NHD: Amming og medisiner

[Gjest sittysooooo]

Jeg har fått barn for en uke siden. Jeg fikk etter noen dager forvirrings- og angstsymptomer pga mange netter nesten uten søvn og stort blodtap under fødselen. Prøvde å mestre alt, uten å få det til og var oppe om natten og fikk ikke sove om dagen.

Har ikke hatt angst før, men har nå fått problemer med indre uro og å puste ned i magen. Har diagnosen bipolar1, men bruker ikke medisiner til vanlig. For å forebygge mot psykose/mani så begynte jeg etter noen dager med Zyprexa 10 mg som jeg tar på kvelden. Jeg får nå sove og det er mest angsten som sitter igjen, pluss at jeg virrer litt rundt og ikke får ro. .

Etter at jeg begynte på Zyprexa merker jeg at jeg ikke klarer å smile. Jeg er usikker på om dette er en bivirkning eller om jeg kanskje begynner å utvikle en depresjon.

Jeg lurer på om det fins andre medisiner som jeg kan bruke og evt i hvilken dosering som kan kombineres med amming. En natt fikk jeg Trilafon og Imovane og jeg kunne amme med det, men dette var en liten dose.. Siden jeg var skikkelig "overtrøtt" så var ikke dette nok til å få sovet hele natten, fikk bare sove noen timer, men jeg er mye roligere nå som vi har kommet hjem så kanskje er dette nok nå.

[frosken]

Har bare lyst til å gratulere med babyen :-)

Håper du får god oppfølgning og hjelp til nøye å vurdere hva som er "vanlige" følelser og symptomer etter en fødsel og hva som muligens er uttrykk for sykdomsutbrudd.

Krysser fingrene for at ting faller til ro nå når du har kommet hjem.

[Gjest sittysooooo]

Har bare lyst til å gratulere med babyen :-)

Håper du får god oppfølgning og hjelp til nøye å vurdere hva som er "vanlige" følelser og symptomer etter en fødsel og hva som muligens er uttrykk for sykdomsutbrudd.

Krysser fingrene for at ting faller til ro nå når du har kommet hjem.

Takk for hyggelig hilsen!

Jeg tror egentlig at de sympomene jeg har hatt mens jeg var på sykehuset var vanlige reaksjoner på situasjonen. Når en mister 2 liter blod, stresser med å få til amming, og ikke får sove så blir det fort for mye. Det var også litt masete å ligge på rom med andre og ikke ha pappaen der.

Jeg sa heldigvis i fra etter hvert og fikk god oppfølging i forhold til å forebygge sykdomsutbrudd. Jeg, pappaen og ungen er hjemme nå og føler meg mye bedre, men er fortsatt litt ustabil. Det var godt å komme til vante omgivelser, men også veldig rart. Føltes litt uvirkelig, men pappaen sier at han føler det samme.

[Sofline]

Takk for hyggelig hilsen!

Jeg tror egentlig at de sympomene jeg har hatt mens jeg var på sykehuset var vanlige reaksjoner på situasjonen. Når en mister 2 liter blod, stresser med å få til amming, og ikke får sove så blir det fort for mye. Det var også litt masete å ligge på rom med andre og ikke ha pappaen der.

Jeg sa heldigvis i fra etter hvert og fikk god oppfølging i forhold til å forebygge sykdomsutbrudd. Jeg, pappaen og ungen er hjemme nå og føler meg mye bedre, men er fortsatt litt ustabil. Det var godt å komme til vante omgivelser, men også veldig rart. Føltes litt uvirkelig, men pappaen sier at han føler det samme.

''Jeg tror egentlig at de sympomene jeg har hatt mens jeg var på sykehuset var vanlige reaksjoner på situasjonen. Når en mister 2 liter blod, stresser med å få til amming, og ikke får sove så blir det fort for mye. Det var også litt masete å ligge på rom med andre og ikke ha pappaen der.''

Man er ikke psyk fordi man føler det sånn etter alt du har opplevd. Og jeg tror de fleste føler at det er uvirkelig kun en uke etter fødselen. Jeg er gravid, fem måneder på vei, og jeg synes fortsatt graviditeten er uvirkelig.

Men bra du tar tak i det med en gang siden du har en diagnose, så slipper det å utvikle seg. Lykke til!

[Gjest sittysooooo]

''Jeg tror egentlig at de sympomene jeg har hatt mens jeg var på sykehuset var vanlige reaksjoner på situasjonen. Når en mister 2 liter blod, stresser med å få til amming, og ikke får sove så blir det fort for mye. Det var også litt masete å ligge på rom med andre og ikke ha pappaen der.''

Man er ikke psyk fordi man føler det sånn etter alt du har opplevd. Og jeg tror de fleste føler at det er uvirkelig kun en uke etter fødselen. Jeg er gravid, fem måneder på vei, og jeg synes fortsatt graviditeten er uvirkelig.

Men bra du tar tak i det med en gang siden du har en diagnose, så slipper det å utvikle seg. Lykke til!

Kjenner igjen den uvirkelighetsfølelsen fra da jeg var gravid. Etter 2 ultralyder og etter at jeg hadde hørt hjertet til barnet slå så begynte det å hjelpe på!

Jeg var ikke forberedt på at tiden etter fødselen skulle bli såpass tøff. Hadde bare forberedt meg til selve fødselen. Og så har jeg vansker med å be om hjelp og da ble det litt surr når formen min var såpass dårlig og barnet krevde sitt. Så når du kommer så langt som til at du skal på sykehus så husk å ta vare på deg selv og om du har det vanskelig så ikke prøv å takle det alene! Lykke til med resten av svangerskapet. :-)

[Sofline]

Kjenner igjen den uvirkelighetsfølelsen fra da jeg var gravid. Etter 2 ultralyder og etter at jeg hadde hørt hjertet til barnet slå så begynte det å hjelpe på!

Jeg var ikke forberedt på at tiden etter fødselen skulle bli såpass tøff. Hadde bare forberedt meg til selve fødselen. Og så har jeg vansker med å be om hjelp og da ble det litt surr når formen min var såpass dårlig og barnet krevde sitt. Så når du kommer så langt som til at du skal på sykehus så husk å ta vare på deg selv og om du har det vanskelig så ikke prøv å takle det alene! Lykke til med resten av svangerskapet. :-)

Takk! :-)

[Gjest mien]

Kjenner igjen den uvirkelighetsfølelsen fra da jeg var gravid. Etter 2 ultralyder og etter at jeg hadde hørt hjertet til barnet slå så begynte det å hjelpe på!

Jeg var ikke forberedt på at tiden etter fødselen skulle bli såpass tøff. Hadde bare forberedt meg til selve fødselen. Og så har jeg vansker med å be om hjelp og da ble det litt surr når formen min var såpass dårlig og barnet krevde sitt. Så når du kommer så langt som til at du skal på sykehus så husk å ta vare på deg selv og om du har det vanskelig så ikke prøv å takle det alene! Lykke til med resten av svangerskapet. :-)

Hei!

Jeg har 5 barn og bipolar lidelse. Synes det er flott at du tar ansvar! Det er fantastisk å bli mor, men ekstra utfordrende for oss, når "vanlige" ting som søvnmangel og nattevåk gjør oss syke.

Du kjenner dine varselsignaler best, ta dem tidlig på alvor! Masse lykke til...og du....bare spør hvis du lurer på noe

[Gjest sittysoooo]

Hei!

Jeg har 5 barn og bipolar lidelse. Synes det er flott at du tar ansvar! Det er fantastisk å bli mor, men ekstra utfordrende for oss, når "vanlige" ting som søvnmangel og nattevåk gjør oss syke.

Du kjenner dine varselsignaler best, ta dem tidlig på alvor! Masse lykke til...og du....bare spør hvis du lurer på noe

Oi! 5 barn!! :-) Det var imponerende.

Jeg er glad jeg fikk bedt om hjelp før det var for sent. Hadde jeg ventet en dag til så ville jeg blitt manisk eller psykotisk vet jeg.

Hvordan har du gjort det i forhold til medisiner og amming? Jeg har lyst til å amme, men selvsagt er det viktigere at jeg er frisk. Unger vokser fint opp på morsmelkerstatning også.

[Gjest mien]

Oi! 5 barn!! :-) Det var imponerende.

Jeg er glad jeg fikk bedt om hjelp før det var for sent. Hadde jeg ventet en dag til så ville jeg blitt manisk eller psykotisk vet jeg.

Hvordan har du gjort det i forhold til medisiner og amming? Jeg har lyst til å amme, men selvsagt er det viktigere at jeg er frisk. Unger vokser fint opp på morsmelkerstatning også.

Hei, og god morgen

Jeg ble syk etter at jeg hadde fått mitt tredje barn. Stoppet ammingen og gikk over på morsmelkerstatning den gangen. Han var 4 mnd. Han har utviklet seg helt flott!

Så gikk det 12 år til jeg ble gravid og barna var store. Svangerskapet var planlagt. Alt gikk veldig bra, jeg ammet til han sluttet av seg selv 10 mnd gammel.

Men så ble jeg gravid ( med prevensjon) da han var bare to år, og måtte seponere alle medisner i 8 uke. Svangerskapet var veldig tungt, deppressivt og lite søvn. Lå endel inne på psyk for å hvile.

Fødselen ble satt igang 3 uker før termin pga min psykiske tilstand.

Jeg begynte å amme, men etter 5 uker var jeg så kjørt og suicide at jeg ble beordret over på medisiner, ellers ble jeg tvangsinnlagt.

Jeg gjorde så....og ble veldig raskt bedre.

Faren kunne trø til om netten så jeg kunne sove, og barnet er i dag en flott og vilter krabat på 1 år

Han er flaskebarn, men har en frisk mamma som tar vare på han for alt han er verdt

[frosken]

Takk for hyggelig hilsen!

Jeg tror egentlig at de sympomene jeg har hatt mens jeg var på sykehuset var vanlige reaksjoner på situasjonen. Når en mister 2 liter blod, stresser med å få til amming, og ikke får sove så blir det fort for mye. Det var også litt masete å ligge på rom med andre og ikke ha pappaen der.

Jeg sa heldigvis i fra etter hvert og fikk god oppfølging i forhold til å forebygge sykdomsutbrudd. Jeg, pappaen og ungen er hjemme nå og føler meg mye bedre, men er fortsatt litt ustabil. Det var godt å komme til vante omgivelser, men også veldig rart. Føltes litt uvirkelig, men pappaen sier at han føler det samme.

Det høres ut som om det var rimelig å få en del reaksjoner i denne situasjonen. Siden du har erfaring fra alvorlig psykisk lidelse, så identifiserer du vel også de symptomene du fikk som følge av belastningen kjappere enn andre uten tilsvarende erfaring. Det er fordeler og ulemper ved enhver erfaring :-)

Håper dere får noen rolige dager sammen fremover, og at dere selv kan avgjøre hvor travel tiden fremover blir for hele familien. (Jeg begynte å tenke på min svigerinne som i ettertid lurte på hvordan hele slekta kunne tro det var ok å komme på besøk de to første ukene etter at knøttet var født. Akkurat som om noen av oss kunne vente! ...*s*)