Jeg føler meg mislykket

[Gjest fnugget]

Jeg føler meg mindreverdig. Føler meg ikke verdig. Føler meg som en taper. Føler at alle ser ned på meg. Det er vond følelse. Men føler meg også litt paranoid for tida. Lenge siden jeg har vært det, egentlig. For når jeg sier at jeg føler alle ser ned på meg, så mener jeg det bokstavelig: Alle. Og så har jeg begynt å overfortolke og vri på tilbakemelding og kommunikasjon mellom meg og andre.

ER det virkelig sånn at mange ser ned på meg? Har det noe med hvem jeg omgås? Foreldrene mine - de er jo et helt kapittel for seg selv. Men så er det tidligere venner, som hadde jobb og penger. Hva tror du de gjorde da jeg var gjennom sjokket og traumen? JO - de stakk. De så antakelig på meg på en sterotyp måte. Psykisk syk og ruser seg. ER jo sånn man leser om i avisene det. Nei, vil ikke ha noe med den taperen å gjøre. Orker ikke, har nok med meg selv. De VALGTE jo meg bort.

I ungdommen følte jeg meg også ofte mindreverdig i forhold til venninene mine. Foreldrene til en del av venninene mine hadde mye penger. De dro på glamorøse ferier, hadde masse klær og var populære. Jeg var ikke "fin nok" for dem.

Foreldrene mine hadde ikke så god råd på den tiden. Vi kunne ikke dra på eksotiske ferieturer, jeg måtte se på at venninene mine fikk omtrent alt de ønsket seg. Jeg var misunnelig. Jeg var ikke fin nok for dem. Fordi foreldrene mine ikke hadde like mye penger som deres foreldre. De fikk også mye støtte hjemme, og de fikk gode karakterer. Jeg slet med meg selv, psykisk og jeg fikk bare middels karakterer. Jeg følte meg som en taper. Det var forferdelig.

Men det gjorde også at jeg jobbet hardere på skolen. Endte med et snitt litt i overkant av gjennomsnittet på ungdomskolen. Men varfortsatt ikke nok. Jeg slet jo psykisk. Ingen visste. det. Jeg måtte skjule det.

Ser dem i et annet lys i dag. Det er snakk om høyre-folk. Siviløkonomer som ikke mener det er til samfunnets gode å omskolere seg. Som jeg gjorde. Det var sårende. Og jeg tok opp kontakten en liten stund, men det ble vel ikke mer av. Vi er så forskjellige. Men avisningen fra vennene mine fra ungdommen svir ennå. Også avisingen fra venniner jeg hadde inntil for noen måneder siden. Ikke bra nok,

antakelig et psykiatrisk kasus. Jeg føler meg mislykket. Også fordi jeg var den pene, flotte jenta, som forandret totalt utseende. Jenta som andre får sjokk av når de ser meg, fordi jeg har blitt så stor og - annerledes.

Jeg var elegant før, klassisk i stilen. Jeg hadde langt lyst hår, jeg var slank og høy. Jeg likte utseendet mitt, jeg tok det nå for gitt. Og det blir jeg straffet for nå. Hvem vil ha meg nå? For et par år siden var jeg innlagt. Der traff jeg en pleier som jeg hadde studert meg for en del år tilbake. Jeg så det i øynene hans. Sjokket da han innså hvem jeg var. Han kjente meg ikke igjen med det samme.

Jeg har så lyst til å bli dyktig i noe. Jeg har alltid vært ambisiøs. Men jeg ser nå at jeg sliter veldig med interpersonlige forhold. Det hadde vært tragisk om jeg ikke fikk med meg gruppeterapien. Den skal jo hjelpe for dette. Og jeg får ikke tak i folkene på klinikken. Har prøvd, men det er omtrent umulig.

Jeg har lyst til å fullføre master i spes.ped når jeg går over på attføring. Men seriøst, vil jeg noen gang bli frisk? Vil jeg bare for alltid være en sjel som har slitt og som går i glemmeboka av samfunnet. Jeg skylder på meg selv, fordi jeg ikke har lykkes i livet. Jeg er redd.

[Mikkaela_rev]

Du må fokusere på at det du skriver er dine egne tanker om deg selv, ikke andres. Man kan gnage seg halvt ihjel med ideer angående hva andre tenker, men til syvende og sist er dette kun spekulasjoner, ikke fakta.

Du burde hverken dømme deg selv eller andre så hardt som du gjør, det gjør bare vondt verre.

Klem

[Gjest bippp]

Det som slår meg når jeg leser innlegget ditt er at du virker litt travel med å bli frisk :-). Ikke noe galt i det, ikke misforstå, men tror du må innse at dette kommer til å ta litt tid. Ta en ting av gangen, så skal du se det går fremover, skritt for skritt. Prøv å se for deg neste år på denne tiden, sett deg mål om at da skal ting være bedre. Men det som du strever med blir dessverre sjelden bra over natta.

[Gjest Khris]

Det ser ut til at du er din aller største bøddel.At kanskje dine forsøk på enda mer utdannele er nok et forsøk for å gjøre seg elskbar.

Jeg tror virkelig at for at en skal kunne virkelig elske andre må en også kunne elske seg selv.Og får at en skal kunne ta imot kjærlighet fra andre så må enn også kunne klare å gi det til andre. Da mener jeg at en kan vise virkelig kjærlighet og empati til andre uten at det skjer utfra en indre motivasjon fordi at en vil bli bedre likt etc.

Samtidig så behøver det ikke være og så komplisert.Når en er mer opptatt av hvordan andre rundt har det så blir en ofte mindre opptatt av sin egen smerte, utilstrekelighet etc.Mennesker som er deprimerte og har dårlig selvtillitt kan bli utrolig selvopptatte. Alt dreier seg om de.

[Gjest D*lilith]

Kjenner meg igjen i mye du skriver her,det er ikke lett...

Som deg føler jeg meg misslykket,jeg har ingen råd...men forstår hvordan du har det.

*Trøsteklem*

[Gjest fnugget]

Det ser ut til at du er din aller største bøddel.At kanskje dine forsøk på enda mer utdannele er nok et forsøk for å gjøre seg elskbar.

Jeg tror virkelig at for at en skal kunne virkelig elske andre må en også kunne elske seg selv.Og får at en skal kunne ta imot kjærlighet fra andre så må enn også kunne klare å gi det til andre. Da mener jeg at en kan vise virkelig kjærlighet og empati til andre uten at det skjer utfra en indre motivasjon fordi at en vil bli bedre likt etc.

Samtidig så behøver det ikke være og så komplisert.Når en er mer opptatt av hvordan andre rundt har det så blir en ofte mindre opptatt av sin egen smerte, utilstrekelighet etc.Mennesker som er deprimerte og har dårlig selvtillitt kan bli utrolig selvopptatte. Alt dreier seg om de.

Tja, jeg vil ikke si at alt skal dreie seg om meg når jeg er sammen med andre, heller tvert i mot. Som jeg sa, er foreldrene mine et kapittel for seg selv, og jeg prøver virkelig å være empatisk, men det er ikke lett når man til tider blir pepret med verbale angrep. Så jeg prøver å begrense kontakten noe.

I forhold til vennene mine, så snakker jeg ikke så mye om meg selv. VI snakker omtrent like mye, begge parter om oss selv, hva som er bra, hva som er dårlig etc. Det gir meg mye å hjelpe andre og det er derfor jeg ønsker å jobbe med dette når jeg blir bedre.

Det topper seg av og til da, når jeg får denne depresjonen, eller får reaksjoner på den terapien jeg har vært på. Da blir det som har skjedd og traumene så overveldende, at jeg klarer ikke tenke på andre. Jeg føler meg mislykket, og jeg generaliserer nok sikkert da. Men dette er en følelse jeg går inn og ut av, avhengig av hvor tungt det er. Når det er skikkelig vanskelig så kan jeg ikke være sammen med folk en gang, fordi jeg ikke er menneske - fordi jeg vet at jeg ikke vil være noe hyggelig selskap.

Om jeg bare kunne elske meg selv ja. Vanskelig det. Jeg våger ikke elske noen andre sånn som det er nå - altså gå inn i et forhold. Vet at det ikke ville vært særlig konstruktivt pga jeg opplever mye flashbacks o.l, som ikke ville være noe positivt for et forhold.

Men jeg tar innover meg at jeg har følt meg veldig mislykket opp gjennom. Og det kan jo lett bli en spiral hvor alle forsvinner og en blir oppslukt av følelsen av å være mislykket. Men dette er ikke en følelse jeg sitter med hele tiden, kanskje bare noen timer om gangen, før jeg på en måte konser om noe annet.

Jeg prøver å få fokus på noe annet, men det er litt vanskelig nå, sånn det er. Tror det er litt tidlig, for jeg klarer ikke tvinge meg til det. På en måte er det også tvert i mot, jeg prøver å fortrenge vonde følelser og fokuserer på andre ting, men med lite hell. De vonde følelsene innhenter meg før eller senere likevel. Tenker at det er en prosess jeg må gjennom og at det er viktig at jeg ikke fortrenger det som måtte komme opp.

[Gjest fnugget]

Kjenner meg igjen i mye du skriver her,det er ikke lett...

Som deg føler jeg meg misslykket,jeg har ingen råd...men forstår hvordan du har det.

*Trøsteklem*

Takk for svar, D*lilith. Ja, det er så vondt å kjenne på disse følelsene. Av og til virker det på en måte overveldende. Og så er det ofte så rart hvor hardt en dømmer seg selv i forhold til andre. Feks det jeg føler meg mislykket for, gjør ikke at jeg ser på andre som mislykket, selv om de "ligner" på meg..Merkelig hvordan man klarer å det til at man er så verdiløs, til tider. :-(

*klem*

[Gjest fnugget]

Det som slår meg når jeg leser innlegget ditt er at du virker litt travel med å bli frisk :-). Ikke noe galt i det, ikke misforstå, men tror du må innse at dette kommer til å ta litt tid. Ta en ting av gangen, så skal du se det går fremover, skritt for skritt. Prøv å se for deg neste år på denne tiden, sett deg mål om at da skal ting være bedre. Men det som du strever med blir dessverre sjelden bra over natta.

Nei, det er vel dessverre sant det..Men litt vanskelig å infinne seg med at man må ha det elendig en stund liksom. Bekymrer meg mye for fremtiden og er livredd for å bli hengende fast i dette for alltid :-( Ofte føler jeg at jeg er håpløs og at alle andre klarer å bli frisk uten om meg. Men får vel bare henge meg på at behandler har mye håp for meg da..

[Gjest fnugget]

Du må fokusere på at det du skriver er dine egne tanker om deg selv, ikke andres. Man kan gnage seg halvt ihjel med ideer angående hva andre tenker, men til syvende og sist er dette kun spekulasjoner, ikke fakta.

Du burde hverken dømme deg selv eller andre så hardt som du gjør, det gjør bare vondt verre.

Klem

Ja, det er så lett å bli fanget av en spesiell tankegang man har hatt hele livet...I det siste så har jeg fått for meg at jeg faktisk kan tolke ting helt annerledes. Men så er jeg på en måte redd for å bli "dolket i ryggen" og å miste kontrollen. At livet likevel skal vise meg at jeg er mislykket mens jeg går rundt og "innbiller meg" at jeg er verdifull..huff..vet ikke om dette er forståelig, men tidlig på morran!

[Gjest Jente31]

Nei, det er vel dessverre sant det..Men litt vanskelig å infinne seg med at man må ha det elendig en stund liksom. Bekymrer meg mye for fremtiden og er livredd for å bli hengende fast i dette for alltid :-( Ofte føler jeg at jeg er håpløs og at alle andre klarer å bli frisk uten om meg. Men får vel bare henge meg på at behandler har mye håp for meg da..

''Men litt vanskelig å infinne seg med at man må ha det elendig en stund liksom''

Slik har jeg tenkt også.. Men jeg tror ikke det nytter å stresse seg frisk, om du forstår.. Det tror jeg vil gjøre ting verre..

Tror vi bare må bruke tiden til hjelp, og innse/godta at det kommer til å gjøre vondt en stund.. At det er prisen vi må betale for å få det bedre/bli frisk(ere).

Vet selvfølgelig ikke om det er slik for deg men.

Ønsker deg iallefall en så god dag som mulig :-)

[Gjest bippp]

Nei, det er vel dessverre sant det..Men litt vanskelig å infinne seg med at man må ha det elendig en stund liksom. Bekymrer meg mye for fremtiden og er livredd for å bli hengende fast i dette for alltid :-( Ofte føler jeg at jeg er håpløs og at alle andre klarer å bli frisk uten om meg. Men får vel bare henge meg på at behandler har mye håp for meg da..

Ja, det er viktig å ikke miste håpet, hold fast ved det! Hvis du ser rundt deg vil du sikkert se mange andre som ikke er så vellykkede heller. Lett å føle seg alene når man sliter psykisk.

Min store sorg er også at jeg ikke greier å arbeide. Har prøvd flere ganger, men hver gang ender det med at jeg blir mye verre. Tåler rett og slett nesten ikke mere stress enn å spise og gå på do (ok. litt mere da :-). Men drømmen er at tiden skal hjelpe meg til å bli sterkere. Men inntil videre må jeg slå meg til ro og prøve og godta at ting er sånn akkurat nå.

Finnes det en jobb uten stress, uten støy, uten krav, så tar jeg den med en gang! Kan utrette veldig mye bare jeg ikke har noe press på meg. Mislykket jeg? Har visst kommet litt over dette stadiet, innser at jeg er sånn. Men gir aldri opp håpet om å komme meg ut i arbeid eller skole igjen. Tid er veldig viktig her, har jeg innsett. Rotete dette, håper du skjønner hvor jeg vil :-)