Kjære NHD - værsåsnill hjelp meg!

[Gjest jeg klarer ikke mer!!]

For å gjøre en lang historie kort: Da jeg var liten var jeg et engstelig og nervøst lite barn. Jeg var litt redd andre generelt sett, inkl foreldrene mine, selv om de ikke har gjort meg noe. Jeg fikk angst da jeg så uforklarlige ting, som feks husker som svaiet i vinden.

Hele barndommen min holdt jeg meg for meg selv med veldig få venner. Jeg skapte meg et fantasiunivers med bøker. Leste veldig mye barnebøker. Jeg tegnet og laget historier. Og flyktet inn i min fantasiverden. Jeg var en gang til psykolog fordi jeg hadde sånn seperasjonsangst, jeg kunne ikke la foreldrene mine kjøre noen plass fordi jeg var redd de ville kollidere om jeg ikke var med. Gikk da hos en psykolog som klarte å roe meg ned. Men det var bare der og da, for redselen og angsten min fortsatte. Jeg ble også ertet på skolen.

Da jeg var tenåring, så ble jeg veldig utagerende. Det var ikke lov å bli sint hjemme, så dette gikk hardt for seg. Faren min forfulgte meg gjennom huset, tok kvelertak på meg, og sparket inn døra mi. Jeg var livredd. Jeg hadde mange selvmordsforsøk, men også risping for å skade meg selv og dempe indre smerte. Jeg var mange ganger på legevakta på den tida for å lappe meg sammen.

Som student fortsatte den ensomme tilværelsen. Jeg ville gjerne ha kontakt, men klarte det ikke, jeg var fremdeles redd for andre. Og jeg gikk rundt å bar på en skam over den jeg var, så det var ikke så lett med verken kjæresteforhold eller venneforhold. Jeg var også overbevist om at de jeg delte hybel med baksnakket meg. Jeg var mye ensom og dette var en tøff tid. Jeg var redd for å bli såret, fordi jeg var så sårbar, og jeg hadde ikke tillit til folk.

Nå er jeg fortsatt sånn. Har prøvd en god del terapi, men det funker ikke. Jeg vet ikke hva som feiler meg heller. Har Nhd/noen forslag til hva jeg egentlig sliter med, og hva slags terapi som er best for meg? Er det noen medisiner som kunne funke?

Jeg sliter enormt med angst nå i voksen alder. Det går ut på å holde ut. Livet mitt altså. Jeg har vondt i hele kroppen, mest i ryggen, knærne og magen. Jeg har dårlig mage. Jeg hiver konstant etter pusten. Jeg får ofte traumatiske følelser som går på at noe vil meg vondt. Jeg skriver "noe" fordi jeg ikke aner hva jeg er redd for.

Ville satt veldig stor pris på svar fra både dere forumbrukere og Nils Håvard.

Tusen takk.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har to forslag:

1. Jeg tror du kunne hatt nytte av en liten/moderat dose med antipsykotika f.eks Fluanxol 3 mg/døgn. Det hjelper også mot angst og har litt antidepressiv effekt.

2. Du burde prøve metakognitiv terapi. Psykoterapi varierer som medisiner fra tilnærmet lik placebo til meget effektiv. Det er utrolig mye dårlig psykoterapi som bedrives.

[Gjest jeg klarer ikke mer!!]

Jeg har to forslag:

1. Jeg tror du kunne hatt nytte av en liten/moderat dose med antipsykotika f.eks Fluanxol 3 mg/døgn. Det hjelper også mot angst og har litt antidepressiv effekt.

2. Du burde prøve metakognitiv terapi. Psykoterapi varierer som medisiner fra tilnærmet lik placebo til meget effektiv. Det er utrolig mye dårlig psykoterapi som bedrives.

Tusen takk for svar, NHD; men hva er metakognitiv terapi og hvem bedriver det?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Tusen takk for svar, NHD; men hva er metakognitiv terapi og hvem bedriver det?

Metakognitiv terapi tar ikke for seg tankeinnholdet slik en gjør i kognitiv terapi. En tar for seg tankene om tankene/måten å tenke på.

Jeg har dessverre ikke kunnskap om alle (de få) som har lært seg dette. Du kan prøve å kontakte Norsk forening for kognitiv terapi.

[Gjest jeg klarer ikke mer!!]

Metakognitiv terapi tar ikke for seg tankeinnholdet slik en gjør i kognitiv terapi. En tar for seg tankene om tankene/måten å tenke på.

Jeg har dessverre ikke kunnskap om alle (de få) som har lært seg dette. Du kan prøve å kontakte Norsk forening for kognitiv terapi.

Igjen, tusen takk NHD!

[Gjest njet]

Jeg tror medisinering kan være løsningen for deg, for å slippe de verste tankene/angsten.

Jeg kjenner med igjen i det med at du tror at de du bor sammen med baksnakker deg. Dette er utrolig slitsomt å leve med, og det å ikke kunne stole på noen omtrent. Jeg vet hvordan det er, og venninnene mine blir i perioder sliten av meg, fordi jeg ikke stoler på dem alltid.

Jeg har heller ikke all verden med venner, har heller ikke kjæreste. Føler noen ganger at jeg kommer aldri til å få kjæreste, da jeg ikke klarer å stole såpass mye på noen. Jeg har ikke behov for mange venner, men det hadde vært litt greit med noen flere som bor på samme sted ihvertfall. Jeg isolerer meg litt for mye. Men jeg sliter i sosiale sammenhenger, og kan gruve meg lenge til sånne situasjoner.

Prøver å jobbe litt med meg selv, men klarer ikke presse meg for mye. I perioder går det fint, mens i andre perioder er det ikke noe særlig. Jeg kan ligge i senga en hel dag, f.eks. Ikke snakke med noen på flere dager. Jeg unngår å ta tlf, uansett hvem det er, også når det er nærmeste familie og venner. Jeg har angst for å prate i tlf.

Jeg bruker 75 mg seroquel daglig. Lurer kanskje på om jeg må bytte nå, da jeg føler den ikke fungerer fullt så bra som den gjorde i starten.

[Gjest njet]

Og terapi er nok også tingen.