Når er det greit å gi opp?

[Orio]

Jeg orker ikke mer. Jeg orker ikke mer. Har mest lyst til å gi opp. Hvor lenge må jeg streve før det er greit å gi opp? Ja, jeg vet jeg har vært på bunn før, men denne gangen er jeg enda lenger nede, jeg vet jeg har kommet meg opp igjen, i hvert fall litt, men jeg bare detter ned på nytt og på nytt. Hvor lenge skal jeg holde på på denne måten før jeg kan gi opp? Nå orker jeg ikke mer. Beklager.

[cathlin]

Skjønner at du ikke orker å ha det slik du har det nå. Det er ikke godt føle at man må isolere seg -for man blir så alene.

Jeg tviler veldig sterkt på at du er plagsom for andre. (Jeg er heller i grunn ikke så plagsom for andre, selv om jeg kjenner mye på det:-)

Når har du time hos behadleren din? Orker du å prøve å snakke med vedkomende eller skrive noe om hvordan du har det? Husker du sa at selv om du var veldig dårlig så har du evnen til å kunne skrive:-)

-Hang in there.

[Melba1365380968]

Sender deg en liten hilsen i håpløsheten. Min verden framstår også som håpløs for tiden. Og ja, jeg vet at jeg også har vært på bunnen før, og at det mest sannsynlig vil gå oppover en eller annen gang.

Jeg blir desperat når jeg er på bunnen. Får ikke puste. Ser ikke mening i noe. Skikkelig drit.

Vil bare sende deg en tanke nå på kvelden. Håper du finner noe å gjøre i kveld som kan ta tankene et hakk vekk fra håpløsheten. Jeg har et kjæledyr som neppe slipper ned fra fanget mitt ikveld...

[Orio]

Skjønner at du ikke orker å ha det slik du har det nå. Det er ikke godt føle at man må isolere seg -for man blir så alene.

Jeg tviler veldig sterkt på at du er plagsom for andre. (Jeg er heller i grunn ikke så plagsom for andre, selv om jeg kjenner mye på det:-)

Når har du time hos behadleren din? Orker du å prøve å snakke med vedkomende eller skrive noe om hvordan du har det? Husker du sa at selv om du var veldig dårlig så har du evnen til å kunne skrive:-)

-Hang in there.

''Husker du sa at selv om du var veldig dårlig så har du evnen til å kunne skrive:-)''

Jeg trodde ikke noen la så mye merke til meg at de husker noe av det jeg har skrevet. Hva synes du selv? Har jeg evnen til å skrive noenlunde forståelig nå? Jeg kan ikke huske sist ting var så ille som de er nå. Alt er bare kaos.

Det er en evighet til jeg har time hos behandler, først neste fredag. Og jeg tør ikke annet enn å isolere meg. Jeg har ikke opplevd denne typen "fantasier/tanker" eller hva jeg skal kalle det, før. Er redd jeg plutselig skal gå løs på en person med kniv. Hvordan kan jeg ta sjansen på det?

[Gjest wooly]

Se mitt innlegg på ditt litt lenger ned!

[Orio]

Sender deg en liten hilsen i håpløsheten. Min verden framstår også som håpløs for tiden. Og ja, jeg vet at jeg også har vært på bunnen før, og at det mest sannsynlig vil gå oppover en eller annen gang.

Jeg blir desperat når jeg er på bunnen. Får ikke puste. Ser ikke mening i noe. Skikkelig drit.

Vil bare sende deg en tanke nå på kvelden. Håper du finner noe å gjøre i kveld som kan ta tankene et hakk vekk fra håpløsheten. Jeg har et kjæledyr som neppe slipper ned fra fanget mitt ikveld...

Jeg skulle også gjerne hatt et kjæledyr, men er allergisk. Spiller spill på pcen, ser tv, og diverse. Men det hjelper liksom ikke.

Og hvor lenge orker jeg å leve på denne måten? Detter ned på bunnen, karrer meg sakte oppover igjen, men detter ned på nytt. Sånn går hele livet. Hadde det bare vært en ende på alt sammen, at dette var den siste gangen jeg datt til bunns. I stedet føles alt verre enn noensinne, og jeg er alvorlig redd jeg holder på å bli gal.

[Melba1365380968]

Jeg skulle også gjerne hatt et kjæledyr, men er allergisk. Spiller spill på pcen, ser tv, og diverse. Men det hjelper liksom ikke.

Og hvor lenge orker jeg å leve på denne måten? Detter ned på bunnen, karrer meg sakte oppover igjen, men detter ned på nytt. Sånn går hele livet. Hadde det bare vært en ende på alt sammen, at dette var den siste gangen jeg datt til bunns. I stedet føles alt verre enn noensinne, og jeg er alvorlig redd jeg holder på å bli gal.

Får du noe hjelp bortsett fra medisiner? Jeg håper du har en psykolog eller noen du stoler på som kan hjelpe deg. Måten du skriver på gjør at jeg kjenner igjen hvordan jeg er når jeg er aller lengst nede på bunnen, og da blir jeg desperat. Da ringer jeg bort til senteret jeg går på med en gang og ber om oppfølging. Fordi det trengs. Og jeg kan ikke vente særlig lenge. Til det er jeg for desperat.

[Orio]

Får du noe hjelp bortsett fra medisiner? Jeg håper du har en psykolog eller noen du stoler på som kan hjelpe deg. Måten du skriver på gjør at jeg kjenner igjen hvordan jeg er når jeg er aller lengst nede på bunnen, og da blir jeg desperat. Da ringer jeg bort til senteret jeg går på med en gang og ber om oppfølging. Fordi det trengs. Og jeg kan ikke vente særlig lenge. Til det er jeg for desperat.

Jeg får mye mer hjelp enn jeg fortjener.

[cathlin]

''Husker du sa at selv om du var veldig dårlig så har du evnen til å kunne skrive:-)''

Jeg trodde ikke noen la så mye merke til meg at de husker noe av det jeg har skrevet. Hva synes du selv? Har jeg evnen til å skrive noenlunde forståelig nå? Jeg kan ikke huske sist ting var så ille som de er nå. Alt er bare kaos.

Det er en evighet til jeg har time hos behandler, først neste fredag. Og jeg tør ikke annet enn å isolere meg. Jeg har ikke opplevd denne typen "fantasier/tanker" eller hva jeg skal kalle det, før. Er redd jeg plutselig skal gå løs på en person med kniv. Hvordan kan jeg ta sjansen på det?

Vet ikke, jeg bare har god hukommelse på noen områder,

hvis det interesserer meg, og det fester seg på et vis:-)

Syns du skriver helt ok, men jeg skjønner at du er forvirra og ting er kaos nå.

Håper du får en roligere natt.

[Gjest Jente31]

Vet ikke hva jeg skal si til deg orio, annet enn at jeg ønsker deg alt vel og at du snart får det bedre. Jeg kjenner deg ikke i RL, men er likevel blitt glad i deg/din personlighet dette året. Stå på. Du er et flott og godt menneske.

*Dataklem*

[Melba1365380968]

Jeg får mye mer hjelp enn jeg fortjener.

Sånn må du ikke tenke! Jeg tenkte også masse på at "det er sikkert noen som har det mye verre enn meg, som har vært i krig og lemlestelse etc". Det hjelper ikke deg. Hvis du ikke hadde fortjent hjelpa, så hadde du nok ikke fått den :-) Prøv å ta i mot litt av hjelpa som DU fortjener.

Er det fordi du har falt ned i det sorte hullet igjen at du tenker at du ikke fortjener hjelpa? At du liksom ikke jobber bra nok i terapi siden du igjen har falt ned? Jeg bare spør, altså... For én ting lærte jeg av gamle psykologen min, og det er at det går opp og ned, men da må jeg fokusere på at den generelle trenden er oppover uansett hvor langt nede jeg føler meg. Og at hvis jeg gir meg selv tid og rom så vil det gå bedre etterhvert...

[Gjest keira]

''Husker du sa at selv om du var veldig dårlig så har du evnen til å kunne skrive:-)''

Jeg trodde ikke noen la så mye merke til meg at de husker noe av det jeg har skrevet. Hva synes du selv? Har jeg evnen til å skrive noenlunde forståelig nå? Jeg kan ikke huske sist ting var så ille som de er nå. Alt er bare kaos.

Det er en evighet til jeg har time hos behandler, først neste fredag. Og jeg tør ikke annet enn å isolere meg. Jeg har ikke opplevd denne typen "fantasier/tanker" eller hva jeg skal kalle det, før. Er redd jeg plutselig skal gå løs på en person med kniv. Hvordan kan jeg ta sjansen på det?

Du skriver veldig klart og forståelig. Og jeg tenker at når jeg har det som mest kaotisk mentalt er det svært vanskelig for meg. Jeg tror du kanskje er klarere enn du føler deg, men at den psykiske smerten du har inne i deg er helt enorm akkurat nå.

Jeg også hadde et liv hvor alt syntes håpløst ut. Jeg har ikke noen gode råd å gi, vi er så forskjellige og der er ingen lettvinte løsninger, men jeg trodde det var helt håpløst og jeg kjempet i så mange, mange år. Omstendigheter har gjort at jeg har fått det bedre. Jeg er i hvert fall på vei. Så jeg tror at det er håp for deg og mange andre her inne selv om det kan kjennes så grusomt ut.

Akkurat nå må du likevel finne noe som hjelper deg gjennom de første dagene. Man må opp i høye doser når det gjelder tvang. Ofte dobbelte doser på SSRI. Jeg vet ikke om du går på høye nok doser, men kanskje du har noe å hente der?

Tvangstanker, det ligger jo så godt i ordet, at det er tanker. Ikke handlinger.

Jeg ser hvor du har kjempet i det siste. Du må være så sliten. Men jeg tenker at du er sterk, selv om du føler deg aldri så svak.

Varme tanker

[Orio]

Du skriver veldig klart og forståelig. Og jeg tenker at når jeg har det som mest kaotisk mentalt er det svært vanskelig for meg. Jeg tror du kanskje er klarere enn du føler deg, men at den psykiske smerten du har inne i deg er helt enorm akkurat nå.

Jeg også hadde et liv hvor alt syntes håpløst ut. Jeg har ikke noen gode råd å gi, vi er så forskjellige og der er ingen lettvinte løsninger, men jeg trodde det var helt håpløst og jeg kjempet i så mange, mange år. Omstendigheter har gjort at jeg har fått det bedre. Jeg er i hvert fall på vei. Så jeg tror at det er håp for deg og mange andre her inne selv om det kan kjennes så grusomt ut.

Akkurat nå må du likevel finne noe som hjelper deg gjennom de første dagene. Man må opp i høye doser når det gjelder tvang. Ofte dobbelte doser på SSRI. Jeg vet ikke om du går på høye nok doser, men kanskje du har noe å hente der?

Tvangstanker, det ligger jo så godt i ordet, at det er tanker. Ikke handlinger.

Jeg ser hvor du har kjempet i det siste. Du må være så sliten. Men jeg tenker at du er sterk, selv om du føler deg aldri så svak.

Varme tanker

''Du skriver veldig klart og forståelig.''

Takk for det.

Det er vel også en del av min "forbannelse", det at jeg klarer å uttrykke meg såpass bra som jeg klarer. Det er vanskelig å bli trodd på hvordan jeg har det, hvor kaotisk ting er, når jeg allikevel klarer å uttrykke meg forståelig og sammenhengende. Evnen til å uttrykke meg skriftlig er på mange måter så grunnleggende i meg, at den er noe av det aller siste som forsvinner.

Når alt er på det svarteste har jeg et punkt å sammenligne med, det jeg anser for å være det dårligste jeg noen gang har vært. Og stort sett ser jeg jo at det har gått fremover i løpet av årene. Men ikke denne gangen. Jeg er mye nærmere enn jeg har vært siden, og på mange måter er det verre nå. Den gangen hadde jeg bare så vidt prøvd behandling, men nå har jeg holdt på i flere år, og prøvd en del forskjellig. Jeg vet ikke lenger hvor jeg skal finne håp.

(Jeg må legge til at ikke alt er like håpløst som det var tidligere i dag. Det har hjulpet å øse ut litt av elendigheten her, og å få vite at jeg ikke kommer til å skade noen.)

[Orio]

Vet ikke hva jeg skal si til deg orio, annet enn at jeg ønsker deg alt vel og at du snart får det bedre. Jeg kjenner deg ikke i RL, men er likevel blitt glad i deg/din personlighet dette året. Stå på. Du er et flott og godt menneske.

*Dataklem*

Takk skal du ha. For all støtten jeg har fått av deg i det siste.

[Orio]

Sånn må du ikke tenke! Jeg tenkte også masse på at "det er sikkert noen som har det mye verre enn meg, som har vært i krig og lemlestelse etc". Det hjelper ikke deg. Hvis du ikke hadde fortjent hjelpa, så hadde du nok ikke fått den :-) Prøv å ta i mot litt av hjelpa som DU fortjener.

Er det fordi du har falt ned i det sorte hullet igjen at du tenker at du ikke fortjener hjelpa? At du liksom ikke jobber bra nok i terapi siden du igjen har falt ned? Jeg bare spør, altså... For én ting lærte jeg av gamle psykologen min, og det er at det går opp og ned, men da må jeg fokusere på at den generelle trenden er oppover uansett hvor langt nede jeg føler meg. Og at hvis jeg gir meg selv tid og rom så vil det gå bedre etterhvert...

Det går opp og ned, det har jeg merket ja. Har mange ganger trøstet meg med at "trenden" er oppover, men det er den ikke lenger. Og det er enda mer frustrerende og håpløst fordi jeg nå går i behandling, får hjelp og egentlig burde ha det bedre. Hva har jeg igjen å håpe på da?

[Orio]

Vet ikke, jeg bare har god hukommelse på noen områder,

hvis det interesserer meg, og det fester seg på et vis:-)

Syns du skriver helt ok, men jeg skjønner at du er forvirra og ting er kaos nå.

Håper du får en roligere natt.

Hva skal jeg si? Hyggelig at du har lagt merke til meg, hvis du skjønner. Jeg føler meg helt usynlig noen ganger, og da er det godt å høre at noen husker ting jeg har skrevet før.

En roligere natt har jeg alle planer om å få, har tenkt å ta en imovane, det pleier å hjelpe.

[Gjest keira]

''Du skriver veldig klart og forståelig.''

Takk for det.

Det er vel også en del av min "forbannelse", det at jeg klarer å uttrykke meg såpass bra som jeg klarer. Det er vanskelig å bli trodd på hvordan jeg har det, hvor kaotisk ting er, når jeg allikevel klarer å uttrykke meg forståelig og sammenhengende. Evnen til å uttrykke meg skriftlig er på mange måter så grunnleggende i meg, at den er noe av det aller siste som forsvinner.

Når alt er på det svarteste har jeg et punkt å sammenligne med, det jeg anser for å være det dårligste jeg noen gang har vært. Og stort sett ser jeg jo at det har gått fremover i løpet av årene. Men ikke denne gangen. Jeg er mye nærmere enn jeg har vært siden, og på mange måter er det verre nå. Den gangen hadde jeg bare så vidt prøvd behandling, men nå har jeg holdt på i flere år, og prøvd en del forskjellig. Jeg vet ikke lenger hvor jeg skal finne håp.

(Jeg må legge til at ikke alt er like håpløst som det var tidligere i dag. Det har hjulpet å øse ut litt av elendigheten her, og å få vite at jeg ikke kommer til å skade noen.)

Jeg tro at alle ser deg, selv om du skriver så forståelig. Jeg skjønner hva du mener. Men se på det for hva det er , et verktøy til nettopp å få klarhet i alt det kaotiske inne i deg. Noe som hjelper deg til å finne begynnelse og ende på setninger som svirrer rundt.

Jeg tenkte at når jeg var på det laveste punktet, var det lengre opp. At håpet da var lengre borte. Men jeg vet ikke om det alltid er slik. Jeg tror ikke det er slik.

Egentlig var det fra det laveste tenkelige punktet det begynte å gå fremover for akkurat meg. Jeg vet jo at andres historier må kjennes bare sånn passe relevante ut for deg og ditt liv. Men jeg hadde også prøvd det meste av behandling og medisiner. Akkurat det som gjorde at det forandret seg for meg, har med min personlige historie og forandring av livsbetingelser å gjøre, men jeg var slikt et lost case. Jeg skal ikke en gang komme med hvor mange år jeg var i et helvete. Var det håp for meg i all min håpløshet er der håp for mange andre. Der var håp når jeg hadde sluttet å kjenne på det for lenge, lenge siden. Nå kjemper jeg ikke i motvind lenger selv om det er veldig tøft innimellom. Det er stor forskjell fra det øyeblikket en begynner å kjempe i medvind.

Men jeg skjønner hvordan du har det. Jeg har fulgt deg og kjenner meg igjen i din kamp og i dine vekslinger. Man blir sliten av å lide og kjempe så lenge.

[Orio]

Jeg tro at alle ser deg, selv om du skriver så forståelig. Jeg skjønner hva du mener. Men se på det for hva det er , et verktøy til nettopp å få klarhet i alt det kaotiske inne i deg. Noe som hjelper deg til å finne begynnelse og ende på setninger som svirrer rundt.

Jeg tenkte at når jeg var på det laveste punktet, var det lengre opp. At håpet da var lengre borte. Men jeg vet ikke om det alltid er slik. Jeg tror ikke det er slik.

Egentlig var det fra det laveste tenkelige punktet det begynte å gå fremover for akkurat meg. Jeg vet jo at andres historier må kjennes bare sånn passe relevante ut for deg og ditt liv. Men jeg hadde også prøvd det meste av behandling og medisiner. Akkurat det som gjorde at det forandret seg for meg, har med min personlige historie og forandring av livsbetingelser å gjøre, men jeg var slikt et lost case. Jeg skal ikke en gang komme med hvor mange år jeg var i et helvete. Var det håp for meg i all min håpløshet er der håp for mange andre. Der var håp når jeg hadde sluttet å kjenne på det for lenge, lenge siden. Nå kjemper jeg ikke i motvind lenger selv om det er veldig tøft innimellom. Det er stor forskjell fra det øyeblikket en begynner å kjempe i medvind.

Men jeg skjønner hvordan du har det. Jeg har fulgt deg og kjenner meg igjen i din kamp og i dine vekslinger. Man blir sliten av å lide og kjempe så lenge.

Ting er temmelig kaotisk for tiden, jeg klarte ikke helt å henge med i det du skrev. Men essensen var vel at det fortsatt er håp, selv om alt ser håpløst ut?

Sånn som jeg har det nå tror jeg ingen kan fatte hvor grusomt jeg har det, tror ingen andre noen gang har hatt det like ille, har mest lyst til å legge meg på gulvet, sparke i beina og hyle: se hvor fælt jeg har det. Som om det ville hjelpe. Jeg er så langt nede at jeg ikke klarer å sette meg inn i hvordan andre har hatt det, at mange har og har hatt det mye verre enn meg. Dette blir bare rot, men jeg håper du forstår at jeg ikke prøver å benekte at du har hatt det fælt, eller påstå at jeg har det mye verre enn du noen gang har hatt det.

[Gjest keira]

Ting er temmelig kaotisk for tiden, jeg klarte ikke helt å henge med i det du skrev. Men essensen var vel at det fortsatt er håp, selv om alt ser håpløst ut?

Sånn som jeg har det nå tror jeg ingen kan fatte hvor grusomt jeg har det, tror ingen andre noen gang har hatt det like ille, har mest lyst til å legge meg på gulvet, sparke i beina og hyle: se hvor fælt jeg har det. Som om det ville hjelpe. Jeg er så langt nede at jeg ikke klarer å sette meg inn i hvordan andre har hatt det, at mange har og har hatt det mye verre enn meg. Dette blir bare rot, men jeg håper du forstår at jeg ikke prøver å benekte at du har hatt det fælt, eller påstå at jeg har det mye verre enn du noen gang har hatt det.

Kjære du!

Jeg prøver ikke å sammenlikne smerte. I denne sammenhengen er ikke mitt liv viktig. Men ditt og din smerte. Jeg prøver å si at jeg tror at jeg ser deg og kjenner meg igjen i din smerte, fordi jeg har hatt det livet jeg har hatt. Og at det heldigvis kan være håp selv når en ikke kjenner på det selv.

Jeg tror som deg at det er vanskelig for folk flest å forstå omfanget av den smerten jeg har følt på til tider, men her inne finnes det folk som forstår, vet og har kjent. Og derfor kan vi i det minste se hverandre. Det var det jeg kanskje litt klønete prøvde å formidle.

[Orio]

Kjære du!

Jeg prøver ikke å sammenlikne smerte. I denne sammenhengen er ikke mitt liv viktig. Men ditt og din smerte. Jeg prøver å si at jeg tror at jeg ser deg og kjenner meg igjen i din smerte, fordi jeg har hatt det livet jeg har hatt. Og at det heldigvis kan være håp selv når en ikke kjenner på det selv.

Jeg tror som deg at det er vanskelig for folk flest å forstå omfanget av den smerten jeg har følt på til tider, men her inne finnes det folk som forstår, vet og har kjent. Og derfor kan vi i det minste se hverandre. Det var det jeg kanskje litt klønete prøvde å formidle.

Hjernen min fungerer ikke så veldig bra i dag, særlig ikke med å ta inn informasjon. Men jeg festet meg ved håpet, at du mener det fortsatt er håp, på grunn av dine egne erfaringer. Og håpet er det viktigste for meg nå. Det er utrolig hvor mye en tåler bare en har håp.

Jeg tror jeg misforstår det meste i dag, men det er ikke med vilje. Jeg er nok bare ekstra sårbar for alt som kan minne det minste om kritikk for tiden.