Dårlig forhold til far pga hans samboer

[Gjest Cedella]

Hei, Jeg skriver fordi jeg befinner meg en fortvilet situasjon mht min far. Mine foreldre skilte seg da jeg var 6 år gammel. Min far, som da bodde i utlandet, fant seg raskt en ny kjæreste. Hun ble aldri introdusert for min bror eller meg, og vi har i de 17-18 årene hvor de har vært kjærester hatt et distansert/dårlig forhold til henne. Jeg har feks ikke feiret jul med min far siden jeg var 12 år, pga henne. Da de har bodd i utlandet de siste tre årene fikk jeg i høst lov til å låne deres leilighet som stod tom, da jeg lette etter både jobb og egen leilighet i Oslo. De flyttet tilbake noe tidligere enn antatt, og leil var derfor ikke gjort i stand da de kom (vasket/ryddet etc). Jeg beklaget dette og ryddet og vasket så mye jeg kunne og hadde på noen dager flyttet alle mine ting inn på et eget soverom. Jeg merket disse dagene at hun ikke var spesielt fornøyd med meg, og tok dette opp med min far. Vi satt oss da ned alle tre for å snakke om ting. Samtalen var forsåvidt ok, helt til hun inviterte meg med til henne familie på søndagsmiddag. Da jeg hadde lagt andre planer, kommenterte hun at det var et prioriteringsspm og at jeg ved å ta dette valget prioriterte venner fremfor familie. Jeg ringte min far senere og sa at jeg krevde en unnskylding for disse påstandene. Dette gjorde hun ikke, og perioden etterpå var preget av utrolig dårlig stemning og utrolig mange frekke kommentarer fra henne til meg. Hun sa blant annet at hun 'syntes synd på meg', at jeg 'måtte ha det vondt inn imeg som oppførte meg som jeg gjorde', 'at jeg måtte pakke sakene mine og komme meg ut av leiligheten så raskt som mulig', at hun syntes synd på min far som måtte ha noe med meg å gjøre, hun lo av meg, og til sist krevde hun meg for husleie på 3000 kroner pr mnd (noe jeg ikke var informert om på forhånd). Min far tok meg ikke i forsvar under noen av disse situasjonene, og jeg var helt nedbrutt psykisk. Har aldri følt meg så alene og så nedverdiget i hele mitt liv. Som en konsekvens av dette har jeg valgt å kutte all kontakt med samboeren til min far. I de siste dagene har det plaget meg mer og mer, og jeg tok kontakt med min far for å forklare hvor trist jeg synes det er. Jeg besøker ikke min far, han kan ikke være barnevakt for mine fremtidige barn etc.. Min far har ikke forståelse, kun respekt, for at jeg ikke vil ha kontakt med samboeren hans. Det provoserer meg voldsomt! Jeg ville aldri tillatt at noen snakket eller behandlet mine barn på den måten! Dagen etter ringte han for å si at samboeren hans ville beklage situasjonen vi var kommet opp i til meg, face to face. Jeg avslo dette tilbudet fordi jeg ikke kan se at det kan komme noe godt ut av det, iom at hun ikke ønsker å beklage hvordan hun har oppført seg. Jeg har også gitt beskjed til min far om at jeg ikke vil møte han før han forstår hvor kjipt dette er og har vært for meg. Det jeg lurer på er om du kan se noen anne løsning på situasjonen vi står i? Jeg lurer også på om jeg overreagerer, eller behandler min far dårlig.. Jeg sliter veldig med dårlig samvittighet overfor han. Ble langt og kanskje innviklet, men håper du forstår litt av problemet. På forhånd takk for hjelpen!

[Gjest Gunlaug]

En løsning vil vel være at du aksepterer hennes forslag om å møtes? Jeg syns det virker som du overdriver litt og bidrar MYE til dette dårlige forholdet. At hun sier at du prioriterer venner foran familien, når det er det du faktisk gjør, er vel ingen sak man kan løpe til sin far og KREVE unnskyldning for. Vær litt storsinnet, respekter din far og hans valg av partner, respekter henne og forsøk å overse og overhøre kommentarer og dårlig oppførsel. Det er ikke din fars skyld at dere går så dårlig overens, så jeg syns det e\blir helt feil at ditt forhold til han blir ødelagt. Og det er du som velger at det nå er ødelagt.

[Gjest Vinterstorm]

En løsning vil vel være at du aksepterer hennes forslag om å møtes? Jeg syns det virker som du overdriver litt og bidrar MYE til dette dårlige forholdet. At hun sier at du prioriterer venner foran familien, når det er det du faktisk gjør, er vel ingen sak man kan løpe til sin far og KREVE unnskyldning for. Vær litt storsinnet, respekter din far og hans valg av partner, respekter henne og forsøk å overse og overhøre kommentarer og dårlig oppførsel. Det er ikke din fars skyld at dere går så dårlig overens, så jeg syns det e\blir helt feil at ditt forhold til han blir ødelagt. Og det er du som velger at det nå er ødelagt.

''Det er ikke din fars skyld at dere går så dårlig overens, så jeg syns det e\blir helt feil at ditt forhold til han blir ødelagt.''

Dette er jeg litt uenig i, kanskje far skal støtte og avlaste sin samboer litt. Her er det en samboer som må ta støyten i møtet med en bortskjemt selvsentrert jentunge, uten å få noe støtte fra sin mann. Det er klart hun blir den onde stemora, når det er hun som må sette grenser og fortelle hvilke forventninger man har til voksne folk.

[Persille1365381127]

Jeg føler vel kanskje at du har fått litt useriøse svar her da...

Prioriteringsspørsmålet; jeg er tilhenger av at man skal holde den første avtalen man har laget - dersom det som kommer opp ikke er SVÆRT viktig. En søndagsmiddag er ikke det. Så, der synes jeg du gjorde rett. Det er ikke opp til andre å skyve seg selv opp på prioriteringslisten din, det avgjør du selv. Og du prioriterte å holde ord/en avtale - fremfor en middag du kunne ta søndagen etter, eller lørdagen før, ikke venner foran familie.

Når det er sagt - så synes jeg du skal akseptere hennes tilbud om å beklage seg face to face. Om hun ikke gjør det eller det utvikler seg i feil retning, så kan du snu ryggen til og gå - da har du hvertfall vist at du ønsker å prøve.

Om hun beklager at hun har vært kjip, så må du være forberdt på å akseptere det - og gå videre. Da må du legge det bak deg også.

Er du ikke klar for det har det ingen hensikt å møte henne - men da er det du som har tatt det valget og som ødelegger forholdet nå, iom at hun har gjort et forsøk på å be om godt vær.

[Flaxseed]

Avnitt er det sterkeste skilletegnet vi har. Når du er ferdig med ett moment og skal begynne på et nytt, setter du avsnitt. På datamaskin trykker du på linjeskifttasten for å sette inn et avsnitt.

1. Gjengir du en samtale, lager du avsnitt før du begynner på ny replikk.

2. Skjermtekst er vanskeligere å lese enn tekst i bøker og blader. Bruk derfor avsnitt flittig når teksten din skal vises på skjerm.

3. Benytt gjerne mellomtitler og doble linjeskift. Da blir det enda lettere å lese

teksten.

Kilde: http://www.ressurssidene.no/view.cgi?&link_id=0.3077.4202&session_id=0&spraak=bm

[Gjest svigermora]

Jeg synes du skal bøye litt av og heller være litt storsinnet overfor din fars samboer. Det er mye enklere i hverdagen når man har lært å tåle hverandre. Du trenger ikke elske, beundre eller se opp til henne, men kun tåle henne for din fars skyld. Det kommer ofte mennesker inn i livene våre som vi må tåle for andres skyld.

[Gjest Spekepølse]

det er mulig at du burde ta i mot beklagelsen, men det betyr jo ikke at hun blir noe bedre i ettertid av den grunn.

Det kan jo hende at det er din far som har tatt deg seriøst, uten å si det til deg, og fått samboeren til å ta seg sammen og beklage. Menn er jo ofte litt konflintsky og vil ofte ikke vise at de tar noe stilling i en slik sak. Så du kan jo se på beklagelsen som et tegn på at din far har hjulpet til:) Han vil sikkert ikke gå i mot sin samboer "offentlig", men det kan hende han setter henne på plass når de to er alene.

Jeg ville tatt hele problemet opp han og fortalt hvor ille du synes det er. Men det er jo ikke sikkert at det hjelper.

Er selv i en lignende situasjon. Og mitt svigersøsken HAR kuttet all kontakt med pappas samboer. Jeg var i ferd med å gjøre dette, men ble i min tid rådet til å ta meg sammen og "godta" at folk er annerledes og late som alt er greit for å unngå konflikter, og av respekt for min far. Selvfølgelig fordi ingen trodde på meg når jeg sa hvordan hun behandlet meg ...

[Gjest Spekepølse]

''Det er ikke din fars skyld at dere går så dårlig overens, så jeg syns det e\blir helt feil at ditt forhold til han blir ødelagt.''

Dette er jeg litt uenig i, kanskje far skal støtte og avlaste sin samboer litt. Her er det en samboer som må ta støyten i møtet med en bortskjemt selvsentrert jentunge, uten å få noe støtte fra sin mann. Det er klart hun blir den onde stemora, når det er hun som må sette grenser og fortelle hvilke forventninger man har til voksne folk.

Farens feil er det vel neppe, men det blir problematisk når han ikke vil innse at samboeren hans er et problem. Det er han som kjenner og må forholde seg til begge. Det er ikke bare bortskjemte jentunger som stempler stemødre som hekser, mange stemødre (kanskje enda flere!) er veldig sjalu overfor pappas tidligere barn!

Hva som skjer i denne situasjonen er det vanskelig å vurdere selvfølgelig, siden man bare har en side av saken. Mendet blir meningsløst med et sånn forum om man ikke lar tvilen komme skribenten til gode:)

[Gjest Vinterstorm]

Farens feil er det vel neppe, men det blir problematisk når han ikke vil innse at samboeren hans er et problem. Det er han som kjenner og må forholde seg til begge. Det er ikke bare bortskjemte jentunger som stempler stemødre som hekser, mange stemødre (kanskje enda flere!) er veldig sjalu overfor pappas tidligere barn!

Hva som skjer i denne situasjonen er det vanskelig å vurdere selvfølgelig, siden man bare har en side av saken. Mendet blir meningsløst med et sånn forum om man ikke lar tvilen komme skribenten til gode:)

Jeg har lest så mye om "dumme menn og troll til kjerring" innlegg på fora angående temaet mine, dine og våre barn, så en ting er sikkert som amen, at finner jeg en mann med barn fra før kommer jeg til å løpe så fort jeg kan. Har ikke tenkt å kaste bort tida mi på et slikt helvete. Dette er en familiekonsultasjon som får frem det vonde i mennesket. Beklager dette er ikke ment for de som faktisk får det til.

Hovedproblemet i mange tilfeller er en unnvikende og konfliktsky far som ser på samvær med barna sine som sirkus, kos og morro, mens fellesbarn og kone blir sett på som luft og hushjelp uten noe som helst verdi for far i huset. Det er utolig synd at det blir barna som får lide for dette, for det er far som i mange tilfeller bør skjerpe seg. Likevel ser man gang på gang at det er stemor som blir sett på som ondskapsfull og sjalu, når hun setter ned foten for dette. I mange tilfeller kan dette bli sett på som sjalusi og ikke unne stebarna sine det godt, for far er alltid uskyldig offer som ikke selvstendig kan ta egne valg.

Det er fedre som må tas seg av barna sine og gi de nødvendig veiledning og oppdragelse, men mange helgebarn, triller far rundt lillefingeren og har lite eller ingen grenser.

At far velger å kutte kontakten med barna sine fremfor å stå opp for de og inkludere de i familien på godt og vondt er selvsagt synd, men det er ikke stemor alenes ansvar i mange tilfeller. Mange stefamilier hadde fungert bedre om far hadde tatt ansvar for barna sine og sett på syn nye kone som en bonusbidragsyter og ikke en avlaster slik at far bare kan konsentrere seg om å underholde barna sine av det som er lystbetont og gøy.

[Gjest Spekepølse]

Jeg har lest så mye om "dumme menn og troll til kjerring" innlegg på fora angående temaet mine, dine og våre barn, så en ting er sikkert som amen, at finner jeg en mann med barn fra før kommer jeg til å løpe så fort jeg kan. Har ikke tenkt å kaste bort tida mi på et slikt helvete. Dette er en familiekonsultasjon som får frem det vonde i mennesket. Beklager dette er ikke ment for de som faktisk får det til.

Hovedproblemet i mange tilfeller er en unnvikende og konfliktsky far som ser på samvær med barna sine som sirkus, kos og morro, mens fellesbarn og kone blir sett på som luft og hushjelp uten noe som helst verdi for far i huset. Det er utolig synd at det blir barna som får lide for dette, for det er far som i mange tilfeller bør skjerpe seg. Likevel ser man gang på gang at det er stemor som blir sett på som ondskapsfull og sjalu, når hun setter ned foten for dette. I mange tilfeller kan dette bli sett på som sjalusi og ikke unne stebarna sine det godt, for far er alltid uskyldig offer som ikke selvstendig kan ta egne valg.

Det er fedre som må tas seg av barna sine og gi de nødvendig veiledning og oppdragelse, men mange helgebarn, triller far rundt lillefingeren og har lite eller ingen grenser.

At far velger å kutte kontakten med barna sine fremfor å stå opp for de og inkludere de i familien på godt og vondt er selvsagt synd, men det er ikke stemor alenes ansvar i mange tilfeller. Mange stefamilier hadde fungert bedre om far hadde tatt ansvar for barna sine og sett på syn nye kone som en bonusbidragsyter og ikke en avlaster slik at far bare kan konsentrere seg om å underholde barna sine av det som er lystbetont og gøy.

Stemor vil bastandig måtte stå til ansvar selv for sin ubehangelige oppførsel.