Bekymringsangst

[Gjest glomsa]

Jeg er klar over at jeg lider av Bekymringsangst-synes selv at det nå begynner å bli veldig plagsomt.Har nok vært plaget av det i mange år,men prøvd å skjule det så godt det lot seg gjøre-for mine barn og venner.En lang forhistorie med en engstelig mor i barndommen-mange år med Alkoholmisbruk fra min mann( HELDIGVIS TØRRLAGT) og for meg,alvorligsykdom-som heldigvis endte godt,så har nok angsten kommet snikenes. Forleden fikk jeg så øra flagret ,av min voksne datter.Måtte slutte å bekymre meg sånn,det smittet over på andre.Da fikk jeg ett lite sjokk.Nå er jeg redd for å si noe gærnt i tillegg.Gruer meg også skikkelig til sosial samvær med venner-det blir bare verre og verre.Har ingen problemer å snakke med fremmede mennesker.Ellers-kan jeg jo ikke klage-har det veldig godt egentlig-i forhold til før-burde være glad og fornøyd-så hvorfor er jeg så engstelig? Prøvde å skrive ned mine opplevelser-helt fra Barndommen til nå-skulle være så fin Terapi.MEN husker absolutt ingenting?Jeg skjønner ingenting lenger.Trenger jeg hjelp?