Jeg har det ikke bra - tror jeg

[Orio]

Jeg vasker meg, grer håret og tar på meg rene klær. Og så et smil og en dose falsk optimisme før jeg går ut. Jeg synes ikke det er noe poeng i å belemre alle jeg treffer med mine problemer, de fleste har sine egne problemer å hanskes med, og har de en god periode bør de få nyte det i stedet for å slite med mine vanskeligheter.

Men hvorfor kan ikke de "profesjonelle" tro på meg når jeg sier at jeg ikke har det bra? At livet mitt faller sammen? At jeg, når jeg kommer hjem, blir liggende på sofaen og gråte resten av kvelden? At tankene stadig søker mot selvmord? Hvorfor må de fortelle at det går så bra med meg hver gang jeg prøver å ta opp at jeg slett ikke har det bra? Vet ikke jeg om jeg har det bra? Er jeg ikke i stand til å merke det selv? Jeg har det helt pyton for tiden, orker ikke dette mer, men får bare vite at jeg har det bra, at ting fungerer så bra. Hva skal jeg gjøre for å bli trodd? Stenge meg inne og ikke møte opp til en eneste avtale før i februar?

[Gjest merian/johannesurt]

Kjære orio, ingen tvil om at du ikke har det bra. Personlig ville jeg foreslå at du kommer deg opp av sofaen, tar på deg godt med tøy og gode sko/støvler og kommer deg ut i marka/skogen/parken. Gå deg en lengre tur i frisk luft. Og du vil garantert føle deg mye bedre, i det minste!

[Orio]

Kjære orio, ingen tvil om at du ikke har det bra. Personlig ville jeg foreslå at du kommer deg opp av sofaen, tar på deg godt med tøy og gode sko/støvler og kommer deg ut i marka/skogen/parken. Gå deg en lengre tur i frisk luft. Og du vil garantert føle deg mye bedre, i det minste!

Jeg har ikke noe særlig tro på at det hjelper å komme seg ut i frisk luft og gå en tur. For første gang på mange år går jeg tur minst en gang i uka, men sliter mer enn på lenge. (Jeg vet det ikke er mye, men det er det jeg får til/har mulighet til. Og det er mye mer enn jeg har gjort før.)

"Problemet" mitt er vel heller at jeg ligger for lite på sofaen, så lenge jeg klarer å komme meg opp og ut av huset, klarer å møte til avtaler etc, så har jeg det "bra". Det er så slitsomt å få høre det når jeg er helt utslitt når jeg kommer hjem, og bare blir liggende å gråte, skjelve og ha det vondt. Jeg har lyst til å få det bedre, ikke bare få høre at jeg har det bra. Men hvordan skal jeg få hjelp når jeg ikke blir trodd? Det virker som eneste måte å "bevise" at jeg ikke har det bra, at ting ikke fungerer, er å holde meg inne og ikke gjøre noen ting, droppe alle avtaler og alt som forventes av meg. Men jeg vet jo at det bare vil gjøre ting verre.

Hva skal jeg gjøre for å bli trodd? Hva jeg sier har jo ingen betydning. Er jeg nødt til å prøve å ta livet av meg for å bli trodd? Jeg kommer aldri til å prøve.

[Gjest merian/johannesurt]

Jeg har ikke noe særlig tro på at det hjelper å komme seg ut i frisk luft og gå en tur. For første gang på mange år går jeg tur minst en gang i uka, men sliter mer enn på lenge. (Jeg vet det ikke er mye, men det er det jeg får til/har mulighet til. Og det er mye mer enn jeg har gjort før.)

"Problemet" mitt er vel heller at jeg ligger for lite på sofaen, så lenge jeg klarer å komme meg opp og ut av huset, klarer å møte til avtaler etc, så har jeg det "bra". Det er så slitsomt å få høre det når jeg er helt utslitt når jeg kommer hjem, og bare blir liggende å gråte, skjelve og ha det vondt. Jeg har lyst til å få det bedre, ikke bare få høre at jeg har det bra. Men hvordan skal jeg få hjelp når jeg ikke blir trodd? Det virker som eneste måte å "bevise" at jeg ikke har det bra, at ting ikke fungerer, er å holde meg inne og ikke gjøre noen ting, droppe alle avtaler og alt som forventes av meg. Men jeg vet jo at det bare vil gjøre ting verre.

Hva skal jeg gjøre for å bli trodd? Hva jeg sier har jo ingen betydning. Er jeg nødt til å prøve å ta livet av meg for å bli trodd? Jeg kommer aldri til å prøve.

Life is a bitch and then you die! Dette sa en musiker, Osborne. Å se ironisk på livet hjelper kanskje? Men, kjære orio, du går jo på medisiner, ikke sant? Og det disse medisinene gjør mot deg, er ikke å få deg frisk. Når NHD hevder at det ikke er noe poeng i å analysere seg frem til årsakene for våre lidelser, så snakker han som en psykiater. Psykologen derimot, bruker historien din og hjelper deg frem til å se årsaken bakenfor. Men dette har du vel forstått? Men jeg er enig med NHD at du/dere her inne antagelig har en problematisk personlighet. Det er bare du som kan komme til innsikt med det. Med hjelp av psykologen.

[pekkaline]

''Jeg vasker meg, grer håret og tar på meg rene klær. Og så et smil og en dose falsk optimisme før jeg går ut. Jeg synes ikke det er noe poeng i å belemre alle jeg treffer med mine problemer, de fleste har sine egne problemer å hanskes med, og har de en god periode bør de få nyte det i stedet for å slite med mine vanskeligheter. ''

Hei orio

Det er en fin tankegang. Jeg tror også det er lurt å ikke fokusere så altfor mye på seg selv. Vitsen med å gå ut blandt andre må jo være forandring

Har du hatt de samme "profesjonelle" over for lang tid? Mulig å fornye ?

[Orio]

''Jeg vasker meg, grer håret og tar på meg rene klær. Og så et smil og en dose falsk optimisme før jeg går ut. Jeg synes ikke det er noe poeng i å belemre alle jeg treffer med mine problemer, de fleste har sine egne problemer å hanskes med, og har de en god periode bør de få nyte det i stedet for å slite med mine vanskeligheter. ''

Hei orio

Det er en fin tankegang. Jeg tror også det er lurt å ikke fokusere så altfor mye på seg selv. Vitsen med å gå ut blandt andre må jo være forandring

Har du hatt de samme "profesjonelle" over for lang tid? Mulig å fornye ?

Hva er "for lang" tid? Jeg trodde kanskje det var en fordel å forholde seg til de samme menneskene over en lengre periode.

Det er jo mitt valg å "ta meg sammen", det er mer enn nok av dem som dynger sin elendighet over på andre, og det er forferdeilg slitsomt. (Jeg går på et psykiatrisk dagsenter, og de som går der har jo gjerne en del problemer hvis de først vil vie tiden til å fortelle andre om det.) Jeg skulle bare ønske jeg kunne "ta meg sammen" på den måten jeg gjør, uten stadig å få høre at jeg har det bra. Fastlege og behandler osv. skal jo hjelpe meg, og da vil jeg også få lov til å fortelle (og bli trodd) hvordan jeg har det.

Og så blir jeg så vanvittig usikker. Hva er det som er "riktig"? Den siden av meg som går ut og smiler og prøver å være hyggelig med alle? Eller den siden som kommer hjem og ikke klarer annet enn å ligge og gråte og fantasere om selvmord? (Og det er ikke fordi jeg ikke har prøvd.)

[Orio]

Life is a bitch and then you die! Dette sa en musiker, Osborne. Å se ironisk på livet hjelper kanskje? Men, kjære orio, du går jo på medisiner, ikke sant? Og det disse medisinene gjør mot deg, er ikke å få deg frisk. Når NHD hevder at det ikke er noe poeng i å analysere seg frem til årsakene for våre lidelser, så snakker han som en psykiater. Psykologen derimot, bruker historien din og hjelper deg frem til å se årsaken bakenfor. Men dette har du vel forstått? Men jeg er enig med NHD at du/dere her inne antagelig har en problematisk personlighet. Det er bare du som kan komme til innsikt med det. Med hjelp av psykologen.

Jeg har erfart at jeg har bedre nytte av å se på livet sånn som det er nå enn å fokusere for mye på hva som gikk galt for x-antall år siden. (Og bare så det er sagt, jeg har i alle fall en viss peiling på det, uten at det har hjulpet meg.)

Hva mener du med at jeg har en problematisk personlighet? Hva er problematisk med min personlighet?

[pekkaline]

Hva er "for lang" tid? Jeg trodde kanskje det var en fordel å forholde seg til de samme menneskene over en lengre periode.

Det er jo mitt valg å "ta meg sammen", det er mer enn nok av dem som dynger sin elendighet over på andre, og det er forferdeilg slitsomt. (Jeg går på et psykiatrisk dagsenter, og de som går der har jo gjerne en del problemer hvis de først vil vie tiden til å fortelle andre om det.) Jeg skulle bare ønske jeg kunne "ta meg sammen" på den måten jeg gjør, uten stadig å få høre at jeg har det bra. Fastlege og behandler osv. skal jo hjelpe meg, og da vil jeg også få lov til å fortelle (og bli trodd) hvordan jeg har det.

Og så blir jeg så vanvittig usikker. Hva er det som er "riktig"? Den siden av meg som går ut og smiler og prøver å være hyggelig med alle? Eller den siden som kommer hjem og ikke klarer annet enn å ligge og gråte og fantasere om selvmord? (Og det er ikke fordi jeg ikke har prøvd.)

''Det er jo mitt valg å "ta meg sammen", det er mer enn nok av dem som dynger sin elendighet over på andre, og det er forferdeilg slitsomt. (Jeg går på et psykiatrisk dagsenter, og de som går der har jo gjerne en del problemer hvis de først vil vie tiden til å fortelle andre om det.) Jeg skulle bare ønske jeg kunne "ta meg sammen" på den måten jeg gjør, uten stadig å få høre at jeg har det bra. Fastlege og behandler osv. skal jo hjelpe meg, og da vil jeg også få lov til å fortelle (og bli trodd) hvordan jeg har det. ''

Når du går til slike samlinger, da må du jo helst åpne deg å være den du er -når du kommer hjem- som du sier. Er gruppen for stor kanskje? Det med behandlerene dine var om du kanskje måtte hatt noen andre siden de ikke tror på at du lider. Hvis du åpner deg for dem så ser de deg nok. Be om andre løsninger om du føler at dette ikke hjelper deg.

Er det noe du kan gjøre som vil muntre opp tilværelsen din hjemme? En hobby som sluker tid og sted kanskje?

[Orio]

''Det er jo mitt valg å "ta meg sammen", det er mer enn nok av dem som dynger sin elendighet over på andre, og det er forferdeilg slitsomt. (Jeg går på et psykiatrisk dagsenter, og de som går der har jo gjerne en del problemer hvis de først vil vie tiden til å fortelle andre om det.) Jeg skulle bare ønske jeg kunne "ta meg sammen" på den måten jeg gjør, uten stadig å få høre at jeg har det bra. Fastlege og behandler osv. skal jo hjelpe meg, og da vil jeg også få lov til å fortelle (og bli trodd) hvordan jeg har det. ''

Når du går til slike samlinger, da må du jo helst åpne deg å være den du er -når du kommer hjem- som du sier. Er gruppen for stor kanskje? Det med behandlerene dine var om du kanskje måtte hatt noen andre siden de ikke tror på at du lider. Hvis du åpner deg for dem så ser de deg nok. Be om andre løsninger om du føler at dette ikke hjelper deg.

Er det noe du kan gjøre som vil muntre opp tilværelsen din hjemme? En hobby som sluker tid og sted kanskje?

Jeg har hobbyer, ting som jeg kan bli ganske oppslukt av. Kan holde på døgnet rundt i perioder, men det fungerer heller ikke i lengden.

Jeg vet ikke om du vet hva et psykiatrisk dagsenter er? Det er ikke et behandlingssted, men et alternativ til å sitte hjemme for seg selv hele dagen.

Jeg prøver å åpne meg for behandler (og andre "profesjonelle"), men jeg blir ikke trodd uansett. Får høre at det går bra med meg, og det stemmer ikke med sånn jeg opplever ting for tiden. Så begynner jeg å tvile, kanskje det er dette som er å ha det bra?

[frosken]

Kanskje kan det hjelpe å skille mellom det å fungere bra og det å ha det bra. Du fungerer kanskje ganske bra utad på dagtid, i det minste når du er på dagavdelingen, men du trenger ikke ha det bra av den grunn.

Prøv å si det rett ut i begynnelsen av neste terapitime. Si at du opplever å ha det svært vanskelig for tiden, og at dette forverres av din opplevelse av å ikke bli hørt eller ikke bli tatt på alvor. Fokuser på at du selv forsøker å ikke utagere gjennom destruktive handlinger, og at du forsøker å ikke belaste andre med dine vansker. Si at det gjør vondt at dine handlinger blir tolket som tegn på at du har det mye bedre emosjonelt enn du har.

Det er du selv som vet hvordan du har det følelsesmessig. Når det gjelder hvordan du fungerer og hvordan du virker på andre, så har også omgivelsene et visst grunnlag for sine vurderinger.

[pekkaline]

Jeg har hobbyer, ting som jeg kan bli ganske oppslukt av. Kan holde på døgnet rundt i perioder, men det fungerer heller ikke i lengden.

Jeg vet ikke om du vet hva et psykiatrisk dagsenter er? Det er ikke et behandlingssted, men et alternativ til å sitte hjemme for seg selv hele dagen.

Jeg prøver å åpne meg for behandler (og andre "profesjonelle"), men jeg blir ikke trodd uansett. Får høre at det går bra med meg, og det stemmer ikke med sånn jeg opplever ting for tiden. Så begynner jeg å tvile, kanskje det er dette som er å ha det bra?

''Jeg vet ikke om du vet hva et psykiatrisk dagsenter er? ''

Ops, der rotet jeg ja. Der skal du snakke om alle andre ting ja.

''Jeg prøver å åpne meg for behandler (og andre "profesjonelle"), men jeg blir ikke trodd uansett. Får høre at det går bra med meg, og det stemmer ikke med sånn jeg opplever ting for tiden. Så begynner jeg å tvile, kanskje det er dette som er å ha det bra?''

Skriv ned alt som er bra og alt som ikke er bra. Gi da denne listen til dem. Samtalen må da dreie seg om dine bra og dårlige ting. Be dem si til deg hva som er så bra? Hvis det er vanskelig å skrive listen så kan du prøve å se deg ovenifra som en fremmed som vurderer deg?

Så fint at du har hobbyer Kunne du deltatt på kurser som hjelper? Lenge siden jeg hadde min hobby fremme. Akvarell tingene mine ligger i campingvognen.... Det er deilig å bruke tiden på det Må nok hente det ja

[Persille1365381127]

Jeg har hobbyer, ting som jeg kan bli ganske oppslukt av. Kan holde på døgnet rundt i perioder, men det fungerer heller ikke i lengden.

Jeg vet ikke om du vet hva et psykiatrisk dagsenter er? Det er ikke et behandlingssted, men et alternativ til å sitte hjemme for seg selv hele dagen.

Jeg prøver å åpne meg for behandler (og andre "profesjonelle"), men jeg blir ikke trodd uansett. Får høre at det går bra med meg, og det stemmer ikke med sånn jeg opplever ting for tiden. Så begynner jeg å tvile, kanskje det er dette som er å ha det bra?

''Får høre at det går bra med meg, og det stemmer ikke med sånn jeg opplever ting for tiden.''

Kan jeg spørre; hva definerer du som bra?

Det er vel ganske subjektivt vil jeg tro, men kanskje de som mener dette ser det i sammenheng med egne definisjoner av bra, eller av hvordan du har hatt det tidligere? Jeg kjenner ikke historien din - så jeg vet ikke noe mer enn akkurat det du har skrevet de siste dagene.

For meg, så handler hvertfall en del av det å ha det bra om at datteren min er frisk og normal, at vi har det vi trenger (mat, klær, materielle ting), at jeg har venner som bryr seg om meg, at familien min har det bra, at jeg trives på jobben - det er veldig sammensatt.

Og så har man de små tingene, jeg har det bra når jeg sitter med Billa i armkroken og ser barne-tv, og hun holder den lille hånden sin i/rundt min og koser med meg mens jeg holder rundt henne og lukter hvor godt hun lukter, hennes lukt som hun har luktet siden hun var liten.

Men samtidig - så kan jeg jo slite på andre områder, selv om det lille øyeblikket gir meg lykke.

Jeg vet ikke - men "å ha det bra" er veldig subjektivt, og oppleves vel forskjellig fra person til person. Kanskje de mener du har det bra sammenlignet med andre som har det verre? Ikke at det er riktig å sammenligne, men det kan jo være en forklaring på hvorfor du ikke er enig med dem?

[Orio]

Kanskje kan det hjelpe å skille mellom det å fungere bra og det å ha det bra. Du fungerer kanskje ganske bra utad på dagtid, i det minste når du er på dagavdelingen, men du trenger ikke ha det bra av den grunn.

Prøv å si det rett ut i begynnelsen av neste terapitime. Si at du opplever å ha det svært vanskelig for tiden, og at dette forverres av din opplevelse av å ikke bli hørt eller ikke bli tatt på alvor. Fokuser på at du selv forsøker å ikke utagere gjennom destruktive handlinger, og at du forsøker å ikke belaste andre med dine vansker. Si at det gjør vondt at dine handlinger blir tolket som tegn på at du har det mye bedre emosjonelt enn du har.

Det er du selv som vet hvordan du har det følelsesmessig. Når det gjelder hvordan du fungerer og hvordan du virker på andre, så har også omgivelsene et visst grunnlag for sine vurderinger.

Det er kanskje det som er problemet. Fordi jeg klarer å fungere på et vis, på dagtid, sammen med andre, blir det tatt som bevis på at jeg også har det bra. Jeg klarer ikke å formidle den forskjellen/blir ikke trodd når jeg prøver.

Skal prøve din taktikk, si at selv om jeg fungerer så har jeg det ikke bra.

PS, jeg går ikke på noen dagavdeling, men på et psykiatrisk dagsenter.

[Orio]

''Får høre at det går bra med meg, og det stemmer ikke med sånn jeg opplever ting for tiden.''

Kan jeg spørre; hva definerer du som bra?

Det er vel ganske subjektivt vil jeg tro, men kanskje de som mener dette ser det i sammenheng med egne definisjoner av bra, eller av hvordan du har hatt det tidligere? Jeg kjenner ikke historien din - så jeg vet ikke noe mer enn akkurat det du har skrevet de siste dagene.

For meg, så handler hvertfall en del av det å ha det bra om at datteren min er frisk og normal, at vi har det vi trenger (mat, klær, materielle ting), at jeg har venner som bryr seg om meg, at familien min har det bra, at jeg trives på jobben - det er veldig sammensatt.

Og så har man de små tingene, jeg har det bra når jeg sitter med Billa i armkroken og ser barne-tv, og hun holder den lille hånden sin i/rundt min og koser med meg mens jeg holder rundt henne og lukter hvor godt hun lukter, hennes lukt som hun har luktet siden hun var liten.

Men samtidig - så kan jeg jo slite på andre områder, selv om det lille øyeblikket gir meg lykke.

Jeg vet ikke - men "å ha det bra" er veldig subjektivt, og oppleves vel forskjellig fra person til person. Kanskje de mener du har det bra sammenlignet med andre som har det verre? Ikke at det er riktig å sammenligne, men det kan jo være en forklaring på hvorfor du ikke er enig med dem?

Som du sier, så er det å ha det bra veldig sammensatt.

Jeg sliter mer enn jeg har gjort på lenge, men samtidig får jeg høre at jeg har det bra. Det det sammenlignes med er hvordan jeg hadde det før. Og da blir det helt feil, jeg har hatt det verre, men det er veldig lenge siden, før jeg fikk kontakt med de jeg har kontakt med nå.

Små ting som det du nevner kan også gjøre meg glad, men jeg har mistet evnen til å føle glede over dem. Hvis noe blir jeg ekstra trist, fordi jeg vet at dette er noe jeg pleide å sette pris på, noe som pleide å gi meg glede, og så tror jeg at jeg aldri igjen vil oppleve det.

Noe av poenget er også at jeg selv vil "bestemme" om jeg har det bra eller ikke, det er jo egentlig ganske subjektivt.

Tanken på at andre har det verre orker jeg ikke ta inn nå, like lite som jeg klarte å være takknemlig for at jeg ikke hadde lungekreft da jeg hadde lungebetennelse.

[Persille1365381127]

Som du sier, så er det å ha det bra veldig sammensatt.

Jeg sliter mer enn jeg har gjort på lenge, men samtidig får jeg høre at jeg har det bra. Det det sammenlignes med er hvordan jeg hadde det før. Og da blir det helt feil, jeg har hatt det verre, men det er veldig lenge siden, før jeg fikk kontakt med de jeg har kontakt med nå.

Små ting som det du nevner kan også gjøre meg glad, men jeg har mistet evnen til å føle glede over dem. Hvis noe blir jeg ekstra trist, fordi jeg vet at dette er noe jeg pleide å sette pris på, noe som pleide å gi meg glede, og så tror jeg at jeg aldri igjen vil oppleve det.

Noe av poenget er også at jeg selv vil "bestemme" om jeg har det bra eller ikke, det er jo egentlig ganske subjektivt.

Tanken på at andre har det verre orker jeg ikke ta inn nå, like lite som jeg klarte å være takknemlig for at jeg ikke hadde lungekreft da jeg hadde lungebetennelse.

''like lite som jeg klarte å være takknemlig for at jeg ikke hadde lungekreft da jeg hadde lungebetennelse.''

Ser du automatisk ting i verst mulig lys? Det er ikke kritikk - det er et spørsmål

For, man skal jo ikke være takknemlig for at man ikke har kreft når man har lungebetennelse - da er man jo syk og dårlig og har det fælt.

Omgangssyke er heller ikke dødelig, men det er jo UTROLIG fælt å ha det! Men det blir på en måte feil å si at man da skal være takknemlig for at man ikke har noe verre? Skjønner du hva jeg mener?

Hva er det som er bra i livet ditt da? Det må jo være noe som fungerer?

[Orio]

''like lite som jeg klarte å være takknemlig for at jeg ikke hadde lungekreft da jeg hadde lungebetennelse.''

Ser du automatisk ting i verst mulig lys? Det er ikke kritikk - det er et spørsmål

For, man skal jo ikke være takknemlig for at man ikke har kreft når man har lungebetennelse - da er man jo syk og dårlig og har det fælt.

Omgangssyke er heller ikke dødelig, men det er jo UTROLIG fælt å ha det! Men det blir på en måte feil å si at man da skal være takknemlig for at man ikke har noe verre? Skjønner du hva jeg mener?

Hva er det som er bra i livet ditt da? Det må jo være noe som fungerer?

Jeg er vel ganske flink til å late som, siden alle tror jeg har det bra. :- )

Jeg misforsto kanskje ditt forrige svar, trodde du mente jeg burde være takknemlig fordi jeg ikke har det enda verre.

[frosken]

Det er kanskje det som er problemet. Fordi jeg klarer å fungere på et vis, på dagtid, sammen med andre, blir det tatt som bevis på at jeg også har det bra. Jeg klarer ikke å formidle den forskjellen/blir ikke trodd når jeg prøver.

Skal prøve din taktikk, si at selv om jeg fungerer så har jeg det ikke bra.

PS, jeg går ikke på noen dagavdeling, men på et psykiatrisk dagsenter.

Jeg mente dagsenter, var bare litt trøtt når jeg svarte deg i går.

Jeg mener at du bør konfrontere dine behandlere litt med at de ikke skiller mellom hvordan du opplever å ha det, og hvordan du tilsynelatende fungerer utad. Dersom man mener noe med at det er viktig at mennesker med psykiske lidelser lærer seg å kommunisere med ord og ikke med handlinger (dvs. utagering), så må man være villig til å lytte til hvordan mennesker opplever sitt eget indre liv.

Be om å få snakke om hvordan du har det. Kanskje vil det være en god ramme rundt behandlingen din at dere evt. er enige om at behandlerne ikke skal igangsette noen form for "tiltak" selv om du forteller at du har det vondt. Det å lære seg å romme egen smerte, kan ofte være et første skritt til at det indre smerten reduseres.

[Persille1365381127]

Jeg er vel ganske flink til å late som, siden alle tror jeg har det bra. :- )

Jeg misforsto kanskje ditt forrige svar, trodde du mente jeg burde være takknemlig fordi jeg ikke har det enda verre.

'Jeg misforsto kanskje ditt forrige svar, trodde du mente jeg burde være takknemlig fordi jeg ikke har det enda verre.''

Nei, mente ikke det

Men jeg tenkte kanskje det var derfor andre mener du har det bra nå, fordi du har hatt det verre før - eller fordi de har det værre selv.

[Orio]

Jeg mente dagsenter, var bare litt trøtt når jeg svarte deg i går.

Jeg mener at du bør konfrontere dine behandlere litt med at de ikke skiller mellom hvordan du opplever å ha det, og hvordan du tilsynelatende fungerer utad. Dersom man mener noe med at det er viktig at mennesker med psykiske lidelser lærer seg å kommunisere med ord og ikke med handlinger (dvs. utagering), så må man være villig til å lytte til hvordan mennesker opplever sitt eget indre liv.

Be om å få snakke om hvordan du har det. Kanskje vil det være en god ramme rundt behandlingen din at dere evt. er enige om at behandlerne ikke skal igangsette noen form for "tiltak" selv om du forteller at du har det vondt. Det å lære seg å romme egen smerte, kan ofte være et første skritt til at det indre smerten reduseres.

Det å ikke utagere eller på noe som helst vis la det skinne igjennom at jeg har følelser utenom glad og optimistisk er noe jeg er opplært til fra jeg var bitte liten.

Jeg har også hatt alt for nær kontakt med mennesker som utagerer på forskjellige vis, både med sinne, selvskading og selvmordsforsøk, og vet hvor grusomt det er å være vitne til.

Så den utveien har også vært stengt for meg. Det eneste som gjenstår blir da å fortelle hvordan jeg har det. Og det burde jo være nok, men det "riktige" hadde kanskje vært å gå veien om diverse former for utagering så jeg kunne bli lært opp til å håndtere det på annen måte.

[Orio]

'Jeg misforsto kanskje ditt forrige svar, trodde du mente jeg burde være takknemlig fordi jeg ikke har det enda verre.''

Nei, mente ikke det

Men jeg tenkte kanskje det var derfor andre mener du har det bra nå, fordi du har hatt det verre før - eller fordi de har det værre selv.

Jeg er sikkert litt i forsvarposisjon, men skriver dette likevel.

De fra hjelpeapparatet som jeg har kontakt med nå hadde jeg ikke kontakt med da jeg var dårligere, hadde det verre. Jeg har hatt kontakt med de samme menneskene en god stund nå, og det har selvfølgelig gått opp og ned, men ikke så langt ned som nå.

Det er folk fra hjelpeapparatet jeg sikter til, og uansett hvordan de måtte ha det privat så synes jeg ikke det skal spille inn for hvordan de definerer at jeg har det. Og forresten, hvis de har det verre enn meg nå burde de kanskje blitt sykmeldt?