Fortelle om selvmordstanker

[Orio]

Jeg plages veldig av selvmordstanker.

Og så lurer jeg på om jeg skal fortelle noen om det. Er det noen som har fortalt familie om det? Hvordan har det fungert? (Jeg har ingen planer om å si noe sånt til familien, altså.)

Saken er den at i tillegg til behandler på DPS har jeg kontakt med en fra kommunen, som hjelper meg med litt mer praktiske ting og støtter meg i hverdagen. Det er ikke samtalebehandling, men jeg pleier å fortelle litt om hvordan jeg har det. (Blir jo spurt, også, da.) Jeg orker ikke å gå alene med disse tankene, så jeg lurte på om jeg kan fortelle denne personen om det. Hva vil da skje? Kommer vedkommende til å kontakte DPS og min behandler? Det orker jeg ikke, orker ikke snakke med behandler om dette fordi vi har problemer med kommunikasjonen, noe jeg prøver å ordne opp i.

[Gjest Ellipse]

Hmm. Jeg vet ikke hva jeg skal råde deg til, men følte for å svare deg fordi jeg funderer over noe av det samme.

Det er tungt å bære på disse tankene alene(samtidig som jeg vil ha dem for meg selv, om du skjønner, være i fred). Det kan hjelpe litt å få dem fram i lyset(trollet sprekker litt opp? Har erfart det selv før...). Men på en måte tenker jeg at det er litt slemt å fortelle noen om sånne tanker, fordi folk kan bli veldig skremt. Og da forvente at d skal holde dette for seg selv? Det blir jo som å tømme sitt eget "tankeboss" over en annen, og ikke gi dem muligheten til å kvitte seg med det? En behandler har forutsetninger for å takle det sannsynligvis,(vant med det, og har sine teknikker for å håndtere sånt?)mens "vanlige" personer kan bli rådløse, om de må bære på dette alene.

Tenk på deg selv, hvordan ville du reagert om noen fortalte deg om selvmordstanker? I teorien mener jeg at alle mnskr. har rett til sin egen død. Men i virkeligheten er det jo ikke så enkelt. Jeg tror ikke jeg kunne stått og sett på at noen planla sin egen død uten å prøve å forhindre det...

Om du bare har tanker, men ingen planer,stiller det seg litt annerledes. Da må du ihvert fall uttrykke dette klart til den du velger å betro deg til.

Nei, det beste ville vel være å prate med behandler om tankene...Men jeg skjønner at du ikke vil. Jeg benekter nå at jeg har suicidale tanker(ganske sterke) fordi jeg er så redd for at de skal ta meg "for seriøst". For det er jo bare tanker jeg har...for det meste...Vet du hvor mye som skal til for å bli tvangsinnlagt? På en måte kunne jeg ønsket meg en innleggelse akkurat nå, faktisk, alt for å slippe unna den jævlige hverdagen:-/ Attpåtil snart jul, og JEG VIL IKKE HA JUL! (sorry)

Huff, føler jeg "kuppet" tråden din jeg nå, Orio. Det bare renner over her. Unnskyld. Håper du kjenner deg bedre snart. Du virker som en god person! Leit at du skal slite sånn.

Sender deg en klem, jeg, om du vil ha...

[Orio]

Hmm. Jeg vet ikke hva jeg skal råde deg til, men følte for å svare deg fordi jeg funderer over noe av det samme.

Det er tungt å bære på disse tankene alene(samtidig som jeg vil ha dem for meg selv, om du skjønner, være i fred). Det kan hjelpe litt å få dem fram i lyset(trollet sprekker litt opp? Har erfart det selv før...). Men på en måte tenker jeg at det er litt slemt å fortelle noen om sånne tanker, fordi folk kan bli veldig skremt. Og da forvente at d skal holde dette for seg selv? Det blir jo som å tømme sitt eget "tankeboss" over en annen, og ikke gi dem muligheten til å kvitte seg med det? En behandler har forutsetninger for å takle det sannsynligvis,(vant med det, og har sine teknikker for å håndtere sånt?)mens "vanlige" personer kan bli rådløse, om de må bære på dette alene.

Tenk på deg selv, hvordan ville du reagert om noen fortalte deg om selvmordstanker? I teorien mener jeg at alle mnskr. har rett til sin egen død. Men i virkeligheten er det jo ikke så enkelt. Jeg tror ikke jeg kunne stått og sett på at noen planla sin egen død uten å prøve å forhindre det...

Om du bare har tanker, men ingen planer,stiller det seg litt annerledes. Da må du ihvert fall uttrykke dette klart til den du velger å betro deg til.

Nei, det beste ville vel være å prate med behandler om tankene...Men jeg skjønner at du ikke vil. Jeg benekter nå at jeg har suicidale tanker(ganske sterke) fordi jeg er så redd for at de skal ta meg "for seriøst". For det er jo bare tanker jeg har...for det meste...Vet du hvor mye som skal til for å bli tvangsinnlagt? På en måte kunne jeg ønsket meg en innleggelse akkurat nå, faktisk, alt for å slippe unna den jævlige hverdagen:-/ Attpåtil snart jul, og JEG VIL IKKE HA JUL! (sorry)

Huff, føler jeg "kuppet" tråden din jeg nå, Orio. Det bare renner over her. Unnskyld. Håper du kjenner deg bedre snart. Du virker som en god person! Leit at du skal slite sånn.

Sender deg en klem, jeg, om du vil ha...

''Tenk på deg selv, hvordan ville du reagert om noen fortalte deg om selvmordstanker?''

Jeg har aldri opplevd at noen har fortalt meg om selvmordstanker, men jeg har fått min dose om planer og trusler. Jeg har ikke stått og sett på, det har jeg ikke orket. Så da har veien gått til lege/legevakt og ofte akuttinnleggelse. (På tvang.)

Det skal en del til for å bli tvangsinnlagt, hovedkravet er psykose/mistanke om psykose.

Jeg har ingen planer om å fortelle familien om mine tanker, jeg bare kom til å huske at noen sa at de hadde "rett" til å få vite om det. Jeg er ikke sikker på hvorfor, rett til å bekymre seg uten grunn? For de hadde bekymret seg for selvmord, selv om det er langt mellom tanke og handling. Dessuten er det jo det problemet at med en gang ordet "selvmord" er nevnt, er det også utelukket. Før jeg ev. gjennomfører noe sånn ville jeg gjort mitt beste for å gi inntrykk av at ting går bedre, at jeg har det bra.

Jeg vurderte å fortelle det til min "kommunale kontakt", altså en person som jobber innen psykiatrien, men ikke på samme nivå/måte som DPS gjør. Det jeg er redd for er at behandler da vil få vite det/bli kontaktet, og det orker jeg ikke. På samme tid hadde det vært godt å få "fri" fra tankene, hvis du skjønner hva jeg mener.

Men så er det det med at det er utelukket å gå fra tanke til handling når ordet "selvmord" først er nevnt. Og jeg vet ikke om jeg vil stenge den utveien heller. Ikke enda.

[Gjest pærebrus875]

Jeg ville fortalt det til noen som jeg tror ville forstått det, er ikke alltid familien er den beste til å forstå en person, men har du noen nære venner som du vet har hatt problemer av noe slag selv?

Da "skremmer" du ikke folk som ikke forstår helt, som tror at du kan "gjøre det i morgen", ikke at du bare vil dele tankene slik at du får luftet dem litt og dele med noen at du har det vanskelig nå. Snille folk kan lett "ta helt av" og passe på deg til alle døgnets tider, selv om alt du ville bare var å snakke med noen, fordi de ikke forstår at du har behov for litt tid alene og kan være alene i noen timer uten at det er fare for noe..

De gangene jeg har fått høre fra en at han ikke orket mer som han sa, så visste jeg også litt om problemene hans før, så jeg forsto godt at han ikke orket mer, spesielt når alt "gikk til helvete" en dag (dama slo opp pga han ble sinna pga han hadde en dårlig dårlig pga han hadde kranglet med faren som alltid er et helvete å krangle med osv..ene førte til det andre).

Jeg var helt ærlig med ham, sa at jeg skjønte godt hvordan han følte (da han vet at jeg også har hatt sånne tanker selv) og at jeg strengt tatt ikke kunne si så mye for å snakke ham utav det, uansett hva jeg hadde sagt så ville jo ikke alle problemene plutselig flydd avgårde, men at han ville blitt dypt savnet av mange om han gjorde det... Han fant ut han ville sove på det, og han lever ennå :-). Dette er over et år siden.

Men hadde jeg ikke visst om problemene hans fra før, ikke "skjønt" hvordan man kan tenke slike tanker, så ville jeg kanskje i verste fall ringt politiet eller noe, pga jeg ikke ville visst hvor alvorlig det er ment.. for å "hjelpe". Og han ville neppe følt dette som hjelp, kanskje risikert at han stakk av for å være i fred og at ingen ville funnet ham.. så jeg valgte å reagere slik jeg gjorde, og tror det hjalp ham veldig at jeg ikke prøvde meg på "alt går sikkert bra, ta det rolig nå" pga han var såpass fortvilet at det vill han aldri trodd på uansett..

Du kan jo prøve å lufte tankene forsiktig med noen du stoler på? F eks "jeg har det vanskelig nå og trenger noen som kan lytte..iblant føler jeg ikke at jeg orker mer". Det høres ikke skremmende ut, men for en som har vært i samme situasjon selv, jeg ville tatt den setningen der hundre ganger mer alvorlig enn direkte trusler..

pga jeg har fått høre trusler selv fra folk som har truet med selvmord av en eneste grunn: oppmerksomhet! og min erfaring fra meg selv og han er at vi ikke vil ha oppmerksomhet, vi vil ha støtte og respekt. minst mulig fokus på problemene våre, og mer fokus på "oss selv". Så når noen da kommer og truer "høyt og tydelig", så skjønner vi fort at det må være et rop om oppmerksomhet, heller en hjelp.

En del som aldri har vært i samme situasjon selv, tror jeg har vanskelig for å se den forskjellen slik vi gjør det, så i verste fall tror feil person du bare vil ha oppmerksomhet, ikke støtte.

[Gjest woolly]

''Tenk på deg selv, hvordan ville du reagert om noen fortalte deg om selvmordstanker?''

Jeg har aldri opplevd at noen har fortalt meg om selvmordstanker, men jeg har fått min dose om planer og trusler. Jeg har ikke stått og sett på, det har jeg ikke orket. Så da har veien gått til lege/legevakt og ofte akuttinnleggelse. (På tvang.)

Det skal en del til for å bli tvangsinnlagt, hovedkravet er psykose/mistanke om psykose.

Jeg har ingen planer om å fortelle familien om mine tanker, jeg bare kom til å huske at noen sa at de hadde "rett" til å få vite om det. Jeg er ikke sikker på hvorfor, rett til å bekymre seg uten grunn? For de hadde bekymret seg for selvmord, selv om det er langt mellom tanke og handling. Dessuten er det jo det problemet at med en gang ordet "selvmord" er nevnt, er det også utelukket. Før jeg ev. gjennomfører noe sånn ville jeg gjort mitt beste for å gi inntrykk av at ting går bedre, at jeg har det bra.

Jeg vurderte å fortelle det til min "kommunale kontakt", altså en person som jobber innen psykiatrien, men ikke på samme nivå/måte som DPS gjør. Det jeg er redd for er at behandler da vil få vite det/bli kontaktet, og det orker jeg ikke. På samme tid hadde det vært godt å få "fri" fra tankene, hvis du skjønner hva jeg mener.

Men så er det det med at det er utelukket å gå fra tanke til handling når ordet "selvmord" først er nevnt. Og jeg vet ikke om jeg vil stenge den utveien heller. Ikke enda.

Kanskje Orio heller burde formulere seg litt annerledes. Slik at vi her inne slapp å forholde oss til det. Fordi, Orio, hvis du virkelig mener selvmord, så gjør det da! Vi kan jo allikevel ikke hjelpe deg, Vet jo ikke hvem du er. Du tar jo mye plass her ved å insistere på at vi skal involvere oss. Når du allikevel har kontakter i helsevesenet, så bør du bruke disse!

[Orio]

Kanskje Orio heller burde formulere seg litt annerledes. Slik at vi her inne slapp å forholde oss til det. Fordi, Orio, hvis du virkelig mener selvmord, så gjør det da! Vi kan jo allikevel ikke hjelpe deg, Vet jo ikke hvem du er. Du tar jo mye plass her ved å insistere på at vi skal involvere oss. Når du allikevel har kontakter i helsevesenet, så bør du bruke disse!

Greit. Du vil jeg skal ta livet av meg. Har du noen formening om når og hvordan jeg bør gjøre det også? Jeg er altså en så stor plage for deg. Hvorfor gidder du lese det jeg skriver? Jeg har ikke insistert på at du skal gjøre det.

Og hva er det jeg har sagt feil? Jeg har spurt om det er greit/trygt å snakke med en annen (også helsepersonell) enn min behandler på dps om mine selvmordstanker. Er ikke det heller lov? Jeg trodde faktisk det var lov å be om råd her, jeg. Men jeg tok visst feil.

Og jeg har faktisk gitt uttrykk for at det er forskjell på tanker og handlinger.

[Gjest pærebrus875]

Greit. Du vil jeg skal ta livet av meg. Har du noen formening om når og hvordan jeg bør gjøre det også? Jeg er altså en så stor plage for deg. Hvorfor gidder du lese det jeg skriver? Jeg har ikke insistert på at du skal gjøre det.

Og hva er det jeg har sagt feil? Jeg har spurt om det er greit/trygt å snakke med en annen (også helsepersonell) enn min behandler på dps om mine selvmordstanker. Er ikke det heller lov? Jeg trodde faktisk det var lov å be om råd her, jeg. Men jeg tok visst feil.

Og jeg har faktisk gitt uttrykk for at det er forskjell på tanker og handlinger.

Jeg følte ikke du "truet" her, det er ganske vanlig å ha slike tanker i perioder, så at du bare vil lufte dem ut her ser jeg ikke på som noe trussel. Dette er et helseforum, før eller senere ville noe spurt om dette uansett.

Det er min ærlige mening at respektløse folk som visse her i tråden som svarer på noe helt annet enn det som står, som strengt tatt burde ta livet av seg.. verden har ingen nytte av respektløse folk. Dessverre er de som jeg kjenner som har problemer (og vertfall en som har hatt slike tanker selv) helt fantastiske mennesker som ikke fortjener det de har havnet i. De som oppfører seg bøllete og stygt mot andre, de lever til de er 80 år.. syns det er veldig urettferdig. Men kanskje det er problemene som gjør enkelte mennesker til så respektfulle og flotte mennesker?

[Gjest Ellipse]

''Tenk på deg selv, hvordan ville du reagert om noen fortalte deg om selvmordstanker?''

Jeg har aldri opplevd at noen har fortalt meg om selvmordstanker, men jeg har fått min dose om planer og trusler. Jeg har ikke stått og sett på, det har jeg ikke orket. Så da har veien gått til lege/legevakt og ofte akuttinnleggelse. (På tvang.)

Det skal en del til for å bli tvangsinnlagt, hovedkravet er psykose/mistanke om psykose.

Jeg har ingen planer om å fortelle familien om mine tanker, jeg bare kom til å huske at noen sa at de hadde "rett" til å få vite om det. Jeg er ikke sikker på hvorfor, rett til å bekymre seg uten grunn? For de hadde bekymret seg for selvmord, selv om det er langt mellom tanke og handling. Dessuten er det jo det problemet at med en gang ordet "selvmord" er nevnt, er det også utelukket. Før jeg ev. gjennomfører noe sånn ville jeg gjort mitt beste for å gi inntrykk av at ting går bedre, at jeg har det bra.

Jeg vurderte å fortelle det til min "kommunale kontakt", altså en person som jobber innen psykiatrien, men ikke på samme nivå/måte som DPS gjør. Det jeg er redd for er at behandler da vil få vite det/bli kontaktet, og det orker jeg ikke. På samme tid hadde det vært godt å få "fri" fra tankene, hvis du skjønner hva jeg mener.

Men så er det det med at det er utelukket å gå fra tanke til handling når ordet "selvmord" først er nevnt. Og jeg vet ikke om jeg vil stenge den utveien heller. Ikke enda.

Ja, jeg skjønner deg veldig godt. Merkelig hvor likt vi kan tenke når det gjelder det...

Jeg vet ikke hva jeg skal si jeg, Orio, annet enn at jeg håper du klarer å holde ut. Og hvis det kan hjelpe deg å holde ut, så synes jeg du skal ta sjansen og fortelle kontakten/behandleren din om tankene. Etter hva jeg forstår så er det vanlig å ha selvmordstanker når en er deprimert(nettopp lest i annen tråd). Hva frykter du vil skje om behandleren din får vite om det? Du skriver jo selv at det skal en del mer til for å bli tvangsinnlagt f.eks. (Takk, det var beroligende, jeg har hele tiden den frykten for at det skal skje, ser du. Føler jeg holder på å bli koko til tider:-/) Ofte bekymrer vi oss uten grunn. Bekymringer og problem forstørres også når en ikke har det bra.

Ta vare på deg selv.

[Orio]

Ja, jeg skjønner deg veldig godt. Merkelig hvor likt vi kan tenke når det gjelder det...

Jeg vet ikke hva jeg skal si jeg, Orio, annet enn at jeg håper du klarer å holde ut. Og hvis det kan hjelpe deg å holde ut, så synes jeg du skal ta sjansen og fortelle kontakten/behandleren din om tankene. Etter hva jeg forstår så er det vanlig å ha selvmordstanker når en er deprimert(nettopp lest i annen tråd). Hva frykter du vil skje om behandleren din får vite om det? Du skriver jo selv at det skal en del mer til for å bli tvangsinnlagt f.eks. (Takk, det var beroligende, jeg har hele tiden den frykten for at det skal skje, ser du. Føler jeg holder på å bli koko til tider:-/) Ofte bekymrer vi oss uten grunn. Bekymringer og problem forstørres også når en ikke har det bra.

Ta vare på deg selv.

Jeg orker ikke ta det opp med behandler på dps, det er vanskelig nok å snakke om andre ting. Vi kommuniserer ikke så bra, og dette er ikke et tema som er særlig egnet til å gjøre noe med det. Eller kanskje det ikke er temaet, men jeg og sånn som jeg har det. Har alt for mange ganger følt at ting jeg synes er vanskelig blir bagatellisert, og det orker jeg ikke nå. Da er jeg redd tankene går over til å bli planer.

Med bagatellisert mener jeg at når jeg har fortalt noe jeg sliter veldig med hopper behandler rett over på nye utfordringer i forhold til angsten, f.eks. Jeg har også en gang nevnt at jeg hadde bestemt meg for å ta livet av meg, men det fortalte jeg i ettertid. Behandler sa ingenting til det, hoppet bare videre til det som var på planen (ikke min plan). Og det var snakk om alvorlige planer, hadde bestemt dato, klokkeslett, metode, hadde alt klart.

Så jeg lurte på om det er "trygt" å fortelle det til den kontakten jeg har i kommunen, eller om denne da vil kontakte dps.

Jeg må nesten si at mitt forhold til behandler ikke er optimalt, sånn som jeg har det nå synes jeg det er bedre å ha et opphold enn å gå dit. Og det blir vel litt bakvendt? Behandler skulle vel egentlig fungere som en støtte for meg i situasjoner som denne, ikke noe som gjør ting ekstra vanskelig.

[Gjest Ellipse]

Jeg orker ikke ta det opp med behandler på dps, det er vanskelig nok å snakke om andre ting. Vi kommuniserer ikke så bra, og dette er ikke et tema som er særlig egnet til å gjøre noe med det. Eller kanskje det ikke er temaet, men jeg og sånn som jeg har det. Har alt for mange ganger følt at ting jeg synes er vanskelig blir bagatellisert, og det orker jeg ikke nå. Da er jeg redd tankene går over til å bli planer.

Med bagatellisert mener jeg at når jeg har fortalt noe jeg sliter veldig med hopper behandler rett over på nye utfordringer i forhold til angsten, f.eks. Jeg har også en gang nevnt at jeg hadde bestemt meg for å ta livet av meg, men det fortalte jeg i ettertid. Behandler sa ingenting til det, hoppet bare videre til det som var på planen (ikke min plan). Og det var snakk om alvorlige planer, hadde bestemt dato, klokkeslett, metode, hadde alt klart.

Så jeg lurte på om det er "trygt" å fortelle det til den kontakten jeg har i kommunen, eller om denne da vil kontakte dps.

Jeg må nesten si at mitt forhold til behandler ikke er optimalt, sånn som jeg har det nå synes jeg det er bedre å ha et opphold enn å gå dit. Og det blir vel litt bakvendt? Behandler skulle vel egentlig fungere som en støtte for meg i situasjoner som denne, ikke noe som gjør ting ekstra vanskelig.

Har du ingen mulighet til å bytte behandler?

[Orio]

Har du ingen mulighet til å bytte behandler?

Det vet jeg ikke.

Har uansett ikke lyst til å gjøre det, må først finne ut hvor stor del av problemet som ligger hos meg. Hvis det er jeg som ikke klarer å kommunisere med andre hjelper det ikke å prøve en ny behandler, problemet blir jo bare med videre.

Jeg prøver også å gjøre noe med problemet, og det virker som kommunikasjonen kan bli bedre, men akkurat nå orker jeg ikke slite med det.