Er jeg viljesvak som ikke greier dette

[Gjest fnugget]

Nå har jeg bare lyst å legge meg ned å stortute! Føler meg helt utav meg og ingenting stemmer! Har fått en virusinfeksjon og er ganske redusert. Så jeg spurte psykiateren om jeg kunne gå opp i dose igjen for noen dager. Jeg ORKER bare ikke å trappe ned når jeg er så syk. Så sa han at det var greit, men viktig at jeg er motivert for å trappe ned så jeg slipper å gå sånn opp og ned i dose.

Jeg tåler sikkert ingenting for tida, men jeg fikk en følelse av at han mente jeg ikke er motivert nok og at jeg bare gir etter for impulser. MEN det ER ikke sånn!! Og jeg blåste det ut i en melding til han. Føler meg misforstått og jeg er sååå sliten og langt nede. Kroppen er helt i ulage, orker ikke mat, klarer ikke slappe av for det konstante tankekjøret, har vondt i kroppen, feber, kvalm og totalt utslitt! Jeg orker ikke engang gå på butikken. Men jeg klarer heller ikke å ligge i senga pga tankene. Jeg har blemmer og utslett overalt og så sår i munnen at jeg ikke klarer noe annet enn yoghurt. JAAAA vet jeg syter, sorry, men jeg har ingen andre å syte til:-(((

Er jeg viljesvak og lite motivert fordi jeg bestemmer meg for å kutte ut nedtrappingen til jeg er frisk igjen?

[Gjest fnugget]

Og det verste er dette selvhatet fordi jeg ikke klarer nedtrappingen nå. Føler meg som en taper som ikke klarer noenting. NÅ spretter bare tårene og jeg tåler absolutt ingenting for tida. Jeg føler alle dømmer meg nord og ned, til og med behandler gjør det, og jeg føler meg som et dårlig menneske og en taper.

[Orio]

Og det verste er dette selvhatet fordi jeg ikke klarer nedtrappingen nå. Føler meg som en taper som ikke klarer noenting. NÅ spretter bare tårene og jeg tåler absolutt ingenting for tida. Jeg føler alle dømmer meg nord og ned, til og med behandler gjør det, og jeg føler meg som et dårlig menneske og en taper.

Jeg synes ikke du er viljesvak. Det høres helt forferdelig ut med den sykdommen du har pådratt deg nå. Har du vært hos lege? Kanskje du kan få noe som hjelper. Blemmer i munnen og utslett over hele kroppen. Det er mer enn god nok grunn til å syte og klage.

Hvis psykiateren din ikke forstår at det er vanskelig å trappe ned når man er så dårlig (fysisk) som du er nå, skjønner ikke jeg hvordan han tenker. Alle som har hatt influensa eller bare vært skikkelig forkjøla vet vel at når en er syk orker man mye mindre enn ellers. Det er ikke rette tidspunkt for å gjøre de vanskelige tingene, da trenger man et bedre utgangspunkt.

[enigma38]

Jeg synes ikke du er viljesvak. Det høres helt forferdelig ut med den sykdommen du har pådratt deg nå. Har du vært hos lege? Kanskje du kan få noe som hjelper. Blemmer i munnen og utslett over hele kroppen. Det er mer enn god nok grunn til å syte og klage.

Hvis psykiateren din ikke forstår at det er vanskelig å trappe ned når man er så dårlig (fysisk) som du er nå, skjønner ikke jeg hvordan han tenker. Alle som har hatt influensa eller bare vært skikkelig forkjøla vet vel at når en er syk orker man mye mindre enn ellers. Det er ikke rette tidspunkt for å gjøre de vanskelige tingene, da trenger man et bedre utgangspunkt.

Jeg er enig med Orio. Du er ikke viljesvak.

La selvbebreidelsene ligge, fnugget, og prøv å vær litt god med deg selv nå som du er syk.

God bedring :-)

[Gjest fnugget]

Jeg synes ikke du er viljesvak. Det høres helt forferdelig ut med den sykdommen du har pådratt deg nå. Har du vært hos lege? Kanskje du kan få noe som hjelper. Blemmer i munnen og utslett over hele kroppen. Det er mer enn god nok grunn til å syte og klage.

Hvis psykiateren din ikke forstår at det er vanskelig å trappe ned når man er så dårlig (fysisk) som du er nå, skjønner ikke jeg hvordan han tenker. Alle som har hatt influensa eller bare vært skikkelig forkjøla vet vel at når en er syk orker man mye mindre enn ellers. Det er ikke rette tidspunkt for å gjøre de vanskelige tingene, da trenger man et bedre utgangspunkt.

Ja var det jeg på en måte tenkte. Blir så irritert på han, for føler at han tror alt er psykisk med meg. Var hos legen i går og tok crp som viste at jeg har et virus. Så oppdaget jeg flere blemmer/utslett i dag og ringte legen som ba meg komme over helgen og oppsøke legevakt om jeg får konstakt og høy feber.

Men har gått og hanglet i nesten en måned, før dette utbruddet. Og trodd det var psykisk fordi jeg ikke har fått gehør hos psykiateren. Har bare følt at han har forklart det med at det er "psykisk", så jeg har ikke engang brydd meg om å oppsøke lege. Jeg blir så irritert og skuffa!! Og det skal jeg si til han når jeg skal dit til behandler over helga.

Min mor sier også det samme, at det er bare psykisk og at jeg syter og klager. Blir så såra og lei meg, og begynner å skamme med skikkelig fordi jeg tror det må være noe riv ruskende galt med hodet mitt.

Gikk så langt i dag at jeg fikk et megaangstutbrudd og spydde og sto i, hylte og gråt, det var tett før pcen gikk i gulvet. Fikk ikke puste. Og dette visste jeg litt på forhånd, men jeg følte at behandler "fordømte" meg og da sluttet jeg å stole på min egen oppfatning av saken. Fy søren altså, føler meg faktisk sveket. Det siste jeg trenger er at andre fordømmer meg, når jeg ikke klarer å la være å være så streng mot meg selv. Jeg har det selvsagt fra oppveksten min hvor jeg ble konstant hakket på og kritisert. Det var veldig ustabilt, noen ganger var de gode, men så putselig strenge og fordømmende og ble dolka i ryggen.

Og jeg klarer ikke, selv om jeg prøver, å fortrenge dette forholdet jeg hadde til en som skulle hjelpe meg....jeg prøver, jeg vil ikke være offer, men jo mer det går opp for meg, jo mer grusomt blir det å ta det innover seg....

Alt dette kom på en gang når jeg trappet ned. Det ble for voldsomt, måtte bare kaste opp. Blir for mye å bære på. Det ble altså for mye å skjønne, innse og jeg tror ikke tide er inne for å trappe ned på disse pillene enda.

[Gjest fnugget]

Jeg er enig med Orio. Du er ikke viljesvak.

La selvbebreidelsene ligge, fnugget, og prøv å vær litt god med deg selv nå som du er syk.

God bedring :-)

Takk enigma38, skal prøve, men de er bare så inngrodde. Dessverre, pga..ja, det jeg har skrevet til orio, blant annet..Men når jeg føler andre fordømmer meg, så kuliminerer det hele. Det ble et megaangstanfall...måtte bare spy, spy opp at det vonde. Har ikke hatt det så ille på lenge..jeg fikk bare sjokk. Er helt utmattet nå, har grenet i over to timer og jeg er sikker på at naboene har hørt det....ja, det må jo tro jeg er riv ruskende gal..men så har jeg en psykiater over meg da, så kanskje han ikke fordømmer så mye..får håpe det...

skal prøve å være god mot meg selv..skjønner jo at disse selvbebreidelsene stammer fra utallige ankager, kritikk og bebreidelser i oppveksten...

klem

[enigma38]

Takk enigma38, skal prøve, men de er bare så inngrodde. Dessverre, pga..ja, det jeg har skrevet til orio, blant annet..Men når jeg føler andre fordømmer meg, så kuliminerer det hele. Det ble et megaangstanfall...måtte bare spy, spy opp at det vonde. Har ikke hatt det så ille på lenge..jeg fikk bare sjokk. Er helt utmattet nå, har grenet i over to timer og jeg er sikker på at naboene har hørt det....ja, det må jo tro jeg er riv ruskende gal..men så har jeg en psykiater over meg da, så kanskje han ikke fordømmer så mye..får håpe det...

skal prøve å være god mot meg selv..skjønner jo at disse selvbebreidelsene stammer fra utallige ankager, kritikk og bebreidelser i oppveksten...

klem

Jeg føler med deg, fnugget!

Det er ikke lett når man føler seg så misforstått. Du er jo fysisk syk, og det tar ekstra på når psyken ikke er helt som den skal.

Jeg kan trøste deg med at når jeg er skikkelig fysisk syk (influensa, feber e.l) så er jeg mer pysete enn en mann, og jeg synes minst dobbelt så synd på meg selv. Heldigvis er det veldig sjeldent jeg blir syk på den måten. Venninnene mine (flotte, nydelige mennesker) ler av meg, fordi jeg er så åpenbart selvmedlidende, stønnende og høylydt syk når det rammer. Og jeg ler av meg selv også, fordi jeg ser at jeg virkelig er i stand til å virkelig ha selmedlidenhet i stort monn uten å bebreide meg selv et sekund.

Jeg sammenligner ikke deg og meg her, prøver bare å gi deg litt humor på hvordan jeg er når jeg er syk.

Derfor: Vær så god med deg selv som du kan, det fortjener du!

[Orio]

Ja var det jeg på en måte tenkte. Blir så irritert på han, for føler at han tror alt er psykisk med meg. Var hos legen i går og tok crp som viste at jeg har et virus. Så oppdaget jeg flere blemmer/utslett i dag og ringte legen som ba meg komme over helgen og oppsøke legevakt om jeg får konstakt og høy feber.

Men har gått og hanglet i nesten en måned, før dette utbruddet. Og trodd det var psykisk fordi jeg ikke har fått gehør hos psykiateren. Har bare følt at han har forklart det med at det er "psykisk", så jeg har ikke engang brydd meg om å oppsøke lege. Jeg blir så irritert og skuffa!! Og det skal jeg si til han når jeg skal dit til behandler over helga.

Min mor sier også det samme, at det er bare psykisk og at jeg syter og klager. Blir så såra og lei meg, og begynner å skamme med skikkelig fordi jeg tror det må være noe riv ruskende galt med hodet mitt.

Gikk så langt i dag at jeg fikk et megaangstutbrudd og spydde og sto i, hylte og gråt, det var tett før pcen gikk i gulvet. Fikk ikke puste. Og dette visste jeg litt på forhånd, men jeg følte at behandler "fordømte" meg og da sluttet jeg å stole på min egen oppfatning av saken. Fy søren altså, føler meg faktisk sveket. Det siste jeg trenger er at andre fordømmer meg, når jeg ikke klarer å la være å være så streng mot meg selv. Jeg har det selvsagt fra oppveksten min hvor jeg ble konstant hakket på og kritisert. Det var veldig ustabilt, noen ganger var de gode, men så putselig strenge og fordømmende og ble dolka i ryggen.

Og jeg klarer ikke, selv om jeg prøver, å fortrenge dette forholdet jeg hadde til en som skulle hjelpe meg....jeg prøver, jeg vil ikke være offer, men jo mer det går opp for meg, jo mer grusomt blir det å ta det innover seg....

Alt dette kom på en gang når jeg trappet ned. Det ble for voldsomt, måtte bare kaste opp. Blir for mye å bære på. Det ble altså for mye å skjønne, innse og jeg tror ikke tide er inne for å trappe ned på disse pillene enda.

Er du bedre nå? Fysisk, mener jeg?

Det er en felle det er lett å havne i når du sliter med psykiske problemer, alt blir bortforklart som "psykisk", det er ingenting å gjøre med. Det er lett å gjøre det selv også, hvis en har litt diffuse symptomer. Blir jeg kvalm er jeg aldri sikker på om det er noe fysisk galt, eller om det "bare" er angst.

Hvordan har nedtrappingen vært hittil? Var det første dag i dag, eller har du holdt på lenge?

Er det en mulighet at du har trappet ned for mye/for fort? Det er bare et spørsmål, langt utenfor hva jeg har greie på. Jeg er enig med deg i at dette ikke er rette tidspunktet å trappe ned på, nå som du er fysisk syk og det snart er jul. (Julen er en stor belastning for mange, også for deg?)

En ting må jeg si meg enig med psykiateren i, når du først begynner å trappe ned (etter at du er frisk), kan du ikke gå opp i dose igjen. Da tror jeg det er bedre med en mer gradvis nedtrapping, og kanskje over lengre tid enn planlagt.

Hva slags oppfølging får du nå mens du trapper ned? Får du hjelp til å takle alt det vanskelige som plutselig dukker frem? Får du hjelp til å finne andre måter enn piller å takle angsten på? Var det ikke snakk om at du skulle legges inn, og trappe ned mens du var innlagt?

Hvis dere blir enige om å utsette nedtrappingen til over nyttår vil jeg anbefale deg at du lærer deg noen enkle avspenningsøvleser, trener deg på å puste rolig med magen. Det kan faktisk hjelpe mot angsten når du får litt trening.

[Gjest fnugget]

Er du bedre nå? Fysisk, mener jeg?

Det er en felle det er lett å havne i når du sliter med psykiske problemer, alt blir bortforklart som "psykisk", det er ingenting å gjøre med. Det er lett å gjøre det selv også, hvis en har litt diffuse symptomer. Blir jeg kvalm er jeg aldri sikker på om det er noe fysisk galt, eller om det "bare" er angst.

Hvordan har nedtrappingen vært hittil? Var det første dag i dag, eller har du holdt på lenge?

Er det en mulighet at du har trappet ned for mye/for fort? Det er bare et spørsmål, langt utenfor hva jeg har greie på. Jeg er enig med deg i at dette ikke er rette tidspunktet å trappe ned på, nå som du er fysisk syk og det snart er jul. (Julen er en stor belastning for mange, også for deg?)

En ting må jeg si meg enig med psykiateren i, når du først begynner å trappe ned (etter at du er frisk), kan du ikke gå opp i dose igjen. Da tror jeg det er bedre med en mer gradvis nedtrapping, og kanskje over lengre tid enn planlagt.

Hva slags oppfølging får du nå mens du trapper ned? Får du hjelp til å takle alt det vanskelige som plutselig dukker frem? Får du hjelp til å finne andre måter enn piller å takle angsten på? Var det ikke snakk om at du skulle legges inn, og trappe ned mens du var innlagt?

Hvis dere blir enige om å utsette nedtrappingen til over nyttår vil jeg anbefale deg at du lærer deg noen enkle avspenningsøvleser, trener deg på å puste rolig med magen. Det kan faktisk hjelpe mot angsten når du får litt trening.

Hei Orio. Det var meningen at jeg skulle trappe ned når jeg var innlagt ja. Kanskje er det best det, for reaksjonene jeg hadde var svært skremmende. Og jeg er jo midt opp i alt det vonde nå, og uten en buffer som tablettene er, så tror jeg det blir altfor voldsomt.

Jeg har jo kuttet ut to andre medisiner siste måneden, og sånn innerst inne, så har jeg vel følt at det jeg går på nå er litt "skralt", men holder akkurat slik at jeg ikke går helt opp i liminga. Kanskje jeg trenger det "limet" nå, og det er jo snart jul, noe jeg absolutt ikke ser frem til. Heller noe jeg bare må komme meg gjennom.

Selv om jeg er syk nå, så ser jeg mørkt på å klare å redusere disse medisinene nå. Jeg går ikke på så mye nå lenger, men er gjennom mange tøffe prosesser. Og jeg burde kanskje kommet meg bort fra det vanskelige om jeg skulle klare å kvitte meg med disse to, av tre som jeg går på.

Sånn livet er nå, så er den psykiske smerten, angsten, og raseriet så stort, at det blir for voldsomt for meg med flere endringer. Vet ikke, men..kanskje jeg trenger tiden frem til innleggelse (i beg. av mars) til å bli bedre sånn psykisk sett før jeg trapper ned..Det som skjedde i går skremte meg, og nå er jeg redd for at det skal skje igjen.

[Gjest fnugget]

Jeg føler med deg, fnugget!

Det er ikke lett når man føler seg så misforstått. Du er jo fysisk syk, og det tar ekstra på når psyken ikke er helt som den skal.

Jeg kan trøste deg med at når jeg er skikkelig fysisk syk (influensa, feber e.l) så er jeg mer pysete enn en mann, og jeg synes minst dobbelt så synd på meg selv. Heldigvis er det veldig sjeldent jeg blir syk på den måten. Venninnene mine (flotte, nydelige mennesker) ler av meg, fordi jeg er så åpenbart selvmedlidende, stønnende og høylydt syk når det rammer. Og jeg ler av meg selv også, fordi jeg ser at jeg virkelig er i stand til å virkelig ha selmedlidenhet i stort monn uten å bebreide meg selv et sekund.

Jeg sammenligner ikke deg og meg her, prøver bare å gi deg litt humor på hvordan jeg er når jeg er syk.

Derfor: Vær så god med deg selv som du kan, det fortjener du!

''fordi jeg ser at jeg virkelig er i stand til å virkelig ha selmedlidenhet i stort monn uten å bebreide meg selv et sekund.''

Jeg skulle også gjerne ha lært det. Jeg klarer ikke å ha selvmedlidenhet, i alle fall ikke uten å dømme meg selv hardt. I steden for, går jeg til angrep på meg selv. Kunne ønske det ikke var så vanskelig å snu dette.

[enigma38]

''fordi jeg ser at jeg virkelig er i stand til å virkelig ha selmedlidenhet i stort monn uten å bebreide meg selv et sekund.''

Jeg skulle også gjerne ha lært det. Jeg klarer ikke å ha selvmedlidenhet, i alle fall ikke uten å dømme meg selv hardt. I steden for, går jeg til angrep på meg selv. Kunne ønske det ikke var så vanskelig å snu dette.

Jeg er ikke en selvmedlidende person, i det store og hele. Og det er ikke du heller. Vær glad for det. MEN, når jeg en sjelden gang (og det er veldig sjelden, da jeg har fått utlevert en sterk og robust kropp) er fysisk syk, så godter jeg meg i selvmedlidenhet uten selvbebreidelse, og det er faktisk deilig.

Unner deg også å klare dette, uten å få dårlig samvittighet.

[Orio]

Hei Orio. Det var meningen at jeg skulle trappe ned når jeg var innlagt ja. Kanskje er det best det, for reaksjonene jeg hadde var svært skremmende. Og jeg er jo midt opp i alt det vonde nå, og uten en buffer som tablettene er, så tror jeg det blir altfor voldsomt.

Jeg har jo kuttet ut to andre medisiner siste måneden, og sånn innerst inne, så har jeg vel følt at det jeg går på nå er litt "skralt", men holder akkurat slik at jeg ikke går helt opp i liminga. Kanskje jeg trenger det "limet" nå, og det er jo snart jul, noe jeg absolutt ikke ser frem til. Heller noe jeg bare må komme meg gjennom.

Selv om jeg er syk nå, så ser jeg mørkt på å klare å redusere disse medisinene nå. Jeg går ikke på så mye nå lenger, men er gjennom mange tøffe prosesser. Og jeg burde kanskje kommet meg bort fra det vanskelige om jeg skulle klare å kvitte meg med disse to, av tre som jeg går på.

Sånn livet er nå, så er den psykiske smerten, angsten, og raseriet så stort, at det blir for voldsomt for meg med flere endringer. Vet ikke, men..kanskje jeg trenger tiden frem til innleggelse (i beg. av mars) til å bli bedre sånn psykisk sett før jeg trapper ned..Det som skjedde i går skremte meg, og nå er jeg redd for at det skal skje igjen.

Min helt uproffe mening er at du kanskje trenger å opparbeide deg en plattform du står litt stødigere på før du kutter ned enda mer medisiner.

I det hele tatt synes jeg det er litt underlig å skulle kutte ut medisiner før jul (eller andre perioder som er ekstra vanskelige og i tillegg krever ekstra mye).

Går du på noen "vanlige" medisiner, av typen AD eller lignende?