Har jeg lagt meg ned for å dø eller hva er det som skjer?

[Gjest vintersorg, 40]

For over fire år siden fikk jeg diagnosen bipolar2 etter at jeg gikk på en smell etter altfor mye jobbing og ansvar. Omtrent samtidig fikk jeg mitt livs store kjærlighetssorg, og min mor sier at jeg ikke har vært meg selv siden. Dette er ikke noe jeg snakker mye om, for det er veldig privat for meg. Og jeg har alltid synes all jentesutringa som skjer etter samlivsbrudd og denslags har vært pinlig å være vitne til. Venninner har spurt meg om hvordan jeg kan ta det så bra og ikke bebreide han osv, for det har jeg ikke gjort. Og likevel, føltes det som at han tok med seg sjelen min, og at jeg aldri kommer tilbake til den jeg var før ham. Det siste halve året har jeg ligget mesteparten av tiden. Jeg trenger lassevis av søvn, og jeg vil egentlig ikke stå opp. Energien er veldig lav og jeg føler meg helt fortvilet over meg selv. Jeg har tenåringer og de reagerer på dette, og når selv ikke de kan få meg til å ta meg skikkelig sammen, hva skal da til? Fastlegen min mener at jeg ikke er ferdigbehandlet. Psykiater mener at jeg er det. Jeg selv vet ikke. Jeg bare føler at sorgen som bor i meg er så tung at jeg ikke vet om jeg kan klare å fortsette. Jeg truer meg selv til å trene en gang i uka, men det hjelper heller ikke. Jeg har ikke lyst på mat, og jeg mangler interresse for det meste. Det føles som at kroppen min har lagt seg ned for å dø. Og jeg føler at sjelen min er syltynn i sitt ønske om å leve videre. Hva kan gjøres? Jeg bruker en liten dose antidepressiva og en liten dose Seroquel. Tror du at jeg burde legges inn? Jeg føler at det ikke er ende på dette, og at jeg visner vekk, i levende live. Takknemlig for svar.

[Gjest fnugget]

Hva representerte han for deg, siden du ikke kan komme over han? Tok du over hans identetet på en måte, hans verdier og levesett? Forsvant du selv i forholdet?

Jeg er kanskje på bærtur nå, men disse spørsmålene dukker opp i hodet mitt, når du ikke kan komme over han, 4 år etter.

Hvordan var forholdet mellom dere? Var noen av dere mer dominante enn den andre? Hvordan er selvbildet ditt? Ser du på det som relativt solid, eller ikke så sterkt?

Du trenger ikke svare, jeg tenkte bare at dette kan være relevante spørsmål ved en sorg som ikke går over.

Uansett så virker du ikke ferdigbehandlet for meg, og jeg mener du skal gå til legen og få en ny henvisning til psykiater.

Og så sliten du er nå, det kjenner jeg til. Har det sånn selv for tida. Du trenger noe som kan få deg til å samle nytt livsmot. Har du tenkt over evt ulike plasser for en innleggelse? Det er lettere å få snarlig hjelp ved en innleggelse, hva angår medisinering og diagnose. Og de kan også henvise deg til en evt. ny behandler, de er pliktig å ikke slippe deg ut uten at du får behandling i etterkant.

Lykke til.

[Gjest vintersorg,40]

Hva representerte han for deg, siden du ikke kan komme over han? Tok du over hans identetet på en måte, hans verdier og levesett? Forsvant du selv i forholdet?

Jeg er kanskje på bærtur nå, men disse spørsmålene dukker opp i hodet mitt, når du ikke kan komme over han, 4 år etter.

Hvordan var forholdet mellom dere? Var noen av dere mer dominante enn den andre? Hvordan er selvbildet ditt? Ser du på det som relativt solid, eller ikke så sterkt?

Du trenger ikke svare, jeg tenkte bare at dette kan være relevante spørsmål ved en sorg som ikke går over.

Uansett så virker du ikke ferdigbehandlet for meg, og jeg mener du skal gå til legen og få en ny henvisning til psykiater.

Og så sliten du er nå, det kjenner jeg til. Har det sånn selv for tida. Du trenger noe som kan få deg til å samle nytt livsmot. Har du tenkt over evt ulike plasser for en innleggelse? Det er lettere å få snarlig hjelp ved en innleggelse, hva angår medisinering og diagnose. Og de kan også henvise deg til en evt. ny behandler, de er pliktig å ikke slippe deg ut uten at du får behandling i etterkant.

Lykke til.

Takk for svar, og at du gir av deg selv.

Forholdet var godt, og jeg var meg selv. For frste gang opplevde jeg at jeg ble tatt p[ alvor.Jeg hadde en voldsom kj'rlighetssorg da. Men sorgen min i dag er ubegripelig, den handler ikke om ham. Den kommer fra meg selv og blir der. Ingen ytre ting som trigger.

Jeg vet ikke hva jeg skal gj;re. Fastlegen min har sendt foresp;rsel om ny behandling, men har f[tt avslag ved at de mener jeg er ferdigbehandlet *knapphet p[ ressurser*

Innleggelse virker veldig skremmende, men er jeg nok kommet til et punkt hvor jeg trenger skikkelig hjelp. Jeg har ingen energi.

Beklager at tastaturet er vrangt her i dag.

mvh vintersorg,40

[Gjest bistro (også bioploar)]

Hvorfor er du satt på antidepressiva om du er bipolar? Dette kan være farlig for bipolare (triggende). Be legen din om å få stemningsstabiliserende i stedet. Du er inne i en dyp langvarig depresjon og bør få hjelp. Jeg tror ikke det bare er sorgen over eksen som gjør det, men at det delvis kan være en biologisk nedtur. Jeg kan ikke forstå at psykiateren din mener du er ferdigbehandlet når du sier at det er så ille at du tenker på innleggelse. Og når du dessuten har barn som er bekymret for deg.

Snakk med legen din og krev å få videre behandling. OG skifte av medisin. Jeg tror det vil hjelpe deg på god vei.

[enigma38]

Hvorfor er du satt på antidepressiva om du er bipolar? Dette kan være farlig for bipolare (triggende). Be legen din om å få stemningsstabiliserende i stedet. Du er inne i en dyp langvarig depresjon og bør få hjelp. Jeg tror ikke det bare er sorgen over eksen som gjør det, men at det delvis kan være en biologisk nedtur. Jeg kan ikke forstå at psykiateren din mener du er ferdigbehandlet når du sier at det er så ille at du tenker på innleggelse. Og når du dessuten har barn som er bekymret for deg.

Snakk med legen din og krev å få videre behandling. OG skifte av medisin. Jeg tror det vil hjelpe deg på god vei.

Jeg tror du har rett når du sier at det ikke har noe med den kjærlighetssorgen å gjøre, pr nå. Det fikk kanskje for stor plass i mitt opprinnlige innlegg, for meg var den kjærlighetssorgen en trigger. Jeg føler at den er ferdigbehandlet.

Jeg fikk antidepressiva av legen nå i august, fordi jeg var dypt deprimert og delvis suicidal. Det er jeg ikke nå. Men tom, tom, tom. Og tung, så uhyre tung.

Legen min er ikke engang sikker på at jeg er bipolar. Psykiateren min mener det. Dette gjør meg veldig kaotisk. Jeg er ikke sikker selv heller. Jeg er mest deprimert. Synes jeg blir kastet fra den ene til den andre depresjonen som varer lenge og som tar fra meg noe jeg er redd jeg aldri får tilbake om jeg ikke får hjelp nå.

Legen min mener også at jeg er så bevisst og intelligent at det kan være vanskelig å hjelpe meg. Jeg tenker positivt alt jeg kan, men det hjelper ikke. Jeg hart brukt opp energien min.

Jeg brukte Lamictal i to år, men sluttet da det gikk på balansesystemet mitt, samt på språket. Jeg måtte opp i 500 mg og hadde likevel for lavt speil.

Jeg kan liksom ikke se noen medisinsk løsning på dette, bortsett fra kanskje elektrosjokk. Har prøvd ufattelig mange typer medisiner. Jeg er oppgitt.

Takk for at du ville hjelpe meg,

[enigma38]

Jeg tror du har rett når du sier at det ikke har noe med den kjærlighetssorgen å gjøre, pr nå. Det fikk kanskje for stor plass i mitt opprinnlige innlegg, for meg var den kjærlighetssorgen en trigger. Jeg føler at den er ferdigbehandlet.

Jeg fikk antidepressiva av legen nå i august, fordi jeg var dypt deprimert og delvis suicidal. Det er jeg ikke nå. Men tom, tom, tom. Og tung, så uhyre tung.

Legen min er ikke engang sikker på at jeg er bipolar. Psykiateren min mener det. Dette gjør meg veldig kaotisk. Jeg er ikke sikker selv heller. Jeg er mest deprimert. Synes jeg blir kastet fra den ene til den andre depresjonen som varer lenge og som tar fra meg noe jeg er redd jeg aldri får tilbake om jeg ikke får hjelp nå.

Legen min mener også at jeg er så bevisst og intelligent at det kan være vanskelig å hjelpe meg. Jeg tenker positivt alt jeg kan, men det hjelper ikke. Jeg hart brukt opp energien min.

Jeg brukte Lamictal i to år, men sluttet da det gikk på balansesystemet mitt, samt på språket. Jeg måtte opp i 500 mg og hadde likevel for lavt speil.

Jeg kan liksom ikke se noen medisinsk løsning på dette, bortsett fra kanskje elektrosjokk. Har prøvd ufattelig mange typer medisiner. Jeg er oppgitt.

Takk for at du ville hjelpe meg,

vintersorg40 og enigma38 er den samme. Jeg synes bare vintersorg symboliserer så godt hvordan jeg har det akkurat nå....

[Gjest bistro (også bioploar)]

Jeg tror du har rett når du sier at det ikke har noe med den kjærlighetssorgen å gjøre, pr nå. Det fikk kanskje for stor plass i mitt opprinnlige innlegg, for meg var den kjærlighetssorgen en trigger. Jeg føler at den er ferdigbehandlet.

Jeg fikk antidepressiva av legen nå i august, fordi jeg var dypt deprimert og delvis suicidal. Det er jeg ikke nå. Men tom, tom, tom. Og tung, så uhyre tung.

Legen min er ikke engang sikker på at jeg er bipolar. Psykiateren min mener det. Dette gjør meg veldig kaotisk. Jeg er ikke sikker selv heller. Jeg er mest deprimert. Synes jeg blir kastet fra den ene til den andre depresjonen som varer lenge og som tar fra meg noe jeg er redd jeg aldri får tilbake om jeg ikke får hjelp nå.

Legen min mener også at jeg er så bevisst og intelligent at det kan være vanskelig å hjelpe meg. Jeg tenker positivt alt jeg kan, men det hjelper ikke. Jeg hart brukt opp energien min.

Jeg brukte Lamictal i to år, men sluttet da det gikk på balansesystemet mitt, samt på språket. Jeg måtte opp i 500 mg og hadde likevel for lavt speil.

Jeg kan liksom ikke se noen medisinsk løsning på dette, bortsett fra kanskje elektrosjokk. Har prøvd ufattelig mange typer medisiner. Jeg er oppgitt.

Takk for at du ville hjelpe meg,

''Legen min mener også at jeg er så bevisst og intelligent at det kan være vanskelig å hjelpe meg. Jeg tenker positivt alt jeg kan, men det hjelper ikke. Jeg hart brukt opp energien min. ''

Fikk lyst til å kommentere dette fordi det er noe jeg har egen erfaring med, i tillegg at jeg har hørt det fra andre. Hvorfor skal ikke intelligente og ressurssterke mennesker ha behov for hjelp?! Dette provoserer meg!

Noen bipolare er mer deprimert enn hypoman/maniske, så det er ikke utenkelig at du er bipolar selv om du i hovedsak føler deg deprimert. Har du blitt ordentlig utredet av psykiateren siden h*n har gitt deg denne diagnosen? Jeg ville trodd at vedkommede heller ville satt deg på en annen type stemningsstabiliserende enn antideprissiva om h*n fastholder på diagnosen. Prøv å forhør deg mer rundt dette, da det er viktig at bipolare blir medisinert riktig.

Har du fått særlig annen behandling en utprøving av ulike medisiner? Jeg vil si du har en tung depresjon når det er sånn at du føler tar fra deg noe du er redd du aldri får tilbake om du ikke får hjelp nå.

[enigma38]

''Legen min mener også at jeg er så bevisst og intelligent at det kan være vanskelig å hjelpe meg. Jeg tenker positivt alt jeg kan, men det hjelper ikke. Jeg hart brukt opp energien min. ''

Fikk lyst til å kommentere dette fordi det er noe jeg har egen erfaring med, i tillegg at jeg har hørt det fra andre. Hvorfor skal ikke intelligente og ressurssterke mennesker ha behov for hjelp?! Dette provoserer meg!

Noen bipolare er mer deprimert enn hypoman/maniske, så det er ikke utenkelig at du er bipolar selv om du i hovedsak føler deg deprimert. Har du blitt ordentlig utredet av psykiateren siden h*n har gitt deg denne diagnosen? Jeg ville trodd at vedkommede heller ville satt deg på en annen type stemningsstabiliserende enn antideprissiva om h*n fastholder på diagnosen. Prøv å forhør deg mer rundt dette, da det er viktig at bipolare blir medisinert riktig.

Har du fått særlig annen behandling en utprøving av ulike medisiner? Jeg vil si du har en tung depresjon når det er sånn at du føler tar fra deg noe du er redd du aldri får tilbake om du ikke får hjelp nå.

Hei bistro og takk for engasjementet:-)

Jeg har vært til behandling hos psykiater i ca 3,5 år, med time ca annehver måned. Medisinering er det vi har snakket om. Jeg har prøvd Lamictal (500 mg) uten å oppnå forventet resultat. Utallige lykkepiller er utprøvd, og noen antipsykotika.

Psykiateren min sa at jeg er vanskelig å medisinere.

Jeg har fått kurs i angst-mestring (gruppeterapi) noe som hjalp en god del i min måte å takle angsten på. Jeg fikk hjelp til å være mer bevisst i reaksjonsmønstrene mine.

Så jeg føler jo at man har prøvd å hjelpe meg. Likevel, er det ikke nok.

Jeg har bedt om samtaleterapi med en psykolog, men er blitt avvist fordi jeg er for frisk til å bli tatt i betraktning(?)

Jeg føler at det psykiateren min har gjort er å stå med medisinblokka i hånden og tilbydt meg resepter. Jeg blir litt redd av denne holdningen.

Jeg vet at det er knapphet på ressurser, og at min psykiater har gjort så godt hun kan. Likevel trenger jeg mer hjelp og vet ikke helt hva slags vei jeg skal gå. Jeg orker ikke å kjempe så mye for min egen sak nå.

[Gjest fnugget]

Takk for svar, og at du gir av deg selv.

Forholdet var godt, og jeg var meg selv. For frste gang opplevde jeg at jeg ble tatt p[ alvor.Jeg hadde en voldsom kj'rlighetssorg da. Men sorgen min i dag er ubegripelig, den handler ikke om ham. Den kommer fra meg selv og blir der. Ingen ytre ting som trigger.

Jeg vet ikke hva jeg skal gj;re. Fastlegen min har sendt foresp;rsel om ny behandling, men har f[tt avslag ved at de mener jeg er ferdigbehandlet *knapphet p[ ressurser*

Innleggelse virker veldig skremmende, men er jeg nok kommet til et punkt hvor jeg trenger skikkelig hjelp. Jeg har ingen energi.

Beklager at tastaturet er vrangt her i dag.

mvh vintersorg,40

Håper du finner ut av det da. Har du forresten tenkt på det private marked, feks sjekka opp hvilke psykologer som får dritstøtte? Det kan jo være en mulighet, når du ikke får den hjelpa du burde hatt i det offentlige. Helt på trynet at det er sånn, men ingenting sjokkerer meg lenger :-/

Jeg aner ikke hva du kan slite med. Om dette er en sorg du bærer med deg fra du feks var barn, som har blitt utløst av denne kjærlighetsorgen, eller om det er mer biologiske opphav til depresjonen/sorgen din.

Har du prøvd å tenke over om det er noe konkret du sørger over? Jeg tenker at sorg er jo noe man opplever når man har vært utsatt for et tap, på ett eller annet nivå? Har du tapt noe som var svært viktig i livet ditt? Det kan vel egentlig være hva som helst, bare du vet.

Jeg reagerer litt på at du bruker ordet "sorg", men at du ikke helt vet hva du sørger over. Kan det være noe du har fortrengt, noe som ligger i "bakhodet", men som du ikke tør/klarer ta frem på egenhånd?

Håper du får hjelp. Har du sjekka muligheten for psykiatriteam i kommunen og evt kontakt med en psykiatrisk sykepleier i tiden du venter på å få "ordentlig" hjelp?

[enigma38]

Håper du finner ut av det da. Har du forresten tenkt på det private marked, feks sjekka opp hvilke psykologer som får dritstøtte? Det kan jo være en mulighet, når du ikke får den hjelpa du burde hatt i det offentlige. Helt på trynet at det er sånn, men ingenting sjokkerer meg lenger :-/

Jeg aner ikke hva du kan slite med. Om dette er en sorg du bærer med deg fra du feks var barn, som har blitt utløst av denne kjærlighetsorgen, eller om det er mer biologiske opphav til depresjonen/sorgen din.

Har du prøvd å tenke over om det er noe konkret du sørger over? Jeg tenker at sorg er jo noe man opplever når man har vært utsatt for et tap, på ett eller annet nivå? Har du tapt noe som var svært viktig i livet ditt? Det kan vel egentlig være hva som helst, bare du vet.

Jeg reagerer litt på at du bruker ordet "sorg", men at du ikke helt vet hva du sørger over. Kan det være noe du har fortrengt, noe som ligger i "bakhodet", men som du ikke tør/klarer ta frem på egenhånd?

Håper du får hjelp. Har du sjekka muligheten for psykiatriteam i kommunen og evt kontakt med en psykiatrisk sykepleier i tiden du venter på å få "ordentlig" hjelp?

Tusen takk for oppriktig engasjement.

Jeg vet det kan høres rart ut at jeg bruker ordet sorg, men det er den nærmeste beskrivelsen jeg kan gi. Og nettopp dette, om det kan være noe som jeg ikke kan/tør/vil/bør se på alene, noe som har skjedd meg og som jeg bare ser uklare bilder av som jeg lar ligge, fordi jeg føler at det kan være farlig å se på dette utenfor kontrollerte omgivelser og med ekspertise.

Særlig ett bilde plager meg. Jeg er ca 10-11 år og ligger på bakken. To eller tre unge gutter er rundt meg. Jeg ser bare trærne, og jeg husker ingenting.

Jeg har prøvd å se på dette alene, men jeg ble så sint at jeg ikke var til å være i hus med, jeg turde ikke gå mer inn i det.

Har fortalt dette til psykiateren min, men hun mente at ettersom jeg er bipolar, så hjelper det ikke med terapi.

Selv mener jeg at dette er to forskjellige ting, og burde behandles som det. Men vi er alså ikke enige på dette punktet. Til å begynne med godtok jeg hennes vurdering på det, og tenkte at hun har rett. Hun vet best, hun har erfaring osv. Men jeg har ombestemt meg.

Jeg har også opplevd ting i mitt tidligere ekteskap som ikke var bra, voldtekt bl.a. Og endel andre ting. Jeg ser at jeg har vært livredd for å plassere meg selv som offer, og gravd ned alt sammen. Nektet å se det. Ikke snakket om det. Nære venninner sier at jeg snakker for lite om slike ting. Men jeg blir veldig sliten av å snakke om det, og dessuten er ikke venninner alltid objektive (de vil holde med meg uansett, og jeg er redd for å få for mye medhold, at jeg skal bli navlebeskuende og ikke se min rolle i det osv)

Jeg tror dette handler om to ting på en gang: Bipolar 2 og fornekting av følelser. Bør det ikke behandles hver for seg, men alikevel i en sammenheng? Jeg vet ikke jeg.

Må forresten si at jeg føler meg lettere i dag. Men jeg vet ikke om det varer. men at det har hjulpet meg å få respons her inne og få luftet tankene mine, det er helt sikkert. Tusen takk!

[Gjest fnugget]

Tusen takk for oppriktig engasjement.

Jeg vet det kan høres rart ut at jeg bruker ordet sorg, men det er den nærmeste beskrivelsen jeg kan gi. Og nettopp dette, om det kan være noe som jeg ikke kan/tør/vil/bør se på alene, noe som har skjedd meg og som jeg bare ser uklare bilder av som jeg lar ligge, fordi jeg føler at det kan være farlig å se på dette utenfor kontrollerte omgivelser og med ekspertise.

Særlig ett bilde plager meg. Jeg er ca 10-11 år og ligger på bakken. To eller tre unge gutter er rundt meg. Jeg ser bare trærne, og jeg husker ingenting.

Jeg har prøvd å se på dette alene, men jeg ble så sint at jeg ikke var til å være i hus med, jeg turde ikke gå mer inn i det.

Har fortalt dette til psykiateren min, men hun mente at ettersom jeg er bipolar, så hjelper det ikke med terapi.

Selv mener jeg at dette er to forskjellige ting, og burde behandles som det. Men vi er alså ikke enige på dette punktet. Til å begynne med godtok jeg hennes vurdering på det, og tenkte at hun har rett. Hun vet best, hun har erfaring osv. Men jeg har ombestemt meg.

Jeg har også opplevd ting i mitt tidligere ekteskap som ikke var bra, voldtekt bl.a. Og endel andre ting. Jeg ser at jeg har vært livredd for å plassere meg selv som offer, og gravd ned alt sammen. Nektet å se det. Ikke snakket om det. Nære venninner sier at jeg snakker for lite om slike ting. Men jeg blir veldig sliten av å snakke om det, og dessuten er ikke venninner alltid objektive (de vil holde med meg uansett, og jeg er redd for å få for mye medhold, at jeg skal bli navlebeskuende og ikke se min rolle i det osv)

Jeg tror dette handler om to ting på en gang: Bipolar 2 og fornekting av følelser. Bør det ikke behandles hver for seg, men alikevel i en sammenheng? Jeg vet ikke jeg.

Må forresten si at jeg føler meg lettere i dag. Men jeg vet ikke om det varer. men at det har hjulpet meg å få respons her inne og få luftet tankene mine, det er helt sikkert. Tusen takk!

Godt å høre at du føler deg lettere! Jeg må si at jeg er sjokkert over den psykiateren du var hos. Dersom det var sånn at hun _automatisk_ utelukket at du kan slite med psykiske traumer, eller sorger fordi hun mente du var bipolar, så virker det ikke særlig profesjonelt på meg.

Det du forteller meg, er noe alle og enhver kan få sår av. Og jeg forstår godt at du ikke tør/vil/kan eller kanskje heller ikke bør ta dette frem på egen hånd. Det å ha vært utsatt for overgrep har ofte en dobbel bunnklang i seg. Først den traumatiske situasjonen i seg selv, deretter tap av frihet, vilje, autonomi og i verste fall livslyst. Det disse har gjort mot deg er du _ikke_ skyld i, uansett!

Jeg forstår at du føler sorg. Jeg vet ikke hvordan forholdet du hadde til den mannen du refererer til var, men kanskje følte du deg sett, verdsatt, kanskje du fikk bevare din autonomi sammen med han - noe du ikke fikk i forholdet med voldtekt og det vonde barndomsminnet du har.

Nå har jeg teflonhjerne, så om jeg sier noe feil, så spytt ut.

Jeg synes ikke du skal ta noen diagnose fra den psykiateren for god fisk. Jeg synes du skal skrive ned det du har skrevet her og ta med deg til legen. Hvis det blir for vanskelig, så send det på mail eller i posten! Det er særs viktig at legen din nå _vet_ at du trenger snarlig hjelp!

Jeg vet ikke om jeg er inne på noe her, men den sorgen du føler. Kan det være tapet av deg selv? At du mistet deg selv i det vonde du har opplevd? Ved at du føler at du må fortrenge en del vonde episoder, så må du nødvendigvis også fortrenge visse deler av ditt følelelsesregister, og det er en sorg i på en måte å miste seg selv!

For det kan skje dersom man har mange spøkelser i skapet. Noen har også sagt at man er ikke sykere enn sine hemmeligheter.

Og jeg er enig med deg om at du ikke skal ta frem dette alene, det kan bli for heavy. Har vært borti noe av det samme som deg, og jeg letter på sløret bare litt og litt i terapien, og jeg begynte med terapi i mars i år.

Du har vært uheldig med din psykiater, men mange av oss er dessverre uheldig, eller ikke helt fornøyd første gangene vi oppsøker hjelp. Jeg har selv også opplevd medaljens bakside, men nå har jeg endelig funnet en dyktig behandler.

Fortsett å skriv her du, hvis det hjelper deg! (Vil vite hvordan det går med deg vet du.)

klem fra

[enigma38]

Godt å høre at du føler deg lettere! Jeg må si at jeg er sjokkert over den psykiateren du var hos. Dersom det var sånn at hun _automatisk_ utelukket at du kan slite med psykiske traumer, eller sorger fordi hun mente du var bipolar, så virker det ikke særlig profesjonelt på meg.

Det du forteller meg, er noe alle og enhver kan få sår av. Og jeg forstår godt at du ikke tør/vil/kan eller kanskje heller ikke bør ta dette frem på egen hånd. Det å ha vært utsatt for overgrep har ofte en dobbel bunnklang i seg. Først den traumatiske situasjonen i seg selv, deretter tap av frihet, vilje, autonomi og i verste fall livslyst. Det disse har gjort mot deg er du _ikke_ skyld i, uansett!

Jeg forstår at du føler sorg. Jeg vet ikke hvordan forholdet du hadde til den mannen du refererer til var, men kanskje følte du deg sett, verdsatt, kanskje du fikk bevare din autonomi sammen med han - noe du ikke fikk i forholdet med voldtekt og det vonde barndomsminnet du har.

Nå har jeg teflonhjerne, så om jeg sier noe feil, så spytt ut.

Jeg synes ikke du skal ta noen diagnose fra den psykiateren for god fisk. Jeg synes du skal skrive ned det du har skrevet her og ta med deg til legen. Hvis det blir for vanskelig, så send det på mail eller i posten! Det er særs viktig at legen din nå _vet_ at du trenger snarlig hjelp!

Jeg vet ikke om jeg er inne på noe her, men den sorgen du føler. Kan det være tapet av deg selv? At du mistet deg selv i det vonde du har opplevd? Ved at du føler at du må fortrenge en del vonde episoder, så må du nødvendigvis også fortrenge visse deler av ditt følelelsesregister, og det er en sorg i på en måte å miste seg selv!

For det kan skje dersom man har mange spøkelser i skapet. Noen har også sagt at man er ikke sykere enn sine hemmeligheter.

Og jeg er enig med deg om at du ikke skal ta frem dette alene, det kan bli for heavy. Har vært borti noe av det samme som deg, og jeg letter på sløret bare litt og litt i terapien, og jeg begynte med terapi i mars i år.

Du har vært uheldig med din psykiater, men mange av oss er dessverre uheldig, eller ikke helt fornøyd første gangene vi oppsøker hjelp. Jeg har selv også opplevd medaljens bakside, men nå har jeg endelig funnet en dyktig behandler.

Fortsett å skriv her du, hvis det hjelper deg! (Vil vite hvordan det går med deg vet du.)

klem fra

Det kan være sorgen å å ha mistet meg selv, som du nevner. For jeg kjenner ikke meg selv igjen.

Jeg har aldri vært typen som gir opp, men jeg har nok gjort det nå. Jeg prøver å la det være, men kreftene strekker ikke til.

Legen min mener at jeg trenger mer hjelp, men som sagt har vi fått avslag fra spesialisthelsetjenesten. Hva mer kan man gjøre?

Tusen takk for nyttige innspill.

[Gjest fnugget]

Det kan være sorgen å å ha mistet meg selv, som du nevner. For jeg kjenner ikke meg selv igjen.

Jeg har aldri vært typen som gir opp, men jeg har nok gjort det nå. Jeg prøver å la det være, men kreftene strekker ikke til.

Legen min mener at jeg trenger mer hjelp, men som sagt har vi fått avslag fra spesialisthelsetjenesten. Hva mer kan man gjøre?

Tusen takk for nyttige innspill.

Finnes det private psykologer med driftsøtte der du bor? I så fall, så blir det å satse på dette i steden for spesialisthelsetjenesten, som har gitt deg avslag. Be legen henvise deg til en sånn psykolog. Du kan gjøre lurt i å ringe de selv for å høre om muligheten om å komme til, ventelister osv. Du kan få en liste av disse av legen din, regner jeg med.

Har du hørt om psykiatriteam som finnes rundt om i byene? Det avhenger litt hvor du bor, men slik jeg har forstått det skal alle plasser i Norge ha et psykiatrieteam. Du får en eller to kontaktsykepleiere som er utdannet innen psykiatri. Disse kan du ringe til, de kan besøke deg, du de, eller dere kan gå tur eller på kafe, feks. Det kan være greit å kunne snakke med noen når du går og venter ¨på å komme til en privat psykolog.

Du vet det sikkert allerede, men en psykolog med driftstøtte får støtte til å drive praksisen sin, så du går under vanlige frikortregler også her. Så det vil ikke bli noe dyrere for deg å gå til privat psykolog, så lenge vedk har driftstøtte.

Ellers så har vi psykomotoriske fysioterapeuter. Disse fokuserer på å løse spenningstilstander i kroppen, samtidig som dere prater om hva du sliter med. Disse går under frikortgrense 2 (tror jeg) hvor du må betale 1500 kr i året for å få frikort.

Ellers så tror jeg det går an å klage på avslag fra spesialisthelsetjenesten. Jeg vet ikke om reglene for dette, så jeg ville spurt Nhd om det hvis jeg var deg.

Lykke til.