Til nhd

[Gjest Jente31]

Hvis man greier å stå i smerten...vil den ofte pulveriseres.

Hvis man hengir seg til grublerier og analyser vil den forsterkes.

Ordet skam burde vært slette fra det norske språk.

Bare noen tanker på kvelden, ønsker deg alt godt. Skjønner at du lider, men du burde være litt mildere med deg selv Gi deg selv omsorg og kjærlighet

Tusen takk for gode ord. Det hjalp meg, og du fikk meg også roligere den kvelden :-)

[Gjest Jente31]

Jeg syns Glimtipper gir deg et godt svar. Og du har i tillegg fått vite litt om unnvikende personlighet i tråden her også.

Det jeg vil legge til er at mye av det du skriver kjenner jeg meg igjen i, og situasjonen du er i mtp akkurat denne hendelsen gjør at jeg føler meg heldig som har kommet meg litt utav det. (Tankekjøret rundt utilstrekkelighet og skam over å være håpløs.) Som Glimtipper sier så legger du MYE større vekt på denne saken enn andre rundt deg. Det er du som lager elefantene.

Andre her nevner bekreftelse, eller mangel på dette, som jeg regner med har vært en gjenganger i ditt liv. Ingen har rost deg, støttet deg, og gitt deg den tryggheten som trengs for å oppnå selvstendighet og selvtillit. Jeg kjenner meg godt igjen i den ensomheten og fortvilelsen jeg tror du sitter med nå. Alle bildene man skaper i sitt eget hode fordi man ikke har andre å få bekreftet eller avkreftet tankene sine med.

Egentlig merkelig at du skulle nevne dette, siden det akkurat nå er tema i min terapi. Jeg sliter mye med selvbekreftelse ennå. Jeg føler jeg ikke vet hvem -jeg- er, hvor jeg står oppi det hele. Jeg har stort behov for bekreftelse på at tankene og følelsene min er "riktige", og at dette er noe andre føler også. I min familie har følelser aldri vært riktig å vise, så det er klart man føler skam ved å faktisk følse seg utilsktrekkelig, håpløs, liten osv fordi det er jo noe man ikke -skal- være. Man skal klare alt, helst uten å kny.

Nå ble det som vanlig litt egenterapi i svaret mitt, men jeg håper at du kanskje fikk noe ut av det. Håper dagen i dag er litt bedre enn gårdagen.

''Det jeg vil legge til er at mye av det du skriver kjenner jeg meg igjen i, og situasjonen du er i mtp akkurat denne hendelsen gjør at jeg føler meg heldig som har kommet meg litt utav det. (Tankekjøret rundt utilstrekkelighet og skam over å være håpløs.) Som Glimtipper sier så legger du MYE større vekt på denne saken enn andre rundt deg. Det er du som lager elefantene. ''

Godt og fint å høre at du har kommet deg litt ut av dette. Det gir absolutt håp til oss andre som sliter med det samme. Og jeg for min del er en nyttig erfaring rikere nå. Jeg skjønner bl.a at det er jeg som lager elefantene.

Jeg skal ta denne erfarngen med meg videre, ha den friskt i minne. FØler meg lettet over at jeg skrev denne tråden, selv om det ikke var så lett; åpne opp enda en dør.. men jeg er glad jeg gjorde det.

''Andre her nevner bekreftelse, eller mangel på dette, som jeg regner med har vært en gjenganger i ditt liv. Ingen har rost deg, støttet deg, og gitt deg den tryggheten som trengs for å oppnå selvstendighet og selvtillit.''

Nettopp! Her traff du trolig spikeren på hodet. Men så har jeg jo heller ikke vært åpen om meg selv. Har jo alltid vært den blide og fornøyde, tilsynelatende lykkelige og sterke jenta utad, skjult meg bak en sterk maske.

Men jeg har (bl.a) en (frisk) venninne i RL nå, som vet hvem jeg er her. Jeg er jo som en åpen bok for henne. Det er jeg glad for at jeg har gjort. Selv om det er flaut til tider. Men hun støtter meg, og det merker jeg styrker meg. Helt klart en dra hjelp det også, på veien.

''Egentlig merkelig at du skulle nevne dette, siden det akkurat nå er tema i min terapi. Jeg sliter mye med selvbekreftelse ennå. Jeg føler jeg ikke vet hvem -jeg- er, hvor jeg står oppi det hele. Jeg har stort behov for bekreftelse på at tankene og følelsene min er "riktige", og at dette er noe andre føler også. I min familie har følelser aldri vært riktig å vise, så det er klart man føler skam ved å faktisk følse seg utilsktrekkelig, håpløs, liten osv fordi det er jo noe man ikke -skal- være. Man skal klare alt, helst uten å kny.''

Nesten så jeg ble skremt da jeg leste dette. Skulle tro du var tankeleser. Jeg har det presist likedan! i min familie var det også forbudt å si helt vanlige ord, t.o.m. Vi må veie våre ord med omhu.

''Nå ble det som vanlig litt egenterapi i svaret mitt, men jeg håper at du kanskje fikk noe ut av det. Håper dagen i dag er litt bedre enn gårdagen.''

Nyttig! Setter stor pris på dette. Skriv gjerne mere om du vil, jeg fikk masse utav det:-)

[Gjest Jente31]

Pst! Du trenger ikke svare alle. Selv om du får respons, må du ikke betale tilbake ved å si hvor mye alt betyr for deg. Kanskje kan du trene deg på å motta noe uten å måtte gi noe igjen til en hver tid?

Klem

Du har et godt poeng ;-)

[Gjest Jente31]

For min egen del er det ekstremt sjelden jeg blir sint eller irritert på pasienter, og jeg blir det aldri på de ivrige som strever etter å komme fremover.

Derimot vil vi behandlere frustrere våre pasienter ved at vi ikke alltid er som de ønsker at vi skal være. en slik frustrasjon kan være at vi ikke alltid besvarer spørsmål, men lar pasienten få anledning til å gruble litt på det selv. å avstå fra å gi forsikringer kan være frustrerende, men nødvendig for å oppnå selvstendighet.

Jeg har i ettertid undret på to ting..

Du skriver;

"en slik frustrasjon kan være at vi ikke alltid besvarer spørsmål, men lar pasienten få anledning til å gruble litt på det selv"

Jeg skjønner hva du mener.. Jeg har tro på at dette kan fremme vekst..

Men jeg håper at man blir ledet på rett spor om man ikke finner det selv etter mye grubling? Blir man på en måte gjort oppmerksom på dette, eller må man finne det ut selv?

Kan se for meg mange slike "helvetesuker", om jeg kan kalle det det. Men det er ok så lenge det fører til vekst/bedring, noe jeg føler (tror) jeg har erfart nå.

En annen ting.. om du vil svare; tror du på en unnvikende pf i mitt tilfelle? Jeg har lenge hatt dette i bakhodet. Men er ikke sikker, siden jeg fungerer utad (men ikke innad). Er nysjerrig. Takk for evt svar.