NHD..og andre..Håper på svar!!

[pille2]

Jeg har tidligere forklart mitt problem i forhold til reising, og angst.

Jeg tør fortsatt ikke reise lengre en 2 mil unna i radius fra hvor jeg bor.

Jeg går jevnlig til psyk.sykepleier og gruppe.

Jeg opplever stadig et mas fra mine foreldre og andre i familien om at jeg må reise hjem.(tar 2 døgn i bil)

Dette takler jeg ikke mer..jeg føler meg som verdens verste datter allerede, og jeg synes det er en skam at de bruker vårt barn (2 år), samt min mann-for å "påvirke" meg til å komme "hjem".

Jeg sliter nok med å være verdens verste datter allerede, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Julen blir uansett for meg en "høytid" full av angst, anger og dårlig samvittighet...

Jeg er stolt over å ha fått en ny jobb som jeg takler bra.

Jeg er ellers en god mor.

Jeg har så mange ting jeg burde glede meg over, men når begge mine foreldre er ved dårlig helse, og jeg ikke tør reise-så sliter jeg meg ut...bare pga. tankene.

Hva burde jeg tenke?? Hva er normalt å tenke?

Foreldrene mine vet nøyaktig hva JEG tenker, men de tror det er en unnskyldning, og ikke en reell frykt/fobi.

Jeg er redd for å bli gal-psykotisk ved reising, om det gjelder bil/tog/båt/fly....

Sliter virkelig nå....

Tar i mot all den hjelp og synspunkter jeg kan få.

Jeg må innrømme at tanken om å ikke være mer på denne jord treffer meg mer og mer, men jeg vil jo bare LEVE!!!!

[Orio]

Er det selve reisen som er vanskelig, eller er det også det å være borte fra hjemmet? Klarer du å roe deg ned og føle deg trygg hjemme hos foreldrene dine? Og må reisen skje med bil, eller er det mulig for dere ev. å ta fly?

Hvis det er selve reisen som er (det største) problemet kan sobril/andre beroligende midler være en løsning.

[Mikkaela_rev]

Det må være frustrerende at ikke dine nærmeste tar angsten/fobien din på alvor! Det er dessverre sånn at mange mennesker har store problemer med å sette seg inn i noe de ikke selv har opplevd, spesielt noe som virker 'tullete' for dem. Det at du går til behandling viser jo at du gjør ditt beste for å kvitte deg med problemet, har du fortalt om dette til dine foreldre?

Det er helt forjævlig at reisepresset du føler skal ødelegge for alt det gode du har gående for deg, og at du opplever dette så sterkt at du har tanker om å 'forsvinne'. Sånn KAN du ikke ha det.

Det er trist at dine foreldre er ved dårlig helse, men er de friske nok til å ta en tur til deg denne jula? Det kunne vært en løsning. Ellers vet jeg ikke hvor åpen du er med dem, men dersom du (som familiemedlem/venn, til og med ukjent) hadde fortalt meg det du nettopp skrev ville jeg gjort alt for å bedre din situasjon.. Noe sier meg at du ikke har fortalt dem akkurat hvor dypt fobien og angsten stikker, og hvor ødeleggende og sårende det er at det ikke finnes noen forståelse. Jeg håper virkelig du finner mot til å informere dem om alvoret i din situasjon.

Fortell oss om hvordan dette går da, og prøv å fokusere på alt du klarer! (Det er jammen ikke lite!!!)

[pille2]

Er det selve reisen som er vanskelig, eller er det også det å være borte fra hjemmet? Klarer du å roe deg ned og føle deg trygg hjemme hos foreldrene dine? Og må reisen skje med bil, eller er det mulig for dere ev. å ta fly?

Hvis det er selve reisen som er (det største) problemet kan sobril/andre beroligende midler være en løsning.

Det er selve reise som er problemet...Har prøvd med ganske store doser beroligende, men det er ikke nok til å få meg til flyplassen en gang...

[pille2]

Det må være frustrerende at ikke dine nærmeste tar angsten/fobien din på alvor! Det er dessverre sånn at mange mennesker har store problemer med å sette seg inn i noe de ikke selv har opplevd, spesielt noe som virker 'tullete' for dem. Det at du går til behandling viser jo at du gjør ditt beste for å kvitte deg med problemet, har du fortalt om dette til dine foreldre?

Det er helt forjævlig at reisepresset du føler skal ødelegge for alt det gode du har gående for deg, og at du opplever dette så sterkt at du har tanker om å 'forsvinne'. Sånn KAN du ikke ha det.

Det er trist at dine foreldre er ved dårlig helse, men er de friske nok til å ta en tur til deg denne jula? Det kunne vært en løsning. Ellers vet jeg ikke hvor åpen du er med dem, men dersom du (som familiemedlem/venn, til og med ukjent) hadde fortalt meg det du nettopp skrev ville jeg gjort alt for å bedre din situasjon.. Noe sier meg at du ikke har fortalt dem akkurat hvor dypt fobien og angsten stikker, og hvor ødeleggende og sårende det er at det ikke finnes noen forståelse. Jeg håper virkelig du finner mot til å informere dem om alvoret i din situasjon.

Fortell oss om hvordan dette går da, og prøv å fokusere på alt du klarer! (Det er jammen ikke lite!!!)

Takk for at du er så positiv..nå har det seg sånn at jeg har to ganske relativt unge foreldre (51 og 52 år) og de husker dårlig av diverse årsaker..men de har nettopp vært her og ønsker at vi skal komme "hjem", tross alt jeg har fortalt dem. Jeg har valgt å være veldig åpen om mine problemer, så det at de "presset" oss, føltes som en ekstra byrde til samvittigheten...Hadde jeg kunnet trykket på en knapp-så hadde jeg vært hjemme hos de hver eneste dag! Men jeg er ikke i den situasjonen, og jeg tør ikke eksponere meg for den reisen....Jeg tror de vet det innerst inne, men de prøver nok å "overtale" de andre i familien-sånn at jeg "tar til fornuft". Jeg er ganske norma når det gjelder intelligens, men når det kommer til angst og kognitiv terapi-ja så faller jeg helt ut...jeg har hatt angst i 18 år, og jeg er 32 år..hvordan skal man da komme ut av denne problemstillingen på 2 mnd? Jeg beklager-er så utrolig glad for svar....men jeg er sliten...så utrolig sliten..l

[PieLill]

Hvilken forståelse får du fra din mann? Kan du få han til å spille på lag med deg, evt. ved å ta han med til behandler eller at han snakker med din behandler selv?

Det som slår meg er at presset du opplever på at du _må_ reise, kanskje er med på å låse situasjonen. Å vinne over en fobi, handler i stor grad om å skaffe seg en opplevelse av kontroll. Ut fra denne lille kontrollen kan du bygge deg en plattform av stadig større kontroll helt til du har full kontroll.

For meg synes det vanskelig å skulle skaffe seg noen som helst kontroll med så mye ytre press. Kunne du og mannen din lage en slagplan slik at han kan være en buffer i forhold til uforstående masekopper slik at du får fred. Kan han vennlig, men serdeles bestem fortelle dem at det de bedriver er brutalt og hensynsløst. Og de får definnitivt avholde seg fra å bruke barn i dette spillet.

Kan du på din side klare å stålsette deg i forhold til de som ikke skjønner bæret. Du har en erfaring de ikke har. Det er de som opptrer hensynsløst ikke du.

Du vil selvsagt ha enorm glede av å bli kvitt denne fobien. Det vet du bedre enn noen andre. Men mer angst og skyld er håpløse virkemidler i å bekjempe en fobi. Du trenger å skaffe deg fri rygg og 'fri vilje' for å klare å konfrontere dette.

Det er mulig det ikke går å stoppe kjeften på masekoppene og kritikerne. Men du må likevel forsøke å skaffe deg fri rygg til å håndtere dette på dine premisser. På en måte trenger du å gi deg selv lov til å være akkurat så fobisk som du er for å kunne løfte blikket å bekjempe driten. Om man må sprenglese til en eksamen hjelper det ingen ting å sparke seg selv for hva man ikke har gjort og klart før.

Tror jeg.

mvh