NHD, Hva gjør jeg?

26. november 2007

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre.. Jeg har vokst opp med ei mor som har brukt mye alkohol og piller, min far døde i bil ulykke pga sjåføren var beruset da jeg var 2 år gammel. Jeg har en bror som dengte løs på meg i hele oppveksten. Slo meg så jeg knelte forann han. Havnet et par ganger på legevakta pga blødning i musklaturen. Han slo bare på armene mine.. Der såg ingen blå merkene. Hver gang han slo, sa mamma at det var min skyld at han slo.. Alt var min skyld.. Mamma tilbringte mye tid hos ukjente menn etter min far døde. Vi ante ikke hvor ho var. Sjelden det var middag på bordet da jeg kom hjem fra skolen. Noe som resulterte i spiseforstyrrelser hos meg.. Jeg var så redd.. Ho brukte trygda si på alkohol og klær.. Vi fikk klær av noen lærere på skolen til 17 mai.. Ellers arvet jeg klær. Jeg arvet noe penger da besteforeldrene mine døde, de tok mamma. Ho stjal minibank kortet mitt, og fant koden. Trakk over kontoen.. Ho har bestilt varer på postordre, tatt opp studielån i navnene til meg og mine 2 søsken. Noe vi fortsatt holder på å nedbetale enda.. Jeg er livredd for posten. Hater postkassen. Søndagene er en befrielse. Jeg har aldri hatt mange venner. Har alltid følt meg anderledes. Jeg ble mobba da jg gikk på skola. Mye pga at jeg ikke hadde far. Det var flere ganger at de på skola kasta bøkene mine i lufta, gjemte sekken min, sparka krykkene mine (da jeg hadde gips pga et brudd i foten). Det var et helvete for meg. Jeg sa aldri noe. Turde ikke. Var sikkert min skyld tenkte jeg. Det var jo det jeg hørte hjemme hele tiden. Alt var min skyld, at min bror slo meg, mamma bruker valium, min skyld at livet hennes er ødelagt.. Det hører jeg den dag i dag.. Jeg har vært samboer m en mann i ca 5 år nå. Det har vært alt fra himmel til helvete. Han har vært utro et par ganger, nyter for mye alkohol. Daglig bruk, ca 4 liter øl. Jeg har svigermor oppe i 2 etg, som klager på alt jeg gjør. Bare bebreidelse og klaging. Jeg gjør aldri noe riktig. Spesielt når det gjelder min datter. Alltid noe å klage på. Nå tror jeg dette har gått for langt for meg.. Jeg sliter med å gjøre de vanlige tinga i hverdagen. Alt er bare et ork og slit. Finner ikke gleden, Kommer meg ikke ut. Har gått til psykolog uten det har hjulpet meg noe særlig. Jeg snakker ikke om megselv til så mange. For jeg føler meg så rar og anderledes.. Har blitt matet m det gjennom oppveksten, så snart begynner jeg og tro på det selv.. Jeg har vært "dårlig" siden mai. Har vært innlagt på sykehuset 2 ganger. Tatt en del prøver. røntgen, ultralyd og ekg, alt ser bra ut. De tror jeg har gått på en "smell". Har en ganske stor bagasje jeg bærer rundt på. Og det lille barnet i meg skriker fortsatt.. Jeg har forøvrig astma, allergi og wiphlash(etter en bilulykke). Jeg går meget sjelden ute når det er mørkt. Er mørkredd. Fikk alltid beskjed da jeg var yngre at hvis jeg ikke var snill, kom mørket og tok meg.. Jeg har nå begynt å isolere meg. Pulsen stiger, og jeg blir fort redd og nervøs.. Har humørsvingninger og gråter lett.. Sliter også med synsforstyrrelser. Jeg ønsker å komme meg opp igjen. Kjøpe leil(har egenkapital) til meg og dattera mi, få trua på meg selv, og LEVE IGJEN.. Men jeg klarer det ikke alene..Snufs.. Hva kan hjelpe meg??

26. november 2007

Du fortjener respekt. Jeg mener det. De beste natthilsener fra meg.

27. november 2007

Hvordan skal man klare å komme opp av dette hullet??

Jeg har ingen som jeg kan betro meg til. Jeg snakker meget sjelden om min oppvekst. Føler meg rar.. Det er jo det jeg har blitt fortalt hele livet..

I alle år har jeg alltid vært redd for å gå alene. Jeg tror da at det er noen som kommer bak meg for å ta meg..Sjekker alle rom når jeg er alene, hvis det er mørkt.. Er jeg gal???

Jeg har fått atarax av legen, men den virker ikke.. Noe annet som kan hjelpe meg kanskje?,