg synes at det er latterlig å sette den voksness arena opp mot barnas. Og det er ikke snakk om å bli tvungen til å bli venn med. Det det er snakk om er at barna trenger arena til å lære seg å være sosiale, og dette læres best i leken. Derfor har skolen regler som går på at ingen skal stå utenfor og derfor appeleres det til å ta alle med i leken. Og det er derfor lærere/ førskolelærere/bevisste foreldre finner på leker der alle kan være med.

[chico60]

Spennende og fint at du starter en diskusjon her NHD (måtte det gjerne bli flere!)

Opp mot spørsmålsstillingene dine, er det interessant å trekke inn hvorvidt mennesket er et fritt levende vesen eller om det er underlagt andre. Mitt klare syn er at voksne mennesker har fri vilje - akkurat som unger har. Det innebærer at det er helt opp til oss selv å velge ut hvem vi definerer som venner og hvilke vi ønsker å omgås. Det fins også mennesker der ute som tenker at de _må_ reise på ferie med partnerens venner, ikke tør å si nei til en som ber dem med på spasertur som de strengt tatt egebtlig ikke har lyst til osv. Men dette er slik jeg ser det også valg de foretar. Valget deres er å underkaste seg andre, mer i retning "offer"tenkning. Da begrenser man sin egen ytringsfrihet og eget liv.

Enkelte kolleger og personer i familien kan det også utvikle seg dypere relasjon/vennskap til. Men generelt sett definerer jeg ikke noen kolleger eller familie som venner. Kolleger og familie er ikke personer jeg har valgt, i motsetning til venner.

Det jeg tenker på er at valgmulighetene kan begrense seg på mindre steder som bygder, øysamfunn etc. Der er mangfoldet og ant. mennesker å velge mellom mindre.

Venneforhold som blir påtvunget en - fra hvem? Det bærer vel sjelden noe bra med seg. Føler ingen slike relasjoner som er påtvunget, er vennskap. De som er påtvunget å omgås møter en på arbeid, foreldremøter, familieselskap m.m. Ingen av mine venner er påtvunget, de har jeg valgt selv. Det innebærer hvem jeg velger å bruke mer tid sammen med, hvem jeg snakker mest fortrolig med etc.

"Kan en stille større krav til barn enn til voksne om å være ulønnede sosialarbeidere?"

Absolutt IKKE! Ikke engang om det var lønnet! Barn skal _ikke_ være emosjonelle bærebjelker for sine foreldre. De skal utvikles innenfor trygge rammer og få utvikle sin egen personlighet. Selvsagt må man som voksne sette rammer og grenser, men som de kan få spillerom innenfor. I skolen er det en uting at lærere pålegger barn å ta seg av andre, særlig over lengre tid. Det bygges kunstige og uekte relasjone basert på pålagt pliktig arbeid. At barn skal utvikle empati er noe annet. Det som har blitt mer og mer vanlig de siste årene, er at lærerne danner vennegrupper i klassen. Slik sett blir også hvilke venninner og kamerater barnet skal ha og få, definert for dem, mener jeg.

Nå har man jo såkalte faddere i småskole og på universitet. Noe jeg mener er et viktig bidrag. Selv har jeg fungert som pasientvenn på sykehus. Dette er verdifullt og bør opmuntres i vår kultur. Jeg føler det godt om jeg kan være noe for andre om enn bare en kort stund. Men hva gjelder valg av venner er jeg ikke av den oppfatning. Jeg krever mye tilbake nå i voksen alder. Og virker nok sjølgod og kritisk. Men opplevelsen av postive stunder med mennesker som snakker "samme språk" er så verdifult for meg at jeg vraker de som ikke gir meg noe. Hva gjelder barn så fortjener de mye mye mer. Vi må være der for barna, uten å forvente noe tilbake.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Nå har man jo såkalte faddere i småskole og på universitet. Noe jeg mener er et viktig bidrag. Selv har jeg fungert som pasientvenn på sykehus. Dette er verdifullt og bør opmuntres i vår kultur. Jeg føler det godt om jeg kan være noe for andre om enn bare en kort stund. Men hva gjelder valg av venner er jeg ikke av den oppfatning. Jeg krever mye tilbake nå i voksen alder. Og virker nok sjølgod og kritisk. Men opplevelsen av postive stunder med mennesker som snakker "samme språk" er så verdifult for meg at jeg vraker de som ikke gir meg noe. Hva gjelder barn så fortjener de mye mye mer. Vi må være der for barna, uten å forvente noe tilbake.

Arbeid en er frivillig med på, er noe helt annet enn pålagte relasjoner en må inngå i.

Jeg er ikke for et syn der man "kaster" venner på båten, bare fordi de ikke skulle gi meg noe til enhver tid. Vennskap er jevnbyrdige og består av å gi og ta. De som går inn i såkalte vennskap bare for egen vinning og utnytting, som tenker på hva de kan få ut av det, er kyniske, synes jeg. Om du er sjølgod og kritisk vet ikke jeg. Men du høres ikke helt slik ut da:)

"Men opplevelsen av postive stunder med mennesker som snakker "samme språk" er så verdifult for meg at jeg vraker de som ikke gir meg noe"

Det er alt for mange som opprettholder kontakt med venner fra gammelt av, som de ikke føler de har noe eller lite til felles med. De klarer rett og slett ikke å avslutte et vennskap hvor en er vokst i ulike retninger. Selv har kontakten med noen vennskap der vi har modner oss forskjellig intellektuelt og interessemessig, bare sklidd mer over av seg selv. På den måten at vi ikke har satt oss ned og blitt enige om å gjøre "det slutt" med hverandre.

"Hva gjelder barn så fortjener de mye mye mer. Vi må være der for barna, uten å forvente noe tilbake."

Helt enig! Barn fortjener den ubetingende kjærligheten og omsorgen. Slik får de følt de har en verdi i seg selv, og ikke bare at de handlinger de har utført er det som måles og vektes om de er bra eller dårlige som mennesker.

[tzatziki1365380058]

''treminilogi''

Antar du her mener: terminologogi

eller noe sånt

[Gjest Geir]

eller noe sånt

He. he..

[Gjest sitter alene i New York]

''Kan jeg velge hvem jeg går på tur med, hvem jeg velger fritiden min med, hvem jeg drar på ferie med osv osv, eller er dte andre som velger for meg og i tilfelle hvem?''

Ja jeg kan velge. Den gangen legevikaren min hadde bestemt seg for å slanke meg og spurte meg om ikke jeg trodde det var fint å gå en tur i skogen og snakke med noen istedenfor å sitte alene hjemme og spise, da svarte jeg at det kom anpå hva man snakket om. Jeg sa NEI. Ingen påtvinger meg vennskap. Jeg velger å dra på tur eller ikke tur, det være seg skogsturer eller utenlandsturer. Jeg står også fritt til å velge å være alene hjemme, og det BØR bli respektert uten at jeg blir sett på som mislykket. Hvis jeg sitter alene i New York en periode så er jeg vellykket fordi jeg har valgt å sitte alene et annet sted enn hjemme. Slik er virkeligheten i dag.

If you can make it in New York you can make it everywhere. Også det å sitte alene.

[multippel]

Helt enig med deg!

Det voksne i skolen må ta ansvar for er å skape en så god gruppedynamikk som mulig og å oppmuntre de barna som har vansker sosialt, til å ta initiativ, bli mer selvhevdende (for de tilbaketrukne) og dempe seg, være mindre uvøren (for de utagerende). Det er min mening at få lærere skjønner at det ikke er bare individet (det enkelte barnet) det er noe feil med. Veldig mye henger også sammen med hva de selv som lærere gjør for klassemiljøet og hvordan deres egne roller og holdninger blir spilt ut foran klassen. Det verste er de (mange) lærerne som påpeker gang på gang høyt i timen foran alle de andre i klassen direkte til en elev at: Nå var du slem som gjorde det og det!

Klart de andre barna da til slutt definerer han som slem og han blir syndebukken. Slike stempler som settes på en, forsterker barnets negative atferd og det hele blir en selvoppfyllende profeti. Også for de tilbaketrukne stille barna i klassen, utviser (mange) lærere at disse ikke regnes med i klassen. Vet at lærere heller ikke ser dem, signaliserer det til de andre at vedkommende barn ikke er verdt å se. Hun/han er en man rett og slett ikke bør regne med eller er verdt å inkludere.

Jeg synes det er altfor mange skrekkeksempler i skolen på slik uduglighet! Det er mye som MÅ tas tak i! Det er vi voksne som må gjøre grep.

Det var dagens moraltale

Dette er jo helt riktig, men jeg tror jo at det er veldig menneskelig også. Hvis lærere ikke har kompetanse på området så blir det vanskelig. Nå når skolen er blitt pålagt å fokusere på det fagelige så blir det for mange lærere tror jeg et jag, som til siste ende også går utover det fagelige. At en klasse oarna fungere sosialt på skolen er helt grunnleggende for all læring. Jeg hører ofte lærere si at de opplever at dagens barn er så krevende at de ikke får undervist. Da går debatten høyt om de dårlige foreldrene. Saken er at dette hjelper ikke barna.