Underlegenhet

[Gjest et lite stykke meg]

Jeg føler meg så vannvittig underlegen alle jeg er sammen med, alle jeg møter, voksne og barn, kjente og ukjente. Hvordan får jeg bukt på dette? Jeg sammenligner meg med andre nesten i alle sammenhenger. Dette er slitsomt, og det gjør meg trist. Jeg vet ikke hva som skal til for å få snudd på dette. Jeg har vanskelig for å tro på det positive andre sier til meg. Hva gjør dere andre? Hva er det som får dere til å tro at dere er bra nok? At dere er på linje med andre omkring dere. Hvordan tenker dere? Hvordan får dere has på destruktive tanker om dere selv (hvis dere har noen)? Jeg bare spør. Håper noen kan svare.

[Gjest Jente31]

Får du behandling/hjelp for dine problemer?

[Gjest Pås]

Jeg har ikke personlige erfaringer med dette, men jeg har venner som sliter med det samme, derfor spør jeg: hvordan er forholdet til dine foreldre? De av vennene mine som sliter med dette, sliter også med en følelse av avvisning fra foreldre, spesielt fra mor! De føler at de alltid måtte strekke seg svært langt for anerkjennelse, og at anerkjennelsen ikke kom uansett! Det virker veldig logisk at dette har en sammenheng.

mvh

[Gjest et lite stykke meg]

Jeg har ikke personlige erfaringer med dette, men jeg har venner som sliter med det samme, derfor spør jeg: hvordan er forholdet til dine foreldre? De av vennene mine som sliter med dette, sliter også med en følelse av avvisning fra foreldre, spesielt fra mor! De føler at de alltid måtte strekke seg svært langt for anerkjennelse, og at anerkjennelsen ikke kom uansett! Det virker veldig logisk at dette har en sammenheng.

mvh

Ja, det stemmer godt for min situasjon det du beskriver. Dårlig forhold til foreldrene. Fortjente ikke aksept for den jeg var. Jeg er redd for å komme i unåde. Redd for andres avvisning og sinne. Dette preger dagene. Det er slitsomt. Takk for at du svarte )