Lyst å bli noe stort, er det galt?

[Gjest fnugget]

Jeg er for tiden drevet av et vanvittig raseri. Vet ikke hvor jeg skal plassere alt raseriet, men jeg brenner inne med så mye usagt og ugjort. Det er urettferdig at noen skal få trykke noen ned at ens egen familie skal få trakassere en. Og så oppsøkte jeg hjelp og det ble visst likedan.

Er så sint at jeg kjenner omtrent fråden rundt ansiktet. Jeg vil ta igjen, jeg skammer meg ikke over å ha hevntanker. For jeg vet, at i alle fall 1 person går rundt nå og kan være noe "stort" pga meg. Altså, hn ofret meg. Men ingen vet om den hemmeligheten.

Så jeg har også mitt å si. Hvordan skal jeg ta ut dette? Hvordan få frem hva jeg mener, så flest mulig får det med seg? Jeg har ingen intensjoner om å bli en "kjendis", det er ikke det som driver meg. Det som driver meg er et raseri om at ting må frem. Og at noen har trykket meg ned, men går rundt og høster masse anerkjennelse i samfunnet.

Dette gjør meg rasende og livet er blodig urettferdig. Jeg tror jeg aldri blir ferdig med å skrive dette ned. Behandler lar meg ikke være før jeg innser faktum. Og realitetene som er blodige og jævlige.

Akkurat nå blir jeg drevet av et vanvittig raseri. Men vil ikke ta det ut, slik at det blir ufordelaktig for meg.

Kunne ønske noen hadde et svar til meg, for alt er så vanvittig fragmentert for tiden. Kunne ønske jeg kunne være sterk til å reise meg og vise verden at de tar feil. Jeg føler meg helt fastlåst. Kan ikke være mer spesifikk nå.

[Gjest fnugget]

Jeg skulle gjerne forstått mer. Behandler forklarer det som nå skjer som en slags "mellomtilstand". Jeg føler det som om jeg smuldrer opp. Både psyisk, men også fysisk. Jeg har en slags "kløe" i alle musklene i kroppen. Som om de slites, og trekker seg sammen og slites igjen. Smerten og angsten er så mektig at jeg må forstene meg. Jeg blir helt lammet og føler meg syk. Får trang til å kaste opp. Men jeg sitter her. Jeg lurer på hvor mye mer jeg må smuldre opp nå. Må jeg helt på bunnen for å bygge meg opp igjen? Hvor langt ned kan det gå?

[vanilje]

'Dette gjør meg rasende og livet er blodig urettferdig. Jeg tror jeg aldri blir ferdig med å skrive dette ned. Behandler lar meg ikke være før jeg innser faktum. Og realitetene som er blodige og jævlige.'

Hvilket faktum er det behandler vil ha deg til å innse?

Hva med å skrive noe i avisa? Anonymt, men at den som har tråkket på deg virkelig skjønner at det er h*n det gjelder?

[rose23]

Nå får jeg sikker mye moralpiss til svar her, men jeg har også blitt vikelig såret og behandlet som dritt av mennesker. Min søte hevn har vært oppriping av bil, postordrebestillinger, ruteknusing...oppfordrer deg ikke til å gjøre slikt...men det lettet på hatet mitt for å si det slik....

[Gjest fnugget]

Nå får jeg sikker mye moralpiss til svar her, men jeg har også blitt vikelig såret og behandlet som dritt av mennesker. Min søte hevn har vært oppriping av bil, postordrebestillinger, ruteknusing...oppfordrer deg ikke til å gjøre slikt...men det lettet på hatet mitt for å si det slik....

Nei, jeg ønsker ikke å gjøre noe sånt. Men vil på en eller annen måte vise verden at jeg har reist meg igjen og at andres handlinger skal få konsekvenser, på en ordentlig måte, om du skjønner...

[Gjest fnugget]

'Dette gjør meg rasende og livet er blodig urettferdig. Jeg tror jeg aldri blir ferdig med å skrive dette ned. Behandler lar meg ikke være før jeg innser faktum. Og realitetene som er blodige og jævlige.'

Hvilket faktum er det behandler vil ha deg til å innse?

Hva med å skrive noe i avisa? Anonymt, men at den som har tråkket på deg virkelig skjønner at det er h*n det gjelder?

Behandler vil ha meg til å innse det faktum at jeg har vært offer noen ganger for andre mennesker, noe jeg vanskelig klarer å ta innover meg.

Har ofte fabulert om å skrive i avisen ja...men jeg er så redd for å gjøre noe som kan falle tilbake på meg selv, om du skjønner? For jeg er sint, men så føler jeg skyld i neste omgang. Kunne ønske jeg klarte å være sint hele tida..

Hvordan går det med deg nå, vanilje?

[vanilje]

Behandler vil ha meg til å innse det faktum at jeg har vært offer noen ganger for andre mennesker, noe jeg vanskelig klarer å ta innover meg.

Har ofte fabulert om å skrive i avisen ja...men jeg er så redd for å gjøre noe som kan falle tilbake på meg selv, om du skjønner? For jeg er sint, men så føler jeg skyld i neste omgang. Kunne ønske jeg klarte å være sint hele tida..

Hvordan går det med deg nå, vanilje?

Kjenner meg veldig igjen det du skrev akkurat nå.

Min behandler vil også ha meg til å se at jeg var forsvarsløs, ja, kanskje et offer, selv om hun og jeg har blitt enige om å ikke bruke det ordet. Hun vil ha meg til å synes synd på meg selv, at jeg tillater meg å sørge. At jeg kan kjefte så mye jeg vil på henne, vise masse sinne, fordi hun vet at det ikke er henne jeg er sint på.

Men er ikke lett og er ikke sikker på om jeg er helt enig med henne heller.

Så...jeg sitter da her og venter på å bli sinna *s*