Jobb og angst

[Gjest fnugget]

Litt underlig dette her. Livet altså. Det man tror man trenger og ønsker, er omtrent umulig å oppnå, i alle fall når man har behov for det.

Og så plutselig så får man et tilbud man ikke har behov for, eller trenger. Livet er bare så ironisk og merkelig.

En slektning av meg ringer snart. Hun hadde sagt til min mor at hun har en jobb for meg. Moren min sa at jeg er sykemeldt. Får se hva denne slektningen min sier da.

Det har fått meg til å tenke. Om jeg i det hele tatt kan fungere i samfunnet og i en jobb. Om jeg kan klare å omgås kollegaer hele dagen uten å få helt hetta av angst. Om jeg klarer å stå opp tidlig hver morgen og holde det gående i åtte timer hver dag. Jeg har dessverre opplevd alt for mange nederlag når det gjelder akkurat dette. Har blitt redd for dette. Virkelig.

Tror nok en jobb nå er ganske uaktuelt. Men får i alle fall høre hva den går ut på i det minste.

For hvordan blir det å gå i jobb med den angsten jeg har nå? Det er jo ille nok nå når jeg ikke jobber.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Å jobbe kan føre til at du forflytter fokuset. Du får ikke like mye dødtid og tid til grubleangst lenger.

[Gjest fnugget]

Å jobbe kan føre til at du forflytter fokuset. Du får ikke like mye dødtid og tid til grubleangst lenger.

Ja sant det. Er nok altfor flink til å gruble og lage meg unødvendige bekymringer, dessverre. Det spørs hvordan jobben er også. Om den inbefatter kontakt med masse mennesker hver dag, så er jeg ikke i stand til å takle det. Sliter med sosialangst. Om det er en relativt sett isolert jobb, så er det bedre. Men hun ville altså ikke si noe om hva slags jobb det er til min mor.

Lurer bare på når en er klar til å gå ut i jobb. Det er jo også en stor belastning å leve på trygd, ha konstant dårlig råd, være isolert og gå hjemme. Jeg skal gjennom et behandlingsopplegg som går over to hele dager fra februar og jeg går jo nå til psykiater+psykomotorisk behandling. Husker sist jeg jobbet i en privat bedrift, da var det omtrent umulig å be om å gå midt på dagen for å gå til behandling.

Og så er jo det også det at folk krever noe av en når en er i jobb. Tenk om man ikke klarer å oppfylle forventningene? Føler meg bare så sosialt inkompetent, og føler at jeg ikke kan klare noe bra nok :-(

Er så redd for å få masse kritikk.

[Gjest Jente31]

Jeg er enig med "bipolar II jeg visst".

Jeg bestemte meg for bare å "hoppet i det", i et jobbilbud jeg fikk i sommer, selv om både kropp og psyke strittet i mot.

Jeg trodde ikke jeg var hverken klar for å jobbe, møte andre mennesker, eller ha noe fast å gå til. Jeg trodde også at det kom til å gjøre situasjonene min verre (bl.a fordi jeg spenner meg i angst).

Men for meg har det vært bare positivt :-)

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Ja sant det. Er nok altfor flink til å gruble og lage meg unødvendige bekymringer, dessverre. Det spørs hvordan jobben er også. Om den inbefatter kontakt med masse mennesker hver dag, så er jeg ikke i stand til å takle det. Sliter med sosialangst. Om det er en relativt sett isolert jobb, så er det bedre. Men hun ville altså ikke si noe om hva slags jobb det er til min mor.

Lurer bare på når en er klar til å gå ut i jobb. Det er jo også en stor belastning å leve på trygd, ha konstant dårlig råd, være isolert og gå hjemme. Jeg skal gjennom et behandlingsopplegg som går over to hele dager fra februar og jeg går jo nå til psykiater+psykomotorisk behandling. Husker sist jeg jobbet i en privat bedrift, da var det omtrent umulig å be om å gå midt på dagen for å gå til behandling.

Og så er jo det også det at folk krever noe av en når en er i jobb. Tenk om man ikke klarer å oppfylle forventningene? Føler meg bare så sosialt inkompetent, og føler at jeg ikke kan klare noe bra nok :-(

Er så redd for å få masse kritikk.

Det eneste alternativet er ikke enten fulltidsjobb eller lediggang. Du kan jobbe noen dager i uken kombinert med behandling de andre dagene f.eks. Når du har sosialangst, vil jeg tro det er lurt for deg å jobbe på et mindre sted med færre ansatte. Dvs. ikke starte i et gigakonsern a la Telenor med åpne kontorlandskap og masse folk. Om du er livredd for ikke å strekke til, kanskje er det du trenger en forutsigbar jobbsituasjon med klart definerte arbeidsoppgaver. Eks. rutinearbeid (om du liker det)

[Gjest fnugget]

Jeg er enig med "bipolar II jeg visst".

Jeg bestemte meg for bare å "hoppet i det", i et jobbilbud jeg fikk i sommer, selv om både kropp og psyke strittet i mot.

Jeg trodde ikke jeg var hverken klar for å jobbe, møte andre mennesker, eller ha noe fast å gå til. Jeg trodde også at det kom til å gjøre situasjonene min verre (bl.a fordi jeg spenner meg i angst).

Men for meg har det vært bare positivt :-)

Hei :-)

Så du mener at du ikke fikk mer angst/ble verre av å jobbe? Det er nettopp det jeg er redd for, at tilstanden min blir forverret. Og så er det jo ikke bare å "slutte på dagen" heller?

Føler du det har blitt bedre av å jobbe? Litt interessant, egentlig. Og når er man egentlig "klar"? Jeg synes det er litt vanskelig å vite selv. Men har følt lenge at livet mitt består av så mange "nedtrykkende" faktorer - dårlig råd, isolasjon, og ikke noe annet "fast" enn terapi....

Kan jeg spørre hva slags jobb du har? Og hvordan du opplever den, slik du har det i dag? Og hvordan går det med kollegaene/folk du møter i forbindelse med jobben? Har du det sånn som meg, at du sliter med litt sosialangst?

[Gjest fnugget]

Det eneste alternativet er ikke enten fulltidsjobb eller lediggang. Du kan jobbe noen dager i uken kombinert med behandling de andre dagene f.eks. Når du har sosialangst, vil jeg tro det er lurt for deg å jobbe på et mindre sted med færre ansatte. Dvs. ikke starte i et gigakonsern a la Telenor med åpne kontorlandskap og masse folk. Om du er livredd for ikke å strekke til, kanskje er det du trenger en forutsigbar jobbsituasjon med klart definerte arbeidsoppgaver. Eks. rutinearbeid (om du liker det)

Ja, ser den. At rutinearbeid vil være det tryggeste. Samtidig så har jeg ikke før sett på meg selv som en person som trives med rutinearbeid. Har prøvd det en del ganger, og det har vært altfor lite utfordrende.

Men hva skal man gjøre da? Det er jo ikke bare å hoppe ut i en jobb med masse utfordringer når man sliter med sosialangst og prestasjonsangst!

Jeg er egentlig utdannet innen pedagogikk, men jeg kan ikke forestille meg å jobbe som lærer! Det måtte i tilfelle være spesialpedagogikk, som jeg har utdannet meg i også. Og det var det jeg jobba med i fjor. Det gikk vel bra det også, men samtidig..så krevde det at jeg var veldig "profesjonell" og måtte tenke hele tiden hva som var best; hva var det jeg tenkte, hva var mine holdninger - og skille mellom person og jobb, hvis du skjønner. Jeg ble så utmattet av ansvaret for disse barna.

Nå hører det med til historien at jeg fikk honnør fra rektor om hvordan jeg hjalp disse barna og spesielt den eleven jeg hadde mest med å gjøre. Så jeg tenkte at med tiden skulle jeg fullføre master i spes.ped.

Men, skal jeg gå å vente på å klare en utfordrende jobb? Når kommer det tidspunktet hvor jeg er klar for det? Hvis jeg begynner å jobbe nå, så vil jeg jo gi opp rettighetene mine angående sykemelding og rehab/attføring.

Men samtidig vet jeg at når sykemeldingen min går ut i juni neste år, så vil jeg antakelig gå så mye ned i inntekt at jeg kanskje må flytte m.m - og hvordan skal jeg klare å leve enda mer økonomisk trangt enn i dag? For det går virkelig på nervene å tenke økonomi hele tiden - å være redd for å ikke klare seg.

Var mange ting dette og rotete skrevet, men håper du forstår..

[Gjest Jente31]

Hei :-)

Så du mener at du ikke fikk mer angst/ble verre av å jobbe? Det er nettopp det jeg er redd for, at tilstanden min blir forverret. Og så er det jo ikke bare å "slutte på dagen" heller?

Føler du det har blitt bedre av å jobbe? Litt interessant, egentlig. Og når er man egentlig "klar"? Jeg synes det er litt vanskelig å vite selv. Men har følt lenge at livet mitt består av så mange "nedtrykkende" faktorer - dårlig råd, isolasjon, og ikke noe annet "fast" enn terapi....

Kan jeg spørre hva slags jobb du har? Og hvordan du opplever den, slik du har det i dag? Og hvordan går det med kollegaene/folk du møter i forbindelse med jobben? Har du det sånn som meg, at du sliter med litt sosialangst?

Hei, nå vet jeg ikke hvordan du har det i forhold til meg, så jeg vil ikke råde deg til å gjøre hverken det ene eller det andre.

Men min erfaring er at jeg ble bedre, ja. Og jeg sliter også med det jeg tror er litt sosial angst. I tillegg er jeg _mye_ fjern, men jeg er vant til å fungere utad selv om det er annerledes på innsiden, så jeg takler det på en måte likevel - bare det å gi andre et smil uten å si noe, har funka veldig godt for meg.

Der har nok vært noen utfordringer i jobben, men jeg føler meg heldig, fordi jeg har kunnet være åpen mot sjefene mine, om min situasjon (de vet hva jeg sliter med) og på den måten har kravene til meg vært mindre.

I samarbeid med legen og bedriften jobbet jeg gratis i bedriften til å begynne med (for å se hvordan det funket osv). Etterhvert ble jeg aktivt sykemeldt. Neste mnd begynner jeg i gradert sykm, og da skal bedriften betale meg for de timene jeg jobber. For meg har dette vært en kjempeløsning.

På en måte eksponerer jeg meg jo i tillegg. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg er viljesterk, og jeg kan bare bestemme meg for å gjøre noe selv om det nok er ubehagelig (jeg er særlig sterk nok til å gjøre det, om jeg _vet_ at dette kan føre til noe positivt - at andre har gjort det før meg feks. bla.rådførte jeg meg med nhd som mente jeg kunne takke ja til å jobbe litt).

"Og så er det jo ikke bare å "slutte på dagen" heller?"

Kan en slik ordning jeg har hatt, være noe for deg? Aktiv s.m feks? Hvordan ville arb.giver taklet det, tror du?

Min erfaring er at det å ha noe fast å gå til, har vært positiv, særlig i forhold til psyken. Men jeg vet seelvsagt ikke hvordan det vil være for deg, siden jeg ikke kjenner deg. Kan du snakke med din behandler om det, feks?

Jeg jobber som butikkmedarbeider. Jeg treffer altså mye folk i jobben min. Formen og humøret mitt svinger veldig for tiden, jeg er mye fjern, og noen ganger har jeg ikke ork til å snakke med andre. Men jeg klarer å smile, og svare på spm, hvis ikke henviser jeg til mine kollegar. Jeg har foreløpig ikke villet ha ansvar for å stå bak disken/mye kundebehandling (jobber i en liten butikk), men jeg hjelper kunder med å finne det de skal ha, rydder i hyllene, fyller på varer, både i butikken og på lageret.

Noen ganger synes jeg det er godt å trekke meg tilbake og være på lageret. Men stort sett opplever jeg det som positivt å være på jobb, fordi jeg blir "tvunget" til å tenke på andre ting. Dessuten føler jeg meg mer nyttig/verdig, og det er også godt å se andre ansikter.

[Gjest fnugget]

Hei, nå vet jeg ikke hvordan du har det i forhold til meg, så jeg vil ikke råde deg til å gjøre hverken det ene eller det andre.

Men min erfaring er at jeg ble bedre, ja. Og jeg sliter også med det jeg tror er litt sosial angst. I tillegg er jeg _mye_ fjern, men jeg er vant til å fungere utad selv om det er annerledes på innsiden, så jeg takler det på en måte likevel - bare det å gi andre et smil uten å si noe, har funka veldig godt for meg.

Der har nok vært noen utfordringer i jobben, men jeg føler meg heldig, fordi jeg har kunnet være åpen mot sjefene mine, om min situasjon (de vet hva jeg sliter med) og på den måten har kravene til meg vært mindre.

I samarbeid med legen og bedriften jobbet jeg gratis i bedriften til å begynne med (for å se hvordan det funket osv). Etterhvert ble jeg aktivt sykemeldt. Neste mnd begynner jeg i gradert sykm, og da skal bedriften betale meg for de timene jeg jobber. For meg har dette vært en kjempeløsning.

På en måte eksponerer jeg meg jo i tillegg. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg er viljesterk, og jeg kan bare bestemme meg for å gjøre noe selv om det nok er ubehagelig (jeg er særlig sterk nok til å gjøre det, om jeg _vet_ at dette kan føre til noe positivt - at andre har gjort det før meg feks. bla.rådførte jeg meg med nhd som mente jeg kunne takke ja til å jobbe litt).

"Og så er det jo ikke bare å "slutte på dagen" heller?"

Kan en slik ordning jeg har hatt, være noe for deg? Aktiv s.m feks? Hvordan ville arb.giver taklet det, tror du?

Min erfaring er at det å ha noe fast å gå til, har vært positiv, særlig i forhold til psyken. Men jeg vet seelvsagt ikke hvordan det vil være for deg, siden jeg ikke kjenner deg. Kan du snakke med din behandler om det, feks?

Jeg jobber som butikkmedarbeider. Jeg treffer altså mye folk i jobben min. Formen og humøret mitt svinger veldig for tiden, jeg er mye fjern, og noen ganger har jeg ikke ork til å snakke med andre. Men jeg klarer å smile, og svare på spm, hvis ikke henviser jeg til mine kollegar. Jeg har foreløpig ikke villet ha ansvar for å stå bak disken/mye kundebehandling (jobber i en liten butikk), men jeg hjelper kunder med å finne det de skal ha, rydder i hyllene, fyller på varer, både i butikken og på lageret.

Noen ganger synes jeg det er godt å trekke meg tilbake og være på lageret. Men stort sett opplever jeg det som positivt å være på jobb, fordi jeg blir "tvunget" til å tenke på andre ting. Dessuten føler jeg meg mer nyttig/verdig, og det er også godt å se andre ansikter.

Det virker som du har fått en super ordning der, ja. Det er ikke så lett å komme tilbake til arbeidslivet etter å vært borte fra det lenge. Flott at du trives så godt :-)

Nå vet jeg ikke når denne slektningen ringer, om det fortsatt er aktuelt, men jeg må nok være forholdsvis ærlig med henne dersom hun ringer: At jeg er sykemeldt og skal ut i et behandlingsopplegg i februar. Og så får jeg spør henne hvordan dette arter seg da. Jeg vet heller ikke om det er full jobb og hvilken jobb det er...Og hun har ikke ringt ennå, så kanskje de har funnet noen til jobben allerede, for det jeg vet.

Men ja, jeg ser den, at det kan være veldig positivt å jobbe. Jeg har følt mye på at jeg ikke er verdt noe, og det har vært tøft å ikke kunne bidra til noe - altså å leve i et vakum.

Men, som sagt, det er jo ikke sikkert jeg hører noe, når jeg ikke har hørt noe til nå, så spørs det. På en underlig måte, så blir jeg litt "skuffet" også, hvis det er tilfellet..jaja..

[Gjest Jente31]

Det virker som du har fått en super ordning der, ja. Det er ikke så lett å komme tilbake til arbeidslivet etter å vært borte fra det lenge. Flott at du trives så godt :-)

Nå vet jeg ikke når denne slektningen ringer, om det fortsatt er aktuelt, men jeg må nok være forholdsvis ærlig med henne dersom hun ringer: At jeg er sykemeldt og skal ut i et behandlingsopplegg i februar. Og så får jeg spør henne hvordan dette arter seg da. Jeg vet heller ikke om det er full jobb og hvilken jobb det er...Og hun har ikke ringt ennå, så kanskje de har funnet noen til jobben allerede, for det jeg vet.

Men ja, jeg ser den, at det kan være veldig positivt å jobbe. Jeg har følt mye på at jeg ikke er verdt noe, og det har vært tøft å ikke kunne bidra til noe - altså å leve i et vakum.

Men, som sagt, det er jo ikke sikkert jeg hører noe, når jeg ikke har hørt noe til nå, så spørs det. På en underlig måte, så blir jeg litt "skuffet" også, hvis det er tilfellet..jaja..

Spennende dette med jobb Jeg håper at du får et tilbud. Jeg tror at det å få ansvar, vil hjelpe deg mot grublerier. Du blir tvunget til å tenke på andre ting, det kan på en måte funke som terapi det også. Iallefall slik jeg opplever det.

Nå har ikke jeg så mye ansvar da.. Men det kommer av at jeg sliter _veldig_ med konsenstrasjonen.

Jeg er utdannet medisinsk sekretær, og hadde jeg ikke hatt mine begrensninger, hadde jeg utdannet meg til ambulansesjåfør.

[Gjest this is a signature]

Hei :-)

Så du mener at du ikke fikk mer angst/ble verre av å jobbe? Det er nettopp det jeg er redd for, at tilstanden min blir forverret. Og så er det jo ikke bare å "slutte på dagen" heller?

Føler du det har blitt bedre av å jobbe? Litt interessant, egentlig. Og når er man egentlig "klar"? Jeg synes det er litt vanskelig å vite selv. Men har følt lenge at livet mitt består av så mange "nedtrykkende" faktorer - dårlig råd, isolasjon, og ikke noe annet "fast" enn terapi....

Kan jeg spørre hva slags jobb du har? Og hvordan du opplever den, slik du har det i dag? Og hvordan går det med kollegaene/folk du møter i forbindelse med jobben? Har du det sånn som meg, at du sliter med litt sosialangst?

Hva med å prøve medikamenter som får deg til å fungere bedre i hverdagen/jobbsammenheng?

[Gjest fnugget]

Spennende dette med jobb Jeg håper at du får et tilbud. Jeg tror at det å få ansvar, vil hjelpe deg mot grublerier. Du blir tvunget til å tenke på andre ting, det kan på en måte funke som terapi det også. Iallefall slik jeg opplever det.

Nå har ikke jeg så mye ansvar da.. Men det kommer av at jeg sliter _veldig_ med konsenstrasjonen.

Jeg er utdannet medisinsk sekretær, og hadde jeg ikke hatt mine begrensninger, hadde jeg utdannet meg til ambulansesjåfør.

Ja, sånn er det dessverre, at intellektuelle forutsetninger kan krasje med medisinske forutsetninger :-(

Det er selvsagt veldig surt. Men skal man bare la være å jobbe fordi det er sånn? Hva er best for den psyiske helsa? Og man kan jo gjøre det man egentlig ønsker senere i livet, når ting er bedre. Men man kan vel ikke gå rundt å deppe fordi ting ikke er ideélle? Eller bli bitter fordi man egentlig er utdannet til noe helt annet? Det er så klart vanskelig å godta dette. Men jeg må vel være såpass ærlig med meg selv at å jobbe innen skolesektoren kan bli veldig belastende slik det er nå. Og så må jeg veie fordelene opp mot ulempene i forhold til jobb/ikke jobb. Jeg tror også det går an å ikke miste rettighetene sine selv om man prøver en jobb - at man kan falle tilbake på attføringen/rehabiliteringen dersom det ikke går bra.

Jeg venter ennå på at hun skal ringe - det er så spennende. Får se om hun gjør det. Det med angst og grublerier - jeg har ikke klart å unngå det ved å jobbe før - det har bare blitt verre. Men så var jeg i en utrolig belastende situasjon før også, hvor jeg ikke kunne prate med noen om det. Nå er det annerledes.

[Gjest fnugget]

Hva med å prøve medikamenter som får deg til å fungere bedre i hverdagen/jobbsammenheng?

Jeg går på medisiner nå. Og likevel har jeg fungert elendig siste ukene. Går i traumebehandling og jeg har lett for å bli "oppløst" pga det. Går på fontex, lyrica og vallergan. Har hørt at mindre doser med AP kan være veldig nyttig når man sliter med det jeg gjør. Men det virker på en måte ikke som medisiner kan hjelpe meg noe særlig - bare i svært begrenset grad. Har prøvd nok medisiner til at jeg har kommet til det. Men om du har et godt forslag, så er det velkomment :-)

[Gjest njet]

Jeg går på medisiner nå. Og likevel har jeg fungert elendig siste ukene. Går i traumebehandling og jeg har lett for å bli "oppløst" pga det. Går på fontex, lyrica og vallergan. Har hørt at mindre doser med AP kan være veldig nyttig når man sliter med det jeg gjør. Men det virker på en måte ikke som medisiner kan hjelpe meg noe særlig - bare i svært begrenset grad. Har prøvd nok medisiner til at jeg har kommet til det. Men om du har et godt forslag, så er det velkomment :-)

Jeg bruker veldig liten dose, 75 mg seroquel. Men det hjelper meg, men ikke like mye som før.

[Gjest Jente31]

Ja, sånn er det dessverre, at intellektuelle forutsetninger kan krasje med medisinske forutsetninger :-(

Det er selvsagt veldig surt. Men skal man bare la være å jobbe fordi det er sånn? Hva er best for den psyiske helsa? Og man kan jo gjøre det man egentlig ønsker senere i livet, når ting er bedre. Men man kan vel ikke gå rundt å deppe fordi ting ikke er ideélle? Eller bli bitter fordi man egentlig er utdannet til noe helt annet? Det er så klart vanskelig å godta dette. Men jeg må vel være såpass ærlig med meg selv at å jobbe innen skolesektoren kan bli veldig belastende slik det er nå. Og så må jeg veie fordelene opp mot ulempene i forhold til jobb/ikke jobb. Jeg tror også det går an å ikke miste rettighetene sine selv om man prøver en jobb - at man kan falle tilbake på attføringen/rehabiliteringen dersom det ikke går bra.

Jeg venter ennå på at hun skal ringe - det er så spennende. Får se om hun gjør det. Det med angst og grublerier - jeg har ikke klart å unngå det ved å jobbe før - det har bare blitt verre. Men så var jeg i en utrolig belastende situasjon før også, hvor jeg ikke kunne prate med noen om det. Nå er det annerledes.

"Det er selvsagt veldig surt. Men skal man bare la være å jobbe fordi det er sånn? Hva er best for den psyiske helsa? Og man kan jo gjøre det man egentlig ønsker senere i livet, når ting er bedre.

Men man kan vel ikke gå rundt å deppe fordi ting ikke er ideélle? Eller bli bitter fordi man egentlig er utdannet til noe helt annet? Det er så klart vanskelig å godta dette."

Nettopp! Slik ser jeg det også..

"Men jeg må vel være såpass ærlig med meg selv at å jobbe innen skolesektoren kan bli veldig belastende slik det er nå"

Du kjenner deg selv best. Men la iallefall ikke angsten hindre deg i dette, om du forstår hva jeg menr..

"Men så var jeg i en utrolig belastende situasjon før også, hvor jeg ikke kunne prate med noen om det. Nå er det annerledes."

Viktig å huske på dette også :-)

Ønsker deg masse lykke til, og håper virkelig at du får et tilbud. La oss høre da :-)

[Gjest fnugget]

"Det er selvsagt veldig surt. Men skal man bare la være å jobbe fordi det er sånn? Hva er best for den psyiske helsa? Og man kan jo gjøre det man egentlig ønsker senere i livet, når ting er bedre.

Men man kan vel ikke gå rundt å deppe fordi ting ikke er ideélle? Eller bli bitter fordi man egentlig er utdannet til noe helt annet? Det er så klart vanskelig å godta dette."

Nettopp! Slik ser jeg det også..

"Men jeg må vel være såpass ærlig med meg selv at å jobbe innen skolesektoren kan bli veldig belastende slik det er nå"

Du kjenner deg selv best. Men la iallefall ikke angsten hindre deg i dette, om du forstår hva jeg menr..

"Men så var jeg i en utrolig belastende situasjon før også, hvor jeg ikke kunne prate med noen om det. Nå er det annerledes."

Viktig å huske på dette også :-)

Ønsker deg masse lykke til, og håper virkelig at du får et tilbud. La oss høre da :-)

Tusen takk :-)

Har ikke hørt noe ennå, så det blir vel ikke noe av. Litt irriterende i grunn, men men. Nå er alt så uklart. Håper at det klarner på sikt :-)

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Ja, ser den. At rutinearbeid vil være det tryggeste. Samtidig så har jeg ikke før sett på meg selv som en person som trives med rutinearbeid. Har prøvd det en del ganger, og det har vært altfor lite utfordrende.

Men hva skal man gjøre da? Det er jo ikke bare å hoppe ut i en jobb med masse utfordringer når man sliter med sosialangst og prestasjonsangst!

Jeg er egentlig utdannet innen pedagogikk, men jeg kan ikke forestille meg å jobbe som lærer! Det måtte i tilfelle være spesialpedagogikk, som jeg har utdannet meg i også. Og det var det jeg jobba med i fjor. Det gikk vel bra det også, men samtidig..så krevde det at jeg var veldig "profesjonell" og måtte tenke hele tiden hva som var best; hva var det jeg tenkte, hva var mine holdninger - og skille mellom person og jobb, hvis du skjønner. Jeg ble så utmattet av ansvaret for disse barna.

Nå hører det med til historien at jeg fikk honnør fra rektor om hvordan jeg hjalp disse barna og spesielt den eleven jeg hadde mest med å gjøre. Så jeg tenkte at med tiden skulle jeg fullføre master i spes.ped.

Men, skal jeg gå å vente på å klare en utfordrende jobb? Når kommer det tidspunktet hvor jeg er klar for det? Hvis jeg begynner å jobbe nå, så vil jeg jo gi opp rettighetene mine angående sykemelding og rehab/attføring.

Men samtidig vet jeg at når sykemeldingen min går ut i juni neste år, så vil jeg antakelig gå så mye ned i inntekt at jeg kanskje må flytte m.m - og hvordan skal jeg klare å leve enda mer økonomisk trangt enn i dag? For det går virkelig på nervene å tenke økonomi hele tiden - å være redd for å ikke klare seg.

Var mange ting dette og rotete skrevet, men håper du forstår..

Skal ikke kommentere alt det du skriver, for ser du har fått mange svar her. Har ikke fått lest dem ennå, så om det er et eller annet så supplerer jeg heller senere.

Men det jeg kan si er at om du starter opp igjen i en arbeidssituasjon, så er det ikke slik at du vil stå helt uten inntekter fra NAV om det skulle skjære seg. Da kan du bare gå over på rehab. igjen. Så du trenger altså ikke bekymre deg for at du må stelle deg i sosialhjelpskø e.l.

Dette med økonomi forstår jeg særdeles godt er en stor bekymring. Etter jeg ble sykmeldt og nå på rehab. (etter å ha tatt en master og kun jobbet 4 1/2 mnd før jeg ble syk) så ble beregningsgrunnlaget mitt så lite, at jeg får utbetalt rehab.penger som ligger under satsen for minstepensjonister. Har aldri hatt så lite penger før, selv ikke under studietiden (arbeidet ved siden av). Den økonomiske situasjonen a la dette, er i hvert fall _ikke_ helsebringende mht angst og reduksjon av denne. Så om du klarer pushe deg, vil jeg anbefale deg det faktisk. Jeg er fortsatt ikke i arbeid, men dette er pga at jeg har BP Rapid Cycling også. Så det kompliserer en del. Men håper det vil hjelpe seg mer etter hvert

Forresten vi har særdeles lik utdanningsbakgrunn, fnugget:)=

[orpah]

Ja, sånn er det dessverre, at intellektuelle forutsetninger kan krasje med medisinske forutsetninger :-(

Det er selvsagt veldig surt. Men skal man bare la være å jobbe fordi det er sånn? Hva er best for den psyiske helsa? Og man kan jo gjøre det man egentlig ønsker senere i livet, når ting er bedre. Men man kan vel ikke gå rundt å deppe fordi ting ikke er ideélle? Eller bli bitter fordi man egentlig er utdannet til noe helt annet? Det er så klart vanskelig å godta dette. Men jeg må vel være såpass ærlig med meg selv at å jobbe innen skolesektoren kan bli veldig belastende slik det er nå. Og så må jeg veie fordelene opp mot ulempene i forhold til jobb/ikke jobb. Jeg tror også det går an å ikke miste rettighetene sine selv om man prøver en jobb - at man kan falle tilbake på attføringen/rehabiliteringen dersom det ikke går bra.

Jeg venter ennå på at hun skal ringe - det er så spennende. Får se om hun gjør det. Det med angst og grublerier - jeg har ikke klart å unngå det ved å jobbe før - det har bare blitt verre. Men så var jeg i en utrolig belastende situasjon før også, hvor jeg ikke kunne prate med noen om det. Nå er det annerledes.

Jeg har hatt endel butikkjobber etc. Det var rimelig kjedelig og ikke utforende arbeidsoppgaver. Men det ble trivelig uansett på grunn av mange hyggelige mennesker og bra arbeidsmiljø.Av og til så kan det være deilig å stå og brette postuniformer samtidig som du helt uanstrengt kan prate med kollegaer om alle muligt e teite ting og høre på musikk i bakgrunn.Jeg synes de jobbene var ganske trivelige egentlig. Veldig lite presjnsorientert eller angstskapende for meg ihvertfall.Når en jobber med seg selv og har dårlig selvtillitt kan det være svært deilig å ha en jobb som ikke krever så mye.Og noenganger kan det være greit å ha en slik jobb også kanskje? Og hvis en har utdannelsen i bakgrunn hvorfor ikke prøve noe helt annerledes en periode. Hvis en sliter mye med sosial angst så kan det nok være vanskelig uansett da,og at det er noe en må jobbe med før en evt prøver seg i en jobb. Jeg er vel kommet frem til at jeg synes det sosiale felleskapet , ha noe å gå til langt på vei kan kompensere for det å ha en utfordrende og krevende og spennende jobb. Jeg har hatt endel praksisplasser etter å ha vært lenge utenfor arbeidslivet og syntes det var positivt og var noe av det som gjorde at jeg tok sjansen på høyere utdanning. Så håper at jeg også vil få utdannelse og en relevant jobb. Men av og til så må en ta noen omveier for å komme til målet som vel er å fungere i en jobb og ha det bra og gjøre noe man liker.

bare noen tanker fra meg

[Gjest Jente31]

Tusen takk :-)

Har ikke hørt noe ennå, så det blir vel ikke noe av. Litt irriterende i grunn, men men. Nå er alt så uklart. Håper at det klarner på sikt :-)

Synd.. men ikke gi opp håpet :-)