Vanskelig relasjon

[Gjest mira31]

Jeg har en venninne som kanskje har vært den viktigste personen i mitt liv. Vi har vært venner i snart 10 år og har delt veldig mye sammen. Vi har også bodd sammen. Vi er veldig like på mange områder, vi tenker likt og oppfører oss likt. Hun har vært en enorm støtte når jeg har hatt det dårlig, stilt opp og kommet til meg, selv når jeg har sagt at hun ikke skulle komme.

Hun har bodd bare noen minutter fra meg, noe som har vært en veldig god trygghet,

For noen uker siden gjorde hun det slutt med samboeren og fant en ny kjæreste. De har flyttet en god kjøretur fra meg. Jeg opplevde at hun overhode ikke så meg, men var helt inne i sin egen verden. Jeg er helt klar over at dette er helt vanlig ved forelskelser, men jeg ble helt fryktelig lei meg. Jeg klarer nesten ikke å tenke på noe annet, jeg gråter hele tiden. Jeg sier til henne at jeg er dårlig, og at jeg ikke orker besøk, men egentlig er det fordi jeg ikke klarer å forholde meg til henne. Jeg savner henne noe enormt, og forstår ikke hvorfor jeg oppfører meg slik som dette.

Jeg forstår med fornuften at det er klart hun må få flytte hvor hun vil, at det er helt normalt at hun glemmer meg når hun er forelsket, og at alle mennesker kan gjøre feil. Men med følelsene mine er jeg helt ute. Jeg føler at jeg reagerer som et lite barn og jeg skammer meg noe helt utrolig.

Nå har vi ikke hatt kontakt på nesten to måneder, og jeg tenker på det hele tiden, uten å klare å gjøre noe med det.

Er det noen som har noen råd til meg?

Jeg kan jo legge til at jeg har vært deprimert i ca 5 år, går både på medisiner og til psykolog. Har vært diagnostisert med mulig Bipolar lidelse.

[Gjest xbellax]

Det er en sorgreaksjon. Du bør prate med henne om dette og forklare for henne hva du føler, deretter må du finne deg noe å bedrive tiden med! Ellers kan jeg legge til at hun oppfører seg ubeskrivelig tankeløst og som en fjortenåring; alle vet kjærester kommer og går, venner er venner. Jeg ville konfrontert henne om jeg var deg.

[Cilien]

Det er en sorgreaksjon. Du bør prate med henne om dette og forklare for henne hva du føler, deretter må du finne deg noe å bedrive tiden med! Ellers kan jeg legge til at hun oppfører seg ubeskrivelig tankeløst og som en fjortenåring; alle vet kjærester kommer og går, venner er venner. Jeg ville konfrontert henne om jeg var deg.

Tusen takk for svar. Ja, jeg tror egentlig også det er en slags sorgreaksjon...så rart det enn føles.

[Cilien]

Har du andre eller er du helt alene nå? Det er et viktig spørsmål tror jeg... om du er helt alene så høres det jo mer "naturlig" ut, og kanskje kan det løses ved å skaffe forhold til flere personer...

Kjip situasjon uansett, føler med deg.

Er veldig alene, ja, så du traff spikeren på hodet der. Skal prøve å orientere meg litt mer utover. Det har liksom vært veldig mye oss, så da blir vel reaksjonen ekstra stor...

[Gjest keira]

Ja, tror det er litt sunt å prøve på det... selv om jeg også tror du trenger å snakke med noen om dette ja, som xbellax nevnte.

Viktig å ikke bli for avhengig av bare ett menneske tror jeg...

Det eneste menneske vi bør bli avhengig av - er oss selv.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Kan forstå at du opplever en sorg. Du tenker vel kanskje mer i retning av at relasjonen er brutt, at den aldri kan bli den samme som før osv. At hun forsvinner for deg, at hun velger deg bort til fordel for en annen.

Jeg har selv vært den som ble helt oppslukt av mitt nye mannlige bekjentskap. Han jeg nå har vært sammen med i mange, mange år. Min aller beste venninne den gang, følte seg tilsidesatt. Det vet jeg i ettertid. Hun følte at hun mistet mye av verdien som hun hadde for meg. Jeg var selvsagt ikke mindre glad i henne og ville kaste henne vekk som min beste venn. Men når man møter en mann man klikker så godt med og man begge blir hodestupse forelsket, føler dette paret veldig for å tilbringe mye tid sammen. Man vil gjerne bli mer kjent, dyrke hverandre. Dette tar selvsagt tid. Når man lever på en "rosa sky" av forelskelse og tenker på den andre hele tiden, så kan en del annet forsvinne for en tid. Selv om det ikke er vondt ment.

Jeg kan si til deg at venninnen din helt sikkert ikke aldri velger å ikke returnere til deg. Du er langt viktigere enn som så. Du har betydd mye i hennes liv gjennom mange år. Det tror jeg ikke hun ønsker å skyve vekk og å miste. Hun kommer nok tilbake, skal du se. Forelskelsen må bare legge seg litt først:)

Venninnen min og jeg hadde blitt som erteris. Vi var veldig, veldig tette og sammen veldig mye av tiden. Så vi ble vel kanskje noe a la "et gammel ektepar". Klart da at det kan dukke opp flere "primitive" og mer "barnslige følelser" når man går fra å være den aller nærmeste i bestevenninnens liv til å bli ikke lenger "den gamle ektemannen" men bestevinne. Hun vet jo at mannen, om forholdet utvikles, vil bli venninnens nærmeste på mange måter. Det kan være smertelig å erfare. Samtidig er det jo en veldig normal del av livet dette da. Vi danner relasjoner og familier. Bestevenner vil alltid være viktige, men de kan ikke alltid forbli "den gamle ektemannen".

[Gjest som to dråper vann]

Jeg har opplevd det samme og det er tungt. Ikke bare følte jeg en stor sorg, jeg var sjalu og sint også. Desverre hadde jeg dårlige kommunikasjonsevner på den tiden og lirte av meg en lekse som gjorde at vi ikke har snakket siden. Jeg savner henne fremdeles og har prøvd å ta opp igjen kontakten uten å lykkes.

Mitt råd er at du snakker med henne om det, samtidig som du tar inn over deg at sånn er det når man er forelsket. Det er lett å glemme alt annet i en periode.

[Cilien]

Jeg har opplevd det samme og det er tungt. Ikke bare følte jeg en stor sorg, jeg var sjalu og sint også. Desverre hadde jeg dårlige kommunikasjonsevner på den tiden og lirte av meg en lekse som gjorde at vi ikke har snakket siden. Jeg savner henne fremdeles og har prøvd å ta opp igjen kontakten uten å lykkes.

Mitt råd er at du snakker med henne om det, samtidig som du tar inn over deg at sånn er det når man er forelsket. Det er lett å glemme alt annet i en periode.

Takk for svar:) Ja, jeg prøver å ta det inn over meg, men jeg klarer liksom ikke å forstå at hun bryr seg så lite. Jeg kunne også være slik, men da var jeg 13 år og forelsket, og uten antenner til å se andre. Jeg synes det er vanskelig å takle at jeg plutselig betyr så lite, selv om jeg vet det går over, og at hun sikkert kommer tilbake etterhvert. Hun har jo vært i et forhold med en mann i mange år, så jeg er vandt med at hun har noen som er viktigere enn meg, men ikke i at jeg ikke eksisterer lenger.

[Gjest som to dråper vann]

Takk for svar:) Ja, jeg prøver å ta det inn over meg, men jeg klarer liksom ikke å forstå at hun bryr seg så lite. Jeg kunne også være slik, men da var jeg 13 år og forelsket, og uten antenner til å se andre. Jeg synes det er vanskelig å takle at jeg plutselig betyr så lite, selv om jeg vet det går over, og at hun sikkert kommer tilbake etterhvert. Hun har jo vært i et forhold med en mann i mange år, så jeg er vandt med at hun har noen som er viktigere enn meg, men ikke i at jeg ikke eksisterer lenger.

Man oppfører seg annerledes når man er forelsket enn når man er i et forhold som har vart en stund. Hun har nok ikke glemt deg og du betyr garantert like mye. Du får bare håpe at forelskelsen roer seg raskt. Tenk på at om du hadde truffet henne i denne perioden hadde hun sansynligvis bare snakket om den nye flammen sin uansett. :-)

[sweetness]

Takk for svar:) Ja, jeg prøver å ta det inn over meg, men jeg klarer liksom ikke å forstå at hun bryr seg så lite. Jeg kunne også være slik, men da var jeg 13 år og forelsket, og uten antenner til å se andre. Jeg synes det er vanskelig å takle at jeg plutselig betyr så lite, selv om jeg vet det går over, og at hun sikkert kommer tilbake etterhvert. Hun har jo vært i et forhold med en mann i mange år, så jeg er vandt med at hun har noen som er viktigere enn meg, men ikke i at jeg ikke eksisterer lenger.

Hun bryr seg jo, men er litt opptatt av egen lykke for tiden, noe som er flott og som du kanskje kan klare å glede deg med på hennes vegne?

Jeg tror at når de har svermet seg ferdi etter første fasen så roer ting seg. Har du prøvd å ta kontakt med henne i denne tiden?