Jeg trenger...

[Orio]

Fornuftige råd. Hva skal jeg gjøre? Helt konkrete forslag. Jeg har egentlig ikke lyst til å gi opp, jeg orker ikke ha det på denne måten lenger.

Og kanskje noen til å snakke litt fornuft til meg? Er det en god idé å slutte med medisiner, eller er det bare noe den forvirrede hjernen min har fått for seg?

[Gjest xbellax]

Du tar _aldri_ noen drastiske beslutninger når du er såpass ute å kjøre som det du er nå. Det bør gjøre er å finne noe annet å fokusere på, noe som gir positiv motvekt. Akkurat nå skal du kun gjøre det, ta en dag av gangen, og legge vekk tankene, konsentrere deg om noe annet.

[Orio]

Jeg syns du burde fått litt hjelp av NHD snart jeg...

Jeg bare driver og syter og klager, jeg er sliten og forvirret. Men jeg prøver å holde orden på noe, som for eksempel "døgnrytmen", så nå må jeg snart krype til køys. Jeg sover lite for tiden, så det er greit å være våken litt lenge, så jeg får søvnen sånn omtrent midt på natten. Merkelig nok blir jeg ikke trøtt av å sove såpass lite, blir vel maks fem timer hver natt. Hvis jeg da skulle lagt meg klokka ti ville jeg våknet klokka tre, og det er for tidlig.

Sov godt, da.

[Orio]

Du tar _aldri_ noen drastiske beslutninger når du er såpass ute å kjøre som det du er nå. Det bør gjøre er å finne noe annet å fokusere på, noe som gir positiv motvekt. Akkurat nå skal du kun gjøre det, ta en dag av gangen, og legge vekk tankene, konsentrere deg om noe annet.

Det er det jeg driver med, prøver å fokusere på noe annet. Det er derfor dagene går på et vis, da passer jeg på å ha noe annet å gjøre, og plager familien min litt, men på kveldstid er det verre. Da er det ikke like lett å ta en telefon for å litt meningsløs skravling når tankene kommer snikende.

Det å ikke gjøre noe drastisk sånn som situasjonen er nå, men ta en dag av gangen er i alle fall et konkret råd. Jeg tror også det er fornuftig, jeg stoler på deg når det gjelder det, for min egen fornuft har koblet helt ut for tiden.

Men nå må jeg krype til køys, må prøve å ha en noenlunde normal døgnrytme. God natt. :- )

[Gjest xbellax]

Det er det jeg driver med, prøver å fokusere på noe annet. Det er derfor dagene går på et vis, da passer jeg på å ha noe annet å gjøre, og plager familien min litt, men på kveldstid er det verre. Da er det ikke like lett å ta en telefon for å litt meningsløs skravling når tankene kommer snikende.

Det å ikke gjøre noe drastisk sånn som situasjonen er nå, men ta en dag av gangen er i alle fall et konkret råd. Jeg tror også det er fornuftig, jeg stoler på deg når det gjelder det, for min egen fornuft har koblet helt ut for tiden.

Men nå må jeg krype til køys, må prøve å ha en noenlunde normal døgnrytme. God natt. :- )

Kjempe bra det du gjør her. Jeg vet natten er vanskelig, det er når mørket kommer tankene, grublingen, kryper frem og tar opp all plass i hodet; råd her er -søvn, uten søvn går alt til helvete. Sørg for at du får nok søvn om du så trenger sovemedisin en periode så gjør det -så lenge du får søvn. Fysisk aktivitet, riktig kosthold, og en latte med muffins på kafe er alltid medisin. Jeg ser du sliter nå Orio, jeg ser at det er vanskelig og at du er forvirret og frustrert. Det går over men det tar tid. Hold deg fast, det blir bedre.

[Gjest Valnøtt]

Jeg har et fornuftig råd til deg. Gå deg en tur. Når tankene sniker seg på om kvelden, så vet du etterhvert når omtrent dette skjer. I god tid før dette tar du på deg skoene og går en lang tur. Kroppen din blir full av gode stoffer etter mosjonen etter en stund, og disse holder mange vonde grubletanker unna.

[frosken]

Ideen om å slutte med medisiner, synes jeg er preget av irrasjonalitet. Det er selvfølgelig ok at du diskuterer medisineringen med din behandler, men jeg har liten tro på at det er det som skal til for at du får det bedre.

Jeg tror du har kjørt deg fast langt ute på en hengemyr, og at du trenger å finne ut av hvordan du kan drive med noe annet enn å være på den myra.

I hvilken grad formidler du tydelig til din behandler hvordan du har det? Hvilke målsetninger har du for din hverdag for tiden?

Jeg tror det kan være nyttig å ha noen konkrete mål for hverdagen, prioritere å få gjort det som skal til for å nå disse målene, og forøvrig akseptere at man ikke får til alt man kunne ønske å få til :-)

[Gjest fnugget]

Vet ærlig talt ikke hva som er fornuftig, jeg, Orio. Skjønner at du sliter enormt for tiden, og skulle ønske jeg hadde noe klokt å si, men det har jeg dessverre ikke :-(

Det med medisiner er jo så vanskelig, de medisinene man går på må jo liksom "passe" med den tilstanden man er i, dersom de ikke hjelper, så kan det være tid for å revurdere det. Eller evt bytte medisiner? Eneste jeg kan tenke meg er lurt er at du krever å få en ny utredning.

[Orio]

Vet ærlig talt ikke hva som er fornuftig, jeg, Orio. Skjønner at du sliter enormt for tiden, og skulle ønske jeg hadde noe klokt å si, men det har jeg dessverre ikke :-(

Det med medisiner er jo så vanskelig, de medisinene man går på må jo liksom "passe" med den tilstanden man er i, dersom de ikke hjelper, så kan det være tid for å revurdere det. Eller evt bytte medisiner? Eneste jeg kan tenke meg er lurt er at du krever å få en ny utredning.

Er det noe jeg kan kreve? Blir det godtatt av behandlerer rundt omkring, at man stiller spørsmålstegn ved diagnose/behandling? Kan jeg egentlig oppnå noe særlig med en ny utredning? Jeg er for sliten til å fortsette å kjempe alene mot resten av verden.

Jeg har dårlig erfaring med å stille kritiske spørsmål til behandler, det blir bare avvist, jeg får ingen forklaring eller svar på det jeg lurer på, så nå orker jeg ikke prøve lenger.

[Orio]

Ideen om å slutte med medisiner, synes jeg er preget av irrasjonalitet. Det er selvfølgelig ok at du diskuterer medisineringen med din behandler, men jeg har liten tro på at det er det som skal til for at du får det bedre.

Jeg tror du har kjørt deg fast langt ute på en hengemyr, og at du trenger å finne ut av hvordan du kan drive med noe annet enn å være på den myra.

I hvilken grad formidler du tydelig til din behandler hvordan du har det? Hvilke målsetninger har du for din hverdag for tiden?

Jeg tror det kan være nyttig å ha noen konkrete mål for hverdagen, prioritere å få gjort det som skal til for å nå disse målene, og forøvrig akseptere at man ikke får til alt man kunne ønske å få til :-)

''Ideen om å slutte med medisiner, synes jeg er preget av irrasjonalitet. Det er selvfølgelig ok at du diskuterer medisineringen med din behandler, men jeg har liten tro på at det er det som skal til for at du får det bedre.''

Jeg er litt usikker på hva du mener, at du ikke synes jeg bør slutte med medisiner skjønner jeg. Men mener du også at det å endre medisinene ikke vil hjelpe?

Jeg sitter dønn fast i den hengemyra, og klarer ikke komme meg opp derfra, ikke på egenhånd. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til, har prøvd å snakke med behandler om hvordan jeg har det, hva jeg tenker om diagnoser/problemer og behandlingen, men h*n har aldri tid til å la meg bli ferdig. Jeg tror jeg trenger svar på en del av det jeg lurer på for å komme meg ut av hengemyra, og det er det ikke så lett å få når behandler ikke lar meg snakke ferdig.

Det blir stadig vanskeligere å ta opp ting med behandler, både fordi jeg forventer å ikke bli hørt/avbrutt, og fordi jeg en del ganger har følt meg latterliggjort og behandlet nedlatende av behandler når jeg spør om noe. (Det er ikke bare jeg som føler det, går også i gruppe som behandler er med i, og det er blitt tatt opp av andre i gruppa.)

Jeg vet ikke hva du mener med å ha en plan for dagen? Jeg har det på en måte, ikke noen store greier, men helt konkrete ting jeg har bestemt meg for å gjøre i løpet av dagen. Det er en kombinasjon av ting jeg trenger å få gjort, som lage mat etc, og ting som kan få tankene over på noe annet enn hvor håpløst livet er nå.

[Orio]

Jeg har et fornuftig råd til deg. Gå deg en tur. Når tankene sniker seg på om kvelden, så vet du etterhvert når omtrent dette skjer. I god tid før dette tar du på deg skoene og går en lang tur. Kroppen din blir full av gode stoffer etter mosjonen etter en stund, og disse holder mange vonde grubletanker unna.

Jeg har faktisk gått en lang tur i dag, men det var på dagtid.

Angsten er et stort hinder for meg for å gå alene, i tillegg er jeg forferdelig mørkredd så å gå tur alene, på kvelden, i mørket er ikke aktuelt.

[Orio]

Kjempe bra det du gjør her. Jeg vet natten er vanskelig, det er når mørket kommer tankene, grublingen, kryper frem og tar opp all plass i hodet; råd her er -søvn, uten søvn går alt til helvete. Sørg for at du får nok søvn om du så trenger sovemedisin en periode så gjør det -så lenge du får søvn. Fysisk aktivitet, riktig kosthold, og en latte med muffins på kafe er alltid medisin. Jeg ser du sliter nå Orio, jeg ser at det er vanskelig og at du er forvirret og frustrert. Det går over men det tar tid. Hold deg fast, det blir bedre.

Søvn: Jeg sover ikke så mange timer om natten, men føler meg heller ikke trøtt og sliten når jeg våkner. Merkelig nok, for normalt er fem timer med søvn for lite for meg. Ikke sover jeg på dagtid heller.

I dag har jeg gått en lang tur, vært på kafé, og jeg prøver generelt å leve sunt. Noe jeg har vært flinkere til enn jeg pleier. Og da blir det ekstra frustrerende, jeg gjør de "riktige" tingene, i alle fall i mye større grad enn før, men det hjelper jo ikke.

Jeg tror ikke dette er noe som går over uten at jeg får noen svar, og nå vet jeg ikke hvor jeg skal få dem fra.

[Orio]

Ideen om å slutte med medisiner, synes jeg er preget av irrasjonalitet. Det er selvfølgelig ok at du diskuterer medisineringen med din behandler, men jeg har liten tro på at det er det som skal til for at du får det bedre.

Jeg tror du har kjørt deg fast langt ute på en hengemyr, og at du trenger å finne ut av hvordan du kan drive med noe annet enn å være på den myra.

I hvilken grad formidler du tydelig til din behandler hvordan du har det? Hvilke målsetninger har du for din hverdag for tiden?

Jeg tror det kan være nyttig å ha noen konkrete mål for hverdagen, prioritere å få gjort det som skal til for å nå disse målene, og forøvrig akseptere at man ikke får til alt man kunne ønske å få til :-)

Noen forslag til hvordan jeg skal komme meg opp av hengemyra?

[Orio]

Ideen om å slutte med medisiner, synes jeg er preget av irrasjonalitet. Det er selvfølgelig ok at du diskuterer medisineringen med din behandler, men jeg har liten tro på at det er det som skal til for at du får det bedre.

Jeg tror du har kjørt deg fast langt ute på en hengemyr, og at du trenger å finne ut av hvordan du kan drive med noe annet enn å være på den myra.

I hvilken grad formidler du tydelig til din behandler hvordan du har det? Hvilke målsetninger har du for din hverdag for tiden?

Jeg tror det kan være nyttig å ha noen konkrete mål for hverdagen, prioritere å få gjort det som skal til for å nå disse målene, og forøvrig akseptere at man ikke får til alt man kunne ønske å få til :-)

Er ikke du opptatt med skigåing for tiden?

[Mikkaela_rev]

Er det noe jeg kan kreve? Blir det godtatt av behandlerer rundt omkring, at man stiller spørsmålstegn ved diagnose/behandling? Kan jeg egentlig oppnå noe særlig med en ny utredning? Jeg er for sliten til å fortsette å kjempe alene mot resten av verden.

Jeg har dårlig erfaring med å stille kritiske spørsmål til behandler, det blir bare avvist, jeg får ingen forklaring eller svar på det jeg lurer på, så nå orker jeg ikke prøve lenger.

''Er det noe jeg kan kreve? Blir det godtatt av behandlerer rundt omkring, at man stiller spørsmålstegn ved diagnose/behandling? Kan jeg egentlig oppnå noe særlig med en ny utredning?''

Jeg vet lite om din diagnose og behandling, men det er lov å stille spørsmålstegn ved begge deler. Om man kan oppnå noe ved det er jo individuelt, selv oppnådde jeg å få en rett diagnose da den forrige var feil. Om man kan kreve det vet jeg ikke, men første steg er å ta opp tanken med lege/behandler.

Du skriver at du er for sliten til å fortsette å kjempe alene mot resten av verden, det må være vondt å tenke på den måten :-/ Egentlig kjemper du jo _for_ deg selv og _for_ å få det bedre, kanskje du kan forsøke å heller se sånn på det?

[Orio]

''Er det noe jeg kan kreve? Blir det godtatt av behandlerer rundt omkring, at man stiller spørsmålstegn ved diagnose/behandling? Kan jeg egentlig oppnå noe særlig med en ny utredning?''

Jeg vet lite om din diagnose og behandling, men det er lov å stille spørsmålstegn ved begge deler. Om man kan oppnå noe ved det er jo individuelt, selv oppnådde jeg å få en rett diagnose da den forrige var feil. Om man kan kreve det vet jeg ikke, men første steg er å ta opp tanken med lege/behandler.

Du skriver at du er for sliten til å fortsette å kjempe alene mot resten av verden, det må være vondt å tenke på den måten :-/ Egentlig kjemper du jo _for_ deg selv og _for_ å få det bedre, kanskje du kan forsøke å heller se sånn på det?

Hva gjorde du for å få en ny diagnose? Var det du selv som ba om en ny utredning, eller var det behandler som oppdaget at noe kanskje ikke stemte?

Jeg vet jo at jeg kjemper for meg selv, egentlig vet jeg det. Men det er så fryktelig slitsomt. Og det blir bare verre når de som liksom skulle hjelpe meg gjør det enda vanskeligere. Jeg er bare helt tom, tom for krefter, tom for håp, tom for alt som kan drive meg fremover, tom for det som gjør at jeg holder ut tanken på nok en dag.

[Mikkaela_rev]

Hva gjorde du for å få en ny diagnose? Var det du selv som ba om en ny utredning, eller var det behandler som oppdaget at noe kanskje ikke stemte?

Jeg vet jo at jeg kjemper for meg selv, egentlig vet jeg det. Men det er så fryktelig slitsomt. Og det blir bare verre når de som liksom skulle hjelpe meg gjør det enda vanskeligere. Jeg er bare helt tom, tom for krefter, tom for håp, tom for alt som kan drive meg fremover, tom for det som gjør at jeg holder ut tanken på nok en dag.

Jeg ba selv om ny utredning, hadde på det tidspunktet ikke hatt noen behandler på flere år, tok bare medisiner som ikke hjalp meg.

Hva gjør man når man føler seg tom, tja.. For meg hjalp det litt med påfyll av ting som hadde med hjertet å gjøre, ikke hodet. Måtte kvitte meg så godt jeg kunne med tanker, i første omgang i hvert fall. Musikk, varme bad, favorittkjeksen min og filmer og bøker uten det altfor dype innholdet.

[frosken]

''Ideen om å slutte med medisiner, synes jeg er preget av irrasjonalitet. Det er selvfølgelig ok at du diskuterer medisineringen med din behandler, men jeg har liten tro på at det er det som skal til for at du får det bedre.''

Jeg er litt usikker på hva du mener, at du ikke synes jeg bør slutte med medisiner skjønner jeg. Men mener du også at det å endre medisinene ikke vil hjelpe?

Jeg sitter dønn fast i den hengemyra, og klarer ikke komme meg opp derfra, ikke på egenhånd. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til, har prøvd å snakke med behandler om hvordan jeg har det, hva jeg tenker om diagnoser/problemer og behandlingen, men h*n har aldri tid til å la meg bli ferdig. Jeg tror jeg trenger svar på en del av det jeg lurer på for å komme meg ut av hengemyra, og det er det ikke så lett å få når behandler ikke lar meg snakke ferdig.

Det blir stadig vanskeligere å ta opp ting med behandler, både fordi jeg forventer å ikke bli hørt/avbrutt, og fordi jeg en del ganger har følt meg latterliggjort og behandlet nedlatende av behandler når jeg spør om noe. (Det er ikke bare jeg som føler det, går også i gruppe som behandler er med i, og det er blitt tatt opp av andre i gruppa.)

Jeg vet ikke hva du mener med å ha en plan for dagen? Jeg har det på en måte, ikke noen store greier, men helt konkrete ting jeg har bestemt meg for å gjøre i løpet av dagen. Det er en kombinasjon av ting jeg trenger å få gjort, som lage mat etc, og ting som kan få tankene over på noe annet enn hvor håpløst livet er nå.

Du har i svært lang tid i all hovedsak vært ganske misfornøyd/kritisk i forhold til hvordan din behandler forholder seg til deg. Jeg synes det er på tide at du skriver et brev til avdelingsoverlegen og forklarer dine tanker og synspunkter, og ber om at din situasjon blir vurdert av andre enn kun din nåværende behandler. Bruk tid på å formulere dine synspunkter skriftlig, og pass på å være mest mulig tydelig.

Når det gjelder medisineringen, så har jeg ingen synspunkter på hvorvidt justeringer vil kunne hjelpe deg eller ikke, men jeg har liten tro på at seponering er løsningen. Hvis jeg ikke husker feil, så er ikke din behandler psykiater. Dermed er det også på tide at en psykiater vurderer medisinene, siden du er i tvil om at du er optimalt medisinert.

Jeg har også inntrykk av at du sitter ganske fast i hengemyra akkurat nå. Synes du bør få mer avklarende hjelp enn hva som nå er tilfellet. Det skal ikke være slik at du til stadighet ikke får fullføre det du ønsker å formidle til behandler, eller at din behandler forsøker å definere hvordan du har det.

Jeg synes du skal ta sjansen på å formulere din kritikk skriftlig.

Hvis du ønsker det, så la noen du stoler på lese gjennom brevet før du sender det. Viktig at du er tydelig og konkret. Mange av momentene du har nevnt her på dol gjennom lang tid, er etter min oppfatning godt fundert og bør formidles til de som har det overordnede ansvaret for din behandling.

[frosken]

Er ikke du opptatt med skigåing for tiden?

Jeg har fått dilla på skigåing. Akkurat nå går jeg flere timer på ski daglig :-) Egentlig tror jeg det meste her i livet kan løses med tilstrekkelige mengder skigåing !

[frosken]

Noen forslag til hvordan jeg skal komme meg opp av hengemyra?

Start med å formulere din opplevelse av nåværende behandlingsopplegg, og krev at situasjonen vurderes av en annen behandler i tillegg til din nåværende. Du har såpass mange uløste spørsmål vedr. behandlingsopplegg, diagnose ol, og siden din rasjonalitet er godt utviklet, tror jeg det vil hjelpe deg å få ryddet opp i en del grunnleggende spørsmål.