Årsak og psykiske problemer

[Gjest Confused*100]

Jeg har hatt ganske store psykiske problemer fra ungdomstiden.Jeg har også opplevd overgrep.Men vet altså ikke om det er dette som er grunnen til at jeg har problemer.

Når jeg forteller om overgrep til terapeuter så er det de griper tak i.Aha. Det er derfor du har det vanskelig.Selv er jeg veldig usikker.Det er så lett og fristende å se etter et konkret problem på hvorfor ting er kaotisk inni en.Og at det kanskje gir en unskyldning til hvorfor en har det vanskelig.

Er bekymret at jeg tok en blindvei når jeg begynte å fokusere på ettervirkninger og konsekvenser av overgrep.Men samtidig så sier jo alle at overgrep er så omveltende "en blir ødelagt for livet" etc så er kanskje ikke så rart at jeg sammen med behandler har blitt litt forledet til å tro at nå er det overgrepene som er problemet

.Jeg har lyst å glemme det og legge det bak meg.Jeg har gått i en selvhjelpsgruppe engang hvor jeg møtte mennesker som skulle ha kommet seg videre.Etter min mening levde endel av de rollen som overgrepsutsatt fullt ut.Det var livet deres.Motivasjonen var ofte god med at de oppriktig ville hjelpe andre som som hadde opplevd det samme.Kan en velge en identitet som psykisk syk? Jeg har vært dårlig så lenge at jeg omtrent ikke husker noe annet og synes det er vanskelig å leve et normalt liv med alle de krav og påkjenninger det medfører.Men det er skummelt.Men det er vel ingen annen vei om en vil komme seg videre.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er utrolig vanskelig å finne årsakene(e) sikkert. Kanskje er det heller ikke så viktig.

Mestring av dagliglivet og fremtiden er et langt viktigere fokus.

[Gjest Confused*100]

Det er utrolig vanskelig å finne årsakene(e) sikkert. Kanskje er det heller ikke så viktig.

Mestring av dagliglivet og fremtiden er et langt viktigere fokus.

Jeg har en venninne som synes jeg er på villspor med dette med at jeg jobber med å mestre hverdagen og dets krav bedre.At det er der hovedfokuset mitt er.Og at jeg burde bli heltidssykemeldt og kun fokusere på å gå i behandling og terapi.Egentlig så er jeg veldig lei og sliten og jeg føler ikke at jeg mestrer helt det jeg skal mestre.

Er det lurt å beholde en tilknytning til arbeidsliv og utdanning og kombinere dette med behandling?.Jeg mener selv det.Men så får jeg argumentet at terapi er så vondt og vanskelig og strevsomt at det er en heltidsjobb å arbeide med seg selv.Men blir det ikke en kunstig måte å arbeide med seg selv å mestre hverdagen hvis en kun gjør det den timen i uka.Om en feks strever med relasjoner så er det vel vanskelig å arbeide med relasjoner om en ikke har noen og bare er hjemme og sykemeldt. Jeg ønsker veldig sterkt å klare å fungere og være en helt vanlig person som fikser jobb og skole og alt det der.Tipset jeg har fått er å rett og slett ta en pause fra dette "livet" jeg forsøker å skape meg og gå i behandling for å så være bedre rustet til å mestre det.Jeg vet ikke helt hva som er riktig.

[Gjest nickinick]

Jeg har en venninne som synes jeg er på villspor med dette med at jeg jobber med å mestre hverdagen og dets krav bedre.At det er der hovedfokuset mitt er.Og at jeg burde bli heltidssykemeldt og kun fokusere på å gå i behandling og terapi.Egentlig så er jeg veldig lei og sliten og jeg føler ikke at jeg mestrer helt det jeg skal mestre.

Er det lurt å beholde en tilknytning til arbeidsliv og utdanning og kombinere dette med behandling?.Jeg mener selv det.Men så får jeg argumentet at terapi er så vondt og vanskelig og strevsomt at det er en heltidsjobb å arbeide med seg selv.Men blir det ikke en kunstig måte å arbeide med seg selv å mestre hverdagen hvis en kun gjør det den timen i uka.Om en feks strever med relasjoner så er det vel vanskelig å arbeide med relasjoner om en ikke har noen og bare er hjemme og sykemeldt. Jeg ønsker veldig sterkt å klare å fungere og være en helt vanlig person som fikser jobb og skole og alt det der.Tipset jeg har fått er å rett og slett ta en pause fra dette "livet" jeg forsøker å skape meg og gå i behandling for å så være bedre rustet til å mestre det.Jeg vet ikke helt hva som er riktig.

Tror det verste du kan gjøre er å kutte all kontakt med arbeidslivet og kun gå i terapi. Den behandlingen fikk jeg og har siden ikke greid å fungere i arbeid. Hvis du ikke greier heltid en stund, så er det bedre å sykmelde seg halvt, eller gå på aktiv sykmelding en stund. Helt sykmeldt må du prøve å ikke bli så framt du greier å arbeide litt. Dette er meget viktig, som du sier, pga den sosiale biten, tilknytningen til arbeidsstedet osv.

Jeg har nå vært 5 år ute av arbeidslivet og prøver og prøver å komme meg tilbake igjen, men det er veldig vanskelig.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har en venninne som synes jeg er på villspor med dette med at jeg jobber med å mestre hverdagen og dets krav bedre.At det er der hovedfokuset mitt er.Og at jeg burde bli heltidssykemeldt og kun fokusere på å gå i behandling og terapi.Egentlig så er jeg veldig lei og sliten og jeg føler ikke at jeg mestrer helt det jeg skal mestre.

Er det lurt å beholde en tilknytning til arbeidsliv og utdanning og kombinere dette med behandling?.Jeg mener selv det.Men så får jeg argumentet at terapi er så vondt og vanskelig og strevsomt at det er en heltidsjobb å arbeide med seg selv.Men blir det ikke en kunstig måte å arbeide med seg selv å mestre hverdagen hvis en kun gjør det den timen i uka.Om en feks strever med relasjoner så er det vel vanskelig å arbeide med relasjoner om en ikke har noen og bare er hjemme og sykemeldt. Jeg ønsker veldig sterkt å klare å fungere og være en helt vanlig person som fikser jobb og skole og alt det der.Tipset jeg har fått er å rett og slett ta en pause fra dette "livet" jeg forsøker å skape meg og gå i behandling for å så være bedre rustet til å mestre det.Jeg vet ikke helt hva som er riktig.

Hør for all del ikke på din venninne. Hun presenterer "steinalderpsykiatri" som kleber pasienten fast i gammel gørr som en aldri senere kan fri seg fra.

Hold fast ved dine tanker om mestring.

[Gjest nickinick]

Hør for all del ikke på din venninne. Hun presenterer "steinalderpsykiatri" som kleber pasienten fast i gammel gørr som en aldri senere kan fri seg fra.

Hold fast ved dine tanker om mestring.

"Steinalderpsykiatri ?" Jeg fikk jo en sånn behandling for bare 5 år siden jo. Ble nektet av legen å arbeide selv om jeg gjerne ville dette.

[Gjest profile]

Tror det verste du kan gjøre er å kutte all kontakt med arbeidslivet og kun gå i terapi. Den behandlingen fikk jeg og har siden ikke greid å fungere i arbeid. Hvis du ikke greier heltid en stund, så er det bedre å sykmelde seg halvt, eller gå på aktiv sykmelding en stund. Helt sykmeldt må du prøve å ikke bli så framt du greier å arbeide litt. Dette er meget viktig, som du sier, pga den sosiale biten, tilknytningen til arbeidsstedet osv.

Jeg har nå vært 5 år ute av arbeidslivet og prøver og prøver å komme meg tilbake igjen, men det er veldig vanskelig.

Hva er det konkret du finner vanskelig? Er det at det er slitsomt å begynne å gjøre noe igjen eller er det det at det er vanskelig å finne seg noen jobb?