Hva gjør jeg galt?

[Gjest Jente31]

Jeg er fortvilet. Og forvirret. Sliten. Lei. Usikker. Lei meg.

Hva kan jeg gjøre annerledes? Hva gjør jeg galt? Hva gjør jeg riktig? Hva kan jeg bygge videre på, og ta med meg videre? Hva er konstruktivt, og hva er destruktivt?

Det gjør så vondt at det er helt uutholdelig mange ganger. Det er så mye som skjer på en gang. Og jeg skjønner ikke alt. Jeg tenker med meg selv - stopp dette! Steng av! Ikke åpne flere dører! Men hvordan skal jeg klare det. Jeg har ofte tenkt, la dette være et mareritt - si at det ikke skjer. Hvorfor bega jeg meg ut på dette her. Hva godt vil det komme ut av dette.

Men samtidig tenker jeg - ikke gi opp! Det er noe som heter "man må lide for skjønnheten". Det er vel noe sånt som at "man må lide for å få det bedre". Stemmer det? eller gjør jeg noe helt feil? Hva kan jeg gjøre annerledes? Jeg føler at hver eneste dag er en kamp.

Bup mener det er bra vi (min x og jeg, familien) er litt sammen (for barna). Men jeg kommer til å ta fullstendig avstand fra han nå. Jeg er bare nødt til det, tror jeg. Han bryter meg bare ned. Vet at det alltid er to sider i en sak men.. Det er som om han merker at jeg er sårbar nå, og bruker det mot meg. Han oppfører seg akkurat likedan som han gjorde før han fikk respekt for meg (før jeg satte foten ned og gjorde meg hard ovenfor han). Er sur, utrivelig, rakker ned på meg, kommer med stygge kommentarerer osv. Dette har skjedd over tid. Han tåler ingengting! Han ble sint på meg i går fordi jeg brukte førti kroner på meg selv..

Vet ikke om det er noe vits i å si dette til bup heller. Har sagt det før. Jeg vet ikke hvor jeg har hverken han eller dem lenger. han gjorde noen fremskritt, kunne det se ut som, men jeg vet ikke.. Han har falt kraftig tilbake, synes jeg.

Han får veldig mye skryt på bup for sin innsats (han virker engasjerende når vi er der). Men jeg aner ikke hva som er "ekte" eller ikke. Jeg blir totalt forvirret av dette.. Men min fornuft og mageføllelse sier at jeg bør ta fullstendig avstand fra han fra nå. Jeg må redde meg selv.. så får bup bare tro og mene hva de vil.

Jeg har snakket med tre forskjellige behandlere om dette: min psykepleier sier jeg bør gi det minst to år før jeg evt vurderer å gå tilbake. Psykepleieren som utredet meg sa gi det to mndr. Sosionomen sa aldri gå tilbake! Hvem skal jeg høre på?

jeg må lytte til meg selv, tror jeg. Det er bare så vanskelig, fordi jeg ikke kjenner han. Ingen gjør det. hva om jeg tar feil av han. Hva om det er meg det er noe galt med, som gjør at han opppfører seg slik han gjør?

Skulle så gjerne ha snakket med en nøytral fagperson om dette. Jeg skulle så gjerne forstått hva som skjer. Men noen ganger lurer jeg på om det er så viktig å forstå ting, for å komme videre. At man bare må akseptere at sånn er det bare.

Det er forferdelig å gå slik i det uvisse. Men jeg er glad jeg snart får hjelp, og får snakke med noen profesjonelle om alt. Det er slitsomt å ikke ha en "plattform" å stå på, mens alt dette skjer.

[Helmi]

Et par kommentarer:

''Men jeg kommer til å ta fullstendig avstand fra han nå. Jeg er bare nødt til det, tror jeg. Han bryter meg bare ned.''

Dette synes jeg du absolutt skal si til kontakten deres på BUP

''jeg må lytte til meg selv, tror jeg.''

Ja, det må du! Og så lenge du er usikker, så er det vel egentlig "nei" som er svaret til å flytte tilbake til ham?

Klem!

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Hei jente31!

Du virker å være i veldige berg og dalbaner for tiden, sånn veldig svingende.

Det du gjør galt, om jeg skal bruke ditt ord, er at du ikke lytter nok til deg selv og det du vet innerst inne. Du ønsker høre det fra andre og få mange bekreftelser på at det du føler/tenker er rett og helt legalt og okay. Sett utenfra tror jeg du egentlig vet hva som er de riktige avgjørelsene for deg og hvilken fot du bør stå på og i hvilken retning du bør gå, men så vil du ikke ta valget alene. Du vil at andre skal være med deg i valget, så det ikke blir ditt alene. Dette synes jeg er noe som er veldig viktig å ta opp i terapi. Fordi du må tørre å bli tøffere, stå oppreist for deg selv og tenke at: Ja, dette velger JEG å gjøre! Ingen andre! Det er min avgjørelse, min ene og alene. Ingen andres.

Tenk etter hvorfor du hele tiden søker disse bekreftelsene. Det er helt okay å få innspill, ikke misforstå meg. Men i den graden du søker bekreftelse går langt utover det som er ordinært. Du virker å være en så flott dame med så mange ressurser. Så du skal lære å stå mer oppreist og tørre være den du egentlig er. Ikke skjule deg bak masken fordi du da tenker at folk ikke vil like deg eller at du ikke er bra nok for dem.

Du har en kraftig ambivalens i forhold til mye av det du står ovenfor nå. Jeg holder helt med deg i at du er i behov av å distansere deg fra denne eksmannen din. Hans egenskaper er lite flatterende. Du må for Guds skyld ikke finne på å gå tilbake til han. Kanskje jeg må drive skremselspropaganda med jevne mellomrom når disse "kanskje han har forandret seg og vi vil leve lykkelig på jorden, jeg vil ikke leve helt alene med ungene"tankene kommer inn over deg? Tuller litt da, men det er en sannhetsgehalt i det, er det ikke? Du får forhåpentlig til en så stor fortrolig og åpen dialog med den som skal følge deg opp på Levanger at du kan få snakket mye om dette. Dette er et helt klart stort gjennomgangstema i forhold til det du sliter med. Tenk på at denne eksmannen din har dengt fra seg på ungene dine og deg! Hva er det for et menneske å samle på som en samlivspartner? Han synes å ha en del antisosiale trekk, spør du meg! Slike folk forandrer seg ikke. De kan _gi inntrykk av det når det gavner dem_! Det hele blir et bevisst skuespill der de endrer sin rolle nettopp for å _oppnå_ noe som er en fordel for dem. Jeg hevder det er det eksmannen din nå gjør overfor BUP. Tenk bare på når han fikk respekt for deg. Var det ikke en rolle og ikke en personlighetsforandring hos han? For hvor lenge varte egentlig hans nye respekt for deg? Ikke lenge... dessverre.

En annen veldig viktig ting å tenke på er at du helt klart frykter denne mannen. Tenk bare på det at barna dine ble fysiske hoggestabber for hans vrede! Uten frykt ville du tatt på deg et panser og skjold og stanset spydene hans, om du skjønner hva jeg mener. Hans atferd gjør rett og slett at du har følt og føler deg mye svakere og mye mer liten og mindre handlekraftig enn det du egentlig er. Derfor bør du ta beina og hjertet fatt, og distansere deg mer og mer fra han. Ikke bare fysisk, men så absolutt emosjonelt! Mht sistnevnte gjenstår det veldig mye. Det er i hvert fall mitt inntykk gjennom noe av det du tidvis har uttrykt mht dine håp og tanker om å kanskje dras tilbake mot han, samtidig som du har på vakt-holdning. Det er all grunn til å være skeptisk til han, det er mer enn sunt, kjære deg. For slik ståa er og har vært, har han vært en "energisuger". Han har trykket deg ned og tappet energi som du har, ut av deg. Og slik har du blitt den som har blitt sittende igjen som "taperen" og han som kan smile fortreffelig. Mens egentlig er det du som bør kunne smile, fordi du har i bunn og grunn gjennomskuet han! Han skal ikke få lov å hente energi fra deg mer. Den energien skal du bruke på deg selv. Også skal du la det falle litt på ungene også.

Bastantisk og formanende

i beste mening klartale

[Gjest bippp]

Etter min mening må du være kjempeglad for at du har kommet deg bort ifra et slikt menneske. Du må i det hele tatt ikke vurdere å gå tilbake til han. Du har da vel ikke gjort så mye galt at du fortjener en slik mann?

Alle andre "forståsegpåere" må du ikke høre så mye på, de har ikke følt på kroppen det du har. Dette er vel et typisk antisosialt trekk også, det å sjarmere alle rundt seg og få de på sin side. Det er vel bare ovenfor deg han viser sitt sanne jeg.

Nei, fortsett med å lag deg et liv selv du, det er jeg sikker på du klarer med litt tid til hjelp. Og INGEN kan tvinge deg til å være sammen med han, det er bare å si ifra at du ikke ønsker kontakt. Hvor bra er det for barna å se dere sammen når han sitter å rakker ned på mamman deres? Sender masse energi over til deg, og bruk den riktig!!

PS: Høres sikkert litt streng ut, men har hatt en i nærheten av meg som minner meg mye om det du skriver. Og da kjenner jeg at jeg blir sint når du vurderer å gå tilbake til noe sånt!

[Gjest Wita]

Jeg får lyst til å kjefte på deg nå. Fader heller, du vet best hvordan denne mannen har vært og hvordan han virker på deg. Det er ikke slik at "ekspertene" alltid har rett bare fordi de er eksperter.

De er bare mennesker de også som gjør så godt de kan, men de sitter ikke nødvendigvis med fasitsvar på hva som er best for deg i forhold til eksen din.

Jeg lurer på hva du sier til dem som får dem til å tro at det er bra for dere å ha kontakt?

Gir du dem inntrykk av at dere jobber mot en gjenforening?

Hvorfor tenker du i det hele tatt at det skal være mulig, etter alt du har opplevd med denne mannen?

Får lyst til å gi deg et skikkelig spark i rævva. Jeg tror ikke du klarer å komme deg videre før du bestemmer deg for en løsrivelse fra denne mannen. Ikke bare halvhjertet men fullt og helt.

[PieLill]

Jeg tror ikke du gjør så veldig mye galt.

Det er dessverre slik at en del ting vil være vondt, veldig vondt en stund. Tror du har rett i at en del ting kommer man lengre med å i øyeblikke akseptere enn å analysere i småbiter.

Er det slik at du nå til dels opplever at de som skal være dine/barnas hjelpere nå gir råd som du føler blir helt feile og destruktive? Om det er tilfellet: Får det deg til å føle deg svært ensom og miste fotfeste, trygghet og hardt tilkjempet selvtillit?

Opplever du en reprise på din eks' evne til å manipulere omgivelsene i din dissfavør?

Men våg likevel å stole på dine erfaringer og opplevelser. Om _du_ kjenner at kontakt med ham er destruktivt: Da er den det. Om _du_ kjenner at han behandler deg og eventuellt barna råttent: Så er grunnen til det at det er nettopp det han gjør. Om alt i deg stritter i forhold til BUPs råd om hvordan du skal forholde deg til ham, så er det mest sannsynlig at det er BUP som er på bærtur. De stiller med teorier og til dels ideologier. Du stiller med _erfaring_.

Hans jerngrep over deg bygde for en stor del på at han lyktes i å få deg til å miste troen på egen dømmekraft.

Jeg skal være litt stygg med deg. Jeg er nesten glad for at alle sier ulikt om hva du skal gjøre. Det tvinger deg til å kjenne etter og gjøre det du vet er riktig og stole på din avgjørelse. Det tvinger deg til å være uenig med noen av dine støttespillere.

Flott. Vær uenig. Vær trygg på ditt standpunkt. Vær bestemt, slik blir det. Ikke be om unnskyldning. Det er du som eier erfaringene og skal leve med konsekvensene. Brukt din vilje og dømmekraft og se at verden ikke raser sammen. Se at det kanskje finnes mennesker som tåler at du ikke alltid gjør det de anbefaler. Se at du kanskje til og med kan få noen til å endre syn. Se at du kan tåle at noen blir sure og skuffede over at du ikke følger deres råd.

Din verden vil ikke gå under av det.

;-)

Du skal tvile på tankene og ordene som sier du ikke duger og ikke kan. At det må være din feil på en eller annen mystisk måte. Du skal også være skeptisk når du tenker at noe må være grunnleggende og alvorlig galt med dine valg fordi ting er vonde og kaotiske i øyeblikket.

Men du skal ikke tvile på din egen dømmekraft når du kjenner at denne mannen ødelegger deg og du må ha solid avstand til ham.

Styrkeklem om du ønsker den og kjenner at den kan gjøre deg godt. Hvis ikke takker du nei.

;-)

mvh

[mariaflyfly]

Det du gjør galt er dersom du ikke stoler på din egen magefølelse og dømmekraft i forhold til denne mannen,

tror

[Orio]

Du skriver mye i innlegget ditt, jeg klarer ikke svare på alt nå, det blir for mye å ta innover meg.

Men to ting vil jeg si.

En sak har alltid minst to sider, det er ikke sånn at du alene har sannheten, eksen din har sikkert sin mening om hva som fungerer/ikke fungerer når dere er sammen. Til det har jeg bare lyst til å si hva så? Det virker nedbrytende på deg å være sammen med ham, du begynner å lure på om det er deg det er noe i veien med, som får ham til å behandle deg dårlig. Så lenge det er på den måten må du bare begrense kontakten med ham mest mulig, så får bup si hva de vil. Får du støtte fra psykepleieren din til å begrense kontakten? Det er vanskelig å stå alene og skulle gjøre det du føler er rett for deg, når bup anbefaler det motsatte av hensyn til barna.

Hvem du skal høre på når det gjelder om du skal gå tilbake til eksen? To måneder er tydeligvis alt for lite, han har jo allerede begynt å behandle deg som før.

Det er heller ikke bare eksen din det kommer an på, du får aldri noen garanti for at han ikke faller tilbake i samme mønster som før. Du må også få tid til å jobbe med deg selv, bygge opp selvtilliten så du klarer å stille krav (og holde fast ved dem), og klarer å gå fra ham igjen hvis det viser seg å ikke fungere.

Hvis du velger å satse på at to år er nok må uansett "fristen" starte på nytt når han igjen begynner å behandle deg med respekt. To år er kanskje så lang tid at du like gjerne kan belage deg på et liv uten ham? Jeg tror det vil gi deg et litt annet utgangspunkt enn om du ser på bruddet som noe midlertidig.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Du skriver mye i innlegget ditt, jeg klarer ikke svare på alt nå, det blir for mye å ta innover meg.

Men to ting vil jeg si.

En sak har alltid minst to sider, det er ikke sånn at du alene har sannheten, eksen din har sikkert sin mening om hva som fungerer/ikke fungerer når dere er sammen. Til det har jeg bare lyst til å si hva så? Det virker nedbrytende på deg å være sammen med ham, du begynner å lure på om det er deg det er noe i veien med, som får ham til å behandle deg dårlig. Så lenge det er på den måten må du bare begrense kontakten med ham mest mulig, så får bup si hva de vil. Får du støtte fra psykepleieren din til å begrense kontakten? Det er vanskelig å stå alene og skulle gjøre det du føler er rett for deg, når bup anbefaler det motsatte av hensyn til barna.

Hvem du skal høre på når det gjelder om du skal gå tilbake til eksen? To måneder er tydeligvis alt for lite, han har jo allerede begynt å behandle deg som før.

Det er heller ikke bare eksen din det kommer an på, du får aldri noen garanti for at han ikke faller tilbake i samme mønster som før. Du må også få tid til å jobbe med deg selv, bygge opp selvtilliten så du klarer å stille krav (og holde fast ved dem), og klarer å gå fra ham igjen hvis det viser seg å ikke fungere.

Hvis du velger å satse på at to år er nok må uansett "fristen" starte på nytt når han igjen begynner å behandle deg med respekt. To år er kanskje så lang tid at du like gjerne kan belage deg på et liv uten ham? Jeg tror det vil gi deg et litt annet utgangspunkt enn om du ser på bruddet som noe midlertidig.

Det var fint svart

Vil også føye til at Jente31 ikke må tenke så svart-hvitt her. Det virker som om alternativene er:

1: Gå tilbake til eksen

_eller_

2: Fortsette å leve alene (noe det virker som hun synes er tøft/tungt til tider)

Men: Det fins andre menn i denne verden enn den voldelige eksmannen/pappaen til barna. Det fins t.o.m. bra og snille menn som er gode kjæresteemner og potensielle flinke stepappaer der ute! Ikke alle enslige menn er oppbrukte og kasta på skrothaugen; det er en myte. Dessuten er det langt de fleste som ville overgått denne eksen i kvaliteter, personlighet, kvinne-og barnetekke! Så om enn så mannen var noe "nerdete", umoderne og småkjedelig, ville det vært tusen ganger bedre å valgt å flytte sammen med han enn å flytte med eksen igjen.

[Gjest Jente31]

Hei jente31!

Du virker å være i veldige berg og dalbaner for tiden, sånn veldig svingende.

Det du gjør galt, om jeg skal bruke ditt ord, er at du ikke lytter nok til deg selv og det du vet innerst inne. Du ønsker høre det fra andre og få mange bekreftelser på at det du føler/tenker er rett og helt legalt og okay. Sett utenfra tror jeg du egentlig vet hva som er de riktige avgjørelsene for deg og hvilken fot du bør stå på og i hvilken retning du bør gå, men så vil du ikke ta valget alene. Du vil at andre skal være med deg i valget, så det ikke blir ditt alene. Dette synes jeg er noe som er veldig viktig å ta opp i terapi. Fordi du må tørre å bli tøffere, stå oppreist for deg selv og tenke at: Ja, dette velger JEG å gjøre! Ingen andre! Det er min avgjørelse, min ene og alene. Ingen andres.

Tenk etter hvorfor du hele tiden søker disse bekreftelsene. Det er helt okay å få innspill, ikke misforstå meg. Men i den graden du søker bekreftelse går langt utover det som er ordinært. Du virker å være en så flott dame med så mange ressurser. Så du skal lære å stå mer oppreist og tørre være den du egentlig er. Ikke skjule deg bak masken fordi du da tenker at folk ikke vil like deg eller at du ikke er bra nok for dem.

Du har en kraftig ambivalens i forhold til mye av det du står ovenfor nå. Jeg holder helt med deg i at du er i behov av å distansere deg fra denne eksmannen din. Hans egenskaper er lite flatterende. Du må for Guds skyld ikke finne på å gå tilbake til han. Kanskje jeg må drive skremselspropaganda med jevne mellomrom når disse "kanskje han har forandret seg og vi vil leve lykkelig på jorden, jeg vil ikke leve helt alene med ungene"tankene kommer inn over deg? Tuller litt da, men det er en sannhetsgehalt i det, er det ikke? Du får forhåpentlig til en så stor fortrolig og åpen dialog med den som skal følge deg opp på Levanger at du kan få snakket mye om dette. Dette er et helt klart stort gjennomgangstema i forhold til det du sliter med. Tenk på at denne eksmannen din har dengt fra seg på ungene dine og deg! Hva er det for et menneske å samle på som en samlivspartner? Han synes å ha en del antisosiale trekk, spør du meg! Slike folk forandrer seg ikke. De kan _gi inntrykk av det når det gavner dem_! Det hele blir et bevisst skuespill der de endrer sin rolle nettopp for å _oppnå_ noe som er en fordel for dem. Jeg hevder det er det eksmannen din nå gjør overfor BUP. Tenk bare på når han fikk respekt for deg. Var det ikke en rolle og ikke en personlighetsforandring hos han? For hvor lenge varte egentlig hans nye respekt for deg? Ikke lenge... dessverre.

En annen veldig viktig ting å tenke på er at du helt klart frykter denne mannen. Tenk bare på det at barna dine ble fysiske hoggestabber for hans vrede! Uten frykt ville du tatt på deg et panser og skjold og stanset spydene hans, om du skjønner hva jeg mener. Hans atferd gjør rett og slett at du har følt og føler deg mye svakere og mye mer liten og mindre handlekraftig enn det du egentlig er. Derfor bør du ta beina og hjertet fatt, og distansere deg mer og mer fra han. Ikke bare fysisk, men så absolutt emosjonelt! Mht sistnevnte gjenstår det veldig mye. Det er i hvert fall mitt inntykk gjennom noe av det du tidvis har uttrykt mht dine håp og tanker om å kanskje dras tilbake mot han, samtidig som du har på vakt-holdning. Det er all grunn til å være skeptisk til han, det er mer enn sunt, kjære deg. For slik ståa er og har vært, har han vært en "energisuger". Han har trykket deg ned og tappet energi som du har, ut av deg. Og slik har du blitt den som har blitt sittende igjen som "taperen" og han som kan smile fortreffelig. Mens egentlig er det du som bør kunne smile, fordi du har i bunn og grunn gjennomskuet han! Han skal ikke få lov å hente energi fra deg mer. Den energien skal du bruke på deg selv. Også skal du la det falle litt på ungene også.

Bastantisk og formanende

i beste mening klartale

Jeg kjente etter på magefølelsen i dag. Og den sier meg at dere har rett i mye av det dere skriver. Det tar bare litt tid før det synker helt inn. Særlig vanskelige ting som dette her. (Beklager at jeg gjentar dette temaet.. Er iallefall ikke meningen å syte. Var derfor jeg ville at webbis skulle slette også .

Det jeg derimot er usikker på - er at jeg ikke kjenner han. Jeg vet ikke hvem han er.

Var forresten på bup i dag. De "forsvarte" han med at han er i en presset situasjon, og at han også er i en forandringsprosess, hvor ting går opp og ned. Det har jeg jo selv opplevd også - jeg har falt, reist meg, falt osv.. Men jeg kjefter ikke, rakker ikke ned på han/noen, og er i stand til å slå for det..

Men jeg har tenkt mye på dette i dag; jeg vet hva han har gjort -og hva han fortsatt gjør.... Jeg blir nødt til å forholde meg til det, tror jeg. Alt annet vil bare forvirre meg..

Takk, igjen :-)

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Jeg kjente etter på magefølelsen i dag. Og den sier meg at dere har rett i mye av det dere skriver. Det tar bare litt tid før det synker helt inn. Særlig vanskelige ting som dette her. (Beklager at jeg gjentar dette temaet.. Er iallefall ikke meningen å syte. Var derfor jeg ville at webbis skulle slette også .

Det jeg derimot er usikker på - er at jeg ikke kjenner han. Jeg vet ikke hvem han er.

Var forresten på bup i dag. De "forsvarte" han med at han er i en presset situasjon, og at han også er i en forandringsprosess, hvor ting går opp og ned. Det har jeg jo selv opplevd også - jeg har falt, reist meg, falt osv.. Men jeg kjefter ikke, rakker ikke ned på han/noen, og er i stand til å slå for det..

Men jeg har tenkt mye på dette i dag; jeg vet hva han har gjort -og hva han fortsatt gjør.... Jeg blir nødt til å forholde meg til det, tror jeg. Alt annet vil bare forvirre meg..

Takk, igjen :-)

Ja, følg magefølelsen din. Den er en veldig god rettesnor Skjønner dette er et komplisert område for deg. Du får bare skrive mer av deg om du kjenner for å lette trykket igjen. Slikt kommer du sikkert til å kjenne i perioder fremover også, Det sies at bindingen til en dårlig mann er verre å gjøre seg fri fra enn å kutte båndene med en god.

Har ikke fått med meg at du ønsket sletting jeg. Du syter ikke, du er mer i tvil, villredde og er sliten. Noe som ikke er så rart med tanke på hvordan du igjen ser eksens sanne jeg igjen.

"Det jeg derimot er usikker på - er at jeg ikke kjenner han. Jeg vet ikke hvem han er."

Er du helt sikker? Min teori/antagelse er at du tvert om gjør det, men at du har problemer med å akseptere hvor skrekkelige sider han har, mens han også kan ha sine mer gode øyeblikk. Kan det være min hypotese stemmer? Antagelsen min er begrunna i at jeg på sidelinja her, ser jeg at du motsier deg selv. Det er ikke så lett å se slikt selv så klart (jeg er blind for en del ting ved meg selv jeg også ). Se bare hvordan du gir inntrykk av godt å innerst inne vite hvordan han er gjennom hvordan han oppfører seg:

"Men jeg har tenkt mye på dette i dag; jeg vet hva han har gjort -og hva han fortsatt gjør.... Jeg blir nødt til å forholde meg til det, tror jeg. Alt annet vil bare forvirre meg.."

Ser du koblingen jeg vil fram til?

Føler du at du får vist hvem du er på BUP? At de har fått tistrekkelig innsikt til å se nødvendige sammenhenger? Går det forresten bra med behandlingen datteren din får der? Håper hun får det bedre!

[Gjest nadiana]

Never go back!

Aldri finn deg i i at noen behandler deg på den måten! Ikke finn deg i i at BUP forventer at du skal finne deg i det heller.

Husker noen ting du skrev for lenge siden her, før du hadde helt greid å skrive hele sannheten (at han var en mishandler...), du fokuserte veldig på at det "er to sider av samme sak" og slik og du ville ikke bli sett på som en som henger ut motparten og slik.

Det er helt feil ord jeg bruker her, og jeg beklager det og mener det ikke hundre prosent som det kommer til å høres ut (men du har brukt ordet selv, smiskende, og jeg greier bare ikke komme på nøyaktig hvordan ordlegge det): men du virker nesten litt "smiskende" når du forteller om problemene, f.eks det der at du gjentar at du vet det er to sider av samme sak osv... fordi du er redd for å gjøre noe galt eller slemt eller bli sett på som om du gjør noe sånt... Er det han som har tråkket så mye på deg at du er livredd for å si noe galt selv blant fremmede på internett som du faktisk kan la få høre bare DIN side, uten å ta hensyn til denne mannen... Det er jo mange ord du ikke tørr å bruke en gang fordi du er redd de er for sterke, og setter dem i "klammer", skjønner...

Du er kjempesnill og hensynsfull, men samtidig er du inni deg kjempesterk og flink og smart og konstruktiv, for har sett deg til slutt sette foten ned også, som her på DOL når noen har gått over streken med hva de skriver til deg og det er gått lang nok tid... og det er kjempebra!

Vær streng, mot han, mot BUP... ikke la noen behandle deg som drit, eller la noen innbille deg at det er lurt...barna kan ha det helt fint de, uten at du har kontakt med eksen. Det er deg de trenger. HAN...mishandler dem jo..og deg. Ikke bare med slag, men med ord.

[Gjest Jente31]

Du skriver mye i innlegget ditt, jeg klarer ikke svare på alt nå, det blir for mye å ta innover meg.

Men to ting vil jeg si.

En sak har alltid minst to sider, det er ikke sånn at du alene har sannheten, eksen din har sikkert sin mening om hva som fungerer/ikke fungerer når dere er sammen. Til det har jeg bare lyst til å si hva så? Det virker nedbrytende på deg å være sammen med ham, du begynner å lure på om det er deg det er noe i veien med, som får ham til å behandle deg dårlig. Så lenge det er på den måten må du bare begrense kontakten med ham mest mulig, så får bup si hva de vil. Får du støtte fra psykepleieren din til å begrense kontakten? Det er vanskelig å stå alene og skulle gjøre det du føler er rett for deg, når bup anbefaler det motsatte av hensyn til barna.

Hvem du skal høre på når det gjelder om du skal gå tilbake til eksen? To måneder er tydeligvis alt for lite, han har jo allerede begynt å behandle deg som før.

Det er heller ikke bare eksen din det kommer an på, du får aldri noen garanti for at han ikke faller tilbake i samme mønster som før. Du må også få tid til å jobbe med deg selv, bygge opp selvtilliten så du klarer å stille krav (og holde fast ved dem), og klarer å gå fra ham igjen hvis det viser seg å ikke fungere.

Hvis du velger å satse på at to år er nok må uansett "fristen" starte på nytt når han igjen begynner å behandle deg med respekt. To år er kanskje så lang tid at du like gjerne kan belage deg på et liv uten ham? Jeg tror det vil gi deg et litt annet utgangspunkt enn om du ser på bruddet som noe midlertidig.

Tusen takk for svar orio. Det er fint å få satt ting litt på spissen. Og du fikk meg til å tenke over noe:

''En sak har alltid minst to sider, det er ikke sånn at du alene har sannheten, eksen din har sikkert sin mening om hva som fungerer/ikke fungerer når dere er sammen. Til det har jeg bare lyst til å si hva så?''

Du har rett - hva så? Hvorfor skal ikke jeg ta hensyn til meg selv, men han (og alle andre, deriblant bup). Hvorfor er det så til de grader mulig å bli så blind og falle tilbake i gamle spor. Farken, jeg har så lyst til å gi meg selv et skikkelig spark bak.

Jeg "ser" igjen mye klarere. Jeg skammet meg over å skrive dette innlegget. Men jeg sitter igjen med en følelse av å ha våknet. Igjen.

Tusen takk for at dere holder ut med meg.

[Gjest Jente31]

Jeg får lyst til å kjefte på deg nå. Fader heller, du vet best hvordan denne mannen har vært og hvordan han virker på deg. Det er ikke slik at "ekspertene" alltid har rett bare fordi de er eksperter.

De er bare mennesker de også som gjør så godt de kan, men de sitter ikke nødvendigvis med fasitsvar på hva som er best for deg i forhold til eksen din.

Jeg lurer på hva du sier til dem som får dem til å tro at det er bra for dere å ha kontakt?

Gir du dem inntrykk av at dere jobber mot en gjenforening?

Hvorfor tenker du i det hele tatt at det skal være mulig, etter alt du har opplevd med denne mannen?

Får lyst til å gi deg et skikkelig spark i rævva. Jeg tror ikke du klarer å komme deg videre før du bestemmer deg for en løsrivelse fra denne mannen. Ikke bare halvhjertet men fullt og helt.

Jeg vil bare si tusen hjertelig takk for dette sparket. Det var helt på sin plass. Jeg er kommet til et punkt hvor jeg skal lytte godt til magefølelsen min, og forsøke å stole på den.

Takk for at dere hjelper meg å få opp øynene enda mer.. at dere holder ut med meg.

[Gjest Jente31]

Never go back!

Aldri finn deg i i at noen behandler deg på den måten! Ikke finn deg i i at BUP forventer at du skal finne deg i det heller.

Husker noen ting du skrev for lenge siden her, før du hadde helt greid å skrive hele sannheten (at han var en mishandler...), du fokuserte veldig på at det "er to sider av samme sak" og slik og du ville ikke bli sett på som en som henger ut motparten og slik.

Det er helt feil ord jeg bruker her, og jeg beklager det og mener det ikke hundre prosent som det kommer til å høres ut (men du har brukt ordet selv, smiskende, og jeg greier bare ikke komme på nøyaktig hvordan ordlegge det): men du virker nesten litt "smiskende" når du forteller om problemene, f.eks det der at du gjentar at du vet det er to sider av samme sak osv... fordi du er redd for å gjøre noe galt eller slemt eller bli sett på som om du gjør noe sånt... Er det han som har tråkket så mye på deg at du er livredd for å si noe galt selv blant fremmede på internett som du faktisk kan la få høre bare DIN side, uten å ta hensyn til denne mannen... Det er jo mange ord du ikke tørr å bruke en gang fordi du er redd de er for sterke, og setter dem i "klammer", skjønner...

Du er kjempesnill og hensynsfull, men samtidig er du inni deg kjempesterk og flink og smart og konstruktiv, for har sett deg til slutt sette foten ned også, som her på DOL når noen har gått over streken med hva de skriver til deg og det er gått lang nok tid... og det er kjempebra!

Vær streng, mot han, mot BUP... ikke la noen behandle deg som drit, eller la noen innbille deg at det er lurt...barna kan ha det helt fint de, uten at du har kontakt med eksen. Det er deg de trenger. HAN...mishandler dem jo..og deg. Ikke bare med slag, men med ord.

Tusen takk for et flott og bra skrevet svar. Du har helt rett i det du skriver.

Men det er ikke bare han som har tråkket på meg så mye at selvtilliten min er helt på bånn. Selvtilliten min har vært dårlig hele livet. Jeg husker jeg var veldig usikker på skolen også.

Dessuten flyttet jeg jo ut fra foreldrene mine, som også brøt meg ned (pappa var ti ganger verre enn min eks) og rett inn til min eks. Det er først nå etter bruddet at jeg kan ta litt hensyn til meg selv og ikke andre, men slappe av og kjenne etter hvordan jeg har det samt bli kjent med meg selv.

Faktisk er selvtilliten bra nå, i forhold til hva den har vært også. Men det betyr bare en ting det - at om den skal fortsette å vokse, og jeg bli selvstendig, så kan jeg ikke falle tilbake til gamle mønster og et destruktivt liv - men heller bygge meg opp et nytt og bedre et.

Men det er ikke enkelt det heller, når man ikke vet av noe annet, for å si det slik. Det "beviser" jo mine mange innlegg om dette temaet her på dol (Derfor er jeg utrolig glad for at dere holder ut med meg:).

Du har helt rett i dette også:

''Det er jo mange ord du ikke tørr å bruke en gang fordi du er redd de er for sterke, og setter dem i "klammer", skjønner...''

Det er mye som ligger mellom linjene. Men jeg er redd. Redd for å bli misforstått. Redd for at noen skal tro jeg gjør dette for å oppnå en eller annen fordel. Jeg er enormt opptatt av rettferdighet også..

[Gjest Jente31]

Det du gjør galt er dersom du ikke stoler på din egen magefølelse og dømmekraft i forhold til denne mannen,

tror

Jeg innser at du har helt rett.

[Gjest Wita]

Jeg vil bare si tusen hjertelig takk for dette sparket. Det var helt på sin plass. Jeg er kommet til et punkt hvor jeg skal lytte godt til magefølelsen min, og forsøke å stole på den.

Takk for at dere hjelper meg å få opp øynene enda mer.. at dere holder ut med meg.

Jeg angret på at jeg sa jeg fikk lyst til å kjefte på deg. Jeg har på følelsen at du har fått mer enn nok kjeft gjennom livet.

Det virker som du sammenligner mannen din med faren din og sier at sammenlignet med han er han ikke så ille, og så blir du usikker innimellom om det kanskje skal være slik? At det er noe med deg isteden?

Han har sikkert bedre sider innimellom, sider som du så sårt trenger og savner og så klamrer du deg til håpet igjen og igjen og faller i kjelleren hver gang han viser de mørke sidene?

Alle krangler litt i blandt, men hvordan du har beskrevet mannen din er likevel ikke normalt. Alle kan ha dårlige dager, alle kan gjøre feil som irriterer partneren, men man skal likevel ikke måtte finne seg i å bli slått hver måned, få skjellsord slengt etter seg. Få ødelagt selvtilliten. Bli deprimert.

Kanskje er du ekstra utsatt også, fordi du ikke evner å stå opp for deg selv?

Det kan være at selvtilliten din er så nedbrutt, at du er så sliten av å få kjeft helt i fra barndommen av at det er derfor du trekker deg inn i deg selv og blir fjern (dine ord), at det derfor du ikke tør står i kassa? At det er derfor du synes det er godt å trekke deg unna og sitte på lageret? At du har behov for å beskytte deg selv mot en farlig verden som vil deg vondt?

Jeg er ingen psykolog, så jeg bare synser her nå, men jeg har lagt merke til hvordan du svarer folk og tar til deg alt som blir sagt og ber om unnskyldning hvis noen er uenige.

Du har fått litt usakelig kjeft her inne også og du hadde et innlegg hvor du tok igjen litt.

Når du så fikk "kjeft" for det også, angret du innlegget og unnskyldte deg. Du skulle ikke ha skrevet det osv. fordi du hadde jo fått så mye hjelp, som du sa. Dermed datt du i kjellen igjen og trodde alle var sinte inkl. nhd.

Du skulle ha stått på det du mente. Du har lov til å føle hva du føler, du har lov til å ha egne meninger.

Jeg tror mye av problemene dine ligger i at du ikke har fått den trygge balasten du skulle hatt i barndommen din og at det i dag er selvtilliten din som er hovedproblemet.

[Gjest Jente31]

Jeg tror ikke du gjør så veldig mye galt.

Det er dessverre slik at en del ting vil være vondt, veldig vondt en stund. Tror du har rett i at en del ting kommer man lengre med å i øyeblikke akseptere enn å analysere i småbiter.

Er det slik at du nå til dels opplever at de som skal være dine/barnas hjelpere nå gir råd som du føler blir helt feile og destruktive? Om det er tilfellet: Får det deg til å føle deg svært ensom og miste fotfeste, trygghet og hardt tilkjempet selvtillit?

Opplever du en reprise på din eks' evne til å manipulere omgivelsene i din dissfavør?

Men våg likevel å stole på dine erfaringer og opplevelser. Om _du_ kjenner at kontakt med ham er destruktivt: Da er den det. Om _du_ kjenner at han behandler deg og eventuellt barna råttent: Så er grunnen til det at det er nettopp det han gjør. Om alt i deg stritter i forhold til BUPs råd om hvordan du skal forholde deg til ham, så er det mest sannsynlig at det er BUP som er på bærtur. De stiller med teorier og til dels ideologier. Du stiller med _erfaring_.

Hans jerngrep over deg bygde for en stor del på at han lyktes i å få deg til å miste troen på egen dømmekraft.

Jeg skal være litt stygg med deg. Jeg er nesten glad for at alle sier ulikt om hva du skal gjøre. Det tvinger deg til å kjenne etter og gjøre det du vet er riktig og stole på din avgjørelse. Det tvinger deg til å være uenig med noen av dine støttespillere.

Flott. Vær uenig. Vær trygg på ditt standpunkt. Vær bestemt, slik blir det. Ikke be om unnskyldning. Det er du som eier erfaringene og skal leve med konsekvensene. Brukt din vilje og dømmekraft og se at verden ikke raser sammen. Se at det kanskje finnes mennesker som tåler at du ikke alltid gjør det de anbefaler. Se at du kanskje til og med kan få noen til å endre syn. Se at du kan tåle at noen blir sure og skuffede over at du ikke følger deres råd.

Din verden vil ikke gå under av det.

;-)

Du skal tvile på tankene og ordene som sier du ikke duger og ikke kan. At det må være din feil på en eller annen mystisk måte. Du skal også være skeptisk når du tenker at noe må være grunnleggende og alvorlig galt med dine valg fordi ting er vonde og kaotiske i øyeblikket.

Men du skal ikke tvile på din egen dømmekraft når du kjenner at denne mannen ødelegger deg og du må ha solid avstand til ham.

Styrkeklem om du ønsker den og kjenner at den kan gjøre deg godt. Hvis ikke takker du nei.

;-)

mvh

''Opplever du en reprise på din eks' evne til å manipulere omgivelsene i din dissfavør?''

Dette tror jeg at jeg trygt kan svare ja på.

''Men våg likevel å stole på dine erfaringer og opplevelser. Om _du_ kjenner at kontakt med ham er destruktivt: Da er den det. ''

Takk for disse ord, både til deg og andre som har fått meg til å innse dette. Det kjennes veldig viktig ut, å erkjenne akkurat dette. Og det tror jeg at jeg nå har gjort. Det kjennes slik ut.

''Du stiller med _erfaring_. ''

Dette er også viktig å huske. _Jeg_ vet hva barna og jeg har vært igjennom, og hva han fortsatt gjør mot oss. Så får alle andre bare tro og mene hva de vil. Inkl bup. Jeg må gjøre det _jeg_ føler (VET) er riktig for meg (og barna) - ikke gjøre det bup/evt andre sier..

''Jeg skal være litt stygg med deg. Jeg er nesten glad for at alle sier ulikt om hva du skal gjøre. Det tvinger deg til å kjenne etter og gjøre det du vet er riktig og stole på din avgjørelse. Det tvinger deg til å være uenig med noen av dine støttespillere.''

Jeg har tenkt på dette. Du er ikke stygg mot meg. Men jeg setter pris på å høre "sannheten", eller hva jeg skal kalle det. En ærlig og oppriktig men velment mening. Jeg lærer mye på det.

Wita skrev også noe om dette. Og jeg tror at dette kan være en god måte å øve seg på også, for å lære seg å stole på magefølelsen/seg selv. Derfor bestemte jeg meg for å bruke litt tid denne gangen, på å svare. Tenke nøye gjennom ting. Og det har jeg gjort. På denne måten har også ting sunket DYPT inn.. Jeg kjenner min egen magefølelse nå. Den har jeg kjent lite på før.

''Flott. Vær uenig. Vær trygg på ditt standpunkt. Vær bestemt, slik blir det. Ikke be om unnskyldning. Det er du som eier erfaringene og skal leve med konsekvensene. Brukt din vilje og dømmekraft og se at verden ikke raser sammen. Se at det kanskje finnes mennesker som tåler at du ikke alltid gjør det de anbefaler. Se at du kanskje til og med kan få noen til å endre syn. Se at du kan tåle at noen blir sure og skuffede over at du ikke følger deres råd.''

Dette ga meg faktisk litt selvtillit :-) Jeg fikk faktisk litt guts av dette, og dette skal jeg trene meg på.

''Du skal tvile på tankene og ordene som sier du ikke duger og ikke kan. At det må være din feil på en eller annen mystisk måte. Du skal også være skeptisk når du tenker at noe må være grunnleggende og alvorlig galt med dine valg fordi ting er vonde og kaotiske i øyeblikket.''

Jeg skal jobbe med saken. Virkelig. Jeg er blitt flinkere. Men skal bli enda flinkere.

''Men du skal ikke tvile på din egen dømmekraft når du kjenner at denne mannen ødelegger deg og du må ha solid avstand til ham.''

et kjempegodt og viktig poeng. Jeg har skjønt og innsett mye mer nå, etter at jeg skrev dette innlegget.

''Styrkeklem om du ønsker den og kjenner at den kan gjøre deg godt. Hvis ikke takker du nei.''

Da jeg leste ditt og andres svar, fikk jeg masse styrke. Jeg skal tviholde på denne styrken. Og jeg kjente også at den klemmen gjorde meg veldig godt. JEg trengte den. Tusen hjertelig takk :-)

[Gjest Høstløvet]

Har fulgt dine innlegg en god stund nå, og har gjort meg mine tanker.

Det første jeg lurer på er om du virkelig har kommet med HELE sannheten i samtalene med BUP? Kan det være at noe ikke har kommet på bordet? Kanskje for at du vil skåne din eks for konsekvensene av hva han virkelig har gjort?

Tror det er bare destruktivt for deg å være i kontakt med barnefaren i det hele tatt, sånn som din situasjon er nå.

I fremtiden også, egentlig.

Det finnes så mange kjekke, snille, omtenksomme, kjærlige menn rundt omkring, at angsten for å forbli alene burde blitt dempet bare ved den tanken.

Du må bare komme deg videre..

[PieLill]

''Opplever du en reprise på din eks' evne til å manipulere omgivelsene i din dissfavør?''

Dette tror jeg at jeg trygt kan svare ja på.

''Men våg likevel å stole på dine erfaringer og opplevelser. Om _du_ kjenner at kontakt med ham er destruktivt: Da er den det. ''

Takk for disse ord, både til deg og andre som har fått meg til å innse dette. Det kjennes veldig viktig ut, å erkjenne akkurat dette. Og det tror jeg at jeg nå har gjort. Det kjennes slik ut.

''Du stiller med _erfaring_. ''

Dette er også viktig å huske. _Jeg_ vet hva barna og jeg har vært igjennom, og hva han fortsatt gjør mot oss. Så får alle andre bare tro og mene hva de vil. Inkl bup. Jeg må gjøre det _jeg_ føler (VET) er riktig for meg (og barna) - ikke gjøre det bup/evt andre sier..

''Jeg skal være litt stygg med deg. Jeg er nesten glad for at alle sier ulikt om hva du skal gjøre. Det tvinger deg til å kjenne etter og gjøre det du vet er riktig og stole på din avgjørelse. Det tvinger deg til å være uenig med noen av dine støttespillere.''

Jeg har tenkt på dette. Du er ikke stygg mot meg. Men jeg setter pris på å høre "sannheten", eller hva jeg skal kalle det. En ærlig og oppriktig men velment mening. Jeg lærer mye på det.

Wita skrev også noe om dette. Og jeg tror at dette kan være en god måte å øve seg på også, for å lære seg å stole på magefølelsen/seg selv. Derfor bestemte jeg meg for å bruke litt tid denne gangen, på å svare. Tenke nøye gjennom ting. Og det har jeg gjort. På denne måten har også ting sunket DYPT inn.. Jeg kjenner min egen magefølelse nå. Den har jeg kjent lite på før.

''Flott. Vær uenig. Vær trygg på ditt standpunkt. Vær bestemt, slik blir det. Ikke be om unnskyldning. Det er du som eier erfaringene og skal leve med konsekvensene. Brukt din vilje og dømmekraft og se at verden ikke raser sammen. Se at det kanskje finnes mennesker som tåler at du ikke alltid gjør det de anbefaler. Se at du kanskje til og med kan få noen til å endre syn. Se at du kan tåle at noen blir sure og skuffede over at du ikke følger deres råd.''

Dette ga meg faktisk litt selvtillit :-) Jeg fikk faktisk litt guts av dette, og dette skal jeg trene meg på.

''Du skal tvile på tankene og ordene som sier du ikke duger og ikke kan. At det må være din feil på en eller annen mystisk måte. Du skal også være skeptisk når du tenker at noe må være grunnleggende og alvorlig galt med dine valg fordi ting er vonde og kaotiske i øyeblikket.''

Jeg skal jobbe med saken. Virkelig. Jeg er blitt flinkere. Men skal bli enda flinkere.

''Men du skal ikke tvile på din egen dømmekraft når du kjenner at denne mannen ødelegger deg og du må ha solid avstand til ham.''

et kjempegodt og viktig poeng. Jeg har skjønt og innsett mye mer nå, etter at jeg skrev dette innlegget.

''Styrkeklem om du ønsker den og kjenner at den kan gjøre deg godt. Hvis ikke takker du nei.''

Da jeg leste ditt og andres svar, fikk jeg masse styrke. Jeg skal tviholde på denne styrken. Og jeg kjente også at den klemmen gjorde meg veldig godt. JEg trengte den. Tusen hjertelig takk :-)

Stå på!

Du står han av.

mvh