psykoterapi - nedoverbakke

[gif]

Eg har gått til psykoterapi i godt to år nå, og det kjennest (framleis) ut som nedoverbakke, eg kjenner meg verre og dårlegare. Kor lenge er det "vanleg" å gå før ting blir betre? (om dei nokon gong blir betre, men det er vel det som er håpet).

Psykiater seier "ja, kva er det du forventer om du tek tak i noko, sjølvsagt blir det verre, til meir oppmerksom du blir". Men, eg synest det er på tide det blir betre. Det har eg forresten synest sidan eg starta. Held til tider på å miste motivasjon om all -innsats- bare fører til at ting blir verre og eg fungerer dårlegare.

Behandler seier at eg må fortsetje som dette så lenge eg kan tolerere smerte og stress, og truer med beroligandes innimellom, noko som eg ikkje vil fordi eg er livredd medisin.

Utslitt.

Andre tilsvarandes erfaringer?

[Gjest fnugget]

Jeg tror at en del pasienter får mer forståelse og innsikt ved psykoterapi, men det er ofte ikke nok til å endre atferd/tanker og holdninger. Derfor har det blitt utviklet en blanding av psykoterapi og kognitiv terapi. Dette på bakgrunn av at en del pasienter ikke kom særlig lenger enn erkjennelse ved kun psykoterapi. Er vel viktig å ikke bare lære seg å innse hva som er feil, men også å lære seg å gjøre noe med det.

[gif]

Jeg tror at en del pasienter får mer forståelse og innsikt ved psykoterapi, men det er ofte ikke nok til å endre atferd/tanker og holdninger. Derfor har det blitt utviklet en blanding av psykoterapi og kognitiv terapi. Dette på bakgrunn av at en del pasienter ikke kom særlig lenger enn erkjennelse ved kun psykoterapi. Er vel viktig å ikke bare lære seg å innse hva som er feil, men også å lære seg å gjøre noe med det.

Kognitivt ja. Eg veit forresten ikkje kva type terapi det er eg er i uansett, det er nok eit snev av kognitivt i det også, ho fekk meg til å lese bøker om "ACT therapy" ei stund (Acceptance and Commitment Therapy) som eg trur er kognitivt. Eg meinte psykoterapi som i "snakke" og ikkje medisiner.

Eg prøver å endre ting til det konstruktive også, men det går like mykje nedoverbakke for det

[Gjest fnugget]

Kognitivt ja. Eg veit forresten ikkje kva type terapi det er eg er i uansett, det er nok eit snev av kognitivt i det også, ho fekk meg til å lese bøker om "ACT therapy" ei stund (Acceptance and Commitment Therapy) som eg trur er kognitivt. Eg meinte psykoterapi som i "snakke" og ikkje medisiner.

Eg prøver å endre ting til det konstruktive også, men det går like mykje nedoverbakke for det

Ja, skjønner. Har hatt det slik selv siden jeg begynte i behandling hos psykiater i mars i år. Det har gått nedoverbakke på mange måter. Behandler forklarer det med at det er slik det skal være, for å bygge seg opp igjen på ny. Merkelig, jeg kjenner faktisk fysisk at muskler trekker seg sammen og tøyes. Høres merkelig ut, men det er som om jeg har blitt mer fragmentert og oppstykka. Men mulig det er meningen, for å "bryte opp" mønsteret jeg har vært inne i i mange år. Behandler sier man blir verre før man blir bedre og kanskje noen av oss må på bunnen før vi klarer å tenke fremtidsrettet, for da _må_ vi gjøre noe ellers så går vi dukken. Behandler mener ikke jeg går i stykker, men han ser på det som en naturlig prosess at jeg føler det sånn i en overgansperiode. Når jeg vil ha garantier om at jeg vil klare meg, så sier han at man ikke kan gi garantier i psykiatrien. Så synes derfor dette er en vanvittig tøff prosess, fordi det skjer stadig nye ting med meg, og føler meg mer og mer nedpsyka samtidig som jeg ikke vet om jeg kommer meg opp igjen.

Føler det slik at terapien "tvinger meg" til å tenke ut konstruktive måter å være på i fremtiden, fordi jeg nå _virkelig_ kjenner hvor elendig jeg har det som nå. Kanskje er det meningen at vi skal konfronteres med det vanskeligste ved å være oss selv, og ikke fortrenge dette, altså se det i hvitøyet for å kunne gjøre noe med det. Ikke surre rundt i egen dritt og elendighet i evig tid. Driver og leser en bok nå som heter "Selvaktelse" av Nathaniel Brenden. Går mye ut på å leve bevisst som grunnlag for å aktivisere egen selvaktelse og være mer konstruktive i forhold til de problemene vi har. Altså, at vi må godta vår egen situasjon og være oss bevisst og ikke fortrenge for å ta tak i det virkelige problemet.

Føler ikke jeg finner ord for tiden, men håper i alle fall noe av det jeg skriver gav litt mening....

[gif]

Ja, skjønner. Har hatt det slik selv siden jeg begynte i behandling hos psykiater i mars i år. Det har gått nedoverbakke på mange måter. Behandler forklarer det med at det er slik det skal være, for å bygge seg opp igjen på ny. Merkelig, jeg kjenner faktisk fysisk at muskler trekker seg sammen og tøyes. Høres merkelig ut, men det er som om jeg har blitt mer fragmentert og oppstykka. Men mulig det er meningen, for å "bryte opp" mønsteret jeg har vært inne i i mange år. Behandler sier man blir verre før man blir bedre og kanskje noen av oss må på bunnen før vi klarer å tenke fremtidsrettet, for da _må_ vi gjøre noe ellers så går vi dukken. Behandler mener ikke jeg går i stykker, men han ser på det som en naturlig prosess at jeg føler det sånn i en overgansperiode. Når jeg vil ha garantier om at jeg vil klare meg, så sier han at man ikke kan gi garantier i psykiatrien. Så synes derfor dette er en vanvittig tøff prosess, fordi det skjer stadig nye ting med meg, og føler meg mer og mer nedpsyka samtidig som jeg ikke vet om jeg kommer meg opp igjen.

Føler det slik at terapien "tvinger meg" til å tenke ut konstruktive måter å være på i fremtiden, fordi jeg nå _virkelig_ kjenner hvor elendig jeg har det som nå. Kanskje er det meningen at vi skal konfronteres med det vanskeligste ved å være oss selv, og ikke fortrenge dette, altså se det i hvitøyet for å kunne gjøre noe med det. Ikke surre rundt i egen dritt og elendighet i evig tid. Driver og leser en bok nå som heter "Selvaktelse" av Nathaniel Brenden. Går mye ut på å leve bevisst som grunnlag for å aktivisere egen selvaktelse og være mer konstruktive i forhold til de problemene vi har. Altså, at vi må godta vår egen situasjon og være oss bevisst og ikke fortrenge for å ta tak i det virkelige problemet.

Føler ikke jeg finner ord for tiden, men håper i alle fall noe av det jeg skriver gav litt mening....

Takk for langt og fint innlegg Fnugg

Eg kjenner det på same viset, at ting blir meir fragmentert, og verre, og vondere, osv. Det blir også fortalt meg at det er ein naturleg prosess, men, eg synest at nedoverbakken er vel lang (på det andre året nå...). Det er slik at eg synest det er merkeleg det faktisk kan bli verre, men så blir det det.

Og derfor eg lurer på kor lang tid det tek folk å nå botn.

Skal akkurat i bokhandel og kjøpe litteratur til flyreise i morgon, kan kanskje sjå om eg finn boka du nemner

Psy måtte fylle inn eit skjema for nokre mndr sidan, og eit par av spm ho spurte meg var om det går betre eller dårlegare, eg sa at det går dårlegare. Ho sa at problemet med slike skjema var at eg synest det går dårlegare, men ho ser det som at det går betre sidan eg synest det går dårlegare... hrm.

Kjenner det også svært fysisk. Om eg "kun" var dårleg i hovudet så ville det vera "ok" (innbiller eg meg). Slik var det i årevis, og eg kunne handtere det. Nå som det har blitt så fysisk også er det vanskelgare/umogleg på mange vis.

Beklager all klaging. Bare demotivert i dag trur eg.

[Gjest fnugget]

Takk for langt og fint innlegg Fnugg

Eg kjenner det på same viset, at ting blir meir fragmentert, og verre, og vondere, osv. Det blir også fortalt meg at det er ein naturleg prosess, men, eg synest at nedoverbakken er vel lang (på det andre året nå...). Det er slik at eg synest det er merkeleg det faktisk kan bli verre, men så blir det det.

Og derfor eg lurer på kor lang tid det tek folk å nå botn.

Skal akkurat i bokhandel og kjøpe litteratur til flyreise i morgon, kan kanskje sjå om eg finn boka du nemner

Psy måtte fylle inn eit skjema for nokre mndr sidan, og eit par av spm ho spurte meg var om det går betre eller dårlegare, eg sa at det går dårlegare. Ho sa at problemet med slike skjema var at eg synest det går dårlegare, men ho ser det som at det går betre sidan eg synest det går dårlegare... hrm.

Kjenner det også svært fysisk. Om eg "kun" var dårleg i hovudet så ville det vera "ok" (innbiller eg meg). Slik var det i årevis, og eg kunne handtere det. Nå som det har blitt så fysisk også er det vanskelgare/umogleg på mange vis.

Beklager all klaging. Bare demotivert i dag trur eg.

Du syter i alle fall ikke mer enn meg i dag :-)

Det er spesielt slitsomt når det slår seg på kroppen også, det kan jeg skrive under på. Jeg klager ofte til behandler at jeg "blir jo bare verre", da sier hn at hn kan se fremgang, men at det kan være vanskelig for meg å se dette selv. Føles litt merkelig, på en måte som "det føles verre", men _egentlig_ går det bedre...

Det er jo så mye "nyttt" som skal skje. For min egen del, å finne ut hvem jeg egentlig er, og det var noe annet enn den jeg trodde jeg var. Eller i alle fall litt annerledes. Og automatiske tankemønstre forsvinner ikke over natta..heller ikke over måneder eller år. Det tar laaang tid å snu automatiske tankemønstre har jeg erfart, for min egen del. Behandler forklarer det med at alle har vanskeligheter med å gi slipp på noe som er "trygt" - for hva vet vi om noe særlig annet..

Driver og leser "Gjenvinn livet ditt" av Jeffery Young m.fl. Den handler om negative levergler og hvordan snu det. Tror den er av en nyere dato enn "Selvaktelse", men jeg finner begge nyttige, på forskjellige nivåer, vel og merke. Begge innholder en del oppgaver og sånn.

Så du skal fly? Langt avgårde eller?

[gif]

Du syter i alle fall ikke mer enn meg i dag :-)

Det er spesielt slitsomt når det slår seg på kroppen også, det kan jeg skrive under på. Jeg klager ofte til behandler at jeg "blir jo bare verre", da sier hn at hn kan se fremgang, men at det kan være vanskelig for meg å se dette selv. Føles litt merkelig, på en måte som "det føles verre", men _egentlig_ går det bedre...

Det er jo så mye "nyttt" som skal skje. For min egen del, å finne ut hvem jeg egentlig er, og det var noe annet enn den jeg trodde jeg var. Eller i alle fall litt annerledes. Og automatiske tankemønstre forsvinner ikke over natta..heller ikke over måneder eller år. Det tar laaang tid å snu automatiske tankemønstre har jeg erfart, for min egen del. Behandler forklarer det med at alle har vanskeligheter med å gi slipp på noe som er "trygt" - for hva vet vi om noe særlig annet..

Driver og leser "Gjenvinn livet ditt" av Jeffery Young m.fl. Den handler om negative levergler og hvordan snu det. Tror den er av en nyere dato enn "Selvaktelse", men jeg finner begge nyttige, på forskjellige nivåer, vel og merke. Begge innholder en del oppgaver og sånn.

Så du skal fly? Langt avgårde eller?

Young har eg alt lese

Likte den boka, sjølv om alt er lettere sagt enn gjort.

Attende frå bokhandler, dei hadde ikkje inne den forfatteren du referete til. Så det blir roman og Pamuk på meg. Lese er vel også ein form for virkeligheitsflukt.

Så kor lenge har du tenkt å tolerere at det går verre? (men dermed "betre" i følge "objektive" behandler).

Autopilot er vanskeleg å endre ja, kan skrive under på det. Men bra at behandleren din meiner å sjå framgang då Og, at det kjennest turbulent for deg / at du oppdager nye sider med deg sjølv, betyr i alle fall at det ikkje er statisk.

Eg skal fly attende til Noreg, bur i utlandet. Jul og kaos og slikt i anmarsj... Ikkje så spennandes eller noko i det heile.. Men meir ei plikt... "brace for impact"

[Gjest fnugget]

Young har eg alt lese

Likte den boka, sjølv om alt er lettere sagt enn gjort.

Attende frå bokhandler, dei hadde ikkje inne den forfatteren du referete til. Så det blir roman og Pamuk på meg. Lese er vel også ein form for virkeligheitsflukt.

Så kor lenge har du tenkt å tolerere at det går verre? (men dermed "betre" i følge "objektive" behandler).

Autopilot er vanskeleg å endre ja, kan skrive under på det. Men bra at behandleren din meiner å sjå framgang då Og, at det kjennest turbulent for deg / at du oppdager nye sider med deg sjølv, betyr i alle fall at det ikkje er statisk.

Eg skal fly attende til Noreg, bur i utlandet. Jul og kaos og slikt i anmarsj... Ikkje så spennandes eller noko i det heile.. Men meir ei plikt... "brace for impact"

Hvor lenge jeg har tenkt å tolerere at det går verre... Ja si det. Det er jo ganske slitende å holde ut på denne måten. Prøver å tilpasse meg det funksjonsnivået jeg har i dag og vente med andre mål og ting jeg har lyst å gjøre. Men det er jo ikke lett. Men føler ikke jeg har noe annet valg enn å fortsette som jeg har gjort..

Ofte så er jeg helt forvirret, eller dvs, mesteparten av tiden. Men om jeg skal fremheve noe, så er det at jeg innser mer med åpne øyne årsakene og sammenhengene. Er i ferd med å få et større perspektiv på livet og de uheldige (mildt sagt) hendelsene som har ført til at det ble som det ble. Hjelper meg kanskje litt til å godta siutasjonen og innse at dette _måtte_ bli sånn. Dessverre. Noen ganger er sannheten så grell at man helst vil fortrenge den, men det hjelper dessverre ikke, man bare utsetter prosessen.

Kunne ønske at jeg bare ved et "pling" så lysere på livet og følte meg bedre. Eller at medisiner hjalp meg bedre. Men det er dessverre ingen snarvei. Merker at noen deler av meg og personligheten min er i endring, mens resten tviholder på det gamle, pga frykt og angst.

Og det å endre seg og bli mer autonom, det får jo ringvirkninger og konsekvenser sosialt sett. Man kan møte motgang i egen familie og venner som likte en bedre slik en var før. På en måte er det noe inne i meg som innser at dersom jeg tar innover meg den hele og fulle sannhet - så er det ingen vei tilbake. Så jeg kjemper med dette nå. Boken "Selvaktelse" som jeg leser nå, er veldig bra på den måten at dersom en gjør øvelsene, så har de virkelig effekt. Har lest ca. 60 sider og gjort endel øvelser. Og merker allerede en effekt. Men det er sikkert også fordi jeg er motivert nok til det. Jeg har hatt boken i mange år, men ikke tørt, eller orket.

Tenker som det knaker for tida, det er jammen ikke lett. Og du nevner jul, ja. Grøss og gru. Prøver å ikke være negativ, men..

Liker bøker selv jeg, er en ypperlig virkelighetsflukt. Er visst foreslått på blå resept i England. Men akkurat nå klarer jeg ikke lese..er ikke konsentrert nok.

[gif]

Hvor lenge jeg har tenkt å tolerere at det går verre... Ja si det. Det er jo ganske slitende å holde ut på denne måten. Prøver å tilpasse meg det funksjonsnivået jeg har i dag og vente med andre mål og ting jeg har lyst å gjøre. Men det er jo ikke lett. Men føler ikke jeg har noe annet valg enn å fortsette som jeg har gjort..

Ofte så er jeg helt forvirret, eller dvs, mesteparten av tiden. Men om jeg skal fremheve noe, så er det at jeg innser mer med åpne øyne årsakene og sammenhengene. Er i ferd med å få et større perspektiv på livet og de uheldige (mildt sagt) hendelsene som har ført til at det ble som det ble. Hjelper meg kanskje litt til å godta siutasjonen og innse at dette _måtte_ bli sånn. Dessverre. Noen ganger er sannheten så grell at man helst vil fortrenge den, men det hjelper dessverre ikke, man bare utsetter prosessen.

Kunne ønske at jeg bare ved et "pling" så lysere på livet og følte meg bedre. Eller at medisiner hjalp meg bedre. Men det er dessverre ingen snarvei. Merker at noen deler av meg og personligheten min er i endring, mens resten tviholder på det gamle, pga frykt og angst.

Og det å endre seg og bli mer autonom, det får jo ringvirkninger og konsekvenser sosialt sett. Man kan møte motgang i egen familie og venner som likte en bedre slik en var før. På en måte er det noe inne i meg som innser at dersom jeg tar innover meg den hele og fulle sannhet - så er det ingen vei tilbake. Så jeg kjemper med dette nå. Boken "Selvaktelse" som jeg leser nå, er veldig bra på den måten at dersom en gjør øvelsene, så har de virkelig effekt. Har lest ca. 60 sider og gjort endel øvelser. Og merker allerede en effekt. Men det er sikkert også fordi jeg er motivert nok til det. Jeg har hatt boken i mange år, men ikke tørt, eller orket.

Tenker som det knaker for tida, det er jammen ikke lett. Og du nevner jul, ja. Grøss og gru. Prøver å ikke være negativ, men..

Liker bøker selv jeg, er en ypperlig virkelighetsflukt. Er visst foreslått på blå resept i England. Men akkurat nå klarer jeg ikke lese..er ikke konsentrert nok.

Ah, bøker på blå resept! Det vil eg ha!

Eg synest det virker bra å "sjå samanhenger". Sjølv finn eg ikkje kjernen/årsaken/samanhengen, det bare _er_ slik.. Skulle mange gonger ønske at det var ein konkret årsak. Nå er det bare skodde eigentleg. Ingen årsak, ingen løysing, ingen grunn, ingen motstand. osv. Eg tenker at om det var noko meir -aktivt gale- (frå mitt perspektiv) var det også noko ein meir aktivt kunne -sloss- med. Men, det er vel kanskje noko eg innbiller meg fordi det ikkje er slik, og om det var motsett ville eg ønske eg var i den situasjonen eg er nå. Kven veit.

Men, gjer det deg ikkje meir fokus å ha _noko_ å sloss mot?

Konsentrasjon ja, nå hugser eg ikkje meir frå meldinga di. Merkeleg at ein ikkje kan sjå melding og svare på likt. (:

[Gjest fnugget]

Ah, bøker på blå resept! Det vil eg ha!

Eg synest det virker bra å "sjå samanhenger". Sjølv finn eg ikkje kjernen/årsaken/samanhengen, det bare _er_ slik.. Skulle mange gonger ønske at det var ein konkret årsak. Nå er det bare skodde eigentleg. Ingen årsak, ingen løysing, ingen grunn, ingen motstand. osv. Eg tenker at om det var noko meir -aktivt gale- (frå mitt perspektiv) var det også noko ein meir aktivt kunne -sloss- med. Men, det er vel kanskje noko eg innbiller meg fordi det ikkje er slik, og om det var motsett ville eg ønske eg var i den situasjonen eg er nå. Kven veit.

Men, gjer det deg ikkje meir fokus å ha _noko_ å sloss mot?

Konsentrasjon ja, nå hugser eg ikkje meir frå meldinga di. Merkeleg at ein ikkje kan sjå melding og svare på likt. (:

''Men, gjer det deg ikkje meir fokus å ha _noko_ å sloss mot?''

Jo, selvsagt, men samtidig så har jeg brukt sykt mye tid på bare å komme hit hvor jeg ser sammenhenger. Så det for så vidt før også, men så ikke helheten på samme måte som nå. Jeg brukte vel all min tid på å fortrenge det vonde, for jeg må si at på mange måter så synes jeg det er verre å se realitetene.

Men det finnes jo så mange grunner til at man sliter..behøver ikke være et stort traume, men kanskje en del "små" ting som sammen har gjort livet vanskelig..hva vet jeg.

Konse...huff og huff..er ikke mye samlet i toppen for tida jeg heller..

[Mikkaela_rev]

Hvor lenge jeg har tenkt å tolerere at det går verre... Ja si det. Det er jo ganske slitende å holde ut på denne måten. Prøver å tilpasse meg det funksjonsnivået jeg har i dag og vente med andre mål og ting jeg har lyst å gjøre. Men det er jo ikke lett. Men føler ikke jeg har noe annet valg enn å fortsette som jeg har gjort..

Ofte så er jeg helt forvirret, eller dvs, mesteparten av tiden. Men om jeg skal fremheve noe, så er det at jeg innser mer med åpne øyne årsakene og sammenhengene. Er i ferd med å få et større perspektiv på livet og de uheldige (mildt sagt) hendelsene som har ført til at det ble som det ble. Hjelper meg kanskje litt til å godta siutasjonen og innse at dette _måtte_ bli sånn. Dessverre. Noen ganger er sannheten så grell at man helst vil fortrenge den, men det hjelper dessverre ikke, man bare utsetter prosessen.

Kunne ønske at jeg bare ved et "pling" så lysere på livet og følte meg bedre. Eller at medisiner hjalp meg bedre. Men det er dessverre ingen snarvei. Merker at noen deler av meg og personligheten min er i endring, mens resten tviholder på det gamle, pga frykt og angst.

Og det å endre seg og bli mer autonom, det får jo ringvirkninger og konsekvenser sosialt sett. Man kan møte motgang i egen familie og venner som likte en bedre slik en var før. På en måte er det noe inne i meg som innser at dersom jeg tar innover meg den hele og fulle sannhet - så er det ingen vei tilbake. Så jeg kjemper med dette nå. Boken "Selvaktelse" som jeg leser nå, er veldig bra på den måten at dersom en gjør øvelsene, så har de virkelig effekt. Har lest ca. 60 sider og gjort endel øvelser. Og merker allerede en effekt. Men det er sikkert også fordi jeg er motivert nok til det. Jeg har hatt boken i mange år, men ikke tørt, eller orket.

Tenker som det knaker for tida, det er jammen ikke lett. Og du nevner jul, ja. Grøss og gru. Prøver å ikke være negativ, men..

Liker bøker selv jeg, er en ypperlig virkelighetsflukt. Er visst foreslått på blå resept i England. Men akkurat nå klarer jeg ikke lese..er ikke konsentrert nok.

''Liker bøker selv jeg, er en ypperlig virkelighetsflukt. Er visst foreslått på blå resept i England.''

For en nydelig ide!!!

[Gjest fnugget]

''Liker bøker selv jeg, er en ypperlig virkelighetsflukt. Er visst foreslått på blå resept i England.''

For en nydelig ide!!!

Ja, det synes jeg også! :-) Er en veldig fin alternativ tanke.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Høres absolutt ikke bra ut! Tror ikke denne behandlingen er det rette for deg! Når du ikke merker form for bedring, men tvert om forverring over hele 2 års behandlingsperioden er rådet mitt: Slutt og skaff deg en annen.

Fokuset deres i terapien gjetter jeg er av den "drøvtyggende" og stadig oppmalende typen av alt som har vært vondt og vanskelig i livet ditt. Har jeg rett?

I så fall tror jeg det du trenger er en som kan vri om fokus. Så du kan få det bedre.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Takk for langt og fint innlegg Fnugg

Eg kjenner det på same viset, at ting blir meir fragmentert, og verre, og vondere, osv. Det blir også fortalt meg at det er ein naturleg prosess, men, eg synest at nedoverbakken er vel lang (på det andre året nå...). Det er slik at eg synest det er merkeleg det faktisk kan bli verre, men så blir det det.

Og derfor eg lurer på kor lang tid det tek folk å nå botn.

Skal akkurat i bokhandel og kjøpe litteratur til flyreise i morgon, kan kanskje sjå om eg finn boka du nemner

Psy måtte fylle inn eit skjema for nokre mndr sidan, og eit par av spm ho spurte meg var om det går betre eller dårlegare, eg sa at det går dårlegare. Ho sa at problemet med slike skjema var at eg synest det går dårlegare, men ho ser det som at det går betre sidan eg synest det går dårlegare... hrm.

Kjenner det også svært fysisk. Om eg "kun" var dårleg i hovudet så ville det vera "ok" (innbiller eg meg). Slik var det i årevis, og eg kunne handtere det. Nå som det har blitt så fysisk også er det vanskelgare/umogleg på mange vis.

Beklager all klaging. Bare demotivert i dag trur eg.

Må bare ta meg en frihet og lire inn en kommentar til deg mht bedring og forverring utover i behandlingen.

"Psy måtte fylle inn eit skjema for nokre mndr sidan, og eit par av spm ho spurte meg var om det går betre eller dårlegare, eg sa at det går dårlegare. Ho sa at problemet med slike skjema var at eg synest det går dårlegare, men ho ser det som at det går betre sidan eg synest det går dårlegare... hrm. :("

Jeg mener bestemt at det er DU som pasient som må rapportere det DU føler. Det har liten verdi i seg selv hva den psy. din hevder å mene om at du føler/har det, når du ikke selv føler det slik. Det er kun du som subjekt i eget liv som kan vite hva du selv føler og hvordan du har det. Så det hun sier om at dette er en feil ved slike skjemaer, er helt tullete! Syns jeg i hvert fall!

[gif]

Høres absolutt ikke bra ut! Tror ikke denne behandlingen er det rette for deg! Når du ikke merker form for bedring, men tvert om forverring over hele 2 års behandlingsperioden er rådet mitt: Slutt og skaff deg en annen.

Fokuset deres i terapien gjetter jeg er av den "drøvtyggende" og stadig oppmalende typen av alt som har vært vondt og vanskelig i livet ditt. Har jeg rett?

I så fall tror jeg det du trenger er en som kan vri om fokus. Så du kan få det bedre.

Hm. Det har vel kanskje bare blitt verre i eit års tid. Og, eg trur eigentleg det er heilt og haldent min feil at eg spinn utav kontroll, ikkje hennar. Det første året gjorde meg lite, lite involvert, heilt vekke, heilt oppgitt. Tenkte me var totalt motpoler av einannan. Men, å gå gjennom heile systemet og ventelister og slikt ein gong til orka eg ikkje, og "gje det litt tid"/ein sjangse, sjølv om eg ikkje hadde tru på det. Har fått meir tru på det etter kvart, og kjemien stemmer nå med behandler. Det er bare det at eg ikkje kjenner meg ok. Å bytte behandler å begynne med overfladisk blabla att trur eg ikkje at eg orker. Og gje opp var ikkje planen heller. Og mulig det er nødvendig å gå gjennom dette, får bare håpe det tar slutt ein gong, og nervøsiteten daler ned i skjul.

Eg trur ikkje at ein annan behandler eignetleg kunne gjera noko meir/betre/anna fokus, meir at hovudet mitt ikkje virker, punktum. Så, dermed vil det ikkje hjelpe å bytte. Men å slutte er kanskje eit alternativ. Men då har alt vore for "ingenting". Og, eg har eit vagt håp om at det bare må bli verre litt til for at det ein gong skal bli betre.

Eigentleg er ikkje fokus så "drøvtygganeds". Kanskje meir eit problem at det er så diffust og ikkje har noko fokus.

Og ho er veldig på "kjenn i kroppen" greier og tolk dette. Som eg i utgangspunktet er skeptisk til.

Akk ja, mulig bare ekstra pessimistisk i dag.

Takk for svar forresten

[gif]

Må bare ta meg en frihet og lire inn en kommentar til deg mht bedring og forverring utover i behandlingen.

"Psy måtte fylle inn eit skjema for nokre mndr sidan, og eit par av spm ho spurte meg var om det går betre eller dårlegare, eg sa at det går dårlegare. Ho sa at problemet med slike skjema var at eg synest det går dårlegare, men ho ser det som at det går betre sidan eg synest det går dårlegare... hrm. :("

Jeg mener bestemt at det er DU som pasient som må rapportere det DU føler. Det har liten verdi i seg selv hva den psy. din hevder å mene om at du føler/har det, når du ikke selv føler det slik. Det er kun du som subjekt i eget liv som kan vite hva du selv føler og hvordan du har det. Så det hun sier om at dette er en feil ved slike skjemaer, er helt tullete! Syns jeg i hvert fall!

Ja, kan kanskje vera enig i det. Eg stussa også litt. Men, eg trur det var eit skjema ho måtte fylle ut eigentleg, med sine synspunkt, og spurte meg for å verifisere/få nokre innspel.

Og om ein skal sjå alt frå alle perspektiv er det ingen sannheit og ein kan ikkje sei noko i det heile. Som eg ser "skjemautfylleren" også har fått med seg

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Hm. Det har vel kanskje bare blitt verre i eit års tid. Og, eg trur eigentleg det er heilt og haldent min feil at eg spinn utav kontroll, ikkje hennar. Det første året gjorde meg lite, lite involvert, heilt vekke, heilt oppgitt. Tenkte me var totalt motpoler av einannan. Men, å gå gjennom heile systemet og ventelister og slikt ein gong til orka eg ikkje, og "gje det litt tid"/ein sjangse, sjølv om eg ikkje hadde tru på det. Har fått meir tru på det etter kvart, og kjemien stemmer nå med behandler. Det er bare det at eg ikkje kjenner meg ok. Å bytte behandler å begynne med overfladisk blabla att trur eg ikkje at eg orker. Og gje opp var ikkje planen heller. Og mulig det er nødvendig å gå gjennom dette, får bare håpe det tar slutt ein gong, og nervøsiteten daler ned i skjul.

Eg trur ikkje at ein annan behandler eignetleg kunne gjera noko meir/betre/anna fokus, meir at hovudet mitt ikkje virker, punktum. Så, dermed vil det ikkje hjelpe å bytte. Men å slutte er kanskje eit alternativ. Men då har alt vore for "ingenting". Og, eg har eit vagt håp om at det bare må bli verre litt til for at det ein gong skal bli betre.

Eigentleg er ikkje fokus så "drøvtygganeds". Kanskje meir eit problem at det er så diffust og ikkje har noko fokus.

Og ho er veldig på "kjenn i kroppen" greier og tolk dette. Som eg i utgangspunktet er skeptisk til.

Akk ja, mulig bare ekstra pessimistisk i dag.

Takk for svar forresten

"Kanskje meir eit problem at det er så diffust og ikkje har noko fokus. Og ho er veldig på "kjenn i kroppen" greier og tolk dette. Som eg i utgangspunktet er skeptisk til."

Synes du skal snakke med henne om dette. At dere trenger å sette noen rammer, ha en struktur og sette noen felles mål.

Siden du synes å ikke like tilnærmingen med "kjenn i kroppen" kan du kanskje si at du ønsker litt "kjenn på tanker". Altså ikke bare følelsesmessige reaksjoner i kroppen, men også det som skjer i hodet.

[gif]

"Kanskje meir eit problem at det er så diffust og ikkje har noko fokus. Og ho er veldig på "kjenn i kroppen" greier og tolk dette. Som eg i utgangspunktet er skeptisk til."

Synes du skal snakke med henne om dette. At dere trenger å sette noen rammer, ha en struktur og sette noen felles mål.

Siden du synes å ikke like tilnærmingen med "kjenn i kroppen" kan du kanskje si at du ønsker litt "kjenn på tanker". Altså ikke bare følelsesmessige reaksjoner i kroppen, men også det som skjer i hodet.

ja. eg bør kanskje det. men har alt prøvt det delvis og får då til svar at det er ikkje så enkelt som e vil ha det til. alt heng i saman og alt er komplekst.,

neste avtale på nyåret, så nytt år og nye moglegheiter forhåpentlegvis.

men eg synest det er vanskeleg å argumentere mot noko som "ja du ser det kanskje slik, men frå eit anna perspektiv (implisitt meir objektivt) går alt betre." og hierakiet av "eg veit at dette er nødvendig medan du kanskje ikkje forstår det og akkurat nå kjennest det bare verre".

men subjektivt for meg går det verre. og subjektivt tel ikkje heilt med, fordi det "eksisterer" ikkje tenker eg, kun i hovudet mitt.

uansett, takk for tilbakemelding, og godnatt.