NHD: Var dette dumt av meg?

[Gjest bippp]

Er ikke helt sikker på om det jeg gjorde var riktig. Jeg har gitt min mor seroxat-pillene mine. Hun har vært plaget med stor angst og depresjoner så lenge jeg kan huske, men har i det siste årene blitt bare verre. Hun sover ikke om natta, kommer seg ikke ut osv. Jeg får henne ikke med til legen. Orker ikke dette stort lengre. Ga henne disse pillene i går, ba henne ta en (20 mg) tablett hver morgen.

Mitt håp er at hun blir bedre etter noen uker og at jeg da kan draaaa henne med meg til legen. Har du noen mening om dette, og hva burde jeg ellers ha gjort?

[bibben]

Selvom jeg ikke er nhd, vil jeg nok mene at dette er litt småskummelt. Det ville vært ille hvis hun av en eller annen grunn ikke tålte dem. Hvis hun skulle få en utilsiktet reaksjon, og dere må på legevakten er det leit å være den som er ansvarlig.

Selv har jeg på nært hold sett en livstruende situasjon der min nærmeste holdt på å miste livet pga andres "hjelpsomhet".

Forsøk heller å motivere din mor til å ta en tur til legen sin.

Lykke til, og god bedring til din mor.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Formelt burde jeg svart at det var dumt.

Egentlig synes jeg det var lurt. Det finnes så mange deprimerte eldre som lider unødvendig fordi de ikke vil gå til lege med sine psykiske problemer.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Så lenge du har gitt henne korrekte instruksjoner for bruk av disse pillene, er det i hvert fall ikke helseskadelig. Enig i det NHD skriver. Det blir en diskusjon om hvorvidt det er uetisk eller ikke. Her syns jeg målet gavner middelet. Forhåpentligvis vil hun merke såpass bedring etter hvert at hun kommer seg til legen. Et annet aspekt ved dette er at jo dette minsker ditt "pillelager". Slik at du må be om raskere resept hos din lege igjen. Derfor bør ikke dette pågå alt for lenge.

[Gjest Spekepølse]

Om det virker for henne kan kanskje dette oppmuntre henn/overbevise henne om å gå til legen?

[Gjest bippp]

Formelt burde jeg svart at det var dumt.

Egentlig synes jeg det var lurt. Det finnes så mange deprimerte eldre som lider unødvendig fordi de ikke vil gå til lege med sine psykiske problemer.

Tusen takk, dette lettet mitt hjerte veldig. Begynte å tenke på hva hvis hun dør, får bivirkninger osv.. hun har jo ikke vært hos lege på ihvertfall 20 år. Så jeg vet ikke hvordan blodtrykk og sånt er på henne da. Kan det være noen fare her?

Håper virkelig at dette kan hjelpe henne. (Var noen "gamle" piller jeg hadde liggende, som jeg ikke kan bruke lenger :-)

[Gjest bippp]

Selvom jeg ikke er nhd, vil jeg nok mene at dette er litt småskummelt. Det ville vært ille hvis hun av en eller annen grunn ikke tålte dem. Hvis hun skulle få en utilsiktet reaksjon, og dere må på legevakten er det leit å være den som er ansvarlig.

Selv har jeg på nært hold sett en livstruende situasjon der min nærmeste holdt på å miste livet pga andres "hjelpsomhet".

Forsøk heller å motivere din mor til å ta en tur til legen sin.

Lykke til, og god bedring til din mor.

Lurer bare på hva jeg kan gjøre mere for å motivere henne, er gått helt lei av dette :-(. Dessuten er det hun selv som velger om hun vil svelge disse pillene eller ei.

[Gjest bippp]

Så lenge du har gitt henne korrekte instruksjoner for bruk av disse pillene, er det i hvert fall ikke helseskadelig. Enig i det NHD skriver. Det blir en diskusjon om hvorvidt det er uetisk eller ikke. Her syns jeg målet gavner middelet. Forhåpentligvis vil hun merke såpass bedring etter hvert at hun kommer seg til legen. Et annet aspekt ved dette er at jo dette minsker ditt "pillelager". Slik at du må be om raskere resept hos din lege igjen. Derfor bør ikke dette pågå alt for lenge.

Ingen fare med pillelageret mitt, jeg kan ikke bruke AD lenger, blir litt for hyper..:-)

[Gjest bippp]

Om det virker for henne kan kanskje dette oppmuntre henn/overbevise henne om å gå til legen?

Ja, det er dette som er planen ja, håper den virker som tenkt. Men ser jo at jeg har lagt på meg et visst ansvar.

[bibben]

Enten kan du være streng og sanksjonere på den støtten og det engasjementet du visere henne. Være litt bestemt på at det kun er henne selv som til syvende å sist må ta et initiativ. Du kan kanskje si at du ikke ønsker å diskutere situasjonen med henne mere, men at du er villig til å følge henne til fastlegen om hun ønsker det.

Alternativt kan du forsøke å få henne til å forstå at både hun og dere andre er tjent med at hun kommer seg opp av dypet. At du vet det er hjelp å få, og at det er vondt å se henne lide.

Du kjenner din mor best, og vet antagelig best hvilken strategi som er den mest virkningsfulle.

Det er utrolig belastende å se sin mor i en slik forfatning, og jeg forstår godt at du er fortvilet. Jeg forstår også godt at du vil gjøre alt som står i din makt for å få henne friskt igjen. Det å begynne å medisinere sin mor er, slik jeg ser det, et forsøk på å rette på situasjonen, men jeg må understreke at jeg synes det er en risiko å løpe ( uansett hva NHD måtte mene! ).

I dine sko ville jeg antagelig skrevet et brev til fastlegen hennes, og spurt om et godt råd. Dernest ville jeg bestilt en time for henne, og sagt at nå bare drar vi dit sammen. Kanskje kan du lokke med et kafébesøk eller lignende i etterkant (slik en også gjør med barn når de skal i gjennom noe ulystbetont).

Jeg ønsker deg all lykke til, og så håper jeg din mor blir frisk snart!

[Gjest bippp]

Enten kan du være streng og sanksjonere på den støtten og det engasjementet du visere henne. Være litt bestemt på at det kun er henne selv som til syvende å sist må ta et initiativ. Du kan kanskje si at du ikke ønsker å diskutere situasjonen med henne mere, men at du er villig til å følge henne til fastlegen om hun ønsker det.

Alternativt kan du forsøke å få henne til å forstå at både hun og dere andre er tjent med at hun kommer seg opp av dypet. At du vet det er hjelp å få, og at det er vondt å se henne lide.

Du kjenner din mor best, og vet antagelig best hvilken strategi som er den mest virkningsfulle.

Det er utrolig belastende å se sin mor i en slik forfatning, og jeg forstår godt at du er fortvilet. Jeg forstår også godt at du vil gjøre alt som står i din makt for å få henne friskt igjen. Det å begynne å medisinere sin mor er, slik jeg ser det, et forsøk på å rette på situasjonen, men jeg må understreke at jeg synes det er en risiko å løpe ( uansett hva NHD måtte mene! ).

I dine sko ville jeg antagelig skrevet et brev til fastlegen hennes, og spurt om et godt råd. Dernest ville jeg bestilt en time for henne, og sagt at nå bare drar vi dit sammen. Kanskje kan du lokke med et kafébesøk eller lignende i etterkant (slik en også gjør med barn når de skal i gjennom noe ulystbetont).

Jeg ønsker deg all lykke til, og så håper jeg din mor blir frisk snart!

Jeg har snakket med fastlegen hennes, og h"n vil ikke gjøre noe så lenge hun ikke søker hjelp selv. Jeg er over 40 år og mor har alltid hatt store problemer i perioder (nesten hele tiden), så lenge jeg kan huske tilbake.

Jeg har lokket, truet, sagt meg villig til så og si alt, for at hun skal komme seg ut av den senga, få det bedre sosialt. Jeg har brukt så mye energi som jeg har vært istand til å bruke i hele mitt liv.

Har alltid hatt dårlig samvittighet for at jeg etterhvert fikk et sosialt liv, møtte andre mennesker, måtte gå på skolen. Jeg har jo hatt ansvaret for henne, og hun var i perioder helt alene når jeg ikke var der. Hun har skreket, ropt at hun vil ta livet av seg, ønsker ikke å leve lenger, at det er ingen vits i at hun lever.

Jeg har overtalt henne, så lenge jeg kan huske tilbake (ca 3 år?), til å stå opp, spise, bli med ut en tur, åpne denne forb... låste døra. Jeg har enda mareritt om dette huset og dette rommet som alltid var låst, mørkt og trist.

Jeg spiste gamle brødskorper og drakk vann fra springen da mor var på sitt verste i min barndom. Når noen banket på døra fikk jeg streng beskjed om å gjemme meg i et kott og tie stille. Ingen, ikke engang mormor fikk komme inn når mor var så syk. Jeg har mareritt om mørke rom, rop og skrik, kunne visst skrevet i timevis om dette.

Hvorfor skal jeg medisinere mor?

[Gjest lizzenja]

Formelt burde jeg svart at det var dumt.

Egentlig synes jeg det var lurt. Det finnes så mange deprimerte eldre som lider unødvendig fordi de ikke vil gå til lege med sine psykiske problemer.

Du er ofte søt i dine svar, godt du kan vise oss at du er "både" menneske og en høyt respektert psykiater. Har virkelig sansen for deg ;o)

[Glimtipper]

Jeg har snakket med fastlegen hennes, og h"n vil ikke gjøre noe så lenge hun ikke søker hjelp selv. Jeg er over 40 år og mor har alltid hatt store problemer i perioder (nesten hele tiden), så lenge jeg kan huske tilbake.

Jeg har lokket, truet, sagt meg villig til så og si alt, for at hun skal komme seg ut av den senga, få det bedre sosialt. Jeg har brukt så mye energi som jeg har vært istand til å bruke i hele mitt liv.

Har alltid hatt dårlig samvittighet for at jeg etterhvert fikk et sosialt liv, møtte andre mennesker, måtte gå på skolen. Jeg har jo hatt ansvaret for henne, og hun var i perioder helt alene når jeg ikke var der. Hun har skreket, ropt at hun vil ta livet av seg, ønsker ikke å leve lenger, at det er ingen vits i at hun lever.

Jeg har overtalt henne, så lenge jeg kan huske tilbake (ca 3 år?), til å stå opp, spise, bli med ut en tur, åpne denne forb... låste døra. Jeg har enda mareritt om dette huset og dette rommet som alltid var låst, mørkt og trist.

Jeg spiste gamle brødskorper og drakk vann fra springen da mor var på sitt verste i min barndom. Når noen banket på døra fikk jeg streng beskjed om å gjemme meg i et kott og tie stille. Ingen, ikke engang mormor fikk komme inn når mor var så syk. Jeg har mareritt om mørke rom, rop og skrik, kunne visst skrevet i timevis om dette.

Hvorfor skal jeg medisinere mor?

Jeg er veldig lei meg for at du har hatt det slik. Sånn skal det ikke være, men det vet du sikkert.

Men jeg lurer på om du ikke må slippe henne nå. Syk eller ikke, hun er et voksent menneske som må ta sine egne valg. Hun har nå valgt å ikke søke hjelp. Det er fint du oppmuntrer henne, men jeg vet ikke om du burde gjøre noe mer. Dette er hennes ansvar, ikke ditt. Det er kanskje på tide du får lov å slippe?

[bibben]

Jeg har snakket med fastlegen hennes, og h"n vil ikke gjøre noe så lenge hun ikke søker hjelp selv. Jeg er over 40 år og mor har alltid hatt store problemer i perioder (nesten hele tiden), så lenge jeg kan huske tilbake.

Jeg har lokket, truet, sagt meg villig til så og si alt, for at hun skal komme seg ut av den senga, få det bedre sosialt. Jeg har brukt så mye energi som jeg har vært istand til å bruke i hele mitt liv.

Har alltid hatt dårlig samvittighet for at jeg etterhvert fikk et sosialt liv, møtte andre mennesker, måtte gå på skolen. Jeg har jo hatt ansvaret for henne, og hun var i perioder helt alene når jeg ikke var der. Hun har skreket, ropt at hun vil ta livet av seg, ønsker ikke å leve lenger, at det er ingen vits i at hun lever.

Jeg har overtalt henne, så lenge jeg kan huske tilbake (ca 3 år?), til å stå opp, spise, bli med ut en tur, åpne denne forb... låste døra. Jeg har enda mareritt om dette huset og dette rommet som alltid var låst, mørkt og trist.

Jeg spiste gamle brødskorper og drakk vann fra springen da mor var på sitt verste i min barndom. Når noen banket på døra fikk jeg streng beskjed om å gjemme meg i et kott og tie stille. Ingen, ikke engang mormor fikk komme inn når mor var så syk. Jeg har mareritt om mørke rom, rop og skrik, kunne visst skrevet i timevis om dette.

Hvorfor skal jeg medisinere mor?

Hei igjen. Jeg blir berørt av det du skriver, og forstår at du etter alle kunstens regler har vært der for din mor, og at du har forsøkt alt som tenkes kan. Det å vokse opp med en mor med psykiske problemer preger en for livet, og preger selvsagt også den relasjonen en har til sin mor. Min egen oppfatning er at en blir knyttet til en slik mor på en bestemt måte. Fordi den voksne er så trengende, er det problematisk å gi slipp på ansvaret en er vokst opp med. En har så til de grader sett sin mors sårbarhet og hennes behov at det er vanskelig å la henne ”seile sin egen sjø”.

Når du skriver, ser jeg for meg denne jenta som gjør sitt ytterste men ikke kommer i mål. En altfor stor oppgave for et barn.

Jeg blir opprørt over å tenke på den unnfallenheten vi voksne tidvis utviser. Jeg tenker her på voksne som ”vet”, men av hensyn til de andre voksne ikke griper inn og letter barnets ansvarsfølelse i tilfeller som din. Jeg tenker at det i din oppvekst skulle og burde vært andre voksne som så, og som burde intervenert.

Jeg blir opprørt over leger, helsesøstre (som du er blitt tatt med til), lærere og andre som antagelig har hatt kontakt med din mor, at de ikke i tilstrekkelig grad har sett og gjort.

Vel, jeg kjenner jo ikke din historie, og det er vanskelig å komme med fullgode råd på bakgrunn av korte spørsmål som her på dol. Jeg vil imidlertid at du skal vite at jeg forstår at dette er en svært vanskelig situasjon, og at jeg håper og ønsker at dere kommer frem til en løsning som letter livet for både deg og for din mor.

Jeg ønsker deg også en god dag.

[Gjest bippp]

Hei igjen. Jeg blir berørt av det du skriver, og forstår at du etter alle kunstens regler har vært der for din mor, og at du har forsøkt alt som tenkes kan. Det å vokse opp med en mor med psykiske problemer preger en for livet, og preger selvsagt også den relasjonen en har til sin mor. Min egen oppfatning er at en blir knyttet til en slik mor på en bestemt måte. Fordi den voksne er så trengende, er det problematisk å gi slipp på ansvaret en er vokst opp med. En har så til de grader sett sin mors sårbarhet og hennes behov at det er vanskelig å la henne ”seile sin egen sjø”.

Når du skriver, ser jeg for meg denne jenta som gjør sitt ytterste men ikke kommer i mål. En altfor stor oppgave for et barn.

Jeg blir opprørt over å tenke på den unnfallenheten vi voksne tidvis utviser. Jeg tenker her på voksne som ”vet”, men av hensyn til de andre voksne ikke griper inn og letter barnets ansvarsfølelse i tilfeller som din. Jeg tenker at det i din oppvekst skulle og burde vært andre voksne som så, og som burde intervenert.

Jeg blir opprørt over leger, helsesøstre (som du er blitt tatt med til), lærere og andre som antagelig har hatt kontakt med din mor, at de ikke i tilstrekkelig grad har sett og gjort.

Vel, jeg kjenner jo ikke din historie, og det er vanskelig å komme med fullgode råd på bakgrunn av korte spørsmål som her på dol. Jeg vil imidlertid at du skal vite at jeg forstår at dette er en svært vanskelig situasjon, og at jeg håper og ønsker at dere kommer frem til en løsning som letter livet for både deg og for din mor.

Jeg ønsker deg også en god dag.

Tusen takk Bibben :-)

[Gjest bippp]

Jeg er veldig lei meg for at du har hatt det slik. Sånn skal det ikke være, men det vet du sikkert.

Men jeg lurer på om du ikke må slippe henne nå. Syk eller ikke, hun er et voksent menneske som må ta sine egne valg. Hun har nå valgt å ikke søke hjelp. Det er fint du oppmuntrer henne, men jeg vet ikke om du burde gjøre noe mer. Dette er hennes ansvar, ikke ditt. Det er kanskje på tide du får lov å slippe?

Ja, har egentlig prøvd å ikke ta dette ansvaret for henne lenger." Men greier likevel ikke la være å bry meg, så gjør et siste forsøk nå. Det er vel medisiner hun skulle ha hatt ifra første stund, tror jeg. Takk for at du svarte :-)