Å sms'e med psykologen

[Gjest spirrevippeline]

Jeg leste i en tråd her nylig om en person som hadde sendt en tekstmelding til psykologen sin. Jeg må innrømme at jeg ble litt sjokkert over at noen gjør det, tanken har aldri falt meg inn at jeg har "lov" til det. Nå har ikke jeg en spesielt tung diagnose, men har gått til psykolog jevnlig i halvannet år, og har aldri hatt kontakt med henne annet enn i timene. Det må være slitsomt å være psykolog hvis man skal ta meg seg pasientene hjem etter arbeidstid, tenker jeg. Er det vanlig å ha kontakt med psykologen sin utenom fastsatte avtaler egentlig....?

[Gjest]

Nei...

[Gjest keira]

Jeg gjorde det. Da var det på initiativ fra terapeutens side. Og det var helt klare rammer rundt bruken.

Uten at terapeuten har åpnet for det synes ikke jeg en skal gjøre det.

[gif]

Eg trur det varier, avhenging av psykolog, av diagnose, dynamikk.

Eg for min del kan skrive mail, og psykiater les det når det passer henne, om det passer henne. Så om ho har lese det eller ikkje før neste avtale (og evt svara 2 linjer) varierer. Men, ho insisterer på at eg bør skrive, fordi det hjelper henne å forstå korleis eg tenker. I tillegg til at det hjelper mht å forberede timer/strukturere samtale.

[Gjest annabelinda]

Jeg skriver mail til psykologen, det er avtalt, og det er greit. Hn sier det er ok, også når jeg lurer på om jeg mailer for mye. Men det var avklart før jeg begynnte å maile.

Jeg smser ikke. Ringer av og til for å legge igjen beskjed på telefonsvareren. Nå var jo jeg psykotisk, så kanskje det var derfor han ba meg ringe hvis det var noe. Jeg vet ikke. Føler nesten at jeg får spesialbehandling. Trenger det jeg får altså, men er stadig overrasket over hvor mye jeg "får", er veldig takknemlig for det altså. Blir et snøre jeg kan henge meg fast i når det kjennes ut som om det skal ryke.

Men mail, da blir det jo opp til psykologen når og om hn vil lese.

[Melba1365380968]

Før hadde jeg anledning til å sende email når jeg hadde behov for det, og det hjalp meg ekstremt mye. Jeg visste at min psykolog ville lese mailen når hn fikk tid, og ville svare meg. I tillegg hadde jeg av og til avtalt mulighet til å sende sms hvis jeg trengte når hn var på jobbreise uten mail.

Dette var gull verdt for meg!

[Gjest R_Fiona]

Jeg har også blitt sjokkert noen ganger når jeg har hørt hvordan pasienter omtaler omgangen med behandlerne sine.

De både ringer og sms-er når de føler for det.

Snakket med en pasient for noen år siden, som ringte sin behandler både i påsken og julen, og når han var på ferie i utlandet.

For meg ville ingen ting av dette være mulig. Da ville jeg virkelig føle at jeg overskred grensene til vedkommende.

Men.... det er opp til behandlerne selv å sette grenser.

De aller fleste pasienter resperkterer dette.

Så jeg må anta at når dette skjer i pasient- behandler forhold, så er det greit for behandleren.

Selv har jeg vært borte i begge deler... hvor den ene var veldig nøye med å verne om privatlivet, og den andre nesten ikke kunne skjønne hvorfor jeg aldri kontaktet hn utenom timene.

Men for meg må det være slik, jeg kan ikke skjønne hvordan vi skulle kunne jobbe på den måten vi gjør, hvis jeg skulle ta med meg denne typen relasjon ut av rommet.

[gif]

Før hadde jeg anledning til å sende email når jeg hadde behov for det, og det hjalp meg ekstremt mye. Jeg visste at min psykolog ville lese mailen når hn fikk tid, og ville svare meg. I tillegg hadde jeg av og til avtalt mulighet til å sende sms hvis jeg trengte når hn var på jobbreise uten mail.

Dette var gull verdt for meg!

kor hadde du (og andre) gjennomsnittleg kontakt? ein mail per veke? ein gong per mndr?

[Gjest fnugget]

Jeg mailer behandler, det er en avtale vi har som gjør at det er lettere å systematisere timene. Det gjør behandlingen mer effektivt, fordi jeg slipper bruke så mye tid på å forklare når jeg er der. Behandler svarer av og til, når hn kan og er til stede. Når det gjelder sms, så kan jeg sende melding til behandler dersom det er noe som bør avtales, og jeg tror ikke behandler har behov for å sette en grense dersom hn ikke synes det går utover privatlivet. Men dersom man misbruker denne muligheten, så er det klart at en behandler må si fra om dette. Det er også forskjell på pasienter, og dette regner jeg med at en behandler er komptent til å se forskjellen på det nyttige/konstruktive og det som går over i privatlivet.

[frihetskjemperen]

kor hadde du (og andre) gjennomsnittleg kontakt? ein mail per veke? ein gong per mndr?

jeg fikk mobilnummeret til psykologen som jeg hadde tidligere. hn sa at jeg kunne bruke det i nødstilfeller. Jeg sende sms to ganger mens jeg hadde hn. når hn gav meg nr sitt,så avtalte vi på forhånd hvordan det skulle brukes,og vi satte klare grenser. dette var bra både for meg og hn.

[Gjest røkelaks]

Jeg har også blitt sjokkert noen ganger når jeg har hørt hvordan pasienter omtaler omgangen med behandlerne sine.

De både ringer og sms-er når de føler for det.

Snakket med en pasient for noen år siden, som ringte sin behandler både i påsken og julen, og når han var på ferie i utlandet.

For meg ville ingen ting av dette være mulig. Da ville jeg virkelig føle at jeg overskred grensene til vedkommende.

Men.... det er opp til behandlerne selv å sette grenser.

De aller fleste pasienter resperkterer dette.

Så jeg må anta at når dette skjer i pasient- behandler forhold, så er det greit for behandleren.

Selv har jeg vært borte i begge deler... hvor den ene var veldig nøye med å verne om privatlivet, og den andre nesten ikke kunne skjønne hvorfor jeg aldri kontaktet hn utenom timene.

Men for meg må det være slik, jeg kan ikke skjønne hvordan vi skulle kunne jobbe på den måten vi gjør, hvis jeg skulle ta med meg denne typen relasjon ut av rommet.

Det kunne ikke ramle meg inn i måneskinn å sende sms eller ringe til behandleren min med mindre h*n hadde sagt på forhånd at det var greit og om evt i hvilke tilfeller jeg skulle ta kontakt. Jeg vet til og med om folk som til og med oppsøker folk i psykiatrien de ikke har hatt kontakt med på årevis. Jeg skjønner ikke at man kan få seg til å gjøre noe sånt. Alle trenger et skille mellom jobb og fritid.

[Gjest fnugget]

Jeg har også blitt sjokkert noen ganger når jeg har hørt hvordan pasienter omtaler omgangen med behandlerne sine.

De både ringer og sms-er når de føler for det.

Snakket med en pasient for noen år siden, som ringte sin behandler både i påsken og julen, og når han var på ferie i utlandet.

For meg ville ingen ting av dette være mulig. Da ville jeg virkelig føle at jeg overskred grensene til vedkommende.

Men.... det er opp til behandlerne selv å sette grenser.

De aller fleste pasienter resperkterer dette.

Så jeg må anta at når dette skjer i pasient- behandler forhold, så er det greit for behandleren.

Selv har jeg vært borte i begge deler... hvor den ene var veldig nøye med å verne om privatlivet, og den andre nesten ikke kunne skjønne hvorfor jeg aldri kontaktet hn utenom timene.

Men for meg må det være slik, jeg kan ikke skjønne hvordan vi skulle kunne jobbe på den måten vi gjør, hvis jeg skulle ta med meg denne typen relasjon ut av rommet.

Hvorfor er det galt å smse med psykologen dersom psykologen åpner for det under visse forutsetninger og dette blir etterfulgt?

[Melba1365380968]

kor hadde du (og andre) gjennomsnittleg kontakt? ein mail per veke? ein gong per mndr?

Jeg tror jeg sendte kanskje fem mailer på et år? Og kanskje 3 sms'er da jeg var i en krise. Det var ikke privattlfnr, men en jobbmobil hn hadde. Ikke så mye altså..

[Gjest R_Fiona]

Hvorfor er det galt å smse med psykologen dersom psykologen åpner for det under visse forutsetninger og dette blir etterfulgt?

Jeg kan ikke forklare deg hvorfor det føles galt for meg, det bare er slik..

Jeg ser ikke noe galt i det hvis behandler og pasient er enige om at det er greit..

[Gjest R_Fiona]

Det kunne ikke ramle meg inn i måneskinn å sende sms eller ringe til behandleren min med mindre h*n hadde sagt på forhånd at det var greit og om evt i hvilke tilfeller jeg skulle ta kontakt. Jeg vet til og med om folk som til og med oppsøker folk i psykiatrien de ikke har hatt kontakt med på årevis. Jeg skjønner ikke at man kan få seg til å gjøre noe sånt. Alle trenger et skille mellom jobb og fritid.

Du har helt rett, hvis dette ikke er ønskelig fra behandlers side.

Men hvis behandler sier det er greit, så er det vel opp til hver og en å gjøre det eller ikke.

Men det er klart det finnes de som ikke tar det med grenser like godt, og gjør det eneten de får lov eller ikke... men tror ikke det er mange.

Men kjenner en dame som ringte sin psykiater 1.juledag.. fordi hun lurte på noe angående medisinene sine.

Hun ble faktisk fornærmet når han svarte henne kort og la på

[Gjest røkelaks]

Du har helt rett, hvis dette ikke er ønskelig fra behandlers side.

Men hvis behandler sier det er greit, så er det vel opp til hver og en å gjøre det eller ikke.

Men det er klart det finnes de som ikke tar det med grenser like godt, og gjør det eneten de får lov eller ikke... men tror ikke det er mange.

Men kjenner en dame som ringte sin psykiater 1.juledag.. fordi hun lurte på noe angående medisinene sine.

Hun ble faktisk fornærmet når han svarte henne kort og la på

Jeg hadde en periode avtale om at jeg kunne ringe en psyk avd når jeg trengte det. Det hjalp meg veldig. Så lenge sånt er avtalt og man ikke misbruker hjelpen ved å ringe om alt mulig i tide og utide, fungerer det som en god hjelp. :-)

[Lille Lisen]

Min psykolog ga meg nummeret, med beskjed om at jeg kan sende melding dersom jeg sliter veldig. Årsaken h*n har gitt er i hovedsak at h*n ikke har mulighet til å gi meg time så ofte jeg trenger. Ved at h*n ga meg den tillitten er det kun når jeg virkelig sliter at jeg melder, og jeg forventer ikke noen telefon. Men h*n svarer på melding når h*n har mulighet. Dette setter jeg veldig pris på, men det er klart at jeg skal tenker meg om noen ganger før jeg benytter meg av det..