Kan han ha Adhd?

[Gjest Jeg er så bitter]

Jeg har hatt noen forferdelige dager/netter og sykemeldt meg for første gang i mitt liv.Legen ga meg sobril og jeg trodde vel aldri at jeg skulle ha behov for medisiner jeg bare har lest om på psykiatri. Plutselig var jeg der selv.

Jeg er bitter og jeg vet ikke hvordan jeg skal greie å legge fra meg mistenksomheten og finne tilbake til tryggheten fremover.

Vi har et 18 år langt samliv bak oss. Vi har 3 flotte barn, vi har en stor vennegjeng, vi har et sosialt og aktivt liv, sommer og vinter. Vi har reist rundt i verden, mer enn folk flest vil jeg påstå.

Vi gjør noe ut av hver helg. Ikke en enste lørdag eller søndag sitter vi inne en hel dag.

Mannen min er slik at vi/eller han må ha en plan for alle fridager.

Er livredd for at livet skal gå i fra han.

Han er såkalt vellykket i forhold til jobb, inntekt og har en enorm kapasitetet til å rekke over både jobb og private prosjekter som han også kaller jobb.

Noen ganger har jeg følt hans aktivitetsnivå litt slitsomt. Jeg trives med et aktivt liv jeg også, men jeg må ha litt pusterom innimellom.

Jeg har gitt han stor frihet i forholdet, fordi jeg har tenkt at han må få være seg selv. Han er ikke typen til å være fornøyd med et rolig familieliv. Han må padle, han må seile, han må dykke osv osv. Jeg har også tenkt at jeg ville ikke vært fornøyd med en rolig mann jeg heller. Tror ikke det hadde gitt meg noe. Ville raskt blitt kjedelig.Derfor er jeg med på MYE, men jeg er ikke med på alt. Burde ikke det være greit da?

Andre spør hvordan han i alle dager rekker over alt. Han virker ikke en gang sliten, bortsett fra at han kan være ganske bråsint og aggressiv i tonefallet noen ganger.

Vi har hatt noen oppturer og nedturer i forholdet. Siste halvåret eller året har vi hatt det kjempefint, trodde jeg.

Det har vært svært sosialt og jeg trodde at han måtte være svært fornøyd med tingenes tilstand han også.

Så kommer sjokket. Jeg finner ut at mannen på snart 50, har et "forhold" til en dame på 30 og jeg faller rett i kjelleren. Jeg er selv 9 år yngre. 20 år yngre, det er så kvalmt.

Jeg har fått en visshet om at det ikke har dreid seg om noe sexuelt, at det har vært flørting på mail, sms og at han traff henne på en pub og ble nysgjerrig på henne som person fordi hun var utbrent, arbeidsløs og ikke greide å ta seg ny jobb. Han synes synd på henne og det utviklet seg til sms-flirting og en kontakt hvor depå en måte var psykologer for hverandre. Hun psykolog for han fordi han levde et så kjedelig liv.

Han for henne fordi hun var et "sosialt vrak" som ikke greide å jobbe.

Det er en tåpelig forklaring og jeg tror nok ikke det bare har vært det heller, selv om jeg vet han er nysgjerrig av natur.

Fy, fa..., DET er det som er så bittert og jeg føler et enormt sinne, men også sorg over at en mann som har 3 flotte barn,skaffet seg hytte ved sjøen, på fjellet, i utlandet, har to båter, har stort hus, 2 biler, 1.5 million i inntekt og ja jeg sier det selv, verdens mest tålmodige og tolerange kone.

Men kanskje også verden mest naive. Jeg blir rett og slett kvalm av den bortskjemte holdningen.

Jeg blir rett og slett kvalm av den stakkars-meg holdningen.

Ok, han sier at han aldri hadde tenkt å gå videre med henne.At sms-tøyset nå er slutt for godt. At han ikke hadde følelser og at han sa ting han ikke mente, men mannen er på mange måter svært klønete og jeg vet ikke om jeg greier å tro det.

Vi som hadde det så fint nå.

Kameraten hans ringte meg og på en måte beroliget meg mer enn det mannen min greide, men jeg vet ikke.

Jeg er jo så glad i han. Han er en kjekk mann. Ønsker meg meg ingen andre. Jeg vet jeg ikke er guds gave til mannen, men ligger vel heller ikke noe tilbake for han, tror jeg. Andre har sagt at vi ikke må finne på og gå i fra hverandre fordi vi er så perfekt sammen.

Utad kanskje ja, men det er jo ikke det som betyr noe.

Jeg har til en viss grad mistet respekten og hvordan skal jeg kunne greie gi han samme friheten nå? Jeg kommer til å være nervevrak hver gang han skal noe, selv om han sier han har lært leksa si. Jeg var nemlig i gang med å lete etter ny leilighet med det samme.

En annen ting som bekymrer meg er hvordan skal jeg greie tilfredsstille han uten at han skal mene at livet er kjedelig? Det er ikke mulig for meg å gi mer enn det jeg allerede har gjort.

Jeg kaster tablettende og begynner jobbe igjen nå. Vi hadde det faktisk veldig fint på julebord i går også, men jeg MÅTTE opp midt på natten for å sjekke mobilen. Fant ingenting, men kontrollbehovet blir vanskelig og håndtere fremover.

Jeg lurer faktisk på om det mannen kan ha adhd? Kan man ha en slik diagnise og likevel fikse livet så greit?

[Gjest Geir]

Ja, han kan ha ADHD og likevel klare livet bra.

''En annen ting som bekymrer meg er hvordan skal jeg greie tilfredsstille han uten at han skal mene at livet er kjedelig?''

Det er ikkje ditt ansvar, for det vil du aldri klare aleine, han _må_ sikkert fortsette med dykkinga, padlinga osv.osv.

Ps! Håper det ordner seg for dere.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror heller han har et snev av bipolaritet. Så mange positive egenskaper, så mye energi som han greier å utnytte konstruktivt.

[Gjest Jeg er så bitter]

Jeg tror heller han har et snev av bipolaritet. Så mange positive egenskaper, så mye energi som han greier å utnytte konstruktivt.

Jeg har lest litt om det nå.

Jeg opplever han aldri treg i bevegelser eller tankegang. Jeg opplever han aldri ukritisk i forhold til penger heller. Tvert i mot. Han har full kontroll og er alltid svært/spesielt opptatt av hvordan pengene skal plasseres riktig.

Det han sier er at han skal skaffe seg en Mentor, fordi det er det han -egentlig- trenger.

Blir forvirret av dette.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Jeg har lest litt om det nå.

Jeg opplever han aldri treg i bevegelser eller tankegang. Jeg opplever han aldri ukritisk i forhold til penger heller. Tvert i mot. Han har full kontroll og er alltid svært/spesielt opptatt av hvordan pengene skal plasseres riktig.

Det han sier er at han skal skaffe seg en Mentor, fordi det er det han -egentlig- trenger.

Blir forvirret av dette.

Jeg har bipolar. Jeg er ikke treg i hodet eller har sein motorikk. Det som jeg merker som veldig positivt ved min lidelse, er at jeg er utrolig målretta og når dit jeg vil når jeg er hypoman. Jeg mister heller ikke kontrollen, slik at jeg ikke er bevisst hva jeg gjør. Det er det som er forskjell på den alvorligste graden av bipolar (BP1) og den mildere (BPII).

Jeg tror NHD kan ha helt rett i sin antagelse. Jeg har selv vært hypoman på det meste i 1 1/2 år sammenhengende. Da fikk jeg virkelig utretta særdeles mye. Når jeg er hypoman liker jeg også å utfordre meg mye mer ved å ta mer risker. Slik som rafting, fjellklatring m.m. kunne jeg helt sikkert funnet på å prøvd i en slik tilstand.

Dessuten er det ikke slik at alle er like hardt rammet av BP, at den må slå veldig negativt ut for en. Det finnes veldig mange positive fordeler ved denne sykdommen, synes jeg. Hadde aldri kommet dit jeg var i dag uten den heller! Selv om i mitt tilfelle gir meg perioder der jeg føler meg "utbrent". Har mannen din noen gang hatt periode av noe som kan minne om depresjon? Større søvnbehov enn han ellers pleier, trenger mindre sosial kontakt, må ta flere pust i bakken enn ellers e.l.?

[Gjest Jeg er så bitter]

Jeg har bipolar. Jeg er ikke treg i hodet eller har sein motorikk. Det som jeg merker som veldig positivt ved min lidelse, er at jeg er utrolig målretta og når dit jeg vil når jeg er hypoman. Jeg mister heller ikke kontrollen, slik at jeg ikke er bevisst hva jeg gjør. Det er det som er forskjell på den alvorligste graden av bipolar (BP1) og den mildere (BPII).

Jeg tror NHD kan ha helt rett i sin antagelse. Jeg har selv vært hypoman på det meste i 1 1/2 år sammenhengende. Da fikk jeg virkelig utretta særdeles mye. Når jeg er hypoman liker jeg også å utfordre meg mye mer ved å ta mer risker. Slik som rafting, fjellklatring m.m. kunne jeg helt sikkert funnet på å prøvd i en slik tilstand.

Dessuten er det ikke slik at alle er like hardt rammet av BP, at den må slå veldig negativt ut for en. Det finnes veldig mange positive fordeler ved denne sykdommen, synes jeg. Hadde aldri kommet dit jeg var i dag uten den heller! Selv om i mitt tilfelle gir meg perioder der jeg føler meg "utbrent". Har mannen din noen gang hatt periode av noe som kan minne om depresjon? Større søvnbehov enn han ellers pleier, trenger mindre sosial kontakt, må ta flere pust i bakken enn ellers e.l.?

Nei, jeg tror ikke han er bipolar. Han har vært lik i 18 år. Har igrunnen ikke merket noe tegn til depresjon eller økt søvnbehov.

Han er -nesten- alltid oppe før meg i helgene og dekker frokostbordet.

Og han sovner nesten alltid før meg.

Ingen depresive perioder, men han kan slenga med leppa, bli bråsint og han kan klage mye.

Han sier at han gjør det for å få ut frustrasjoner.

Har aldri fått inntrykk av at det stikker dypt. Men deprimert? Nei, jeg tror ikke det. Da har det i så fall vært helt jevnt og ikke bare i perioder.

Det har gått fort over også og det virker mer som en slags uvane.

Han er omsorgsfull og snill med ungene, bortsett fra dette bråsinnet som plutselig kan komme. Det er små bagateller som utløser det, som at han ikke finner noe, eller at noen har skjært i osten på feil side osv osv:)

Men altså ingen depresjon og ingen perioder med hypomani.

Han har vært stabilt aktiv, stabilt opptatt av å få noe ut av livet, stabilt opptatt av økonomi. Det enste er at han de siste årene har hatt mer å gjøre, fordi har startet noen proskjekter også utenom den faste arbeidstiden.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Nei, jeg tror ikke han er bipolar. Han har vært lik i 18 år. Har igrunnen ikke merket noe tegn til depresjon eller økt søvnbehov.

Han er -nesten- alltid oppe før meg i helgene og dekker frokostbordet.

Og han sovner nesten alltid før meg.

Ingen depresive perioder, men han kan slenga med leppa, bli bråsint og han kan klage mye.

Han sier at han gjør det for å få ut frustrasjoner.

Har aldri fått inntrykk av at det stikker dypt. Men deprimert? Nei, jeg tror ikke det. Da har det i så fall vært helt jevnt og ikke bare i perioder.

Det har gått fort over også og det virker mer som en slags uvane.

Han er omsorgsfull og snill med ungene, bortsett fra dette bråsinnet som plutselig kan komme. Det er små bagateller som utløser det, som at han ikke finner noe, eller at noen har skjært i osten på feil side osv osv:)

Men altså ingen depresjon og ingen perioder med hypomani.

Han har vært stabilt aktiv, stabilt opptatt av å få noe ut av livet, stabilt opptatt av økonomi. Det enste er at han de siste årene har hatt mer å gjøre, fordi har startet noen proskjekter også utenom den faste arbeidstiden.

Ok.

Vil si at den situasjonen du opplever nå er veldig trist. Håper du får hentet deg noe inn igjen nå når du er sykmeldt. Han burde være en angrende synder og vise at du virkelig kan stole på han igjen. Det er det hans jobb å gjøre nå, vise at du er kvinnen i hans liv til tross for det idiotiske han har gjort.

[laban]

''Hun psykolog for han fordi han levde et så kjedelig liv. ''

Her er det vel kanskje noe (på grensen til) psykiatri inne i bildet. De fleste ville vel kanskje kunne se seg selv utenfra godt nok til å konstatere at de ikke hadde noe kjedelig liv.

Og du - han begynte ikke å flørte med en hyperaktiv, supersprek dame som likner hans egne idealer, så ikke tro at du trenger å være "mer av alt" i den retning.

Jeg skal ikke være hobbypsykolog, men kanskje han ble fascinert av en som nettopp ikke hadde noe av din styrke, men i større grad enn deg trengte noe av "overskuddsenergien" hans. Men jeg tror uansett ikke problemet løses ved at du forandrer deg drastisk.

[Babette]

Jeg tror verken at han har Adhd eller noe annet. Noen er bare sånn at det må skje noe hele tida, og de klarer ikke å gjøre ingenting.

Men jeg skjønner godt at du er bitter, når du har investert så mye i dette ekteskapet og tilpasset deg hans aktivitetsnivå og hans behov - og så kjeder han seg likevel.

Jeg tror det er noe i det laban antyder, at han kanskje har et udekket behov for å hjelpe, være den sterke for en annen person. For denne mennesketypen er nødt til å ha stadig nye utfordringer som stimulans. De kommer aldri " i mål". Nå har han vel opnådd det meste som er å få av materielle goder og karriere. Dermed søker han andre jaktmarker, og oppsøker utfordringer der han kan bidra på det personlige og medmenneskelige plan.

Alle trenger noe å drømme om. Noe å spare til, å glede seg til. Noe vi ikke har råd til i morgen, men kanskje om et år. Men hvis man har "alt", har reist alle mulige steder og kan kjøpe alt man vil - da er man ikke rik, men fattig. God økonomi og høy levestandard er et gode, men alt med måte. Og det er lettere å ha øye for de små og enkle gledene i livet hvis det ikke er så mye annet enn kjærligheten og romantikken som skinner.

Du kan uansett ikke ta noe ansvar for at han kjeder seg. Det høres ut som om du stiller opp og jenker deg i mye større grad overfor hans ønsker, enn omvendt. Det høres også ut som om du lar ham realisere alle planene sine uten å stå i veien for ham eller prøve å bremse ham. Så hva mer kan han forvente.

[Gjest Jeg er så bitter]

''Hun psykolog for han fordi han levde et så kjedelig liv. ''

Her er det vel kanskje noe (på grensen til) psykiatri inne i bildet. De fleste ville vel kanskje kunne se seg selv utenfra godt nok til å konstatere at de ikke hadde noe kjedelig liv.

Og du - han begynte ikke å flørte med en hyperaktiv, supersprek dame som likner hans egne idealer, så ikke tro at du trenger å være "mer av alt" i den retning.

Jeg skal ikke være hobbypsykolog, men kanskje han ble fascinert av en som nettopp ikke hadde noe av din styrke, men i større grad enn deg trengte noe av "overskuddsenergien" hans. Men jeg tror uansett ikke problemet løses ved at du forandrer deg drastisk.

Det du sier i siste avsnittet har jeg tenkt på også og jeg tror det kan være noe i det.

Det går bedre nå og jeg håper han har lært noe ut av dette. Ser sånn ut nå, men tiden får vise.

[Gjest Jeg er så bitter]

Jeg tror verken at han har Adhd eller noe annet. Noen er bare sånn at det må skje noe hele tida, og de klarer ikke å gjøre ingenting.

Men jeg skjønner godt at du er bitter, når du har investert så mye i dette ekteskapet og tilpasset deg hans aktivitetsnivå og hans behov - og så kjeder han seg likevel.

Jeg tror det er noe i det laban antyder, at han kanskje har et udekket behov for å hjelpe, være den sterke for en annen person. For denne mennesketypen er nødt til å ha stadig nye utfordringer som stimulans. De kommer aldri " i mål". Nå har han vel opnådd det meste som er å få av materielle goder og karriere. Dermed søker han andre jaktmarker, og oppsøker utfordringer der han kan bidra på det personlige og medmenneskelige plan.

Alle trenger noe å drømme om. Noe å spare til, å glede seg til. Noe vi ikke har råd til i morgen, men kanskje om et år. Men hvis man har "alt", har reist alle mulige steder og kan kjøpe alt man vil - da er man ikke rik, men fattig. God økonomi og høy levestandard er et gode, men alt med måte. Og det er lettere å ha øye for de små og enkle gledene i livet hvis det ikke er så mye annet enn kjærligheten og romantikken som skinner.

Du kan uansett ikke ta noe ansvar for at han kjeder seg. Det høres ut som om du stiller opp og jenker deg i mye større grad overfor hans ønsker, enn omvendt. Det høres også ut som om du lar ham realisere alle planene sine uten å stå i veien for ham eller prøve å bremse ham. Så hva mer kan han forvente.

Jeg vet ikke hvorfor han kjeder seg.

Jeg vet ikke egentlig om han mener det heller, om det bare er noe han sier i frustrasjon hjemme innimellom.

Ihverfall vet jeg at han -ikke- føler alt er oppnådd, at han ikke føler han har noe å glede seg til. At han ikke har alt.

Jeg tror han føler det motsatt. Det er så mange steder han vil reise til og det er nok også noen prosjekter han driver og lukter på som han ikke vet om han kan kaste seg inn i. Jeg tror han føler en panikk over alderen og at han har dårlig tid. Han snakker om at alt er for seint, når ungene er voksne.

Men vi har jo ikke ventet på at ungene skal bli voksne. Vi har reist med dem fra baby-stadiet..

I jula reiser vi utenlands i 14 dager. I høstferien var vi utenlands og sommerferien ble utnyttet maks.

Sånn har det i grunnen alltid vært, men han er irritert over at jeg bare har 5 ukers ferie og han blir sur når jeg sier at vi ikke kan ta ungene ut av skolen.

Han føler at vi skulle ha reist flere måneder i året.

[Babette]

Jeg vet ikke hvorfor han kjeder seg.

Jeg vet ikke egentlig om han mener det heller, om det bare er noe han sier i frustrasjon hjemme innimellom.

Ihverfall vet jeg at han -ikke- føler alt er oppnådd, at han ikke føler han har noe å glede seg til. At han ikke har alt.

Jeg tror han føler det motsatt. Det er så mange steder han vil reise til og det er nok også noen prosjekter han driver og lukter på som han ikke vet om han kan kaste seg inn i. Jeg tror han føler en panikk over alderen og at han har dårlig tid. Han snakker om at alt er for seint, når ungene er voksne.

Men vi har jo ikke ventet på at ungene skal bli voksne. Vi har reist med dem fra baby-stadiet..

I jula reiser vi utenlands i 14 dager. I høstferien var vi utenlands og sommerferien ble utnyttet maks.

Sånn har det i grunnen alltid vært, men han er irritert over at jeg bare har 5 ukers ferie og han blir sur når jeg sier at vi ikke kan ta ungene ut av skolen.

Han føler at vi skulle ha reist flere måneder i året.

Men har han evnen til å leve i nuet og nyte tilværelsen? Eller vil han alltid videre et eller annet sted? Han høres litt ut som en bekjent av meg, som er veldig glad i å gå i fjellet, men som alltid må bestige de høyeste topene. Han er helt besatt av å gå på en topp som er høyere enn den forrige. I overført betydning er kanskje mannen din litt sånn?

Og jeg skjønner ikke helt hva han jager etter. Det er fint å reise og se nye steder, men er det ikke deilig å tilbringe ferien hjemme en gang i mellom også? Blir du ikke stresset av dette, eller er du så vant til det at du ikke reagerer?

Når det er sagt, må han jo få lov til å være nysgjerrig på livet og på nye steder, og det er vanskelig å "temme" en søkende sjel. Og du falt vel i sin tid for ham fordi han er akkurat som han er. Men jeg trodde de aller fleste ønsket å roe ned tempoet når de begynner å dra på årene.

[Gjest Jeg er så bitter]

Men har han evnen til å leve i nuet og nyte tilværelsen? Eller vil han alltid videre et eller annet sted? Han høres litt ut som en bekjent av meg, som er veldig glad i å gå i fjellet, men som alltid må bestige de høyeste topene. Han er helt besatt av å gå på en topp som er høyere enn den forrige. I overført betydning er kanskje mannen din litt sånn?

Og jeg skjønner ikke helt hva han jager etter. Det er fint å reise og se nye steder, men er det ikke deilig å tilbringe ferien hjemme en gang i mellom også? Blir du ikke stresset av dette, eller er du så vant til det at du ikke reagerer?

Når det er sagt, må han jo få lov til å være nysgjerrig på livet og på nye steder, og det er vanskelig å "temme" en søkende sjel. Og du falt vel i sin tid for ham fordi han er akkurat som han er. Men jeg trodde de aller fleste ønsket å roe ned tempoet når de begynner å dra på årene.

Vi kan ikke fortsette her. Vi flytter heller over på samliv.