Takler ikke krav

[Orio]

Jeg tror ikke jeg takler at andre stiller krav/har forventninger til meg. Med en gang det skjer låser det seg fullstendig. Hvis jeg f.eks. har tenkt å si til behandler at nå synes jeg tiden er inne til å trene på å gå i butikker f.eks., så er det greit. Men hvis behandler sier det før meg (i samme time, men når vi snakker om det som har vært i stedet for det som skal komme) blir det pllutselig helt umulig. Jeg kommer aldri til å klare det, og det er egentlig like greit at jeg tar livet av meg med en gang.

Hadde det vært krav jeg mente var urealistiske så hadde det jo vært noe annet, men dette er jo også når jeg selv (helt på egen hånd) finner ut at jeg vil gjøre noe. Hvorfor gjør det så stor forskjell om det er behandler eller jeg som sier det først?

I høst har jeg i større grad kommet frem til målsetninger selv, og det har fungert mye bedre enn på lenge. Ikke fordi det er så "enkle" mål, behandler har faktisk vært enig i at det er fornuftige og rimelige mål. Ikke har det vært sånn at jeg alltid har greid å gjennomføre det jeg har satt meg fore heller, det blir alltid en del feilskjær underveis.

Hva kan jeg gjøre for å takle krav fra andre? Og går det an å leve et liv uten å måtte forholde seg til andres krav?

[Gjest Jente31]

''Hvorfor gjør det så stor forskjell om det er behandler eller jeg som sier det først?''

Det er jeg ikke sikker på. Men jeg vil gjerne dele med deg hva jeg umiddelbart fikk en tanke om, omdette var meg:

hvis behandleren sier det, så vet/tror du at behandleren _forventer_ at du gjennomfører det. Du vil heve skuldrene, sette mye større krav til deg selv og si til deg selv at dette _må_ du gjennomføre, kansje innen så og så lang tid. Det vil dermed kansje føles uoppnåellig.

Hvis du kommer frem til det selv, så vil det være motsatt, altså vil du senke skuldrene, og sette mindre krav til deg selv, du vil gjøre det i ditt tempo, og målet vil da bli mer oppnåelig.

''I høst har jeg i større grad kommet frem til målsetninger selv, og det har fungert mye bedre enn på lenge''.

Nettopp..

''Ikke fordi det er så "enkle" mål, behandler har faktisk vært enig i at det er fornuftige og rimelige mål. Ikke har det vært sånn at jeg alltid har greid å gjennomføre det jeg har satt meg fore heller, det blir alltid en del feilskjær underveis.''

Jeg tenker her: kan dere ikke bli enige om flere slike målsetninger, og at du skal prøve å gjøre ting i ditt eget tempo? Fortell behandleren din at det er dette som funker og er mest konstruktivt for deg?

''Hva kan jeg gjøre for å takle krav fra andre?Og går det an å leve et liv uten å måtte forholde seg til andres krav?''

Er litt usikker... Men jeg tenker, hvis jeg var deg, ville jeg senket skuldrene litt. Hvorfor leve opp til andres/samfunnets forventninger og krav?

Ps. her tenker jeg på verdenen utenom terapien. Min psykepleier er veldig opptatt av at vi ikke skal leve etter andres/samfunnets krav og forventninger, men lytte til oss selv, og hva som passer for hver ennkelt av oss. Selvfølgelig skal vi også lytte til samfunnet, men kansje vi lytter for mye til det? Er det det som stresser oss og gjøre oss dårlige?

Dette er bare noen tanker fra meg, orio.. Håper du finner utav det.

[Orio]

''Hvorfor gjør det så stor forskjell om det er behandler eller jeg som sier det først?''

Det er jeg ikke sikker på. Men jeg vil gjerne dele med deg hva jeg umiddelbart fikk en tanke om, omdette var meg:

hvis behandleren sier det, så vet/tror du at behandleren _forventer_ at du gjennomfører det. Du vil heve skuldrene, sette mye større krav til deg selv og si til deg selv at dette _må_ du gjennomføre, kansje innen så og så lang tid. Det vil dermed kansje føles uoppnåellig.

Hvis du kommer frem til det selv, så vil det være motsatt, altså vil du senke skuldrene, og sette mindre krav til deg selv, du vil gjøre det i ditt tempo, og målet vil da bli mer oppnåelig.

''I høst har jeg i større grad kommet frem til målsetninger selv, og det har fungert mye bedre enn på lenge''.

Nettopp..

''Ikke fordi det er så "enkle" mål, behandler har faktisk vært enig i at det er fornuftige og rimelige mål. Ikke har det vært sånn at jeg alltid har greid å gjennomføre det jeg har satt meg fore heller, det blir alltid en del feilskjær underveis.''

Jeg tenker her: kan dere ikke bli enige om flere slike målsetninger, og at du skal prøve å gjøre ting i ditt eget tempo? Fortell behandleren din at det er dette som funker og er mest konstruktivt for deg?

''Hva kan jeg gjøre for å takle krav fra andre?Og går det an å leve et liv uten å måtte forholde seg til andres krav?''

Er litt usikker... Men jeg tenker, hvis jeg var deg, ville jeg senket skuldrene litt. Hvorfor leve opp til andres/samfunnets forventninger og krav?

Ps. her tenker jeg på verdenen utenom terapien. Min psykepleier er veldig opptatt av at vi ikke skal leve etter andres/samfunnets krav og forventninger, men lytte til oss selv, og hva som passer for hver ennkelt av oss. Selvfølgelig skal vi også lytte til samfunnet, men kansje vi lytter for mye til det? Er det det som stresser oss og gjøre oss dårlige?

Dette er bare noen tanker fra meg, orio.. Håper du finner utav det.

Verden utenom terapien er stappfull av krav, i alle fall hvis jeg skal leve et "normalt" liv.

[Gjest Jente31]

Verden utenom terapien er stappfull av krav, i alle fall hvis jeg skal leve et "normalt" liv.

Ja, jeg vet... er der selv.. Slitsomt.. men jeg trener og trener.. Forsøk å lytte til deg selv, og hva du tåler.

feks hadde ungene "Leselystaksjon" noen uker. Vi som foreldre skulle ta tiden på hvor lenge ungene leste hver dag. Dette opplevde jeg som slitsomt i tillegg til alle de andre leksene - pluss at jeg var syk / deprimert.

Lærrn til min datter hadde blitt sint på henne fordi vi som foreldre ikke fulgte opp dette hver dag. Jeg klarte det ikke.

Dette fortalte jeg på bup, og til min psykepleier. De ristet på hodet! (Og vår behanlder på bup er gift med en lærer).

Min psyk. sykepleier fulgte ikke opp denne aksjonen selv. Men jeg som forelder følte dette som et krav jeg bare måtte følge opp, hvis ikke var jeg en dårlig forelder..

(helt til bup og min psykepleier sa det. _Da_ først, sank jeg skuldrene, og lærte noe nytt

[Orio]

Ja, jeg vet... er der selv.. Slitsomt.. men jeg trener og trener.. Forsøk å lytte til deg selv, og hva du tåler.

feks hadde ungene "Leselystaksjon" noen uker. Vi som foreldre skulle ta tiden på hvor lenge ungene leste hver dag. Dette opplevde jeg som slitsomt i tillegg til alle de andre leksene - pluss at jeg var syk / deprimert.

Lærrn til min datter hadde blitt sint på henne fordi vi som foreldre ikke fulgte opp dette hver dag. Jeg klarte det ikke.

Dette fortalte jeg på bup, og til min psykepleier. De ristet på hodet! (Og vår behanlder på bup er gift med en lærer).

Min psyk. sykepleier fulgte ikke opp denne aksjonen selv. Men jeg som forelder følte dette som et krav jeg bare måtte følge opp, hvis ikke var jeg en dårlig forelder..

(helt til bup og min psykepleier sa det. _Da_ først, sank jeg skuldrene, og lærte noe nytt

Jeg driver også og trener, mue eksponering. Forferdelig slitsomt, har mange ganger lyst til å gi opp. Og så går det så tregt, med en gang jeg tror at det endelig begynner å gå litt fremover kommer et nytt tilbakeslag.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal kunne leve et liv uten å møte andres krav. Bli eremitt? Nekte å ha noen som helst kontakt med andre mennesker? Jeg takler ikke at noen stiller "krav" til meg. Det trenger ikke være mer enn et forslag eller et spørsmål, jeg oppfatter det likevel som et krav og alt går i stå. Det hadde vært så mye bedre om jeg kunne si at det klarer jeg ikke nå, det er for mye eller noe sånn. I stedet sier jeg ingenting og begynner å tenke på selvmord igjen. Og det er jo ikke særlig konstruktivt.

[Gjest bare en ié]

psykologisk reaktans?

[cathlin]

Jeg syns krav høres veldig strengt og slitsomt ut. Prestasjonsrettet.

Jeg slapper mer av når jeg spør meg selv og når andre spør -hva har jeg lyst til. Hva har jeg lyst til å bruke tiden til? Hva har jeg lyst til å gjøre? Hva trenger jeg, og hva har jeg behov for.

Med vennlig hilsen

[Orio]

Jeg syns krav høres veldig strengt og slitsomt ut. Prestasjonsrettet.

Jeg slapper mer av når jeg spør meg selv og når andre spør -hva har jeg lyst til. Hva har jeg lyst til å bruke tiden til? Hva har jeg lyst til å gjøre? Hva trenger jeg, og hva har jeg behov for.

Med vennlig hilsen

Jeg har en veldig lav terskel for å oppfatte ting som "krav", hvis noen spør meg hva jeg har lyst til/om jeg har lyst til å gjøre noe, eller bare antyder at jeg en gang i fremtiden kanskje kan få lyst til å gjøre noe oppfatter jeg det som krav. Og da låser alt seg med en gang. Så egentlig er det vel to problemer; ikke å oppfatte alt som krav, og å takle at det stilles krav til meg.

Det skal heller ikke mye til før jeg har laget krav til meg selv, bare en tanke, "kanskje jeg skal prøve det...", og så BANG, et nytt krav er født.

[Orio]

psykologisk reaktans?

Hva er det?

[Orio]

psykologisk reaktans?

Og hva kan jeg gjøre med det?

[cathlin]

Jeg har en veldig lav terskel for å oppfatte ting som "krav", hvis noen spør meg hva jeg har lyst til/om jeg har lyst til å gjøre noe, eller bare antyder at jeg en gang i fremtiden kanskje kan få lyst til å gjøre noe oppfatter jeg det som krav. Og da låser alt seg med en gang. Så egentlig er det vel to problemer; ikke å oppfatte alt som krav, og å takle at det stilles krav til meg.

Det skal heller ikke mye til før jeg har laget krav til meg selv, bare en tanke, "kanskje jeg skal prøve det...", og så BANG, et nytt krav er født.

Tror kanskje både du og jeg tenker for mye:-)

[frosken]

Jeg er usikker på hva som egentlig ligger i begrepet "krav"? Innebærer det at du ikke mener at du har rett til å si nei til noe andre ønsker at du skal gjøre?

En litt annen innfallsvinkel kan kanskje være at dersom ingen forventer noe som helst av deg, så innebærer vel det at de heller ikke har noe særlig tiltro til deg?

[cathlin]

Tror kanskje både du og jeg tenker for mye:-)

Kan høres ut som et flåsete utsagn, men var ikke slik ment. Bare et tegn på at jeg ikke har noen gode råd.

[Gjest Jente31]

Jeg driver også og trener, mue eksponering. Forferdelig slitsomt, har mange ganger lyst til å gi opp. Og så går det så tregt, med en gang jeg tror at det endelig begynner å gå litt fremover kommer et nytt tilbakeslag.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal kunne leve et liv uten å møte andres krav. Bli eremitt? Nekte å ha noen som helst kontakt med andre mennesker? Jeg takler ikke at noen stiller "krav" til meg. Det trenger ikke være mer enn et forslag eller et spørsmål, jeg oppfatter det likevel som et krav og alt går i stå. Det hadde vært så mye bedre om jeg kunne si at det klarer jeg ikke nå, det er for mye eller noe sånn. I stedet sier jeg ingenting og begynner å tenke på selvmord igjen. Og det er jo ikke særlig konstruktivt.

''Det hadde vært så mye bedre om jeg kunne si at det klarer jeg ikke nå, det er for mye eller noe sånn.''

Hva med å øve deg på å si dette?

Og forsøke å kjenne etter og lære deg hvor dine egne grenser er?

Jeg snakket med min psykepleier i dag, som fikk meg til å tenke over noe; at man ikke må glemme det man faktisk har fått til, samt lære seg å nyte det - også i nuet..

Om noe av dette vil hjelpe deg, vet jeg ikke. Men en ting er jeg iallefall sikker på - og det er at du ihvertfall ikke får det bedre av å bli en eremitt!

*Klem*

[skal]

Vet ikke om dette er noe almenngyldig eller noe som stemmer for deg. men noe jeg har lært og jobbet mye med i terapi er å se på andres krav som noe jeg kan velge.

I behandlingsrommet er det _alltid_ lov å si nei. Uansett hva det gjelder. Det kunne jeg ikke først. Da kunne hun heller ikke komme med "krav". Krav kunne være forslag, spørsmål innenfor visse områder osv. Hun kunne ikke pushe noe særlig.

Vi har jobbet masse med dette. Å kunne kjenne hva blir for mye, hva kan jeg tåle, hvordan kan jeg si ifra. Lenge sa jeg ifra utelukkende gangen etter. Og det ble godtatt, uforbeholdent. Så hendte det en og annen gang at jeg klarte å si ifra samme gang, men lenger ut i timen.

Og plutselig kunne jeg si ifra når det skjedde. "Det orker jeg ikke snakke om i dag". Tror vi skvatt like mye begge to. Så ble det oftere og oftere.

Så nå kan hun pushe på. Spørre foreslå. Og jeg kan velge. Si nei eller ja. Kan til og med diskutere et nei, hva som gjør det og om vi kan gjøre noe for at det skal bli mulig. Men jeg har _alltid_ rett til å si nei.

Det har vært en lang prosess, å lære å kunne velge, å vite at jeg har _rett_ til å velge.

I samfunnet er et mer komplisert. Det sitter ikke et annet menneske i andre enden som godtar mine valg uansett. Som riktignok kan stille spørsmål ved de, men som alltid anerkjenner _min_ rett til å velge. Sånn er det jo ikke alltid.

Men oftere enn jeg hadde trodd faktisk kan jeg velge bort andres krav. Får til og med respekt tilbake. Andre krav "må" jeg bare følge. F.eks betale skatt. Men selv der kan jeg velge, men konsekvensene blir så store at det nesten ikke blir noe valg. Men hvis jeg kan forholde meg til det som et valg - da er det mye lettere enn at det er et krav jeg _må_innfri.

Ble langt dette. Men for meg ligger altså cluet i valget. Jeg tåler ikke å bli tvunget. Aldri mer!

[Orio]

Tror kanskje både du og jeg tenker for mye:-)

Tror du kan ha rett i det.

Samtidig tror jeg det er nødvendig, jeg trenger å forstå litt for å kunne forandre på ting. (Det tror jeg i alle fall.)

[Orio]

Kan høres ut som et flåsete utsagn, men var ikke slik ment. Bare et tegn på at jeg ikke har noen gode råd.

Oppfattet det slett ikke flåsete, ikke sånn som jeg kjenner deg. :- )

[Orio]

Jeg er usikker på hva som egentlig ligger i begrepet "krav"? Innebærer det at du ikke mener at du har rett til å si nei til noe andre ønsker at du skal gjøre?

En litt annen innfallsvinkel kan kanskje være at dersom ingen forventer noe som helst av deg, så innebærer vel det at de heller ikke har noe særlig tiltro til deg?

"Krav" betyr at jeg ikke har lov til å si nei til noe andre vil jeg skal gjøre. Det trenger ikke bli sagt særlig tydelig, et forslag har jeg lett for å oppfatte som et krav, noe jeg må gjøre. Noen ganger (i mine mer deprimerte perioder) trenger det ikke bli sagt noe som helst, da kan jeg oppfatte alt som blir gjort som et krav til meg. F.eks. hvis noen andre tar av tallerkenen etter at jeg har spist blir det et krav om at jeg må være raskere med å spise/rydde bort etter meg. Har jeg det bedre er det bare en hyggelig ting noen gjør, det er like lett å ta ut to tallerkener som en.

For å gjøre det enda vanskeligere kan jeg bli veldig såret hvis noen tilbyr seg å hjelpe meg med noe. Tror de ikke jeg klarer såpass selv engang? Jeg er virkelig ikke lett å ha med å gjøre bestandig.

Det at jeg ikke takler at det stilles krav til meg er mer enn at jeg ikke kan si nei. Selv om det skulle være noe jeg selv allerede har bestemt meg for å gjøre blir det umulig med en gang noen foreslår at jeg skal gjøre det. Det er som om det lammer meg helt, jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. (Jeg ville aldri i verden forstått hva jeg prøver å si.)

[Orio]

Vet ikke om dette er noe almenngyldig eller noe som stemmer for deg. men noe jeg har lært og jobbet mye med i terapi er å se på andres krav som noe jeg kan velge.

I behandlingsrommet er det _alltid_ lov å si nei. Uansett hva det gjelder. Det kunne jeg ikke først. Da kunne hun heller ikke komme med "krav". Krav kunne være forslag, spørsmål innenfor visse områder osv. Hun kunne ikke pushe noe særlig.

Vi har jobbet masse med dette. Å kunne kjenne hva blir for mye, hva kan jeg tåle, hvordan kan jeg si ifra. Lenge sa jeg ifra utelukkende gangen etter. Og det ble godtatt, uforbeholdent. Så hendte det en og annen gang at jeg klarte å si ifra samme gang, men lenger ut i timen.

Og plutselig kunne jeg si ifra når det skjedde. "Det orker jeg ikke snakke om i dag". Tror vi skvatt like mye begge to. Så ble det oftere og oftere.

Så nå kan hun pushe på. Spørre foreslå. Og jeg kan velge. Si nei eller ja. Kan til og med diskutere et nei, hva som gjør det og om vi kan gjøre noe for at det skal bli mulig. Men jeg har _alltid_ rett til å si nei.

Det har vært en lang prosess, å lære å kunne velge, å vite at jeg har _rett_ til å velge.

I samfunnet er et mer komplisert. Det sitter ikke et annet menneske i andre enden som godtar mine valg uansett. Som riktignok kan stille spørsmål ved de, men som alltid anerkjenner _min_ rett til å velge. Sånn er det jo ikke alltid.

Men oftere enn jeg hadde trodd faktisk kan jeg velge bort andres krav. Får til og med respekt tilbake. Andre krav "må" jeg bare følge. F.eks betale skatt. Men selv der kan jeg velge, men konsekvensene blir så store at det nesten ikke blir noe valg. Men hvis jeg kan forholde meg til det som et valg - da er det mye lettere enn at det er et krav jeg _må_innfri.

Ble langt dette. Men for meg ligger altså cluet i valget. Jeg tåler ikke å bli tvunget. Aldri mer!

Du skriver mye fornuftig.

''I behandlingsrommet er det alltid lov å si nei''

Mener du at dette virkelig gjelder for alle? Jeg klarer ikke si nei, i alle fall ikke tydelig nok. (Mer diffuse innvendinger, som å nøle litt før jeg sier ja.) I stedet går jeg hjem og har det forferdelig. Både fordi jeg har sagt mer enn jeg ville/orket, og fordi jeg ikke har vært ærlig nok. Tror det hadde vært litt lettere hvis jeg kunne "utsette" en del ting, sånn som du gjør ved å si at dette orker jeg ikke snakke om nå. Eneste utveien for meg er å lyve, og si at det ikke er noe problem. Det blir jo også helt feil, så jeg pleier å satse på en litt mer unnvikende variant, si litt men ikke alt (uten å avsløre at det er noe jeg ikke har klart å sette ord på.) Det ender med at jeg hater meg selv enda mer, både fordi jeg har vært uærlig og fordi jeg har røpet for mye.

Behandleren min er veldig tilhenger av å pushe på folk, og det virker ikke helt på meg. Jo mer jeg føler meg presset, jo vanskeligere blir det for meg å gjøre/si det behandleren ønsker.

[skal]

Du skriver mye fornuftig.

''I behandlingsrommet er det alltid lov å si nei''

Mener du at dette virkelig gjelder for alle? Jeg klarer ikke si nei, i alle fall ikke tydelig nok. (Mer diffuse innvendinger, som å nøle litt før jeg sier ja.) I stedet går jeg hjem og har det forferdelig. Både fordi jeg har sagt mer enn jeg ville/orket, og fordi jeg ikke har vært ærlig nok. Tror det hadde vært litt lettere hvis jeg kunne "utsette" en del ting, sånn som du gjør ved å si at dette orker jeg ikke snakke om nå. Eneste utveien for meg er å lyve, og si at det ikke er noe problem. Det blir jo også helt feil, så jeg pleier å satse på en litt mer unnvikende variant, si litt men ikke alt (uten å avsløre at det er noe jeg ikke har klart å sette ord på.) Det ender med at jeg hater meg selv enda mer, både fordi jeg har vært uærlig og fordi jeg har røpet for mye.

Behandleren min er veldig tilhenger av å pushe på folk, og det virker ikke helt på meg. Jo mer jeg føler meg presset, jo vanskeligere blir det for meg å gjøre/si det behandleren ønsker.

''Du skriver mye fornuftig.''

:-D

'' "I behandlingsrommet er det alltid lov å si nei"

Mener du at dette virkelig gjelder for alle?''

Nei, dessverre er det nok ikke sånn alle behandlere jobber. Er sikkert ikke den rette måten for alle heller. Men for meg har det funket, og har fått testet ut din variant med en fysioterapaut og det funket ikke. Etter 1 1/2 år var jeg flinkere til å skjule og dårligere på å si ifra enn når jeg startet.

''Jeg klarer ikke si nei, i alle fall ikke tydelig nok. (Mer diffuse innvendinger, som å nøle litt før jeg sier ja.) I stedet går jeg hjem og har det forferdelig. Både fordi jeg har sagt mer enn jeg ville/orket, og fordi jeg ikke har vært ærlig nok.''

Dette kunne jeg skrevet, akkurat sånn var det før.

''Eneste utveien for meg er å lyve, og si at det ikke er noe problem. Det blir jo også helt feil, så jeg pleier å satse på en litt mer unnvikende variant, si litt men ikke alt (uten å avsløre at det er noe jeg ikke har klart å sette ord på.) Det ender med at jeg hater meg selv enda mer, både fordi jeg har vært uærlig og fordi jeg har røpet for mye.''

Kunne også vært meg. Var noe av det verste syntes jeg, når jeg løy for å vri meg unna. Når jeg våget å si det, så sa hun at det ikke var rart eller uforståelig, men at jeg prøvde å beskytte meg. Og at vi skulle jobbe for å finne bedre måter å beskytte seg (si stopp) og/eller etterhvert ikke trenge så mye beskyttelse.

''Behandleren min er veldig tilhenger av å pushe på folk, og det virker ikke helt på meg. Jo mer jeg føler meg presset, jo vanskeligere blir det for meg å gjøre/si det behandleren ønsker.''

Det funket ikke for meg heller. Men den andre måten som jeg har jobbet med hos psykologen har hjulpet masse. Skulle ønske du kunne få prøve det og. For nå kan hun som sagt pushe. Og jeg kan si stopp hvis det trengs.

Kanskje det går an å spørre? Ta med det du skriver? Vet ikke hvordan dere kommuniserer og hvor åpen hun er på å diskutere arbeidsmåter.