Redd for nærhet

[Gjest huffamegja]

Jeg har gjentatte ganger merket at når noen tar på meg på jobben. det være seg jenter eller gutter, at jeg rykke til. Det er svakt, men jeg merker det selv. Jeg er ikke unormal eller syk, bare så det er sagt. På jobbe min er det mange jenter. Vi har et opplegg på jobben at hvis noen trenger hjelp med oppgaver eller liknende at man da går til såkalte "coach". Her er det en jente som jeg ofte får hjelp av. Hun har det med å stadig stryke på meg eller klemme hånda mi. Hun er grei og snill, men jeg ble første gangen ukomfortabel da hun strøk meg på armen. Etter 3-4 ganger rykker jeg ikke til lenger. Leste et innlegg på forumet her om en person som hadde blitt samlyttet på jobben og alt gikk på tverke. Slik føler jeg det og. Jeg vet at jeg er ny i jobben og at det er usikkerhet som kan være problemet.

Men når det kommer til det motsatte kjønn så blir jeg slik og kan ikke skjønne hvorfor. Er det vanlig hos dere også? Må legge til at jeg og eksen min slo opp for ikke lenge siden og at jeg savnet egentlig nærhet fra henne. Derfor kan det være her at jeg ikke orker slik "nærhet". Jenta fra jobben fortalte meg at hun muligens snart ville slå opp med typen sin på grunn av krangling og slikt. Det synes jeg er synd. Hun er hyggelig og grei.

Først trodde jeg at jeg kanskje hadde hatt et godt øye til henne, men fant fort ut at hun ikke passer meg. Nå erter jeg sikkert på meg mange, men må være ærlig og si at hun er veldig fet. Jeg er normal bygd og trener en del (sorry hvis noen nå føler at jeg er arrogant, for det er jeg ikke). Men hun kunne sikkert bli en fin venninne. Og for all del, jeg lider ikke av narsississme :-D

Det ble mye løst her, men hovedtyngden ligger på dette med nærhet. I min familie gir vi ikke hverandre klemmer eller slikt. Jeg kan ikke huske å ha gitt mamma klem på år og dag og vil det heller ikke. Vet ikke hvorfor. Det er bare eksen jeg har hatt skikkelig nærhet til. Men jeg klarer fint å gi venninner klem så kanskje dette er mer at jeg føler at jeg kjenner de. Kanskje det jeg skriver om ikke er e problem i det hele tatt.

Er det noen som har synspunkter så er jeg takknemlig for å lese de. Men vær så snill, ikke slakt meg :-)

[Gjest megogmeg]

Ser ikke noe problemer i dette jeg da - bortsett fra at du finner det litt vanskelig.

Vi har alle våre "grenser" for hvor nært vi er villige til og la noen komme. Med noen er allting greit - med andre er ingenting greit.Og så har vi det midt i mellom. Dette handler jo også om kjemi mellom mennesker og hvor trygg man føler seg på vedkommende.

At du ikke er interessert i noen fordi de er overvektige kan sikkert på mange virke provoserende - men dette handler jo om personlige valg. Dette er deg og hva du liker/ikke liker. Vi sier jo alltid at man skal ikke dømme folk utifra utseende, men det gjør du jo ikke. Du sier bare at du ikke ser henne som noen potensiell kjæreste.

Så mitt råd blir vel - ikke tenk så mye - bare vær!

[tzatziki1365380058]

''Først trodde jeg at jeg kanskje hadde hatt et godt øye til henne, men fant fort ut at hun ikke passer meg. Nå erter jeg sikkert på meg mange, men må være ærlig og si at hun er veldig fet. Jeg er normal bygd og trener en del (sorry hvis noen nå føler at jeg er arrogant, for det er jeg ikke). Men hun kunne sikkert bli en fin venninne. Og for all del, jeg lider ikke av narsississme :-D''

Jeg skal ikke slakte deg, men du trenger egentlig ikke fortelle oss at du ikke kan forelske deg i denne jenta fordi hun er "veldig fet", vet du. Det hadde holdt om du hadde sagt at hun ikke var din type. Det er mange forskjellige årsaker til at man faller eller ikke faller for folk. Kan være at du ikke hadde forelsket deg i kollegaen din selv om hun hadde vært slank, men det kan jo ingen vite. Hvis du tror du hadde gjort det, men vekten står i veien, så lurer jeg på om du kanskje kan komme til å snyte deg selv for noe som kunne blitt bra.Men det er jo ikke sikkert at hun vil ha deg heller Stryke på armen er ikke noe tegn på forelskelse, i alle fall er ikke jeg vant med deg. Jeg stryker alle på armen, jeg. Og uansett - faller du ikke for overvektige, så gjør du ikke det. Det er i alle fall sånn nå.

Sånn generelt, så har folk veldig forskjellig grense for hvor mye kroppskontakt de tåler eller liker. Jeg kjenner flere som ikke liker å bli tatt på i det hele tatt, unntatt av kjærester. Også kjenner jeg andre som ikke kan få nok kos, det er nesten underordnet hvem de får den av.

Det viktige er jo at du finner et nivå som du er komfortabel med, og at du aksepterer deg selv som du er. Jeg synes ikke du høres unormal ut i det hele tatt.

[Gjest pærebrus875]

Jeg har det likt, men jeg har slitt med "tvangsklemming" (er du ikke glad i meg mer siden du ikke vil ta i mot en klem *sutresutre*) hjemmefra, da min mor er temmelig ustabil, kan kjefte vilt i ene sekundet og så denne sitasjonen etterpå.. man føler ikke for å klemme en person man stadig blir kjeftet og nedbrutt av..

JEg merket også at jeg rykket tilbake, spesielt da jeg begynte å rote med maten, orket ikke å spise som et svar på alt som skjedde samtidig en periode. Slet spesielt med "fremmede" som på død og liv skal klemme på alle vennene sine! Ja greit vi er venner men må jeg få en klem for det? Følte jeg måtte ta i mot, ellers blir man jo såret, men syns egentlig folk bør spørre først, om man har lyst å bli klemt av en venn/venninne..

Kan du ha noen sånne problemer liggende innerst? Du sier du trener mye, trener du FOR mye? At du ikke vil at noen skal "ta" på DIN kropp, fordi du ikke liker din kropp selv? Jeg slet nok også med litt angst da jeg begynte med å rykke til, men har egentlig aldri likt å bli klemt uten grunn.. f eks mormor og kusina mi har jeg alltid klemt, pga mormor er jo bare god og snill og kusina mi så jeg en sjelden gang og det var hun som slang seg rundt meg, men det plaget meg aldri! Kun når det er sånn "ta i mot ellers blir jeg såra/sur jeg driter i om du ikke vil"-klem.

Har ikke noe problem nå i et forhold, rykker ikke til av ham. Men jeg bestemte meg før første møte at han skal jeg ikke rykke til av, og har aldri gjrot det heller. Unntatt en gang da jeg var trist, da vil jeg ikke bli tatt på.. Så hos meg er det helt klart psykisk.

Men det finnes vel folk som bare ikke liker kroppskontakt akkurat som noen ikke liker katter? Uten at det er unormalt?

[Gjest huffamegja]

Ser ikke noe problemer i dette jeg da - bortsett fra at du finner det litt vanskelig.

Vi har alle våre "grenser" for hvor nært vi er villige til og la noen komme. Med noen er allting greit - med andre er ingenting greit.Og så har vi det midt i mellom. Dette handler jo også om kjemi mellom mennesker og hvor trygg man føler seg på vedkommende.

At du ikke er interessert i noen fordi de er overvektige kan sikkert på mange virke provoserende - men dette handler jo om personlige valg. Dette er deg og hva du liker/ikke liker. Vi sier jo alltid at man skal ikke dømme folk utifra utseende, men det gjør du jo ikke. Du sier bare at du ikke ser henne som noen potensiell kjæreste.

Så mitt råd blir vel - ikke tenk så mye - bare vær!

Jeg føler at jeg muligens var en anelse frekk noe som ikke var meningen. Det er sikkert sårende for noen å lese slikt og det er jo ikke meningen å såre.

I den perioden jeg er i nå så er jeg ikke så veldig interessert i nærkontakt med noen egentlig. Vet ikke hva jeg skal kalle perioden, men vil ikke kalle det for depresjon. Skal snart bestille en legetime og få snakket med en og kanskje også en psykolog etter hvert.

Du har nok rett i det du skriver og jeg vil kalle de for intime soner. Min er egentlig ganske grei, jeg liker ikke å ha folk for tett oppå meg, enten det er venner, familie eller ukjente. Av en eller annen merkelig grunn blir jeg ukomfortabel og trekker meg ubevisst unna. Jeg liker folk på avstand og kan egentlig ikke se noe sykt i det. Derfor klarer jeg ikke å ha sjefen for tett oppå meg. For all del, jeg er ikke innbilsk eller slikt. Men jeg bruker tid å bli kjent med folk og bi trygg på de. Jeg så et innlegg av Askeladden2007 der han skrev om jobben sin. Slik har jeg det også.

Jeg er glad for å lese det du skrev "ikke bekymre deg, bare vær". Du har så rett :-)

[Gjest huffamegja]

Jeg har det likt, men jeg har slitt med "tvangsklemming" (er du ikke glad i meg mer siden du ikke vil ta i mot en klem *sutresutre*) hjemmefra, da min mor er temmelig ustabil, kan kjefte vilt i ene sekundet og så denne sitasjonen etterpå.. man føler ikke for å klemme en person man stadig blir kjeftet og nedbrutt av..

JEg merket også at jeg rykket tilbake, spesielt da jeg begynte å rote med maten, orket ikke å spise som et svar på alt som skjedde samtidig en periode. Slet spesielt med "fremmede" som på død og liv skal klemme på alle vennene sine! Ja greit vi er venner men må jeg få en klem for det? Følte jeg måtte ta i mot, ellers blir man jo såret, men syns egentlig folk bør spørre først, om man har lyst å bli klemt av en venn/venninne..

Kan du ha noen sånne problemer liggende innerst? Du sier du trener mye, trener du FOR mye? At du ikke vil at noen skal "ta" på DIN kropp, fordi du ikke liker din kropp selv? Jeg slet nok også med litt angst da jeg begynte med å rykke til, men har egentlig aldri likt å bli klemt uten grunn.. f eks mormor og kusina mi har jeg alltid klemt, pga mormor er jo bare god og snill og kusina mi så jeg en sjelden gang og det var hun som slang seg rundt meg, men det plaget meg aldri! Kun når det er sånn "ta i mot ellers blir jeg såra/sur jeg driter i om du ikke vil"-klem.

Har ikke noe problem nå i et forhold, rykker ikke til av ham. Men jeg bestemte meg før første møte at han skal jeg ikke rykke til av, og har aldri gjrot det heller. Unntatt en gang da jeg var trist, da vil jeg ikke bli tatt på.. Så hos meg er det helt klart psykisk.

Men det finnes vel folk som bare ikke liker kroppskontakt akkurat som noen ikke liker katter? Uten at det er unormalt?

Jeg har også en ustabil mor, hun har vært det i 20 år. Inn og ut av psykiatrisk avdeling og jeg har sett og opplevd mye rart. Dette er sågar ingen unnskyldning eller "det er synd på meg, jeg prøver å få sympati på DOL" greier heller. Det er bare det at jeg har blitt mere oppmerksom på dette.

Forholdet til min kropp er fin. Jeg er glad i den og skal jeg være litt innbilsk så føler jeg at den er fast og fin :-D Likeså er jeg fornøyd med utseendet mitt. Trene for mye gjør jeg heller ikke da jeg jobber en god del nå og nesten bre har fått trene en gang på to uker.

Det er heller ikke det at jeg ikke liker kroppskontakt, men hos meg er det visst noe annet, noe jeg ikke kan sette fingeren på hva er for noe. Som jeg skrev som svar i et tidligere innlegg så er jeg i en periode der jeg har lyst til å være for meg selv og holde andre på avstand. Deprimert er jeg nok ikke, hvis jeg er det så er det i så fall en veldig light en. Men jeg tenker mye for tiden og er noen ganger i min egen verden. Har opplevd at jeg har gått forbi kjentfolk og de neste må dra i meg for å si hei.

Jeg er heller ikke kald av meg, er en varm person. Hjelper ofte de som trenger hjelp. Men av en eller annen grunn så er jeg spent som en felestreng.

[Gjest huffamegja]

''Først trodde jeg at jeg kanskje hadde hatt et godt øye til henne, men fant fort ut at hun ikke passer meg. Nå erter jeg sikkert på meg mange, men må være ærlig og si at hun er veldig fet. Jeg er normal bygd og trener en del (sorry hvis noen nå føler at jeg er arrogant, for det er jeg ikke). Men hun kunne sikkert bli en fin venninne. Og for all del, jeg lider ikke av narsississme :-D''

Jeg skal ikke slakte deg, men du trenger egentlig ikke fortelle oss at du ikke kan forelske deg i denne jenta fordi hun er "veldig fet", vet du. Det hadde holdt om du hadde sagt at hun ikke var din type. Det er mange forskjellige årsaker til at man faller eller ikke faller for folk. Kan være at du ikke hadde forelsket deg i kollegaen din selv om hun hadde vært slank, men det kan jo ingen vite. Hvis du tror du hadde gjort det, men vekten står i veien, så lurer jeg på om du kanskje kan komme til å snyte deg selv for noe som kunne blitt bra.Men det er jo ikke sikkert at hun vil ha deg heller Stryke på armen er ikke noe tegn på forelskelse, i alle fall er ikke jeg vant med deg. Jeg stryker alle på armen, jeg. Og uansett - faller du ikke for overvektige, så gjør du ikke det. Det er i alle fall sånn nå.

Sånn generelt, så har folk veldig forskjellig grense for hvor mye kroppskontakt de tåler eller liker. Jeg kjenner flere som ikke liker å bli tatt på i det hele tatt, unntatt av kjærester. Også kjenner jeg andre som ikke kan få nok kos, det er nesten underordnet hvem de får den av.

Det viktige er jo at du finner et nivå som du er komfortabel med, og at du aksepterer deg selv som du er. Jeg synes ikke du høres unormal ut i det hele tatt.

Joda, jeg skjønner hva du mener. Det er vel det med hvor nært man tillater andre å komme ja.