Selvinnsikt - NHD (og andre)

[Gjest Bare et fælt menneske]

Vanskelig å finne riktig overskrift til dette innlegget...

Jeg er en jente på 28 som har gått til en psykolog i et par år nå pga depresjon og suicidalitet. Jeg har blitt endel bedre, men har fortsatt mange nedturer.

Psykologen sier at hun tror at jeg har problemer sosialt. At jeg føler meg fort såret, at jeg ikke klarer å skjule mine psykiske lidelser selv om jeg tror at jeg klarer det fint. Hun mener at jeg overdriver mine egne ferdigheter. Dette er noe hun maser om hele tiden og jeg blir ganske irritert, noe jeg har sagt til henne. Jeg føler at jeg kunne brukt tiden til å jobbe med de problemene jeg allerede har i stedet for å finne nye problemer.

Sist time sa hun at jeg kan være litt spydig og virke litt overlegen når jeg er irritert. Jeg mener at hun har helt rett i at jeg blir irritert på henne innimellom fordi hun presser meg så fælt.

Jeg blir veldig såret over at hun mener dette for det er overhodet ikke meningen å virke sånn! Hun mener også at dette ikke bare gjelder hos henne, men at jeg trolig er sånn mot andre rundt meg også. Jeg sier at jeg er ganske sikker på at dette ikke stemmer fordi jeg fungerer godt med familie og venner og jeg jobber fulltid i en krevende jobb. Jeg har alltid fått positive tilbakemeldinger på jobb og har mange venner så jeg tror ikke at jeg kan være en så "fæl" person som hun sier at jeg er.

Hun påstår at de sidene man viser av seg selv i terapi er den personen man er i dagliglivet også. Altså at dersom jeg ikke klarer å skjule irritasjonen min hos henne så klarer jeg det ikke i andre situasjoner heller. Jeg synes dette blir feil fordi jeg ikke prøver å skjule det hos henne, men ellers i livet prøver jeg å fremstå som en person uten psykiske vansker.

Jeg har luftet dette med venninner som sier at de ikke merker dette i det hele tatt. De sier at de ikke hadde orket å være sammen med en sånn person som psykologen gir uttrykk for at jeg er.

Psykologen vet ikke hvordan jeg er ellers bortsett fra det jeg selv forteller, men hun har tydeligvis ingen tilitt til meg...

Dette gjør meg så fortvilet! Det å få høre at man ikke fungerer godt sosialt og at man ikke har nok selvinnsikt til å innse det er vondt Selvtilitten min går rett i bakken! Det er viktig for meg å være en person som andre ønsker å være sammen med og ha tilitt til. Jeg tror også at jeg er det, men jeg stoler også såpass på psykologen at jeg blir usikker på dette...

Hva tenker du om dette NHD? Viser man nødvendigvis de samme sidene av seg selv til andre som man viser til terapeuten sin?

[Gjest cilag]

Vet ikke hvordan det er med andre, men jeg oppfører meg mot psykologen som jeg gjør mot alle andre. Og hvorfor i all verden skulle jeg ha en annen personlighet hos behandler.

[Gjest Spekepølse]

Man oppfører seg vel i stor grad likt hos psykolog og mot andre, men med psykologen er man vel ofte i en mer presset situasjon, fordi man åpner seg og gjerne må høre psykologens ærlige meninger.

Jeg synes psykologen høres veldig påståelig ut, slik du fremstiller det.

Det høres jo ganske uproft ut å påstå noe, for så å nærmest tviholde på sin mening om at dette gjelder deg hele tiden, når du sier at du ikke opplever det slik i hverdagen.

[Gjest Bare et fælt menneske]

Vet ikke hvordan det er med andre, men jeg oppfører meg mot psykologen som jeg gjør mot alle andre. Og hvorfor i all verden skulle jeg ha en annen personlighet hos behandler.

Jeg mener ikke at jeg har en annen personlighet, men at jeg viser en annen side av min personlighet hos henne. At jeg viser meg som mer sårbar, mens jeg sammen med andre oppfører meg "normalt". Det at hun vet mer om meg enn andre gjør at jeg blir mer sårbar og at jeg tør å si mer hva jeg mener.

[Gjest cilag]

Jeg mener ikke at jeg har en annen personlighet, men at jeg viser en annen side av min personlighet hos henne. At jeg viser meg som mer sårbar, mens jeg sammen med andre oppfører meg "normalt". Det at hun vet mer om meg enn andre gjør at jeg blir mer sårbar og at jeg tør å si mer hva jeg mener.

Da misforstod jeg innlegget ditt. Psykologen snakker om din adferd under press.

Vel adferden din under press er antagelig lik i tilsvarende situasjoner ellers også (tror jeg), men det er vel ikke så ofte du du er under press, eller du greier å undertrykke reaksjonene dine.

[Gjest Spekepølse]

Vet ikke hvordan det er med andre, men jeg oppfører meg mot psykologen som jeg gjør mot alle andre. Og hvorfor i all verden skulle jeg ha en annen personlighet hos behandler.

En grunn er vel at det er en mer formell situasjon?

En annen er det jeg nevnte at man utsettes for en del press hos psykologen som man kanskje ikke alltid støter på i hverdagen.

Alle varierer jo med omgivelser og samtaletema.

Men om du ikke oppfører deg annerledes, så er jo det fint for deg. Vil allikevel tro at de fleste har et annet forhold til sin psykolog enn sine venner og familie...

[Gjest lysivente]

Da misforstod jeg innlegget ditt. Psykologen snakker om din adferd under press.

Vel adferden din under press er antagelig lik i tilsvarende situasjoner ellers også (tror jeg), men det er vel ikke så ofte du du er under press, eller du greier å undertrykke reaksjonene dine.

Om du har en psykolog som provoserer deg mer enn h"n hjelper deg kan det kanskje være lurt å bytte psykolog.

Hvis psykologen får deg til å få dårligere selvtillitt og føle deg som en håpløs person kan det umulig være bra for deg.

Jeg går til samtaler hos psykiatrisk sykepleier og h"n er storfornøyd om jeg sier fra i ting jeg er uenig i.

Det en prater om i behandling er ofte om ting som har vært eller er vanskelige, i en slik situasjon kan reaksjonene være ganske annerledes enn måten du reager og oppfører deg på i det daglige livet. I hvertfall opplever jeg meg selv sånn. Men jeg er heldig som har en behandler som støtter, lytter og hjelper meg i riktig retning. Det er viktig at en behandler "tåler" og aksepterer reaksjonene.

Det er jo en selvfølge at de burde forstå at man ikke nødvendigvis viser venner og familie de samme følelsene som en gjør i behandling. Er ikke det litt av poenget med behandling? Jeg mener ikke at en skal være spydig og ufin mot behandleren.

Ble ikke noe godt svar dette, men kjente jeg ble litt provosert over behandleren din.

Det spørs hvor spydig og ufin du er da selvsagt og hvor berettiget det er til din psykolog. Men slik du beskriver det virker det på meg som om psykologen din skulle taklet dette på en annen måte for å hjelpe deg i stede for å gi deg et dårligere selvbilde.

[Gjest cilag]

En grunn er vel at det er en mer formell situasjon?

En annen er det jeg nevnte at man utsettes for en del press hos psykologen som man kanskje ikke alltid støter på i hverdagen.

Alle varierer jo med omgivelser og samtaletema.

Men om du ikke oppfører deg annerledes, så er jo det fint for deg. Vil allikevel tro at de fleste har et annet forhold til sin psykolog enn sine venner og familie...

Et annet forhold betyr ikke et annet adferdsmønster. Jeg tror måten du reagerer på under press er lik uasett situasjon. Hvis reaksjonsmønteret ditt er å slå tilbake når du føler deg angrepet vil det slå ut slik i lignende situasjoner f eks på jobb. Dette er hva jeg tror.