Takler ikke krav

[Orio]

''Du skriver mye fornuftig.''

:-D

'' "I behandlingsrommet er det alltid lov å si nei"

Mener du at dette virkelig gjelder for alle?''

Nei, dessverre er det nok ikke sånn alle behandlere jobber. Er sikkert ikke den rette måten for alle heller. Men for meg har det funket, og har fått testet ut din variant med en fysioterapaut og det funket ikke. Etter 1 1/2 år var jeg flinkere til å skjule og dårligere på å si ifra enn når jeg startet.

''Jeg klarer ikke si nei, i alle fall ikke tydelig nok. (Mer diffuse innvendinger, som å nøle litt før jeg sier ja.) I stedet går jeg hjem og har det forferdelig. Både fordi jeg har sagt mer enn jeg ville/orket, og fordi jeg ikke har vært ærlig nok.''

Dette kunne jeg skrevet, akkurat sånn var det før.

''Eneste utveien for meg er å lyve, og si at det ikke er noe problem. Det blir jo også helt feil, så jeg pleier å satse på en litt mer unnvikende variant, si litt men ikke alt (uten å avsløre at det er noe jeg ikke har klart å sette ord på.) Det ender med at jeg hater meg selv enda mer, både fordi jeg har vært uærlig og fordi jeg har røpet for mye.''

Kunne også vært meg. Var noe av det verste syntes jeg, når jeg løy for å vri meg unna. Når jeg våget å si det, så sa hun at det ikke var rart eller uforståelig, men at jeg prøvde å beskytte meg. Og at vi skulle jobbe for å finne bedre måter å beskytte seg (si stopp) og/eller etterhvert ikke trenge så mye beskyttelse.

''Behandleren min er veldig tilhenger av å pushe på folk, og det virker ikke helt på meg. Jo mer jeg føler meg presset, jo vanskeligere blir det for meg å gjøre/si det behandleren ønsker.''

Det funket ikke for meg heller. Men den andre måten som jeg har jobbet med hos psykologen har hjulpet masse. Skulle ønske du kunne få prøve det og. For nå kan hun som sagt pushe. Og jeg kan si stopp hvis det trengs.

Kanskje det går an å spørre? Ta med det du skriver? Vet ikke hvordan dere kommuniserer og hvor åpen hun er på å diskutere arbeidsmåter.

Hvordan vi kommuniserer? Til tider veldig dårlig, behandler tror h*n vet hva jeg mener før jeg klarer å få sagt det (og bommer ganske ofte). I stedet for å vente på at jeg skal finne de rette ordene kommer behandler med forslag, hva h*n tror jeg mente. Som regel er det ikke riktig, jeg passer ikke inn i "standarden".

Behandler tror kanskje at vi kommuniserer bra, jeg får høre at jeg er flink til å uttrykke meg. Og sånn kan det nok også virke, det jeg ikke vet hvordan jeg skal si sier jeg ikke. Men det er noe vi har tatt opp etter hvert, jeg greide til slutt å få fortalt (i et brev) hvordan jeg opplever ting. Og da gikk det bedre en stund, men nå sklir det tilbake i samme mønster som før. Stadig mer press, det er visst løsningen på alt. Jeg føler meg veldig feig og får dårlig samvittighet hvis jeg over hodet tenker tanken at det kanskje ikke er den løsningen som fungerer for meg. Men nå har vi tross alt prøvd noen år, og ikke kommet noe særlig videre. Og hvordan skal jeg få sagt at det ikke fungerer for meg å bli presset til ting? Det at jeg protesterer er jo bare et bevis på at presset er nødvendig. Jeg takler ikke presset/kritikken hvis jeg ikke har vært flink nok, så jeg unngår helst å snakke om det. Får jeg ikke direkte spørsmål sier jeg ingenting, men jeg pleier ikke lyve på andre måter.

[Gjest Høstløvet]

Hvordan vi kommuniserer? Til tider veldig dårlig, behandler tror h*n vet hva jeg mener før jeg klarer å få sagt det (og bommer ganske ofte). I stedet for å vente på at jeg skal finne de rette ordene kommer behandler med forslag, hva h*n tror jeg mente. Som regel er det ikke riktig, jeg passer ikke inn i "standarden".

Behandler tror kanskje at vi kommuniserer bra, jeg får høre at jeg er flink til å uttrykke meg. Og sånn kan det nok også virke, det jeg ikke vet hvordan jeg skal si sier jeg ikke. Men det er noe vi har tatt opp etter hvert, jeg greide til slutt å få fortalt (i et brev) hvordan jeg opplever ting. Og da gikk det bedre en stund, men nå sklir det tilbake i samme mønster som før. Stadig mer press, det er visst løsningen på alt. Jeg føler meg veldig feig og får dårlig samvittighet hvis jeg over hodet tenker tanken at det kanskje ikke er den løsningen som fungerer for meg. Men nå har vi tross alt prøvd noen år, og ikke kommet noe særlig videre. Og hvordan skal jeg få sagt at det ikke fungerer for meg å bli presset til ting? Det at jeg protesterer er jo bare et bevis på at presset er nødvendig. Jeg takler ikke presset/kritikken hvis jeg ikke har vært flink nok, så jeg unngår helst å snakke om det. Får jeg ikke direkte spørsmål sier jeg ingenting, men jeg pleier ikke lyve på andre måter.

Hadde det kanskje gjort godt for deg visst du hadde skiftet behandler?

Jeg er midt i prosessen med å skifte lege nå. Får angst bare ved tanken, men jeg føler ikke at jeg kommuniserer med den legen jeg har hatt i mange år nå.

[Orio]

Hadde det kanskje gjort godt for deg visst du hadde skiftet behandler?

Jeg er midt i prosessen med å skifte lege nå. Får angst bare ved tanken, men jeg føler ikke at jeg kommuniserer med den legen jeg har hatt i mange år nå.

Jeg orker ikke tanken på å skulle bytte behandler, å starte forfra med en helt ukjent person. Og hvis det er hos meg feilen ligger følger jo problemet bare med videre til neste behandler. Ikke hadde jeg visst hvordan jeg skulle gå frem for å bytte heller. Eller, hadde sikkert kunnet finne ut av det, men det er ikke aktuelt. Vil jo ikke avskrive den behandleren jeg har som håpløs heller. Får dårlig samvittighet bare ved tanken.

[skal]

Hvordan vi kommuniserer? Til tider veldig dårlig, behandler tror h*n vet hva jeg mener før jeg klarer å få sagt det (og bommer ganske ofte). I stedet for å vente på at jeg skal finne de rette ordene kommer behandler med forslag, hva h*n tror jeg mente. Som regel er det ikke riktig, jeg passer ikke inn i "standarden".

Behandler tror kanskje at vi kommuniserer bra, jeg får høre at jeg er flink til å uttrykke meg. Og sånn kan det nok også virke, det jeg ikke vet hvordan jeg skal si sier jeg ikke. Men det er noe vi har tatt opp etter hvert, jeg greide til slutt å få fortalt (i et brev) hvordan jeg opplever ting. Og da gikk det bedre en stund, men nå sklir det tilbake i samme mønster som før. Stadig mer press, det er visst løsningen på alt. Jeg føler meg veldig feig og får dårlig samvittighet hvis jeg over hodet tenker tanken at det kanskje ikke er den løsningen som fungerer for meg. Men nå har vi tross alt prøvd noen år, og ikke kommet noe særlig videre. Og hvordan skal jeg få sagt at det ikke fungerer for meg å bli presset til ting? Det at jeg protesterer er jo bare et bevis på at presset er nødvendig. Jeg takler ikke presset/kritikken hvis jeg ikke har vært flink nok, så jeg unngår helst å snakke om det. Får jeg ikke direkte spørsmål sier jeg ingenting, men jeg pleier ikke lyve på andre måter.

Kjenner meg veldig igjen i mønsteret som gjentok seg hos fysioterapauten. Jeg klarte å ta det opp, og det ble bedre en stund, og så tilbake til det gamle. Om og om igjen. Var nok det at jeg hadde psykologens måter å sammenligne med som gjorde at jeg til slutt tok mot til meg og sa at "dette blir siste gangen".

Det tok hun pent, men så bestemt tror jeg aldri noensinne jeg har vært. Hjalp meg videre til en annen. Så nå går det fremover der og.

Jeg ville vurdert veldig sterkt om det er på tide å prøve noe annet, når de samme problemene kommer igjen. Jeg har tenkt det lenge utifra hva du skriver, men det er du som må bestemme når og om det er rett.

Men det er iallfall mulig å jobbe på andre måter enn det din behandler gjør! Det skal du vite. Det er vondt å lese det du skriver, for kjenner meg så inderlig igjen. Man skal komme fremover. Og det skal skje på dine premisser.

[Gjest Høstløvet]

Jeg orker ikke tanken på å skulle bytte behandler, å starte forfra med en helt ukjent person. Og hvis det er hos meg feilen ligger følger jo problemet bare med videre til neste behandler. Ikke hadde jeg visst hvordan jeg skulle gå frem for å bytte heller. Eller, hadde sikkert kunnet finne ut av det, men det er ikke aktuelt. Vil jo ikke avskrive den behandleren jeg har som håpløs heller. Får dårlig samvittighet bare ved tanken.

Det gjør jeg i forhold til fastlegen min også. Gruer meg halvt i hjel ved tanken på å ringe å be om at journalen skal sendes til ny lege. For min del tror jeg det vil gjøre godt, men skjønner godt dine tanker rundt dette.

[frosken]

"Krav" betyr at jeg ikke har lov til å si nei til noe andre vil jeg skal gjøre. Det trenger ikke bli sagt særlig tydelig, et forslag har jeg lett for å oppfatte som et krav, noe jeg må gjøre. Noen ganger (i mine mer deprimerte perioder) trenger det ikke bli sagt noe som helst, da kan jeg oppfatte alt som blir gjort som et krav til meg. F.eks. hvis noen andre tar av tallerkenen etter at jeg har spist blir det et krav om at jeg må være raskere med å spise/rydde bort etter meg. Har jeg det bedre er det bare en hyggelig ting noen gjør, det er like lett å ta ut to tallerkener som en.

For å gjøre det enda vanskeligere kan jeg bli veldig såret hvis noen tilbyr seg å hjelpe meg med noe. Tror de ikke jeg klarer såpass selv engang? Jeg er virkelig ikke lett å ha med å gjøre bestandig.

Det at jeg ikke takler at det stilles krav til meg er mer enn at jeg ikke kan si nei. Selv om det skulle være noe jeg selv allerede har bestemt meg for å gjøre blir det umulig med en gang noen foreslår at jeg skal gjøre det. Det er som om det lammer meg helt, jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. (Jeg ville aldri i verden forstått hva jeg prøver å si.)

Synes ikke det er så vanskelig å forstå at det blir vanskeligere å gjøre ting hvis forslaget kommer fra andre.Det minner meg om en form for "trass" som mange av oss kan kjenne igjen fra oppveksten. Jeg kunne i tenårene være usedvanlig hjelpsom hvis jeg ikke var i nærheten av moren min, men når hun ba meg om å gjøre ting kunne enorme "motkrefter" (som kunne oppleves som alt fra motvilje, avmakt, trassighet etc) inntre. Hviis jeg selv fikk lyst til å overraske henne med å rydde hele huset, så kunne jeg gjøre det raskt og effektivt. Hvis hun derimot kom meg i forkjøpet og ba meg om å ta oppvasken, så kunne det ta laaaaaang tid før jeg startet.

Senere opplevde jeg noe av det samme fenomenet i forbindelse med studier. Jeg var av de som jobbet best tidlig i semesteret, og ikke at dem som fikk opp farten når eksamen nærmet seg. Jo nærmere en innleveringsfrist, jo langsommere gikk det .

Når jeg leser innleggene dine, så får jeg av og til tanker om at du har funnet veien inn til et "sort hull". Jeg funderer på om det er nødvendig for deg å slite så enormt, og hvorfor det i såfall er det. Du har åpenbart ressurser som du neppe får anvendt i din nåværende situasjon.

Jeg får tanker om at du trenger å rettferdiggjøre for deg selv (og kanskje andre) at du ikke orker alt det du oppfatter som "livets krav", og veien ut av det sorte hullet kanskje handler om å finne mer ut av hva du selv ønsker og evt. ta konsekvensene av og ansvaret for disse valgene,

[skal]

Du skriver mye fornuftig.

''I behandlingsrommet er det alltid lov å si nei''

Mener du at dette virkelig gjelder for alle? Jeg klarer ikke si nei, i alle fall ikke tydelig nok. (Mer diffuse innvendinger, som å nøle litt før jeg sier ja.) I stedet går jeg hjem og har det forferdelig. Både fordi jeg har sagt mer enn jeg ville/orket, og fordi jeg ikke har vært ærlig nok. Tror det hadde vært litt lettere hvis jeg kunne "utsette" en del ting, sånn som du gjør ved å si at dette orker jeg ikke snakke om nå. Eneste utveien for meg er å lyve, og si at det ikke er noe problem. Det blir jo også helt feil, så jeg pleier å satse på en litt mer unnvikende variant, si litt men ikke alt (uten å avsløre at det er noe jeg ikke har klart å sette ord på.) Det ender med at jeg hater meg selv enda mer, både fordi jeg har vært uærlig og fordi jeg har røpet for mye.

Behandleren min er veldig tilhenger av å pushe på folk, og det virker ikke helt på meg. Jo mer jeg føler meg presset, jo vanskeligere blir det for meg å gjøre/si det behandleren ønsker.

'' "I behandlingsrommet er det alltid lov å si nei"

Mener du at dette virkelig gjelder for alle?''

Ja, det mener jeg gjelder for alle, uansett behandling med mindre man er under tvang. Selv da er det lov å si nei, men da kan man jo tvinges.

Noe helt annet er hva man klarer og hvordan behandlere reagerer på e nei. Også er det klart at hvis man sier nei til det meste så er d kanskje ikke noen vits i behandlingen.

Men at man alltid har _lov_ å si nei i behandlingsrommet - ja, det gjelder for alle!

[Gjest bare en idé]

Og hva kan jeg gjøre med det?

Du kunne søke på det, lese om det, se om du fant noen svar. Du har jo kommet et langt steg egentlig når du er deg det bevisst, hvordan du reagerer når andre kommer med krav sammenlignet med når du selv kommer med samme forslag. Kanskje må du kjenne etter neste gang. Er det innholdet i forslaget du ikke liker, eller er det det at noen andre fremmer forslaget du ikke liker. Har det med definering av roller, og hvor dere skal plassere dere på maktstigen i forhold til hverandre? Slike ting skjer ofte ubevisst.

[Orio]

Synes ikke det er så vanskelig å forstå at det blir vanskeligere å gjøre ting hvis forslaget kommer fra andre.Det minner meg om en form for "trass" som mange av oss kan kjenne igjen fra oppveksten. Jeg kunne i tenårene være usedvanlig hjelpsom hvis jeg ikke var i nærheten av moren min, men når hun ba meg om å gjøre ting kunne enorme "motkrefter" (som kunne oppleves som alt fra motvilje, avmakt, trassighet etc) inntre. Hviis jeg selv fikk lyst til å overraske henne med å rydde hele huset, så kunne jeg gjøre det raskt og effektivt. Hvis hun derimot kom meg i forkjøpet og ba meg om å ta oppvasken, så kunne det ta laaaaaang tid før jeg startet.

Senere opplevde jeg noe av det samme fenomenet i forbindelse med studier. Jeg var av de som jobbet best tidlig i semesteret, og ikke at dem som fikk opp farten når eksamen nærmet seg. Jo nærmere en innleveringsfrist, jo langsommere gikk det .

Når jeg leser innleggene dine, så får jeg av og til tanker om at du har funnet veien inn til et "sort hull". Jeg funderer på om det er nødvendig for deg å slite så enormt, og hvorfor det i såfall er det. Du har åpenbart ressurser som du neppe får anvendt i din nåværende situasjon.

Jeg får tanker om at du trenger å rettferdiggjøre for deg selv (og kanskje andre) at du ikke orker alt det du oppfatter som "livets krav", og veien ut av det sorte hullet kanskje handler om å finne mer ut av hva du selv ønsker og evt. ta konsekvensene av og ansvaret for disse valgene,

''Når jeg leser innleggene dine, så får jeg av og til tanker om at du har funnet veien inn til et "sort hull". Jeg funderer på om det er nødvendig for deg å slite så enormt, og hvorfor det i såfall er det. Du har åpenbart ressurser som du neppe får anvendt i din nåværende situasjon.''

Hva mener du? At det er selvvalgt at jeg sliter? At jeg har bestemt meg for å mislykkes med det meste i livet?

''Jeg får tanker om at du trenger å rettferdiggjøre for deg selv (og kanskje andre) at du ikke orker alt det du oppfatter som "livets krav", og veien ut av det sorte hullet kanskje handler om å finne mer ut av hva du selv ønsker og evt. ta konsekvensene av og ansvaret for disse valgene,''

Det er jo ikke opp til meg hva jeg ønsker, samfunnet stiller krav jeg ikke klarer å innfri. Jeg skal klare "det meste", være hyggelig og omgjengelig i forhold til folk jeg møter, holde orden i hjemmet, gjøre husarbeid, komme meg rundt i butikker, være ute og komme meg fra sted til sted på alle mulige måter (gå, sykle, buss, tog, fly), finne en jobb så jeg ikke blir enda en trygdeutgift for staten, være sunn og frisk så jeg ikke belaster helsevesenet (i alle fall ikke så mye som nå). Hvilke av disse kravene kan jeg "velge bort"? Det er jo det som er å være et normalt, velfungerende menneske.

[Orio]

'' "I behandlingsrommet er det alltid lov å si nei"

Mener du at dette virkelig gjelder for alle?''

Ja, det mener jeg gjelder for alle, uansett behandling med mindre man er under tvang. Selv da er det lov å si nei, men da kan man jo tvinges.

Noe helt annet er hva man klarer og hvordan behandlere reagerer på e nei. Også er det klart at hvis man sier nei til det meste så er d kanskje ikke noen vits i behandlingen.

Men at man alltid har _lov_ å si nei i behandlingsrommet - ja, det gjelder for alle!

Jeg klarer tydeligvis ikke å si nei på en måte som blir hørt, og ev. godtatt. Jeg har vel kommet dit at jeg har gitt litt opp, vil ikke lenger prøve å protestere, men gjøre mitt beste for å følge opp de kravene som stilles. Og, hvis tidligere erfaringer slår til, bli liggende helt slått ut med en ny depresjon når det er blitt for mye.

Eller er det ikke depresjon som gjør at jeg ikke klarer å røre meg uten å bli kvalm, ikke en gang klarer å se ut i rommet, høre lyder eller ha på lys uten å bli skikkelig svimmel og kvalm, det blir som om rommet snurrer rundt på en måte. Ikke klarer å si noe som helst på flere dager.

[Orio]

Det gjør jeg i forhold til fastlegen min også. Gruer meg halvt i hjel ved tanken på å ringe å be om at journalen skal sendes til ny lege. For min del tror jeg det vil gjøre godt, men skjønner godt dine tanker rundt dette.

Jeg tror ikke heg har "lov" til å stille krav, jeg skal bare være glad for at jeg i det hele tatt får hjelp. (Og, nei det er ingen som har sagt det til meg, det har jeg tenkt ut helt selv.)

[frosken]

''Når jeg leser innleggene dine, så får jeg av og til tanker om at du har funnet veien inn til et "sort hull". Jeg funderer på om det er nødvendig for deg å slite så enormt, og hvorfor det i såfall er det. Du har åpenbart ressurser som du neppe får anvendt i din nåværende situasjon.''

Hva mener du? At det er selvvalgt at jeg sliter? At jeg har bestemt meg for å mislykkes med det meste i livet?

''Jeg får tanker om at du trenger å rettferdiggjøre for deg selv (og kanskje andre) at du ikke orker alt det du oppfatter som "livets krav", og veien ut av det sorte hullet kanskje handler om å finne mer ut av hva du selv ønsker og evt. ta konsekvensene av og ansvaret for disse valgene,''

Det er jo ikke opp til meg hva jeg ønsker, samfunnet stiller krav jeg ikke klarer å innfri. Jeg skal klare "det meste", være hyggelig og omgjengelig i forhold til folk jeg møter, holde orden i hjemmet, gjøre husarbeid, komme meg rundt i butikker, være ute og komme meg fra sted til sted på alle mulige måter (gå, sykle, buss, tog, fly), finne en jobb så jeg ikke blir enda en trygdeutgift for staten, være sunn og frisk så jeg ikke belaster helsevesenet (i alle fall ikke så mye som nå). Hvilke av disse kravene kan jeg "velge bort"? Det er jo det som er å være et normalt, velfungerende menneske.

Dersom alt dette oppleves som krav utenifra, så vil det jo være et stort poeng for den delen av deg som har gått til streik å få til en total "sit down".

Hvilke ting kan du selv velge? Hvilke konkrete krav stilles til deg som får konsekvenser om du velger å si nei til?

[Orio]

Du kunne søke på det, lese om det, se om du fant noen svar. Du har jo kommet et langt steg egentlig når du er deg det bevisst, hvordan du reagerer når andre kommer med krav sammenlignet med når du selv kommer med samme forslag. Kanskje må du kjenne etter neste gang. Er det innholdet i forslaget du ikke liker, eller er det det at noen andre fremmer forslaget du ikke liker. Har det med definering av roller, og hvor dere skal plassere dere på maktstigen i forhold til hverandre? Slike ting skjer ofte ubevisst.

Jeg søkte på det, og fant en masse om røykeslutt, at holdningskampanjer etc. kunne ha motsatt effekt, at røykere ikke ville slutte å røyke fordi de føler at de blir tvunget. Jeg klarer ikke å finne ut hvordan det virker i forhold til meg og mine problemer.

[Orio]

''Det hadde vært så mye bedre om jeg kunne si at det klarer jeg ikke nå, det er for mye eller noe sånn.''

Hva med å øve deg på å si dette?

Og forsøke å kjenne etter og lære deg hvor dine egne grenser er?

Jeg snakket med min psykepleier i dag, som fikk meg til å tenke over noe; at man ikke må glemme det man faktisk har fått til, samt lære seg å nyte det - også i nuet..

Om noe av dette vil hjelpe deg, vet jeg ikke. Men en ting er jeg iallefall sikker på - og det er at du ihvertfall ikke får det bedre av å bli en eremitt!

*Klem*

Nei, har prøvd det med eremitt-tilværelsen, og det fungerte ikke.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal øve meg på å si nei, kjenne etter hvor mine egne grenser går. Virker som verden er for rask, før jeg rekker å kjenne etter noe som helst er resten av verden fem skritt foran meg og jeg må bare pese etter som best jeg kan. Jeg er rett og slett for treg. Helt oppgitt, vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Men får i det minste prøve meg ut en tur på dagsenteret, og utsette eremitt-tilværelsen en stund til.

[Orio]

Dersom alt dette oppleves som krav utenifra, så vil det jo være et stort poeng for den delen av deg som har gått til streik å få til en total "sit down".

Hvilke ting kan du selv velge? Hvilke konkrete krav stilles til deg som får konsekvenser om du velger å si nei til?

Jeg opplever alt dette som krav, føler at det er det minste som forventes av meg.

Hva som faktisk er reelle og konkrete krav har jeg mistet oversikten over, hvis jeg noen gang har hatt det.

[frosken]

Jeg opplever alt dette som krav, føler at det er det minste som forventes av meg.

Hva som faktisk er reelle og konkrete krav har jeg mistet oversikten over, hvis jeg noen gang har hatt det.

Hva tenker du om at du klarer å la være å oppfylle noe særlig av det du mener er kravene til deg?

[Orio]

Hva tenker du om at du klarer å la være å oppfylle noe særlig av det du mener er kravene til deg?

Nå klarte jeg ikke henge med i svingene. Sikkert for seint på kvelden på en utmattende dag.

[skal]

Jeg tror ikke heg har "lov" til å stille krav, jeg skal bare være glad for at jeg i det hele tatt får hjelp. (Og, nei det er ingen som har sagt det til meg, det har jeg tenkt ut helt selv.)

Jeg har tenkt ut helt selv at du har lov til å stille krav. Også til de som skal hjelpe deg! Og hvis du ikke synes du kommer noen vei, så har du lov til å kreve at noen andre skal hjelpe deg eller at de som hjelper gjør det på en annen måte.

Dessverre er gjelder det samme for de kravene som for de andre kommer med. Du må ikke innfri andres krav. Og de må ikke innfri dine. Dessverre, men kanskje og heldigvis?

For meg ble det absurd nok lettere å stille krav til andre når jeg forsto at de og kunne velge. At de ikke måtte følge mine krav. Hadde jo vært praktisk, men et altfor stort ansvar.

Så - du kan velge hva du gjør med andres krav - de kan velge hva de gjør med dine. Og du har lov å stille krav til andre. Lover deg! Det er sant!

Det er "bare" å lære seg det, og det er vanskelig og tar tid.

[frosken]

Nå klarte jeg ikke henge med i svingene. Sikkert for seint på kvelden på en utmattende dag.

Vi kan heller ta denne diskusjonen en gang du ikke er så kjørt :-)

[Orio]

Jeg har tenkt ut helt selv at du har lov til å stille krav. Også til de som skal hjelpe deg! Og hvis du ikke synes du kommer noen vei, så har du lov til å kreve at noen andre skal hjelpe deg eller at de som hjelper gjør det på en annen måte.

Dessverre er gjelder det samme for de kravene som for de andre kommer med. Du må ikke innfri andres krav. Og de må ikke innfri dine. Dessverre, men kanskje og heldigvis?

For meg ble det absurd nok lettere å stille krav til andre når jeg forsto at de og kunne velge. At de ikke måtte følge mine krav. Hadde jo vært praktisk, men et altfor stort ansvar.

Så - du kan velge hva du gjør med andres krav - de kan velge hva de gjør med dine. Og du har lov å stille krav til andre. Lover deg! Det er sant!

Det er "bare" å lære seg det, og det er vanskelig og tar tid.

Det var et nytt utgangspunkt: Jeg kan stille krav til andre. Og jeg kan velge å la være å oppfylle de kravene andre stiller til meg. Skal prøve å få det til å trenge inn.

Og så er det "bare" å lære seg å gjøre det. Da er det kanskje nok å mene at jeg er en like viktig person som alle andre, faktisk hovedpersonen i mitt liv, og at jeg har de samme rettighetene som andre mennesker? Enkelt og greit. Men i praksis helt umulig uten lang trening (med støtte fra andre).