Min nye psykolog

[Melba1365380968]

Jeg har måttet bytte psykolog midt i behandlingen min for ptsd. Jeg prøver virkelig å ha et åpent sinn, og ikke sammenligne med min gamle psykolog som jeg samarbeidet veldig godt med. Jeg er så trist nå... Det nye forholdet fungerer ikke. Jeg føler ikke at jeg får hjelp lenger, bare medfølende prat. Jeg trenger hjelp til praktiske ting, ikke medfølende prat.

Og hvis jeg prøver å si hvordan jeg tolker ting som jeg tenker på, eller hvordan jeg tidligere har jobbet med ting, så blir det jo ofte nesten en henvisning til "tidligere tider" med den gamle psykologen, og det tror jeg ikke min nye liker. Jeg skjønner at det ikke er "artig" å bli sammenlignet med en annen hele tiden, men jeg må jo bare fortelle hva jeg vet som har hjulpet meg tidligere.

Det går sikkert ikke an å svare på hvor lang tid det vil ta å venne seg til den nye psykologen. Jeg har jo ikke noe valg, jeg må jo på en eller annen måte tilpasse meg.

Det er så rart å bli så tett knyttet til en viktig, viktig person, som så plutselig ikke er der lenger. Et merkelig forhold. Min gamle psykolog er jo her i byen, men utilgjengelig for meg.

Jeg er redd.

[Gjest R_Fiona]

Så leit at du føler det slik....

Det er alltid vondt og vanskelig å bytte behandler ( hvis man er i en god relasjon med vedkommende), spesielt om man føler seg knyttet til vedkommende, og fått god hjelp.

Og jeg forstå veldig godt at du sliter med dette, når vedkommende er i samme by, men utenfor din rekkevidde.

Men det er nå en gang slik, at denne type relasjon er sårbar for mange ytre påvirkninger. Dette er jo deres arbeidsplass, og vi pasienter har ingen plass utenfor det lille rommet som er skapt for oss. Men det er en relasjon som inngås og som for mange av oss berører dypt, og det er derfor veldig viktig at avslutningen

blir gjort på en ordentlig måte, også overgangen mellom behandlere.

Jeg opplevde en brå og tøff avslutning som var lite heldig, og som gjorde at jeg slet med å finne min plass hos en ny.

Desverre for meg følte jeg det nok litt som deg, og det skulle gå lang tid før jeg igjen klarte å føle tillitt.

I dag er jeg glad for at jeg sto distansen ut, selv om jeg følte det meningsløst i lang tid.

Nå håper jeg ikke det er slik for deg, men det jeg prøver å belyse for deg er at det er mulig du fremdeles henger igjen i relasjonen til din gamle behandler, og defor sliter med å finne plassen hos denne nye.

Det er selvfølgelig mulig at du og din nye psy... ikke passer sammen. Slikt hender jo.

Men det er mulig du må gi deg selv og denne nye litt tid....

Det tar tid å bygge opp gode relasjoner.

Synes ikke du skal være redd for å snakke om din gamle psykolog. Det får de tåle, enten de liker det eller ei.

Husk de er der for deg....

Og det er store muligheter for at du trenger å snakke om disse tingene. Men hvis du opplever at det ikke fungerer i det hele tatt, og dette ikke gir deg noe som helst. Bør du kanskje vurdere å prøve en annen.

Vel, håper at det løser seg for deg, og at du finner din plass igjen.

[Melba1365380968]

Så leit at du føler det slik....

Det er alltid vondt og vanskelig å bytte behandler ( hvis man er i en god relasjon med vedkommende), spesielt om man føler seg knyttet til vedkommende, og fått god hjelp.

Og jeg forstå veldig godt at du sliter med dette, når vedkommende er i samme by, men utenfor din rekkevidde.

Men det er nå en gang slik, at denne type relasjon er sårbar for mange ytre påvirkninger. Dette er jo deres arbeidsplass, og vi pasienter har ingen plass utenfor det lille rommet som er skapt for oss. Men det er en relasjon som inngås og som for mange av oss berører dypt, og det er derfor veldig viktig at avslutningen

blir gjort på en ordentlig måte, også overgangen mellom behandlere.

Jeg opplevde en brå og tøff avslutning som var lite heldig, og som gjorde at jeg slet med å finne min plass hos en ny.

Desverre for meg følte jeg det nok litt som deg, og det skulle gå lang tid før jeg igjen klarte å føle tillitt.

I dag er jeg glad for at jeg sto distansen ut, selv om jeg følte det meningsløst i lang tid.

Nå håper jeg ikke det er slik for deg, men det jeg prøver å belyse for deg er at det er mulig du fremdeles henger igjen i relasjonen til din gamle behandler, og defor sliter med å finne plassen hos denne nye.

Det er selvfølgelig mulig at du og din nye psy... ikke passer sammen. Slikt hender jo.

Men det er mulig du må gi deg selv og denne nye litt tid....

Det tar tid å bygge opp gode relasjoner.

Synes ikke du skal være redd for å snakke om din gamle psykolog. Det får de tåle, enten de liker det eller ei.

Husk de er der for deg....

Og det er store muligheter for at du trenger å snakke om disse tingene. Men hvis du opplever at det ikke fungerer i det hele tatt, og dette ikke gir deg noe som helst. Bør du kanskje vurdere å prøve en annen.

Vel, håper at det løser seg for deg, og at du finner din plass igjen.

Tusen takk for svar, det gjorde godt å lese. Jeg er innstilt på å stå distansen ut, men det smerter skikkelig!

Jeg har liksom hele tiden inntrykk av at jeg bare må holde ut alt i livet, hold ut litt lenger, så blir det bedre. Nå er det ennå en ting å holde ut, og denne tingen er jo så viktig...

Huff, jeg er bare selvmedlidende til den store gullmedaljen for tiden :-(

[Gjest keira]

Det var beintøft for meg å miste min første terapeut. Jeg hadde gått hos ham et par år og var så førnøyd. Jeg var også knyttet til ham og trengte det han på det tidspunktet gav meg.

Den første timen hos min nye terapeut følte jeg bare tomhet og et enormt savn etter den første. Jeg trodde ikke det kom til å gå seg til. Det tok netsen et halvt år før jeg begynte å føle at det var mening i terapien. Jeg gikk hos han i mange år, og det ble veldig bra etterhvert. De hadde begge ulike ting å gi meg og det var mye positivt å hente på prosessen med atskillelse fra den første.

I dag tenker jeg på dem begge med stor takknemlighet. Og er frustrert over den tredje:o) (men nå er jeg snart ferdig med terapi, så det gjør ikke så mye)