Medisiner eller ikke?

[Gjest Watta]

Egentlig så er jeg fristet til å gi medisiner en sjanse.Men grunnen til at jeg er skeptisk er at jeg har gått på det før og da var jeg veldig sprø rett og slett. Utagerende , selvskading , suicidal forsøk,akutt innleggelser. Nå når jeg ikke har gått på medisiner på ca 2 år så er jeg mye mer rolig og kunne aldri finne på å reagere så ekstremt.Likevel så sliter jeg med likegyldighet og tiltaksløshet og problemer med å få gjort alt det jeg ønsker og bør.

Jeg sliter fortsatt med depresjonsproblemer men på en annen måte enn jeg gjorde før.Og jeg er livredd for at det var medisinene som gjorde meg slik.Og at om jeg begynner på medisiner vil jeg bli like "gal" igjen. Jeg er skikkelig i tvil.

[sannheten]

Kjenner meg så utrolig igjen!

Jeg begyntnte også på AD for noen år siden pga.dyp depresjon.Reagerte veldig likt deg.Selvskading,suicidalhandlinger og utagering.Sluttet heldigvis før det gikk riktig ille.Var du gammel når du startet med medisiner?

Har hørt at hvis man er ung/ ungvoksen kan det utløse sånne reaksjoner.

Nå har jeg byttet til et annet merke og jeg er blitt eldre og nå hjelper de meg bra.Jeg var også livredd for å begynne på medisiner igjen.

[sannheten]

Ps: Ikke meningen å skremme deg. De fleste har god nytte av medisiner.Gi det et forsøk,og få grundig informasjon og oppfølging av legen i begynnelsen.

Det er ikke noe sikkert du vil reagere sånn nå,men råder deg til å prøve et annet merke.Absolutt ikke meningen og drive skremselspropaganda.Ville bare få ut mine tanker ettersom jeg kjente meg igjen:)

[Gjest watta]

Kjenner meg så utrolig igjen!

Jeg begyntnte også på AD for noen år siden pga.dyp depresjon.Reagerte veldig likt deg.Selvskading,suicidalhandlinger og utagering.Sluttet heldigvis før det gikk riktig ille.Var du gammel når du startet med medisiner?

Har hørt at hvis man er ung/ ungvoksen kan det utløse sånne reaksjoner.

Nå har jeg byttet til et annet merke og jeg er blitt eldre og nå hjelper de meg bra.Jeg var også livredd for å begynne på medisiner igjen.

Egentlig er jeg usikker hvorvidt medisinene hadde skylden.Bare å innse at jeg hadde mange problemer.Jeg var ung voksen og fikk diagnosen EUPF.Nå er jeg desperat og tror jeg må prøve medisiner igjen.Selv om familien min nok er livredd for at jeg skal bli "gal" igjen. Er det heller ikke så trivelig å sitte i leiligheten sin og være så likegyldigt en omtrent kan sitte å så på tv samtidig som leiligheten raser sammen uten å løfte et øyenbryn.Det er negativt i lengden og ikke ha lyst å ork til å ta tak i de negative problemene.At en strengt tatt ikke bryr seg.Et eksempel er at jeg fikk et brev for kort tid fra et inkassoselskap hvor det sto at jeg måtte kontakte de ellers ville saken gå til lensmannen.Jeg åpnet bevet , leste det og puttet det i en skuff."So what?" .Vil jeg få diabetes hvis jeg ikke gjør noe med vektproblemet mitt. "So what". Bryr meg ikke. Jeg er ikke spessielt trist eller deppa i det hele tatt.Og jeg har null angst , ingenting får meg opprørt.Og det er ikke meg. Jeg kan føle glede av og til.Særlig i forbindelse med trening og fysisk aktivitet eller musikk eller når jeg en sjelden gang klarer å tvinge meg til det.

Jeg er som sagt desperat nå og må gjøre noe.

[sannheten]

Egentlig er jeg usikker hvorvidt medisinene hadde skylden.Bare å innse at jeg hadde mange problemer.Jeg var ung voksen og fikk diagnosen EUPF.Nå er jeg desperat og tror jeg må prøve medisiner igjen.Selv om familien min nok er livredd for at jeg skal bli "gal" igjen. Er det heller ikke så trivelig å sitte i leiligheten sin og være så likegyldigt en omtrent kan sitte å så på tv samtidig som leiligheten raser sammen uten å løfte et øyenbryn.Det er negativt i lengden og ikke ha lyst å ork til å ta tak i de negative problemene.At en strengt tatt ikke bryr seg.Et eksempel er at jeg fikk et brev for kort tid fra et inkassoselskap hvor det sto at jeg måtte kontakte de ellers ville saken gå til lensmannen.Jeg åpnet bevet , leste det og puttet det i en skuff."So what?" .Vil jeg få diabetes hvis jeg ikke gjør noe med vektproblemet mitt. "So what". Bryr meg ikke. Jeg er ikke spessielt trist eller deppa i det hele tatt.Og jeg har null angst , ingenting får meg opprørt.Og det er ikke meg. Jeg kan føle glede av og til.Særlig i forbindelse med trening og fysisk aktivitet eller musikk eller når jeg en sjelden gang klarer å tvinge meg til det.

Jeg er som sagt desperat nå og må gjøre noe.

Dette høres litt merkelig ut.Når du sier du er hverken trist eller deppa eller har angst.Er det likegyldigheten som er problemet?Og hvorfor føler du deg desperat? Noen kan faktisk bli likegyldig eller avflata ved bruk av medisiner.Tror kanskje ikke medisiner kan hjelpe deg ut av likegyldigheta? Kanskje jeg har misforstått helt? Skjønnte det bare ikke helt.

[Gjest watta]

Dette høres litt merkelig ut.Når du sier du er hverken trist eller deppa eller har angst.Er det likegyldigheten som er problemet?Og hvorfor føler du deg desperat? Noen kan faktisk bli likegyldig eller avflata ved bruk av medisiner.Tror kanskje ikke medisiner kan hjelpe deg ut av likegyldigheta? Kanskje jeg har misforstått helt? Skjønnte det bare ikke helt.

Jeg går ikke på noen medisiner i det hele tatt nå.Og hovedproblemet er likegyldigheten som er såpass vanskelig at jeg har problemer med å fungere slik jeg før gjorde.At jeg har mistet motivasjon og interesse for ting jeg tidligere like.At alt er et ork.Det eneste jeg gidder er å se på tv eller surfe på nett.

Jeg er mer irritabel enn jeg pleier å være.Jeg har hatt depresjon hvor jeg har vist helt klart at dette er depresjon.Det her er mer uvant og annerledes men jeg vet det ikke er slik jeg er når jeg har det bra.Jeg har pleid å vært veldig flink til å ta tak i ting. Jeg tror jeg har en form for depresjon selv om den ikke er slik at jeg er forferdelig trist eller deppa. Egentlig synes jeg livet er pyton på et kognitivt nivå.Men ikke følelsesmessig, kanskje det er derfor jeg ikke klarer å ta tak i det å gjøre det jeg vet fungerer.