Til nhd

[Gjest Jente31]

Jeg håper at du vil svare meg på dette. Og at jeg ikke gjør ting verre for meg sev nå. Men jeg er "desperat".. helt i villrede. Derfor ønsker jeg kun svar fra deg, om du vil. Og jeg ønsker et ærlig svar, evt kommentarer om du vil.

Jeg er i ferd med å havne helt i kjelleren, jeg er redd, og jeg lurer på om du (også) er "sint", irritert eller hva det måtte være, på meg fordi jeg skrev det destruktive innlegget forrige fredag, og om det kan være lurt å legge alt på is frem til utredningen nå. Barna reagerer på min oppførsel de også nå. Jeg er helt "utafor".

Og jeg vet ikke om jeg tør å åpne meg mer. Det er skremmende. Heldigvis har jeg ikke åpnet meg for noen i RL før, på denne måten.. Kansje like greit også?

Hva om jeg virkelig er helt "håpløs".. Hva er det som feiler meg..? Hva skjer nå? Er det normalt å reagere så kraftig som jeg nå gjør? Klarer nesten ikke spise. Og det føles som om jeg har dummet meg kraftig ut, det har vært helt kaotisk siste uken - jeg har vært frem og tilbake. Jeg har hatt et gedigent tankekjør, vært opp og ned, og forsøkt å finne ut av ting. Jeg opplever det som svært angstfylt.

Det var jo jeg som var den uvennlige forrige fredag. Jeg som (uten å mene det slik) faktisk ba folk om å behandle meg som en porselensdukke, noe jeg overhodet ikke ønsker, og som viste utakknemlighet over all den gode støtte og hjelp jeg har fått her. Og jeg har derfor full forståelse for at andre reagerte.

Jeg har fått en god og viktig lærepenge. Jeg tar ansvar for dette. Jeg lærte virkelig noe av det. Og jeg har fått mye støtte etterpå også. Er svaært takknemlig. Men jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke klarer å legge i fra meg tanken på å ha dummet meg slik ut. Eller tenke på at noen er sinte, irriterte el noe på meg.

Jeg skammer meg. Jeg er fortvilet. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Dette er noe av det vondeste som har skjedd meg. Sier det ikke for at jeg vil at du skal like meg, please eller noe sånt. Heller ikke for å oppnå sympati. Jeg vil gjerne lære av mine feil. Men nå gruer jeg meg også forferdelig til utredningen/behandlingen jeg skal til.

Eller er dette endel av ubehaget en må tåle for å oppnå endring/bedring?

Blir du noen gang sint på dine pasienter? Eller er det jeg som straffer meg selv for hardt nå? Dette er en stor skam for meg! Hva om min behandler blir sint på meg? Jeg er redd for hvordan dette skal ende. Det er første gang jeg opplever det slik, på denne måten. Den smerten andre har påført meg, og som jeg er vant til å takle, er ikke like vond som denne. Jeg vil gjerne vite som skjer med meg. Hvis du i hele tatt skjønner noe av dette..

Tusen takk om du vil svare.

[frosken]

Dine reaksjoner er ikke spesielt annerledes enn hva de fleste psykiatriske pasienter fra tid til annen opplever. Det som kanskje er et særtrekk ved deg, er at du forholder deg til nhd omtrent slik andre pasienter forholder seg til sine terapeuter. Derfor blir også hans vurderinger og svar til deg så uhyre viktige for deg. Slik opplever mange det mens de går i terapi.

Det gjelder å trene seg til å holde ut vanskelige følelser :-)

[Gjest mannen70]

Dine reaksjoner er ikke spesielt annerledes enn hva de fleste psykiatriske pasienter fra tid til annen opplever. Det som kanskje er et særtrekk ved deg, er at du forholder deg til nhd omtrent slik andre pasienter forholder seg til sine terapeuter. Derfor blir også hans vurderinger og svar til deg så uhyre viktige for deg. Slik opplever mange det mens de går i terapi.

Det gjelder å trene seg til å holde ut vanskelige følelser :-)

Hvis man greier å stå i smerten...vil den ofte pulveriseres.

Hvis man hengir seg til grublerier og analyser vil den forsterkes.

Ordet skam burde vært slette fra det norske språk.

Bare noen tanker på kvelden, ønsker deg alt godt. Skjønner at du lider, men du burde være litt mildere med deg selv Gi deg selv omsorg og kjærlighet

[Gjest også jente 33]

Godt svart av frosken, her trengs ingen kommentarer fra NHD.

[Gjest vil hjelpe _ _ _ ____1]

Må være veldig slitsomt å ha det sånn. Dette virker å sitte veldig dypt i deg. Har lest veldig mye fra deg. Du skal snart til utredning og behandling. Derfor har jeg lyst til å nevne noe for deg, som kanskje er veldig følsomt, men som kanskje kan være veldig rett i forhold til det du sliter med (?)

"En unnvikende personlighet kjennetegnes av konstant følelse av utilstrekkelighet, er ekstremt følsom for hva andre tenker og mener om ham selv. Redsel for kritikk og for ikke å bli akseptert. Personen er svært opptatt av hva andre mener og synes. Ser på seg selv som mindreverdige i forhold til andre. Nye aktiviteter og risiko på personlig plan er vanskelig for personer med unnvikende personlighetsforstyrrelse."

I beste mening med klem

fra en som

[Gjest Wita]

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen. Du grubler og tenker for mye på hva folk skulle mene og tro om deg. Sikkert lettere sagt enn gjort, men du burde gi litt mer f.. i det og heller konsentrere deg om hverdagen enn hva folk her på dol skulle mene om deg.

Du har dårlig selvtillit og den har sikkert blitt brutt ned gjennom flere år. Noen liker deg og noen liker deg ikke. Sånn er det med oss alle.

Bra at du får hjelp snart. Lykke til:)

[Gjest bippp]

Hvis det kan være noen trøst for deg, så vet jeg at jeg har lest det innlegget du snakker om, men jeg hadde nesten glemt det. Det sier vel litt om at du har det vondt nå, og da er det vanlig å "blåse opp" små ting til store elefanter.

Nei, forsøk å legge dette bak deg, start med blanke ark i morgen, og forsøk å se framover. Husk du er sterk, du har greid å søke hjelp for deg og barna dine. Mange ser på det å måtte motta hjelp som en svakhet, men jeg ser på dette som en styrke. Du kommer deg styrket ut av dette, det er jeg sikker på.

Men husk, det kommer til å gjøre vondt, når alt det vonde kommer ut, er det smertefullt. Men det er ikke farlig, prøv å holde fast ved denne tanken, at det du kjenner, føler, er aldri farlig, bare veldig ubehagelig.

Har et "tankeras" selv for tiden, så vet ikke om alt dette virker fornuftig for deg. Kast det du ikke liker, og behold det du liker.

Stor klem fra en noe tullete bippp--bippp :-)

[Gjest Jente31]

Dine reaksjoner er ikke spesielt annerledes enn hva de fleste psykiatriske pasienter fra tid til annen opplever. Det som kanskje er et særtrekk ved deg, er at du forholder deg til nhd omtrent slik andre pasienter forholder seg til sine terapeuter. Derfor blir også hans vurderinger og svar til deg så uhyre viktige for deg. Slik opplever mange det mens de går i terapi.

Det gjelder å trene seg til å holde ut vanskelige følelser :-)

"Det som kanskje er et særtrekk ved deg, er at du forholder deg til nhd omtrent slik andre pasienter forholder seg til sine terapeuter."

Dette er en av grunnene til at jeg har håpet/ventet på hjelp i RL ; Få en fast person (terapeut) å forholde meg til. Derfor har jeg noenganger uttrykt at jeg ønsker svar fra nhd - for ikke å bli forvirret bl.a

Men jeg forlanger/krever ikke, jeg tåler å ikke få svar. Vi er mange om beinet, for å si det slik. Derfor er jeg så glad for at jeg snart får hjelp i RL. Da trenger jeg ikke å forholde meg til en terapeut på denne måten lenger, og jeg slipper å føle at jeg maser osv. For ja, det er lett å bli forvirret av å ha mange å forholde seg til. Men misforstå meg ikke - jeg setter stor pris på all hjelp jeg har fått her.

Der var ting i livet mitt som ikke kunne la seg vente på.Og det har vært et sant "helvete" å måtte vente så lenge på å få hjelp i RL. Derfor har jeg klamret meg til dere. for jeg vet ikke om jeg hadde klart det uten.

Det har nok vært slitsomt til tider. Men nødvendig, for ikke å gå dukken. Forstå det den som kan..

Er litt sliten i kvelld, men jeg vil bare si at jeg tror at jeg skjønner litt mer nå, av hva som skjer. Det er fælt å ikke vite hva som skjer. Men det er akseptabelt, om man forstår det.. Tusen takk. Og God natt

[frosken]

"Det som kanskje er et særtrekk ved deg, er at du forholder deg til nhd omtrent slik andre pasienter forholder seg til sine terapeuter."

Dette er en av grunnene til at jeg har håpet/ventet på hjelp i RL ; Få en fast person (terapeut) å forholde meg til. Derfor har jeg noenganger uttrykt at jeg ønsker svar fra nhd - for ikke å bli forvirret bl.a

Men jeg forlanger/krever ikke, jeg tåler å ikke få svar. Vi er mange om beinet, for å si det slik. Derfor er jeg så glad for at jeg snart får hjelp i RL. Da trenger jeg ikke å forholde meg til en terapeut på denne måten lenger, og jeg slipper å føle at jeg maser osv. For ja, det er lett å bli forvirret av å ha mange å forholde seg til. Men misforstå meg ikke - jeg setter stor pris på all hjelp jeg har fått her.

Der var ting i livet mitt som ikke kunne la seg vente på.Og det har vært et sant "helvete" å måtte vente så lenge på å få hjelp i RL. Derfor har jeg klamret meg til dere. for jeg vet ikke om jeg hadde klart det uten.

Det har nok vært slitsomt til tider. Men nødvendig, for ikke å gå dukken. Forstå det den som kan..

Er litt sliten i kvelld, men jeg vil bare si at jeg tror at jeg skjønner litt mer nå, av hva som skjer. Det er fælt å ikke vite hva som skjer. Men det er akseptabelt, om man forstår det.. Tusen takk. Og God natt

Poenget mitt var at det ikke er noe uvanlig med de følelsene og reaksjonene du beskriver, og at enkelte av de spørsmålene du stilte til nhd i kveld nærmest er "gjengangere" når det gjelder ting pasienter spør sine behandlere om.

Jeg synes også det er bra at du snart vil få en mer ryddig utredning, og at man gjennom det forhåpentligvis i samarbeid med deg kommer frem til et egnet behandlingstilbud.

Det som imidlertid forundrer meg noe, er at du ikke ser ut til å "regne med" den psykiatriske sykepleieren du vel jevnlig har samtaler med? Forteller du henne om hvordan du har det for tiden, og sier du til henne at du mener at barna dine nå reagerer i forhold til hvordan du er?

Håper du får en fin søndag, og at dere kommer dere ut på en laaang tur slik at du får trimmet mer enn hjernevingene:-)

[Glimtipper]

Jeg tror ikke du trenger svar fra NHD på dette, jeg tror du trenger å gi deg selv den bekreftelsen du søker akkurat nå.

For å være litt personlig, så kan jeg ha det slik som deg noen ganger. Jeg kan til tider bruke mye tid på å tilfredstille andres forventninger, for jeg vil ikke at de skal bli skuffet, sinte, irriterte eller lei seg. Men så er det ikke til å unngå at dette skjer en gang i blant uansett hvor mye man prøver, slik er det når man forholder seg til andre mennesker. Om jeg da har en dårlig dag kan dette skape et tankekjør uten like og jeg får et sterkt behov for bekreftelse. Enten ved at noen andre forteller meg at jeg ikke gjorde noe galt eller ved at den som hadde den negative reaksjonen tilgir meg.

Faktum er at i alle disse tilfellene, så er det jeg som overreagerer. Personen med reaksjonen tenker mye mindre over situasjonen enn meg og det hele er glemt innen en time eller to, selv om jeg selv kan bruke et par dager på å komme over det.

Med litt hjelp fra venner og familie, så klarer jeg nå og distansere meg mer i slike situasjoner. Jeg tror at man må utfordre sitt eget tankekjør om man først insisterer på å ha slike katastrofetanker. Hvorfor er det så viktig for meg å få annerkjennelse fra denne/disse personen/personene akkurat nå? Hva skjer om noen blir sinte på meg? Er resultatet av det virkelig verdens undergang? Er jeg mindre verdt om jeg ikke kan tilfredstille alle andres behov? Kan jeg vise at den/de andre er viktige for meg på en sunnere måte enn å falle sammen om de misliker noe jeg sier/gjør? Kan jeg gi meg selv den annerkjennelsen og tilgivelsen jeg søker, om jeg ikke får den fra noen andre?

Jeg hører du er redd for terapi og at psykiateren du kommer til ikke skal like deg. De er der for å hjelpe med nøyaktig de tankene du bærer på nå.

P.S: Når jeg ikke klarer sortere tankene hjelper det veldig godt å gå en lang tur. Om man går mens man tenker aktiverer man både venstre og høyre hjernehalvdel, i tillegg til at det hjelper på humøret. Så det anbefaler jeg sterkt at du gjør i dag, ta med deg barna

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

For min egen del er det ekstremt sjelden jeg blir sint eller irritert på pasienter, og jeg blir det aldri på de ivrige som strever etter å komme fremover.

Derimot vil vi behandlere frustrere våre pasienter ved at vi ikke alltid er som de ønsker at vi skal være. en slik frustrasjon kan være at vi ikke alltid besvarer spørsmål, men lar pasienten få anledning til å gruble litt på det selv. å avstå fra å gi forsikringer kan være frustrerende, men nødvendig for å oppnå selvstendighet.

[Gjest enda et engangsnick]

Jeg syns Glimtipper gir deg et godt svar. Og du har i tillegg fått vite litt om unnvikende personlighet i tråden her også.

Det jeg vil legge til er at mye av det du skriver kjenner jeg meg igjen i, og situasjonen du er i mtp akkurat denne hendelsen gjør at jeg føler meg heldig som har kommet meg litt utav det. (Tankekjøret rundt utilstrekkelighet og skam over å være håpløs.) Som Glimtipper sier så legger du MYE større vekt på denne saken enn andre rundt deg. Det er du som lager elefantene.

Andre her nevner bekreftelse, eller mangel på dette, som jeg regner med har vært en gjenganger i ditt liv. Ingen har rost deg, støttet deg, og gitt deg den tryggheten som trengs for å oppnå selvstendighet og selvtillit. Jeg kjenner meg godt igjen i den ensomheten og fortvilelsen jeg tror du sitter med nå. Alle bildene man skaper i sitt eget hode fordi man ikke har andre å få bekreftet eller avkreftet tankene sine med.

Egentlig merkelig at du skulle nevne dette, siden det akkurat nå er tema i min terapi. Jeg sliter mye med selvbekreftelse ennå. Jeg føler jeg ikke vet hvem -jeg- er, hvor jeg står oppi det hele. Jeg har stort behov for bekreftelse på at tankene og følelsene min er "riktige", og at dette er noe andre føler også. I min familie har følelser aldri vært riktig å vise, så det er klart man føler skam ved å faktisk følse seg utilsktrekkelig, håpløs, liten osv fordi det er jo noe man ikke -skal- være. Man skal klare alt, helst uten å kny.

Nå ble det som vanlig litt egenterapi i svaret mitt, men jeg håper at du kanskje fikk noe ut av det. Håper dagen i dag er litt bedre enn gårdagen.

[Gjest Jente31]

Poenget mitt var at det ikke er noe uvanlig med de følelsene og reaksjonene du beskriver, og at enkelte av de spørsmålene du stilte til nhd i kveld nærmest er "gjengangere" når det gjelder ting pasienter spør sine behandlere om.

Jeg synes også det er bra at du snart vil få en mer ryddig utredning, og at man gjennom det forhåpentligvis i samarbeid med deg kommer frem til et egnet behandlingstilbud.

Det som imidlertid forundrer meg noe, er at du ikke ser ut til å "regne med" den psykiatriske sykepleieren du vel jevnlig har samtaler med? Forteller du henne om hvordan du har det for tiden, og sier du til henne at du mener at barna dine nå reagerer i forhold til hvordan du er?

Håper du får en fin søndag, og at dere kommer dere ut på en laaang tur slik at du får trimmet mer enn hjernevingene:-)

Tusen takk for svar/kommentarer.

I dag har jeg vært på jobb. Og det er en befrielse. Jeg gleder meg til hver dag jeg skal dit. Treffe andre mennesker, uten at de kommmer så nær (selv om jeg ikke er helt "med"). Få le; spøke litt også.

Jeg skjønner mye mer nå. Jeg beit meg nemlig merke i en ting du skrev til meg i går kveld - om å trene seg på vanskelige følelser.

Jeg hadde ikke tenkt slik på det før. Jeg er ikke vant til dette med følelser, rett og slett.. Det er nesten noe nytt for meg. Det er helt rart.. vet ikke hvordan jeg skal beskrive det.

jeg har vært ærlig mot min sykepleier. Men det er så mye å ta opp, at begret renner over. Timene flyr. Dessuten klarer jeg ikke alltid å nå tankene mine heller, det er som en sperre som er der og hindrer meg mange ganger. Men jeg prøver..

Og vi prioriterer det med å fungere, få til en strukturert hverdag, med tanke på barna. Jeg har også tatt opp med henne, ting som har skjedd meg her. Jeg bruker henne, og er glad jeg har henne.

[Gjest Jente31]

For min egen del er det ekstremt sjelden jeg blir sint eller irritert på pasienter, og jeg blir det aldri på de ivrige som strever etter å komme fremover.

Derimot vil vi behandlere frustrere våre pasienter ved at vi ikke alltid er som de ønsker at vi skal være. en slik frustrasjon kan være at vi ikke alltid besvarer spørsmål, men lar pasienten få anledning til å gruble litt på det selv. å avstå fra å gi forsikringer kan være frustrerende, men nødvendig for å oppnå selvstendighet.

Tusen takk for svar, og for at du ville svare på dette. Det setter jeg stor pris på.

Jeg har tenkt mye på ditt og andres svar i dag, og jeg forstår mye mer nå, tror jeg.

Det å få en forsikring bl.a.. Jeg skjønner at det kan hindre selvstendighet, tror jeg.

Om jeg nå ikke er helt på bærtur, så blir det vel nesten som med valium el.l? (har aldri prøvd beroligende,men kan tenke meg hvordan det fungerer) - det fjerner smerten der og da, men fører ikke til mestring (?)

Er det noe du har fått meg til mange ganger, så er det å undre meg over ting.. Og det har jo mange ganger ført meg videre :-)

[Gjest Jente31]

Hvis det kan være noen trøst for deg, så vet jeg at jeg har lest det innlegget du snakker om, men jeg hadde nesten glemt det. Det sier vel litt om at du har det vondt nå, og da er det vanlig å "blåse opp" små ting til store elefanter.

Nei, forsøk å legge dette bak deg, start med blanke ark i morgen, og forsøk å se framover. Husk du er sterk, du har greid å søke hjelp for deg og barna dine. Mange ser på det å måtte motta hjelp som en svakhet, men jeg ser på dette som en styrke. Du kommer deg styrket ut av dette, det er jeg sikker på.

Men husk, det kommer til å gjøre vondt, når alt det vonde kommer ut, er det smertefullt. Men det er ikke farlig, prøv å holde fast ved denne tanken, at det du kjenner, føler, er aldri farlig, bare veldig ubehagelig.

Har et "tankeras" selv for tiden, så vet ikke om alt dette virker fornuftig for deg. Kast det du ikke liker, og behold det du liker.

Stor klem fra en noe tullete bippp--bippp :-)

Tusen takk for godt og herlig svar, bipp. Du fikk meg til å dra på smilebåndet i går kveld igjen du Du virker som en god og vennlig sjel, og det gjorde godt å få svar fra deg. Det ga meg en god natts søvn :-) Jeg har ikke skjønt hva som har skjedd med meg denne uken, men nå tror jeg at jeg skjønner mye mer. Noe som har med følelser å gjøre..

[Gjest Jente31]

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen. Du grubler og tenker for mye på hva folk skulle mene og tro om deg. Sikkert lettere sagt enn gjort, men du burde gi litt mer f.. i det og heller konsentrere deg om hverdagen enn hva folk her på dol skulle mene om deg.

Du har dårlig selvtillit og den har sikkert blitt brutt ned gjennom flere år. Noen liker deg og noen liker deg ikke. Sånn er det med oss alle.

Bra at du får hjelp snart. Lykke til:)

Tusen takk for svar. Jeg forstår mye mer nå, tror jeg. Hva som skjer med meg.. Det er fælt å ikke skjønne hva som skjer med en. Bli så redd. Men nå er jeg en erfaring rikere.

"Du grubler og tenker for mye på hva folk skulle mene og tro om deg. Sikkert lettere sagt enn gjort, men du burde gi litt mer f.. i det og heller konsentrere deg om hverdagen enn hva folk her på dol skulle mene om deg."

Jeg prøver så godt jeg kan.. Jeg sier ting til meg selv at dette skal jeg ikke bry meg om osv. Jeg leter etter forklaringer, løsninger. Det er jo bare en data, liksom. Menneskene her inne kjenner meg ikke, dette blir for dumt osv.

Og det fungerer bedre enn før. Jeg har lært en hel masse her, det har på en måte fungert som gruppeterapi, erfaringer som jeg også har tatt med meg i RL.

Jeg ble feks kritisert av sjefen på jobb en dag. Jeg ble nok lei meg - bl.a fordi det ikke var min feil (men det er en annen sak). Men jeg tenkte alternativt (hun mente det ikke sånn osv). Hadde dette vært før, hadde jeg blitt så lei meg, at dette hadde preget meg i flere dager. Men det gjorde det ikke. Det gikk raskt over, og jeg klarte å legge det bak meg.

Ellers prøver jeg å gjøre andre ting. Denne uka har jeg feks vært på teater med barna, vært på jobb tre dager, to foreldremøter, shoppingtur (jentetur med dattern min), hatt overnattningsgjester, gått tur mm.

Men tankene er der mer eller mindre likevel.

Jeg håper at jeg en dag skal bli "ferdig" med dette tankekjløret, og klare å slappe av :-)

[Gjest Jente31]

Jeg må svare dere andre i morgen, jeg er veldig sliten i hodet nå, og det blir derfor litt vanskelig å komme med noe fornuftig tilbake :-)

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Jeg må svare dere andre i morgen, jeg er veldig sliten i hodet nå, og det blir derfor litt vanskelig å komme med noe fornuftig tilbake :-)

Pst! Du trenger ikke svare alle. Selv om du får respons, må du ikke betale tilbake ved å si hvor mye alt betyr for deg. Kanskje kan du trene deg på å motta noe uten å måtte gi noe igjen til en hver tid?

Klem

[Gjest Jente31]

Jeg tror ikke du trenger svar fra NHD på dette, jeg tror du trenger å gi deg selv den bekreftelsen du søker akkurat nå.

For å være litt personlig, så kan jeg ha det slik som deg noen ganger. Jeg kan til tider bruke mye tid på å tilfredstille andres forventninger, for jeg vil ikke at de skal bli skuffet, sinte, irriterte eller lei seg. Men så er det ikke til å unngå at dette skjer en gang i blant uansett hvor mye man prøver, slik er det når man forholder seg til andre mennesker. Om jeg da har en dårlig dag kan dette skape et tankekjør uten like og jeg får et sterkt behov for bekreftelse. Enten ved at noen andre forteller meg at jeg ikke gjorde noe galt eller ved at den som hadde den negative reaksjonen tilgir meg.

Faktum er at i alle disse tilfellene, så er det jeg som overreagerer. Personen med reaksjonen tenker mye mindre over situasjonen enn meg og det hele er glemt innen en time eller to, selv om jeg selv kan bruke et par dager på å komme over det.

Med litt hjelp fra venner og familie, så klarer jeg nå og distansere meg mer i slike situasjoner. Jeg tror at man må utfordre sitt eget tankekjør om man først insisterer på å ha slike katastrofetanker. Hvorfor er det så viktig for meg å få annerkjennelse fra denne/disse personen/personene akkurat nå? Hva skjer om noen blir sinte på meg? Er resultatet av det virkelig verdens undergang? Er jeg mindre verdt om jeg ikke kan tilfredstille alle andres behov? Kan jeg vise at den/de andre er viktige for meg på en sunnere måte enn å falle sammen om de misliker noe jeg sier/gjør? Kan jeg gi meg selv den annerkjennelsen og tilgivelsen jeg søker, om jeg ikke får den fra noen andre?

Jeg hører du er redd for terapi og at psykiateren du kommer til ikke skal like deg. De er der for å hjelpe med nøyaktig de tankene du bærer på nå.

P.S: Når jeg ikke klarer sortere tankene hjelper det veldig godt å gå en lang tur. Om man går mens man tenker aktiverer man både venstre og høyre hjernehalvdel, i tillegg til at det hjelper på humøret. Så det anbefaler jeg sterkt at du gjør i dag, ta med deg barna

Takk for at du delte dette med meg. Du fikk meg til å tenke gjennom en hel del, som også gjelder meg.

Er du tankeleser?

Hos meg er det selvtilliten det går på. At jeg føler meg mindreverdig.

Men du har gitt meg håp, - det går an å gjøre noe med det, jeg har slett ikke lyst til å ha det slik. TAkk! :-)

[Gjest Jente31]

Må være veldig slitsomt å ha det sånn. Dette virker å sitte veldig dypt i deg. Har lest veldig mye fra deg. Du skal snart til utredning og behandling. Derfor har jeg lyst til å nevne noe for deg, som kanskje er veldig følsomt, men som kanskje kan være veldig rett i forhold til det du sliter med (?)

"En unnvikende personlighet kjennetegnes av konstant følelse av utilstrekkelighet, er ekstremt følsom for hva andre tenker og mener om ham selv. Redsel for kritikk og for ikke å bli akseptert. Personen er svært opptatt av hva andre mener og synes. Ser på seg selv som mindreverdige i forhold til andre. Nye aktiviteter og risiko på personlig plan er vanskelig for personer med unnvikende personlighetsforstyrrelse."

I beste mening med klem

fra en som

Jeg er åpen for alt, bare jeg får hjelp til å komme meg ut av dette.. Jeg har tenkt på denne muligheten selv. Men jeg har jo det ikke like ille "til vanlig". Jeg har jo taklet ting før.. Men det kan jo også være fordi jeg ikke har åpnet meg for noen før. At jeg på denne måten har greid å beskytte meg selv.

Vi får se hvilket resultat utredningen gir etterhvert, når jeg kommer dti.

Skjønner at du mener det godt :-)