Veldig ønsket graviditet, men panikk.

[Margrete123]

Hallo. Jeg og min mann fikk et etterlengtet positivt resultat på graviditetstesten i dag morges, og jeg ble vanvittig glad, men så satte en nesten lammende panikk seg fast i meg. Det skal sies at jeg nesten alltid blir sånn når jeg står overfor store forandringer i livet. Da minn mann fridde til meg (noe jeg også hadde håpet på lenge), ble jeg først vanvittig glad, men så satte den panikken seg fast igjen. Det er så kraftig at jeg kaster opp og har mest lyst til å sove, og det kan vare i flere dager. Og jeg vet at jeg egentlig har lyst til det som står foran meg, men jeg kan likevel få meg selv til å tvile. Jeg blir nesten deprimert, noe jeg aldri ellers er. Jeg er veldig psykisk stabil, og er alltid glad og positiv, også inni meg. Denne panikken går over etter noen dager, men det er ubehagelig å ha det sånn. På bryllupsdagen var jeg ikke meg selv hele dagen, og klarte ikke å slappe av før vi var alene på hotellrommet da det hele var over. Hva kan jeg gjøre for å motvirke det? Hvis jeg skal si noe jeg har angst for ved graviditeteten, er det at jeg ikke skal kjenne kjærlighet til barnet når det kommer ut. Men egentlig tror jeg det er usannsynlig, for jeg har et veldig kjærlig forhold til alle mine familiemedlemmer og min mann. Tror du jeg trenger å gå til psykolog?

[Gjest babylykke]

Hei.

Det høres ut som helt normale tanker og følelser spør du meg. Det er jo tross alt en stor forandring med betydelige føler for deg og din mann. Jegtror dette vil gå bra. Kos deg med graviditeten, og masse lykke til!

[Soulshine]

Hei.

Det høres ut som helt normale tanker og følelser spør du meg. Det er jo tross alt en stor forandring med betydelige føler for deg og din mann. Jegtror dette vil gå bra. Kos deg med graviditeten, og masse lykke til!

Helt normale reaksjoner du beskriver

Gratulerer

[PieLill]

Gratulerer!

Det du beskriver høres ganske så normalt ut, men du opplever det kanskje litt kraftigere enn andre.

Om du ikke hadde vært redd for at du ikke skulle bli glad i barnet, ville du bekymret deg for noe annet.

Du sier vel egentlig svaret selv. Du pleier å reagere slikt og det går over på et par dager. Prøv å ikke dramatiser panikken. Lei deg en god film, les en oppløftende bok. Gjør livet mest mulig behagelig mens du vente på at det gir seg.

Ikke grav deg ned i frykttankene, og avstå fra å analysere dem. Gi dem så lite oppmerksomhet du bare klarer. Det er bare irasjonelle panikktanker. Finn på ting som krever din oppmerksomhet, men som ikke er for slitsomme.

Tenk på det som en følelsessmessig influensa. Ikke så greit mens det står på. Men det går over uten at man får varige mén.

mvh

[Margrete123]

Gratulerer!

Det du beskriver høres ganske så normalt ut, men du opplever det kanskje litt kraftigere enn andre.

Om du ikke hadde vært redd for at du ikke skulle bli glad i barnet, ville du bekymret deg for noe annet.

Du sier vel egentlig svaret selv. Du pleier å reagere slikt og det går over på et par dager. Prøv å ikke dramatiser panikken. Lei deg en god film, les en oppløftende bok. Gjør livet mest mulig behagelig mens du vente på at det gir seg.

Ikke grav deg ned i frykttankene, og avstå fra å analysere dem. Gi dem så lite oppmerksomhet du bare klarer. Det er bare irasjonelle panikktanker. Finn på ting som krever din oppmerksomhet, men som ikke er for slitsomme.

Tenk på det som en følelsessmessig influensa. Ikke så greit mens det står på. Men det går over uten at man får varige mén.

mvh

Tusen takk for veldig oppløftende svar! Jeg føler meg mye bedre allerede.