Tanker rundt depresjon

[Gjest Ignatius81]

Som en melankoliker, så har jeg en fiks ide. Denne ideen er en konstant kilde til nedtrykthet. Denne fikse ideen min er at jeg er deprimert, at jeg er mindreverdig, at jeg betyr mindre enn andre, at jeg har dårlig selvtillitt, at jeg ikke fungerer som menneske, at jeg aldri vil bli som alle de andre (hva nå enn det betyr), at jeg er annerledes osv. Flere ideer eller oppfatninger om meg selv riktig nok ikke bare en ide, men diagnostisk faller de under samme betegnelse: Depresjon. Den henger over meg hele tiden.

Melankolien/depresjonen er synlig for alles øyne, men ingen sier noe. Hvordan skal jeg tolke det? Jeg er en vanlig fyr sånn rent fysisk og i dagliglivet, men mine tanker koker.

Melankolien er en sykelig fantasi. Sykelige tanke om pessimisme: Jeg bør tenke mer positivt, jeg bør ta sjanser, jeg bør komme meg ut, våge noe, jeg vil ut!, jeg må gi noe for å få noe tilbake, men jeg makter ikke… Så utrolig tragisk.

Problemet er at villfarelsen min, i mitt eget sinn, er bygd opp rundt en uimotståelig logikk, en fullkommen oppbygd tale, en overbevisende sannhet for meg selv. Denne sannheten i mitt hode, samtidig som at andre faktisk lever lykkelig og fullkomment der ute, gjør disse tankene til galskap objektivt sett. Villfarelsen, som er depresjon, gjør jeg selv til en sannhet i mitt eget sinn.

Tankene mine er strengt subjektive og private. Hvem kan egentlig bedømme hvem som er psykisk syke, hvem som er avvikende? Samtidig, hvis ingenting er skrevet i sten, hvis alt er relativt, hvordan kan vi vite noe for sikkert?

Det er vel det hva depresjon er? En villfarelse, en midlertidig glipp fra det normale følelseslivet?

Psykologi er et humanistisk fag. Et fag som i seg selv ikke er en sikker vitenskap. Det er for mange variabler her til å kunne si noe sikkert. Likevel skulle man tro at i hvert fall noe var sikkert ved den menneskelige psyke.

Melankolien min forandrer betydningen av virkelige begivenheter, deres verdi og deres koloritt. Jeg mistolker begivenheter, jeg mistolker min posisjon i verden, jeg mistolker alt. Jeg har et element av sosial fobi. Jeg tolker ikke sosiale signaler riktig. Derfor er jeg alltid utenfor. Det knuser meg og tynger mitt sinn. De faktiske begivenhetene rundt meg, eller mangelen på impulser rundt meg, tynger mitt sinn.

Jeg lurer meg selv ifølge grunnsteinen i den kognitive psykologiske terapis tankegang. Hvis jeg ikke lurer meg selv, hva slags nytte ville jeg eventuelt ha av psykoterapi? Psykoterapien består vel av å endre tankegangen, så derfor må det være noe galt ved min nåværende tankegang hvis den skal hjelpe. Tankegangen din er gal, men her er oppskriften på endring…

De med depresjon, eller de som får depresjon tror ofte de ser verden for hvordan den virkelig er. De ser en slags sannhet. Det trodde jeg også først. Jeg har ofte lest på internett at enkelte mener at et slør har løftet seg foran øynene deres. De føler at de er mer klarsynte. Aristoteles bemerket at de med melankoli er mennesker med større visdom enn de fleste.

Jeg mener personlig det motsatte. Jeg er blind. Jeg er sosialt ekskludert. Jeg er intet. Jeg forstår intet. Jeg greier ingenting. Derfor elsker jeg ensomheten, skyr selskap. Dette gjør meg mer knyttet til mine vrangforestillinger, mens jeg er likegyldig overfor alt annet. Jeg har ingen andre lidenskaplige interesser enn tankene rundt meg selv. Jeg leser ikke andre mennesker, men prøver lidenskaplig hele tiden å forstå meg selv. Jeg er således egoistisk til en absurd grad. Det er kanskje feilen ved meg? Jeg avskyr meg selv, samtidig som jeg dyrker meg selv.

Jeg tror melankolien er en slags ikke-væren. Den er en slags galskap, bare ikke fulgt av feber eller raseri, men heller nedstemthet. Galskapen utarter seg med bitterhet, jeg føler av og til en enorm bitterhet overfor alle andre. Den utarter seg som matthet, jeg bare er et blankt stykke papir. Den utarter seg som et ønske om isolasjon, likevel om det er det siste jeg vil. Ansiktet mitt er dystert og trist. Jeg viser for omverdenen hva jeg føler, og de liker ikke det de ser, eller gir blaffen. Jeg bryr meg ikke om andre (jeg viser ikke at jeg bryr meg), så hvorfor skulle de bry seg om meg?

Således er jeg, den melankoliske, ikke i stand til samklang med omverdenen, jeg er søvndrukken, død for verden. Ingen ville merke at jeg forsvant i morgen.

Depresjon og ensomhet er en tilbaketrekking fra verden for min del. Den har pågått i åresvis.

Jeg må rives ut av min subjektivitet for å komme tilbake til verden, hva nå enn det er. Eller kanskje jeg har en moderne livsstilsykdom, og det er ingen verden å komme tilbake til.

Jeg håper virkelig på tilbakemelding på tankene mine. De er muligens rotete, og vanvittige abstrakte, men vennligst ikke bedøm meg for sterkt.

Alle meninger er velkomne.

[Gjest lurerjegpåda]

Går du i behandling nå, bruker du medisiner? Ønsker du selv å bli bedre, komme deg ut av denne melankolien?

[Gjest lionas]

Ganske stilig skrevet. Jeg har også fikse ideer. Det er luksus. Derfor har jeg dårlig samvittighet. Men mest av alt så føler jeg meg fortapt. Denne følelsen forsterkes og svekkes i løpet av dagen. Jeg vet jeg er en annen, og det makter jeg ikke.

[Gjest Ignatius81]

Går du i behandling nå, bruker du medisiner? Ønsker du selv å bli bedre, komme deg ut av denne melankolien?

Nei jeg går ikke i behandling, men jeg ønsker veldig å endre tankesett. Jeg vet bare ikke helt hvordan. Derfor har jeg vel et dårlig utgangspunkt for å be om hjelp: Hjelp meg, men jeg vet ikke helt hva problemet mitt egentlig er, så hva spør jeg om?

[Gjest lurerjegpåda]

Nei jeg går ikke i behandling, men jeg ønsker veldig å endre tankesett. Jeg vet bare ikke helt hvordan. Derfor har jeg vel et dårlig utgangspunkt for å be om hjelp: Hjelp meg, men jeg vet ikke helt hva problemet mitt egentlig er, så hva spør jeg om?

Kanskje du er deprimert og trenger behandling for dette? Da er det jo ofte tankene som er litt feil. Ta med deg det du skriver her til legen, kanskje han kan hjelpe deg?

[Gjest Ignatius81]

Ganske stilig skrevet. Jeg har også fikse ideer. Det er luksus. Derfor har jeg dårlig samvittighet. Men mest av alt så føler jeg meg fortapt. Denne følelsen forsterkes og svekkes i løpet av dagen. Jeg vet jeg er en annen, og det makter jeg ikke.

Det å føle seg fortapt er kjipt, men samtidig litt digg. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg dyrker vel denne følelsen, ensomheten og fortapelsen virker nesten litt vakkert. På en måte så liker jeg depresjonen min, men hater den intenst på en annen måte.

Disse følelsene går selvfølgelig opp og ned: av og til er jeg helt fungerende, av og til er jeg utrolig melankolsk og følsom (men jeg makter likevel hverdagen). Jeg grubler meg fram til logiske løsninger og taklingsmåter til mitt problem, men glemmer de etter en stund.

Men jeg vil ikke at depresjonen skal definere meg som en person lengre.

Ellers takk for komplimentet: ”Ganske stilig skrevet”. De beste ordene jeg har fått i hele dag!

[Gjest Ignatius81]

Kanskje du er deprimert og trenger behandling for dette? Da er det jo ofte tankene som er litt feil. Ta med deg det du skriver her til legen, kanskje han kan hjelpe deg?

Jeg er skeptisk til psykologien. Jeg er ikke sikker på om de greier å hjelpe meg. Jeg er ikke det mest åpenbare kasuset på hverken den ene eller andre måten. Jeg er en melankoliker, og hadde antageligvis kunnet prate psykologen ihjel, uten at han eller jeg hadde blitt klokere.

Men jeg vurderer det fortløpende. Kanskje på nyåret?

[Gjest Høstløvet]

Nei jeg går ikke i behandling, men jeg ønsker veldig å endre tankesett. Jeg vet bare ikke helt hvordan. Derfor har jeg vel et dårlig utgangspunkt for å be om hjelp: Hjelp meg, men jeg vet ikke helt hva problemet mitt egentlig er, så hva spør jeg om?

Tror legen kan hjelpe deg. Er det vanskelig å presentere dette muntlig, så skriv ut innlegget ditt og ta det med til første time. Kanskje visst du får noe for depresjon, at det andre kommer etterhvert:-)

[Gjest Høstløvet]

Tror legen kan hjelpe deg. Er det vanskelig å presentere dette muntlig, så skriv ut innlegget ditt og ta det med til første time. Kanskje visst du får noe for depresjon, at det andre kommer etterhvert:-)

Lykke til i alle fall:-)

[Gjest fnugget]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Du har tydeligvis en depresjon. Psykologien er ingen eksakt vitenskap nei. Men det trengs ikke for å stadfeste om noen har en depresjon. Visse symptomer må være til stede, og når de er klarlagt, så må en tenke målrettet behandling. Spørsmålet er hva du vil. Vil du ut av denne depresjonen? Og svaret kan kanskje være både ja og nei. Men tenk over hva som er best på lang sikt. Du har ikke mye tro på psykologien. Hva kan ellers hjelpe? En kan dårlige erfaringer med psykiatrien, en kan ha gode erfaringer, en kan få begge deler. Men dersom en ikke forsøker, så kommer en ingen vei. Ubehandlet depresjon er ikke bra å ha i lengden.

Det hele munner ut i hva du vil gjøre med denne tilstanden. Du har mye innsikt og ordlegger deg godt. Det tror jeg kan være en stor styrke i terapi og jeg en dykitig behandler vil se "bak" disse symptomene, selv om du ikke selv er klar over det.