Hva gjør jeg galt?

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Jeg kjente etter på magefølelsen i dag. Og den sier meg at dere har rett i mye av det dere skriver. Det tar bare litt tid før det synker helt inn. Særlig vanskelige ting som dette her. (Beklager at jeg gjentar dette temaet.. Er iallefall ikke meningen å syte. Var derfor jeg ville at webbis skulle slette også .

Det jeg derimot er usikker på - er at jeg ikke kjenner han. Jeg vet ikke hvem han er.

Var forresten på bup i dag. De "forsvarte" han med at han er i en presset situasjon, og at han også er i en forandringsprosess, hvor ting går opp og ned. Det har jeg jo selv opplevd også - jeg har falt, reist meg, falt osv.. Men jeg kjefter ikke, rakker ikke ned på han/noen, og er i stand til å slå for det..

Men jeg har tenkt mye på dette i dag; jeg vet hva han har gjort -og hva han fortsatt gjør.... Jeg blir nødt til å forholde meg til det, tror jeg. Alt annet vil bare forvirre meg..

Takk, igjen :-)

Hei igjen, Jente31!

Fikk så lyst til å skrive litt flere ord til deg. Skrev jo at jeg nesten fikk lyst til å drive med skremselspropaganda til deg mht eksmannen/pappaen til barna dine. Men huff, det var et for drøyt ord. Håper du tilgir meg. Unnskyld! Mente det nå i alle fall godt, selv om det kom alt for sterkt ut. Håper ikke du ble altfor angstfylt/skremt av det.

Vi er nok veldig strenge mot deg og retter en stor pekefinger mot deg og sier: "Hallo, hallo? Hør her nå! Ikke gjør... sånn og sånn osv." Det _kan_ få deg til å føle deg ennå mer udugelig og få deg til å oppfatte deg som et lite forstandig menneske. Du skal vite at ingen mener det slikt. Vil rope høyt, så du hører og mottar innholdet. Det er alt. Vi kunne sikkert moderert oss i bastanten, krassheten og løftet den moralske pekefingeren ikke fullt så høyt. Dette i etterklokskapens navn/ånd.

Hovedmålet er å få deg til å få styrket tilliten til deg selv, ikke motsatt. I innlegga dine svinger det mellom selvoppfattelsen din. Du føler deg klartenkt, mye sterkere, forstår mye mer, får mer styrke, du våger stå mer oppreist og tør å tre frem som en synligere skikkelse og dele ennå mer av dine innerste tanker, erfaringer og følelser. Så er det den andre veien: Selvtilliten passerer nullpunktet og under, du blir usikker, tviler, føler deg langt svakere, blir reddere for å være for synlig, blir reddere for hva folk, som oss her inne, skal tenke/synes og mene om deg. Blir mer engstelig for å heve stemmen, du lurer på om det faller i god jord eller ei. Energien din daler med selvtilliten og slitenheten. Og motsatt når du føler deg sterkere. Da får du mer pågangsmot, gir selvtrøst og selvros, tør å innhente støtte fra andre og ikke bare gi takksigelser til alle oss her inne, og du føler mer energi som tyter frem mellom alle slagene/milepælene du har vært gjennom til nå.

Dagene går, løper avgårde. Tenk for hver dag er du nærmere utredningen og terapien du skal få!!! Er ikke det flott?

Klem fra

[Gjest Jente31]

Hei igjen, Jente31!

Fikk så lyst til å skrive litt flere ord til deg. Skrev jo at jeg nesten fikk lyst til å drive med skremselspropaganda til deg mht eksmannen/pappaen til barna dine. Men huff, det var et for drøyt ord. Håper du tilgir meg. Unnskyld! Mente det nå i alle fall godt, selv om det kom alt for sterkt ut. Håper ikke du ble altfor angstfylt/skremt av det.

Vi er nok veldig strenge mot deg og retter en stor pekefinger mot deg og sier: "Hallo, hallo? Hør her nå! Ikke gjør... sånn og sånn osv." Det _kan_ få deg til å føle deg ennå mer udugelig og få deg til å oppfatte deg som et lite forstandig menneske. Du skal vite at ingen mener det slikt. Vil rope høyt, så du hører og mottar innholdet. Det er alt. Vi kunne sikkert moderert oss i bastanten, krassheten og løftet den moralske pekefingeren ikke fullt så høyt. Dette i etterklokskapens navn/ånd.

Hovedmålet er å få deg til å få styrket tilliten til deg selv, ikke motsatt. I innlegga dine svinger det mellom selvoppfattelsen din. Du føler deg klartenkt, mye sterkere, forstår mye mer, får mer styrke, du våger stå mer oppreist og tør å tre frem som en synligere skikkelse og dele ennå mer av dine innerste tanker, erfaringer og følelser. Så er det den andre veien: Selvtilliten passerer nullpunktet og under, du blir usikker, tviler, føler deg langt svakere, blir reddere for å være for synlig, blir reddere for hva folk, som oss her inne, skal tenke/synes og mene om deg. Blir mer engstelig for å heve stemmen, du lurer på om det faller i god jord eller ei. Energien din daler med selvtilliten og slitenheten. Og motsatt når du føler deg sterkere. Da får du mer pågangsmot, gir selvtrøst og selvros, tør å innhente støtte fra andre og ikke bare gi takksigelser til alle oss her inne, og du føler mer energi som tyter frem mellom alle slagene/milepælene du har vært gjennom til nå.

Dagene går, løper avgårde. Tenk for hver dag er du nærmere utredningen og terapien du skal få!!! Er ikke det flott?

Klem fra

Hei igjen "Bipolart II... jeg visst" :-)

Det er helt ok at dere rettet en stor pekefinger mot meg :-) Det skal du ikke unnskylde deg for, jeg så det som veldig nyttig, og jeg tålte det. Jeg skjønte at det var i beste mening.

Jeg er bare glad til for at jeg har deres støtte og at dere ikke har gått lei av meg :-) for dere har betydd svært mye for meg dette året.

Du har helt rett i at det svinger slik du beskriver det her. Veldig også. Det er som om jeg skulle skrevet det selv. Jeg har aldri opplevd å være så svingete. Men så er det litt av en prosess å være i også - det er mye som skjer, både med meg og rundt meg. Og det er ikke alltid lett å vite hva som er "riktig" og akseptabelt eller ikke, i et samfunn, når man på en måte ikke har levd før.

Og så er det jo første gang i livet mitt at jeg virkelig åpner meg, og viser mitt sanne jeg også (her på dol). Det er kjempetøft. Det er som om en ny verden har åpnet seg for meg. En verden jeg ikke kjenner, og som jeg må føle meg frem til. Det er ganske rart (Jeg driver og øver meg i RL også).

Veien er lang og humpete - og noen ganger "kjører" jeg så til de grader utenfor veien også. Men det går riktig vei, og det er den veien jeg må prøve å holde meg på, også i motbakker. Der har jeg dere, som hjelper meg mye ved å "pushe" på :-)

[Gjest Jente31]

Et par kommentarer:

''Men jeg kommer til å ta fullstendig avstand fra han nå. Jeg er bare nødt til det, tror jeg. Han bryter meg bare ned.''

Dette synes jeg du absolutt skal si til kontakten deres på BUP

''jeg må lytte til meg selv, tror jeg.''

Ja, det må du! Og så lenge du er usikker, så er det vel egentlig "nei" som er svaret til å flytte tilbake til ham?

Klem!

Jeg har fortalt de alt på bup. var der både i går og idag (han møtte ikke opp).

Uansett har jeg kommet dithen at jeg må rette fokuset over på det han har gjort og gjør, samt ta enda mer vare på meg selv.

Tusen takk for klemmen. Sender en i retur, og så får du bare hanke tak i meg om jeg skullle endre kurs:-)

PS. Hvordan går det med deg om dagen, forresten? har du kommmet deg utav depresjonen? DS.

[Gjest Jente31]

Etter min mening må du være kjempeglad for at du har kommet deg bort ifra et slikt menneske. Du må i det hele tatt ikke vurdere å gå tilbake til han. Du har da vel ikke gjort så mye galt at du fortjener en slik mann?

Alle andre "forståsegpåere" må du ikke høre så mye på, de har ikke følt på kroppen det du har. Dette er vel et typisk antisosialt trekk også, det å sjarmere alle rundt seg og få de på sin side. Det er vel bare ovenfor deg han viser sitt sanne jeg.

Nei, fortsett med å lag deg et liv selv du, det er jeg sikker på du klarer med litt tid til hjelp. Og INGEN kan tvinge deg til å være sammen med han, det er bare å si ifra at du ikke ønsker kontakt. Hvor bra er det for barna å se dere sammen når han sitter å rakker ned på mamman deres? Sender masse energi over til deg, og bruk den riktig!!

PS: Høres sikkert litt streng ut, men har hatt en i nærheten av meg som minner meg mye om det du skriver. Og da kjenner jeg at jeg blir sint når du vurderer å gå tilbake til noe sånt!

''Dette er vel et typisk antisosialt trekk også, det å sjarmere alle rundt seg og få de på sin side. Det er vel bare ovenfor deg han viser sitt sanne jeg.''

Jeg tenkte på det du skrev, at det bare er ovenfor meg (og barna) han viser sitt sanne jeg. Det kan virke slik. Men han er veldig lukket, sier lite. Men det er handlingene hans, og det at når han først sier noe, så er det for det meste negativt. Ellers nytter det sjelden å føre en ordentlig og seriøs samtale med han, han kødder bort det meste.. For meg virker det som han er tøff utad, mens han innad er veldig liten.

''Nei, fortsett med å lag deg et liv selv du, det er jeg sikker på du klarer med litt tid til hjelp''.

Det skal jeg! :-) Har kommet meg inn på riktig sppor igjen nå. men denne gangen har ting synket enda lenger inn, kjennes det ut som. Som om det har gått opp et lys for meg.

''Hvor bra er det for barna å se dere sammen når han sitter å rakker ned på mamman deres?''

Du sier noe svært viktig der..

'' Sender masse energi over til deg, og bruk den riktig!!''

Takk for energien. Jeg skal gjøre det jeg kan for å bruke den riktig.

''PS: Høres sikkert litt streng ut, men har hatt en i nærheten av meg som minner meg mye om det du skriver. Og da kjenner jeg at jeg blir sint når du vurderer å gå tilbake til noe sånt''

Jeg skjønner deg. Jeg har en venninne som har vært sammen med en ren psykopat, og har sett hva han har gjort mot henne, og fortsatt gjør. Jeg sier ikke at min x er det, men jeg tror at han har noen trekk. Men det er forferdelig mye enklere å stå utenfor, enn å være den som er fanget i et slikt nett - pspykopat, drittsekk eller ikke..

Tusen takk for svar, støtte og råd. Beklager sent tilbakesvar. Det har vært hektisk til meg, dessuten har jeg villet tenke nøye gjennom svarene først. Klem :-)

[Gjest Jente31]

Har fulgt dine innlegg en god stund nå, og har gjort meg mine tanker.

Det første jeg lurer på er om du virkelig har kommet med HELE sannheten i samtalene med BUP? Kan det være at noe ikke har kommet på bordet? Kanskje for at du vil skåne din eks for konsekvensene av hva han virkelig har gjort?

Tror det er bare destruktivt for deg å være i kontakt med barnefaren i det hele tatt, sånn som din situasjon er nå.

I fremtiden også, egentlig.

Det finnes så mange kjekke, snille, omtenksomme, kjærlige menn rundt omkring, at angsten for å forbli alene burde blitt dempet bare ved den tanken.

Du må bare komme deg videre..

Tusen takk for gode tanker, spm og råd.

Jeg har lagt frem alt til bup - helt fra første møte. De ser en far som prøver å endre seg.

Men jeg har uansett hva de sier kommet til et punkt hvor jeg skal begynne å ta enda mer ansvar for meg selv, og drite enda mer oppi han. Gjøre det _jeg_ vet er riktig for meg. Det er det jeg ikke har klart helt, ser jeg. Ting Tar Tid.... og på veien er det mange motbakker. Men jeg kan ikke gi meg nå som jeg har kommet så langt uanset.

*Reiser meg.. (igjen..*

[Gjest Jente31]

Det var fint svart

Vil også føye til at Jente31 ikke må tenke så svart-hvitt her. Det virker som om alternativene er:

1: Gå tilbake til eksen

_eller_

2: Fortsette å leve alene (noe det virker som hun synes er tøft/tungt til tider)

Men: Det fins andre menn i denne verden enn den voldelige eksmannen/pappaen til barna. Det fins t.o.m. bra og snille menn som er gode kjæresteemner og potensielle flinke stepappaer der ute! Ikke alle enslige menn er oppbrukte og kasta på skrothaugen; det er en myte. Dessuten er det langt de fleste som ville overgått denne eksen i kvaliteter, personlighet, kvinne-og barnetekke! Så om enn så mannen var noe "nerdete", umoderne og småkjedelig, ville det vært tusen ganger bedre å valgt å flytte sammen med han enn å flytte med eksen igjen.

''(noe det virker som hun synes er tøft/tungt til tider)''

Må bare kommentere dette :-) Det er svært tungt til tider. Særlig fordi jeg sliter veldig selv for tiden, og sitter på møter osv med en slags angst fordi jeg er alene. Det er første gang jeg er alene, og jeg ttror det vil ta tid for meg å bli trygg i denne rollen. Men faktisk har jeg aldri hatt så mye besøk og kontakt med andre (venner, familie) som jeg har hatt etter at jeg ble alene heller... det sier egentlig litt det også (når jeg bare tenker etter og ikke er så negativ

[PieLill]

Tusen takk for svar orio. Det er fint å få satt ting litt på spissen. Og du fikk meg til å tenke over noe:

''En sak har alltid minst to sider, det er ikke sånn at du alene har sannheten, eksen din har sikkert sin mening om hva som fungerer/ikke fungerer når dere er sammen. Til det har jeg bare lyst til å si hva så?''

Du har rett - hva så? Hvorfor skal ikke jeg ta hensyn til meg selv, men han (og alle andre, deriblant bup). Hvorfor er det så til de grader mulig å bli så blind og falle tilbake i gamle spor. Farken, jeg har så lyst til å gi meg selv et skikkelig spark bak.

Jeg "ser" igjen mye klarere. Jeg skammet meg over å skrive dette innlegget. Men jeg sitter igjen med en følelse av å ha våknet. Igjen.

Tusen takk for at dere holder ut med meg.

En sak kan sees fra mange kanter. Men ikke alle vinklinger gir like bra innsikt.

I svært mange samlivsproblemer/-brudd kan det være riktig å ta utgangspunkt i at skyld, rett, feil er ca 50/50 fordelt. Men det blir naivt og mene at det alltid er slik. Selvsagt kan den ene part ha mer skyld i en konflikt enn den andre.

Noen av mine venner som har kommet seg ut av lignende situasjoner som den du er/var i, har i ettertid vært frustrerte over rådgivning med 50/50 utgangspunkt. Det fikk dem til å være når de burde flyktet. Det gav støtte til alle løgnene forholdet fløt på.

Du er vel ikke perfekt akkurat som alle oss andrre. Men det betyr ikke at du behøver å ydmykt krabbe rundt å tenke at minst halvparten må være din skyld. Det var han som slo, ikke du. Det er han som har påført barna traumer, ikke du.

Det er ikke du som har brutt opp dette samlivet. Det er det han med sin fysiske og psykiske voldsutøvelse som har gjort. Det finnes flere måter å bryte et samliv på enn å flytte ut.

mvh

[Helmi]

Jeg har fortalt de alt på bup. var der både i går og idag (han møtte ikke opp).

Uansett har jeg kommet dithen at jeg må rette fokuset over på det han har gjort og gjør, samt ta enda mer vare på meg selv.

Tusen takk for klemmen. Sender en i retur, og så får du bare hanke tak i meg om jeg skullle endre kurs:-)

PS. Hvordan går det med deg om dagen, forresten? har du kommmet deg utav depresjonen? DS.

Så hyggelig at du spør

Hadde noen bedre dager, men er på full fart nedover igjen. Livet er et slitsomt prosjekt...

[Gjest Jente31]

Så hyggelig at du spør

Hadde noen bedre dager, men er på full fart nedover igjen. Livet er et slitsomt prosjekt...

Har tenkt på deg skjønner du, og hvordan det går med deg. Kjedelig at du er på vei ned igjen.

Livet er et usikkert prosjekt...

[Gjest Jente31]

Ja, følg magefølelsen din. Den er en veldig god rettesnor Skjønner dette er et komplisert område for deg. Du får bare skrive mer av deg om du kjenner for å lette trykket igjen. Slikt kommer du sikkert til å kjenne i perioder fremover også, Det sies at bindingen til en dårlig mann er verre å gjøre seg fri fra enn å kutte båndene med en god.

Har ikke fått med meg at du ønsket sletting jeg. Du syter ikke, du er mer i tvil, villredde og er sliten. Noe som ikke er så rart med tanke på hvordan du igjen ser eksens sanne jeg igjen.

"Det jeg derimot er usikker på - er at jeg ikke kjenner han. Jeg vet ikke hvem han er."

Er du helt sikker? Min teori/antagelse er at du tvert om gjør det, men at du har problemer med å akseptere hvor skrekkelige sider han har, mens han også kan ha sine mer gode øyeblikk. Kan det være min hypotese stemmer? Antagelsen min er begrunna i at jeg på sidelinja her, ser jeg at du motsier deg selv. Det er ikke så lett å se slikt selv så klart (jeg er blind for en del ting ved meg selv jeg også ). Se bare hvordan du gir inntrykk av godt å innerst inne vite hvordan han er gjennom hvordan han oppfører seg:

"Men jeg har tenkt mye på dette i dag; jeg vet hva han har gjort -og hva han fortsatt gjør.... Jeg blir nødt til å forholde meg til det, tror jeg. Alt annet vil bare forvirre meg.."

Ser du koblingen jeg vil fram til?

Føler du at du får vist hvem du er på BUP? At de har fått tistrekkelig innsikt til å se nødvendige sammenhenger? Går det forresten bra med behandlingen datteren din får der? Håper hun får det bedre!

''Ja, følg magefølelsen din. Den er en veldig god rettesnor :)''

Har ikke tenkt slik på det før faktisk.. Så det var veldig ok å høre :-)

''Skjønner dette er et komplisert område for deg. Du får bare skrive mer av deg om du kjenner for å lette trykket igjen. Slikt kommer du sikkert til å kjenne i perioder fremover også,''

Ja, jeg regner med det kommer flere motbakker. Kan hende jeg skriver av meg mer siden også. Men jeg må forsøke å holde fokusen på barna, og det han har gjort og gjør.

''Det sies at bindingen til en dårlig mann er verre å gjøre seg fri fra enn å kutte båndene med en god.''

Jeg har ikke erfaring med en god mann. men jeg kan iallefall skrive under på det første.

''Har ikke fått med meg at du ønsket sletting jeg. Du syter ikke, du er mer i tvil, villredde og er sliten. Noe som ikke er så rart med tanke på hvordan du igjen ser eksens sanne jeg igjen.''

Det er nok noe i det..

''Min teori/antagelse er at du tvert om gjør det ((kjenner han)), men at du har problemer med å akseptere hvor skrekkelige sider han har, mens han også kan ha sine mer gode øyeblikk. Kan det være min hypotese stemmer? Antagelsen min er begrunna i at jeg på sidelinja her, ser jeg at du motsier deg selv. Det er ikke så lett å se slikt selv så klart (jeg er blind for en del ting ved meg selv jeg også ). ''

Jeg klarer ikke helt å se det selv. Men jeg skal prøve, og så skal jeg gi deg tilbakemelding på dette når jeg har fått tenkt mer på det.

''Føler du at du får vist hvem du er på BUP? At de har fått tistrekkelig innsikt til å se nødvendige sammenhenger? Går det forresten bra med behandlingen datteren din får der? Håper hun får det bedre!''

Nei, jeg føler ikke at jeg har fått vist hvem jeg er der. Jeg har kommet litt i bakleksa, kan du si. Men det kommer jo av at problemet har ligget hos far og datter.

Men de vet at jeg sliter, er deprimert, har dårlig selvtillit, er sliten og skal få hjelp på Levanger snart. Dette sto også i søknaden til barnevernet (at det er jeg som sliter mest for tiden).

Ellers har min datter det meget mye bedre. Hun har gjort store fremskritt, og jeg får høre at hun er ugjenkjennelig. Det synes jeg selv også. Hun er blitt mye tryggere på seg selv, og mye roligere. Hun har heller ikke problemer rent faglig sett, lenger. Hun har fått flere venner også.

Dessuten blir det søkt om avlastningshjem for henne, hvor hun fårhåpentligvis kommer til en familie som har jevnaldrende barn som kan gjøre ting sammen med henne som jeg/vi ikke har ork til nå, og til jeg har fått kommet meg på beina igjen.

TAkk for innspill :-)

[Gjest Jente31]

Jeg angret på at jeg sa jeg fikk lyst til å kjefte på deg. Jeg har på følelsen at du har fått mer enn nok kjeft gjennom livet.

Det virker som du sammenligner mannen din med faren din og sier at sammenlignet med han er han ikke så ille, og så blir du usikker innimellom om det kanskje skal være slik? At det er noe med deg isteden?

Han har sikkert bedre sider innimellom, sider som du så sårt trenger og savner og så klamrer du deg til håpet igjen og igjen og faller i kjelleren hver gang han viser de mørke sidene?

Alle krangler litt i blandt, men hvordan du har beskrevet mannen din er likevel ikke normalt. Alle kan ha dårlige dager, alle kan gjøre feil som irriterer partneren, men man skal likevel ikke måtte finne seg i å bli slått hver måned, få skjellsord slengt etter seg. Få ødelagt selvtilliten. Bli deprimert.

Kanskje er du ekstra utsatt også, fordi du ikke evner å stå opp for deg selv?

Det kan være at selvtilliten din er så nedbrutt, at du er så sliten av å få kjeft helt i fra barndommen av at det er derfor du trekker deg inn i deg selv og blir fjern (dine ord), at det derfor du ikke tør står i kassa? At det er derfor du synes det er godt å trekke deg unna og sitte på lageret? At du har behov for å beskytte deg selv mot en farlig verden som vil deg vondt?

Jeg er ingen psykolog, så jeg bare synser her nå, men jeg har lagt merke til hvordan du svarer folk og tar til deg alt som blir sagt og ber om unnskyldning hvis noen er uenige.

Du har fått litt usakelig kjeft her inne også og du hadde et innlegg hvor du tok igjen litt.

Når du så fikk "kjeft" for det også, angret du innlegget og unnskyldte deg. Du skulle ikke ha skrevet det osv. fordi du hadde jo fått så mye hjelp, som du sa. Dermed datt du i kjellen igjen og trodde alle var sinte inkl. nhd.

Du skulle ha stått på det du mente. Du har lov til å føle hva du føler, du har lov til å ha egne meninger.

Jeg tror mye av problemene dine ligger i at du ikke har fått den trygge balasten du skulle hatt i barndommen din og at det i dag er selvtilliten din som er hovedproblemet.

Hei igjen wita. Jeg har ikke svart før nå fordi dagen i går blle veldig hektisk, og så ville jeg tenke litt over det.

Du har veldig mye rett i det du skriver. Det er nesten så jeg lurer på om du ser rett gjennom meg.. Du treffer spikeren på hodet. Jeg kan bare bekrefte at jeg føler det stenner. Jeg tror også at jeg er så usikker fordi jeg føler verdenen er farlig, og at andre bare vil meg vondt.

Men du skal ikke ha dårlig samvittighet for at du sa du fikk lyst til å kjefte på meg. Du har et kjent nick som jeg vet mente det godt. Og så fikk jeg virkelig en følelse av at du (og flere) bryr deg.. at du/dere vil ha meg til å forstå. Og det tror jeg at jeg gjør nå. Dessuten er jeg ikke laget av glass heller :-)

Jeg fikk mye kjeft og kritikk de årene jeg var sammen med min x. Men etter ti år begynte jeg å si fra. Jeg var lei, og ga f i han. Jeg gjorde meg like hard som han, og først da fikk han respekt for meg. Jeg var sterk. Det likte han tydeligvis. Men nå som jeg ikke er like sterk lenger, oppfører han seg slik han gjord før igjen.

I barndommen var det slik at pappa mishandlet mamma, noe vi var vitne til mange ganger, vi hadde svært dårlig råd, pappa brukte penger på (mange!!) biler i stedet for mat og det vi trengte, vi satt ofte uten strøm og det var alltid skittent og rotetet hjemme. Foreldrene mine gikk i søppelcontainere og fant klær til oss som andre hadde kastet. Vi måtte være forsiktig med hva vi sa og gjorde også. Han slo oss sjelden.

Men vi lærte tidllig å gå stille i dørene.

Jeg husker at når vi kom hjem enten fra skole eller annet, så lagde mamma smilefjes eller surt fjes til oss med munnen for at vi skulle se hvordan det lå an med hans humør osv. Og så var det så mye annet perverst inne i bildet.

Poenget er at alt dette har gjort meg svært usikker på mangt og mye, tror jeg. Jeg føler at jeg har gått glipp av ganske mye også, fordi jeg siden jeg var liten har levd i min egen boble kan du si, vært fjern og tankefull. Jeg tror at jeg har vært deprimert i mange år, men at ingen fanget det opp. Ikke engang jeg selv, ikke før jeg var totatlt utslitt og fant dol, fordi jeg trodde det var normalt å slite på denne måten.

Men jeg skal videre! Jeg skal gjøre alt jeg kan for å få reparert disse "skadene" og legge alt bak meg, og få et nytt og bedre liv. Jeg ser ingen hensikt i å være et slags "offer" for det som har skjedd. Det bidrar til å øke mine problemer, virker det som. Jeg blir deppa av det. Derfor ønsker jeg heller å fokusere på nåtid og fremtid, og gjøre det jeg kan for å endre på det som kan endres.

Jeg har tenkt akkurat likedan som deg i ettertid, ang det innlegget jeg skrev om at nhd og dere var sinte på meg osv også.. Dette er en erfaring jeg kommer til å ta med meg inn i terapien, og jobbe videre med.

''Jeg tror mye av problemene dine ligger i at du ikke har fått den trygge balasten du skulle hatt i barndommen din og at det i dag er selvtilliten din som er hovedproblemet.''

Tror jeg egentlig selv også (men jeg er ganske sikker på at jeg kan ha en bipolar lidelse), men jeg er åpen for alt, bare jeg kommer til bunns i ting og får hjelp til å komme meg videre.

Snart blir jeg utredet og behandlet. Kansje kommer man frem til at du har rett. Time will show :-)

[Gjest Jente31]

En sak kan sees fra mange kanter. Men ikke alle vinklinger gir like bra innsikt.

I svært mange samlivsproblemer/-brudd kan det være riktig å ta utgangspunkt i at skyld, rett, feil er ca 50/50 fordelt. Men det blir naivt og mene at det alltid er slik. Selvsagt kan den ene part ha mer skyld i en konflikt enn den andre.

Noen av mine venner som har kommet seg ut av lignende situasjoner som den du er/var i, har i ettertid vært frustrerte over rådgivning med 50/50 utgangspunkt. Det fikk dem til å være når de burde flyktet. Det gav støtte til alle løgnene forholdet fløt på.

Du er vel ikke perfekt akkurat som alle oss andrre. Men det betyr ikke at du behøver å ydmykt krabbe rundt å tenke at minst halvparten må være din skyld. Det var han som slo, ikke du. Det er han som har påført barna traumer, ikke du.

Det er ikke du som har brutt opp dette samlivet. Det er det han med sin fysiske og psykiske voldsutøvelse som har gjort. Det finnes flere måter å bryte et samliv på enn å flytte ut.

mvh

''Det er ikke du som har brutt opp dette samlivet. Det er det han med sin fysiske og psykiske voldsutøvelse som har gjort. Det finnes flere måter å bryte et samliv på enn å flytte ut.''

Tusen takk for en god tankevekker.

*Klem*

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Hei igjen wita. Jeg har ikke svart før nå fordi dagen i går blle veldig hektisk, og så ville jeg tenke litt over det.

Du har veldig mye rett i det du skriver. Det er nesten så jeg lurer på om du ser rett gjennom meg.. Du treffer spikeren på hodet. Jeg kan bare bekrefte at jeg føler det stenner. Jeg tror også at jeg er så usikker fordi jeg føler verdenen er farlig, og at andre bare vil meg vondt.

Men du skal ikke ha dårlig samvittighet for at du sa du fikk lyst til å kjefte på meg. Du har et kjent nick som jeg vet mente det godt. Og så fikk jeg virkelig en følelse av at du (og flere) bryr deg.. at du/dere vil ha meg til å forstå. Og det tror jeg at jeg gjør nå. Dessuten er jeg ikke laget av glass heller :-)

Jeg fikk mye kjeft og kritikk de årene jeg var sammen med min x. Men etter ti år begynte jeg å si fra. Jeg var lei, og ga f i han. Jeg gjorde meg like hard som han, og først da fikk han respekt for meg. Jeg var sterk. Det likte han tydeligvis. Men nå som jeg ikke er like sterk lenger, oppfører han seg slik han gjord før igjen.

I barndommen var det slik at pappa mishandlet mamma, noe vi var vitne til mange ganger, vi hadde svært dårlig råd, pappa brukte penger på (mange!!) biler i stedet for mat og det vi trengte, vi satt ofte uten strøm og det var alltid skittent og rotetet hjemme. Foreldrene mine gikk i søppelcontainere og fant klær til oss som andre hadde kastet. Vi måtte være forsiktig med hva vi sa og gjorde også. Han slo oss sjelden.

Men vi lærte tidllig å gå stille i dørene.

Jeg husker at når vi kom hjem enten fra skole eller annet, så lagde mamma smilefjes eller surt fjes til oss med munnen for at vi skulle se hvordan det lå an med hans humør osv. Og så var det så mye annet perverst inne i bildet.

Poenget er at alt dette har gjort meg svært usikker på mangt og mye, tror jeg. Jeg føler at jeg har gått glipp av ganske mye også, fordi jeg siden jeg var liten har levd i min egen boble kan du si, vært fjern og tankefull. Jeg tror at jeg har vært deprimert i mange år, men at ingen fanget det opp. Ikke engang jeg selv, ikke før jeg var totatlt utslitt og fant dol, fordi jeg trodde det var normalt å slite på denne måten.

Men jeg skal videre! Jeg skal gjøre alt jeg kan for å få reparert disse "skadene" og legge alt bak meg, og få et nytt og bedre liv. Jeg ser ingen hensikt i å være et slags "offer" for det som har skjedd. Det bidrar til å øke mine problemer, virker det som. Jeg blir deppa av det. Derfor ønsker jeg heller å fokusere på nåtid og fremtid, og gjøre det jeg kan for å endre på det som kan endres.

Jeg har tenkt akkurat likedan som deg i ettertid, ang det innlegget jeg skrev om at nhd og dere var sinte på meg osv også.. Dette er en erfaring jeg kommer til å ta med meg inn i terapien, og jobbe videre med.

''Jeg tror mye av problemene dine ligger i at du ikke har fått den trygge balasten du skulle hatt i barndommen din og at det i dag er selvtilliten din som er hovedproblemet.''

Tror jeg egentlig selv også (men jeg er ganske sikker på at jeg kan ha en bipolar lidelse), men jeg er åpen for alt, bare jeg kommer til bunns i ting og får hjelp til å komme meg videre.

Snart blir jeg utredet og behandlet. Kansje kommer man frem til at du har rett. Time will show :-)

Det er virkelig "heavy stuff" du har vært gjennom som liten, i barndom og oppvekst!!! Tusen takk for at du viser oss den tilliten at du skriver _så_åpent om disse vanskelige årene til oss her inne! Du er beintøff som våger og forteller!

"I barndommen var det slik at pappa mishandlet mamma, noe vi var vitne til mange ganger, vi hadde svært dårlig råd, pappa brukte penger på (mange!!) biler i stedet for mat og det vi trengte, vi satt ofte uten strøm og det var alltid skittent og rotetet hjemme."

Faren din må ha vært den egoisten! Beklager å måtte si det, men direkte skjødesløs var han. Satte sine egne ønsker om å skaffe seg biler, enn at dere fikk dekka basale behov som mat og drikke og noe tøy å ha på kroppen! Mora di må ha vært skikkelig undertrykt hun også av den volden. Det virker som om faren din ikke har hatt noe "språk" å gi utløp for følelser på, andre enn nevene og aggresiv vold. Han viser også svikt i å kunne dempe egen atferd - altså evne å legge bånd på seg, beherske seg og ta seg sammen. Var han slik sinnatagg ellers også - altså utenom hjemmets fire vegger`? Eller var han en annen utenfor og en tyrann hjemme?

"Foreldrene mine gikk i søppelcontainere og fant klær til oss som andre hadde kastet."

Det er det verste jeg har hørt!

"Vi måtte være forsiktig med hva vi sa og gjorde også. Han slo oss sjelden. Men vi lærte tidllig å gå stille i dørene."

Det er veldig forståelig hvordan dere lærte å modere deres atferd. Dere innsnevra faktisk dere selv veldig. Deres egne friområder og utfoldelse ble marginalisert og minimert. De vanlige grensene som skal overholdes av voksne overnfor barn, ble brutt. Og det grovt! Undersøkelser viser at "bare" det å være vitne til vold, da særlig gjentatt vold, er svært traumatisk for et barn. Særlig fordi de føler seg så maktesløse og at de er underlagt en overmakt. Dette spesielt når den andre forelderen ikke klarer beskytte barna fra å se alle disse opplevelsene. Snakket dere om hendelsene dere så i etterkant med moren din? I mange dysfunksjonelle hjem gjør man nettopp ikke det. Man reflekterer ikke sammen over hendelsene, de gjentar seg bare heller igjen og igjen. Og barna sitter der igjen å må prøve å tolke og skjønne dette på egen hånd som best de kan. Det forferdelige problemet i det er at barn, uansett hvordan foreldra er, er avhengig av å knyttes til dem og vil uansett føle noe for dem. Den ambivalensen av å bli sviktet samtidig som man føler man er glad i dem "på tross av" sliter mye i en.. Også i voksen alder.

"Jeg husker at når vi kom hjem enten fra skole eller annet, så lagde mamma smilefjes eller surt fjes til oss med munnen for at vi skulle se hvordan det lå an med hans humør osv."

Dette fikk jeg direkte grøsninger av! Denne pappaen din har virkelig vært emosjonelt ustabil. Så tydelige humørsvingninger og hennes gjentatte varslinger til dere, tvang dere alle til å tilpasse dere han _ ikke han dere. Dere måtte hele tiden være på vakt! Hvilket humør er han i idag? Hva er lov å gjøre i dag? I dag er han sint igjen, da må vi gå lett på tå og ikke gi fra oss et pip. Å han er i bedre humør nå, da kan vi kanskje sette fotbladet litt mer ned i gulvet og prate litt. Jeg tenker kraftig - også i forhold til det du skriver om hans sinneutbrudd (=klarer ikke kontrollere sinne) på emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

"Og så var det så mye annet perverst inne i bildet."

Skjønner. Her er det mye traumatisk å ta fatt i og arbeide med i terapi!

Jeg gleder meg over at du snart skal få behandling. Selv om jeg ikke kjenner deg i RL, merker jeg at jeg er blitt glad i deg og tenker på deg inniblant på hvordan det går med deg. Ønsker deg alt godt!

Stor klem fra

[Orio]

Tusen takk for svar orio. Det er fint å få satt ting litt på spissen. Og du fikk meg til å tenke over noe:

''En sak har alltid minst to sider, det er ikke sånn at du alene har sannheten, eksen din har sikkert sin mening om hva som fungerer/ikke fungerer når dere er sammen. Til det har jeg bare lyst til å si hva så?''

Du har rett - hva så? Hvorfor skal ikke jeg ta hensyn til meg selv, men han (og alle andre, deriblant bup). Hvorfor er det så til de grader mulig å bli så blind og falle tilbake i gamle spor. Farken, jeg har så lyst til å gi meg selv et skikkelig spark bak.

Jeg "ser" igjen mye klarere. Jeg skammet meg over å skrive dette innlegget. Men jeg sitter igjen med en følelse av å ha våknet. Igjen.

Tusen takk for at dere holder ut med meg.

Fint å komme til nytte en gang i blant. :- )

[Gjest Wita]

Hei igjen wita. Jeg har ikke svart før nå fordi dagen i går blle veldig hektisk, og så ville jeg tenke litt over det.

Du har veldig mye rett i det du skriver. Det er nesten så jeg lurer på om du ser rett gjennom meg.. Du treffer spikeren på hodet. Jeg kan bare bekrefte at jeg føler det stenner. Jeg tror også at jeg er så usikker fordi jeg føler verdenen er farlig, og at andre bare vil meg vondt.

Men du skal ikke ha dårlig samvittighet for at du sa du fikk lyst til å kjefte på meg. Du har et kjent nick som jeg vet mente det godt. Og så fikk jeg virkelig en følelse av at du (og flere) bryr deg.. at du/dere vil ha meg til å forstå. Og det tror jeg at jeg gjør nå. Dessuten er jeg ikke laget av glass heller :-)

Jeg fikk mye kjeft og kritikk de årene jeg var sammen med min x. Men etter ti år begynte jeg å si fra. Jeg var lei, og ga f i han. Jeg gjorde meg like hard som han, og først da fikk han respekt for meg. Jeg var sterk. Det likte han tydeligvis. Men nå som jeg ikke er like sterk lenger, oppfører han seg slik han gjord før igjen.

I barndommen var det slik at pappa mishandlet mamma, noe vi var vitne til mange ganger, vi hadde svært dårlig råd, pappa brukte penger på (mange!!) biler i stedet for mat og det vi trengte, vi satt ofte uten strøm og det var alltid skittent og rotetet hjemme. Foreldrene mine gikk i søppelcontainere og fant klær til oss som andre hadde kastet. Vi måtte være forsiktig med hva vi sa og gjorde også. Han slo oss sjelden.

Men vi lærte tidllig å gå stille i dørene.

Jeg husker at når vi kom hjem enten fra skole eller annet, så lagde mamma smilefjes eller surt fjes til oss med munnen for at vi skulle se hvordan det lå an med hans humør osv. Og så var det så mye annet perverst inne i bildet.

Poenget er at alt dette har gjort meg svært usikker på mangt og mye, tror jeg. Jeg føler at jeg har gått glipp av ganske mye også, fordi jeg siden jeg var liten har levd i min egen boble kan du si, vært fjern og tankefull. Jeg tror at jeg har vært deprimert i mange år, men at ingen fanget det opp. Ikke engang jeg selv, ikke før jeg var totatlt utslitt og fant dol, fordi jeg trodde det var normalt å slite på denne måten.

Men jeg skal videre! Jeg skal gjøre alt jeg kan for å få reparert disse "skadene" og legge alt bak meg, og få et nytt og bedre liv. Jeg ser ingen hensikt i å være et slags "offer" for det som har skjedd. Det bidrar til å øke mine problemer, virker det som. Jeg blir deppa av det. Derfor ønsker jeg heller å fokusere på nåtid og fremtid, og gjøre det jeg kan for å endre på det som kan endres.

Jeg har tenkt akkurat likedan som deg i ettertid, ang det innlegget jeg skrev om at nhd og dere var sinte på meg osv også.. Dette er en erfaring jeg kommer til å ta med meg inn i terapien, og jobbe videre med.

''Jeg tror mye av problemene dine ligger i at du ikke har fått den trygge balasten du skulle hatt i barndommen din og at det i dag er selvtilliten din som er hovedproblemet.''

Tror jeg egentlig selv også (men jeg er ganske sikker på at jeg kan ha en bipolar lidelse), men jeg er åpen for alt, bare jeg kommer til bunns i ting og får hjelp til å komme meg videre.

Snart blir jeg utredet og behandlet. Kansje kommer man frem til at du har rett. Time will show :-)

"Tror jeg egentlig selv også (men jeg er ganske sikker på at jeg kan ha en bipolar lidelse), men jeg er åpen for alt, bare jeg kommer til bunns i ting og får hjelp til å komme meg videre"

Kan godt være, jeg vet ikke hva det er gang:)

Det er så man får lyst til å gråte når man leser om barndommen du har hatt. Ingen barn skulle oppleve slike ting.

[Gjest Jente31]

Det er virkelig "heavy stuff" du har vært gjennom som liten, i barndom og oppvekst!!! Tusen takk for at du viser oss den tilliten at du skriver _så_åpent om disse vanskelige årene til oss her inne! Du er beintøff som våger og forteller!

"I barndommen var det slik at pappa mishandlet mamma, noe vi var vitne til mange ganger, vi hadde svært dårlig råd, pappa brukte penger på (mange!!) biler i stedet for mat og det vi trengte, vi satt ofte uten strøm og det var alltid skittent og rotetet hjemme."

Faren din må ha vært den egoisten! Beklager å måtte si det, men direkte skjødesløs var han. Satte sine egne ønsker om å skaffe seg biler, enn at dere fikk dekka basale behov som mat og drikke og noe tøy å ha på kroppen! Mora di må ha vært skikkelig undertrykt hun også av den volden. Det virker som om faren din ikke har hatt noe "språk" å gi utløp for følelser på, andre enn nevene og aggresiv vold. Han viser også svikt i å kunne dempe egen atferd - altså evne å legge bånd på seg, beherske seg og ta seg sammen. Var han slik sinnatagg ellers også - altså utenom hjemmets fire vegger`? Eller var han en annen utenfor og en tyrann hjemme?

"Foreldrene mine gikk i søppelcontainere og fant klær til oss som andre hadde kastet."

Det er det verste jeg har hørt!

"Vi måtte være forsiktig med hva vi sa og gjorde også. Han slo oss sjelden. Men vi lærte tidllig å gå stille i dørene."

Det er veldig forståelig hvordan dere lærte å modere deres atferd. Dere innsnevra faktisk dere selv veldig. Deres egne friområder og utfoldelse ble marginalisert og minimert. De vanlige grensene som skal overholdes av voksne overnfor barn, ble brutt. Og det grovt! Undersøkelser viser at "bare" det å være vitne til vold, da særlig gjentatt vold, er svært traumatisk for et barn. Særlig fordi de føler seg så maktesløse og at de er underlagt en overmakt. Dette spesielt når den andre forelderen ikke klarer beskytte barna fra å se alle disse opplevelsene. Snakket dere om hendelsene dere så i etterkant med moren din? I mange dysfunksjonelle hjem gjør man nettopp ikke det. Man reflekterer ikke sammen over hendelsene, de gjentar seg bare heller igjen og igjen. Og barna sitter der igjen å må prøve å tolke og skjønne dette på egen hånd som best de kan. Det forferdelige problemet i det er at barn, uansett hvordan foreldra er, er avhengig av å knyttes til dem og vil uansett føle noe for dem. Den ambivalensen av å bli sviktet samtidig som man føler man er glad i dem "på tross av" sliter mye i en.. Også i voksen alder.

"Jeg husker at når vi kom hjem enten fra skole eller annet, så lagde mamma smilefjes eller surt fjes til oss med munnen for at vi skulle se hvordan det lå an med hans humør osv."

Dette fikk jeg direkte grøsninger av! Denne pappaen din har virkelig vært emosjonelt ustabil. Så tydelige humørsvingninger og hennes gjentatte varslinger til dere, tvang dere alle til å tilpasse dere han _ ikke han dere. Dere måtte hele tiden være på vakt! Hvilket humør er han i idag? Hva er lov å gjøre i dag? I dag er han sint igjen, da må vi gå lett på tå og ikke gi fra oss et pip. Å han er i bedre humør nå, da kan vi kanskje sette fotbladet litt mer ned i gulvet og prate litt. Jeg tenker kraftig - også i forhold til det du skriver om hans sinneutbrudd (=klarer ikke kontrollere sinne) på emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

"Og så var det så mye annet perverst inne i bildet."

Skjønner. Her er det mye traumatisk å ta fatt i og arbeide med i terapi!

Jeg gleder meg over at du snart skal få behandling. Selv om jeg ikke kjenner deg i RL, merker jeg at jeg er blitt glad i deg og tenker på deg inniblant på hvordan det går med deg. Ønsker deg alt godt!

Stor klem fra

''Var han slik sinnatagg ellers også - altså utenom hjemmets fire vegger`? Eller var han en annen utenfor og en tyrann hjemme?''

Hans mishandling overfor mamma (både fysisk, psykisk og seksuelt) var som regel innenfor husets fire vegger. Men det kunne også skje etter veien feks (men ikke i nærheten av andre, tror jeg. Husker ikke helt). Jeg husker, noen ganger når hun skulle på jobb, så kunne han bli så sint at han kasta henne utav bilen, eller at han rett og slett nektet å kjøre henne. Det var snakk om en mil (vi bodde på et lite sted). Han kunne også kjøre etter henne, og dra henne inn i bilen. Eller kjøre som et "svin" (farlig).

Men han ble også ofte sint på andre. Dvs mot de fleste som sa meningen sin, evt sa imot han (seov om det var på en pen måte). Han har "tatt" mange naboer og folk; snakket hardt til dem pga små bagateller (vil jeg kalle det) og kjeftet dem huden full. Fordi de ikke deler hans meninger og er som han. T.o.m noen lærere på skolen kjeftet han huden full. Mamma jobbet på skolen, og hun ble også beskyldt for å stå i med dem.

Merker jeg kunne skreve mye.. Men ja, han var svært egoistisk, og er det fortsatt, men i en mye mindre grad enn før. Han har nok forandret seg - det skjer ikke så ofte nå. Og om noe skjer, er det i en betydelig mildere grad.

''Det er veldig forståelig hvordan dere lærte å modere deres atferd''.

Ja, både min ene bror og jeg er enig i at vi ble svært undertrykket. Jeg er sikker på at hadde dette vært i dag, ville det blitt gjort noe ift barnevernet.

''Undersøkelser viser at "bare" det å være vitne til vold, da særlig gjentatt vold, er svært traumatisk for et barn. Særlig fordi de føler seg så maktesløse og at de er underlagt en overmakt.''

Litt komplisert, fordi det var så vanlig for oss, at vi nesten ikke visste av noe annet. Men vi skjønte at noe var galt, bar ikke hvor mye, for vi hadde jo venner vi var hos, og som hadde det annerledes. Men særlig jeg hadde tanker om at kansje også de andre skjulte det slik vi gjorde.. og at vi derfor ikke hadde noe å klage over. Men vi var i en låst situasjon også, hvor vi ikke hadde noen andre steder å være. Dermed hadde vi nok ingen valg heller.

flere ganger i året (særlig mørketider og høytider som jul og påske) hadde han flere dager hvor han var skikkelig tyrann. Så ille at politiet kom noen ganger, enten varslet av naboer eller noen av oss. en gang holdt han på å bli tvangsinnlagt også - men han snakket seg fra det. Fordi mamma ikke turte være enig i det... (har hun fortalt oss).

''Snakket dere om hendelsene dere så i etterkant med moren din?''

Hun brukte oss barna som støtte og psykolog fra vi var ganske små... Hun fortalte oss også detaljer som jeg aldri i verden ville fortalt mine barn. Noe som går langt utover det normale. Men det var synd på henne. Virkelig. Hun er verdens snilleste og tålmodigste. Har aldri sett henne sint, og hun er svært sterk, samtidig som hun var svært underkuet. Hun forsøkte å gå mange ganger, noe andre også oppfordret henne til å gjøre. Men hun var for underkuet og redd han.

''Den ambivalensen av å bli sviktet samtidig som man føler man er glad i dem "på tross av" sliter mye i en.. Også i voksen alder.''

Ja, har litt problemer med dette. Jeg både hater og er litt glad i pappa samtidig. Men jeg har lært meg å leve med det. Samt tenke at fortid er fortid - noe som ikke kan dominere nåtiden. Da kunne jeg like greit bare grave meg ned.

''Dere måtte hele tiden være på vakt!''

Ja, det måtte vi nok

'' Hvilket humør er han i idag? Hva er lov å gjøre i dag?''

han er mye bedre. Han tåler mye mer enn han gjorde før. Foreldrene mine var separert ett år, og da jobbet han visst mye med seg selv. Men han er langtifra helbredet. Dessuten innrømmmer han ikke sine feil heller - andre har skylda og dette gnager han veldig mye på.

Jeg for min del sier minst mulig til han. Jeg veier mine ord, i dag. Det er fremdeles mye som ikke er lov.

Det blir bare overfladisk kontakt. Men den blir sjeldnere og sjeldnere. Jeg har funnet ut at det beste er å ha minst mulig kontakt med dem, bl.a pga min helse.

''Jeg gleder meg over at du snart skal få behandling. Selv om jeg ikke kjenner deg i RL, merker jeg at jeg er blitt glad i deg og tenker på deg inniblant på hvordan det går med deg. Ønsker deg alt godt!''

Kjente jeg ble varm og rørt her jeg sitter :-) Så hyggelig :-)

*rødmer*

Heldigvis er dette fortid. Den kan jeg ikke endre. Men jeg kan endre nåtid og fremtid. Og da tror jeg at jeg bl.a må "reparere" de "skader" en slik barndom kan ha gitt meg. Jeg har valgt å ikke være bitter - litt er jeg nok pga de evt skadene, men om jeg er det så er det bare meg selv det går utover likevel (blir dårlig av det).

Vi får se hvilken hjelp de kan tilby meg i Nord Trøndelag! :-) håper iallefall at noe kan gjøres.

Stor klem fra

[Gjest Jente31]

"Tror jeg egentlig selv også (men jeg er ganske sikker på at jeg kan ha en bipolar lidelse), men jeg er åpen for alt, bare jeg kommer til bunns i ting og får hjelp til å komme meg videre"

Kan godt være, jeg vet ikke hva det er gang:)

Det er så man får lyst til å gråte når man leser om barndommen du har hatt. Ingen barn skulle oppleve slike ting.

''Kan godt være, jeg vet ikke hva det er gang:)''

Tidligere kalt manisk depressiv:

Man kan være hypoman el manisk (mer "oppe"/energisk enn det som er normalt), ha masse energi, får utrettet mye, starter gjerne store prosjekt som feks husvask, man trenger lite søvn, man kan ha enorm selvtillit, er ukritisk, kan si og gjøre ting man angrer på senere osv osv.

Og så kan man være langt nede (deprimert), men man har normale perioder (stemningsleie) i mellom. Noen trenger ikke være manisk eller hypoman (som er en "mildere" form for mani) mer enn en gang i livet trror jeg, for å være bipolar.. Det varierer.

(Ps, symptomene kan variere fra person til person tror jeg, og jeg har også hørt at bipolare er ressursterke personer :-).

Jeg unner ikkke min verste fiende en slik barndom jeg hadde. Jeg ser på mesteparten av min oppvekst som "meget syk". Men jeg føler meg veldig heldig, fordi dette ikke preger meg i den form at dette gnager meg osv i hverdagen. Jeg har mer eller mindre lagt den bak meg.

Men jeg håper at de som opplever det slik (skadelige foreldre) i dag, får hjelp, blir fanget opp..

Ønsker deg en fin fin dag :-)

[Gjest Jente31]

Fint å komme til nytte en gang i blant. :- )

En gang i blant?! Nå undervurderer du deg selv :-)