Reising igjen...

[pille2]

Jeg har tidligere beskrevet min angst for å reise, og at jeg i den forbindelse går til behandling. Det tar tid dette..men nå fikk jeg mitt livs sjokk.

Min mann og min bror har gått bak min rygg og bestemt at vi skal reise til mine foreldre i julen. Det er en tur som tar 24 timer med tog og bil. Jeg vet av erfaring at mine foreldre ikke har den innsikten som trengs for å forstå mine problemer, men jeg trodde faktisk at min mann visste bedre.

Jeg tør ikke reise lengre enn et par tre mil i strekk før jeg blir panisk og får store problemer. (Hyperventilering/ut av kroppen følelse/angst for å klikke og bli helt gal osv)

Min mann har vært med meg både til psykolog og lege ang denne problemstillingen, så jeg trodde at han var klar over hvor ille det er.

Jeg føler meg helt umyndiggjort og tilsidesatt.

Har fått resepter på vival/sobril og sovetabletter nå, og må begynne allerede nå å premedisineres for i det hele tatt å klare å holde ut med tankene før reisingen.

Dette var i grunnen den verste "julegaven" jeg kunne fått, selv om jeg skjønner at dette kan høres veldig egoistisk ut.

Jeg er veldig glad i familien min, og jeg tenker hver eneste dag på hvor ille det er å bo så langt borte fra de..Men de reiser jo uten de store problemene, mens jeg må sitte med et sammenhengende angstanfall i over et døgn.

Det sies at et angstanfall går over etter 30-45 minutter, men det INGEN som har skrevet eller sagt noe om hvor kjapt det kan komme tilbake igjen, og det vet jeg alt om fra sist gang jeg reiste den strekningen i bil.

Fly er uaktuelt, da jeg er nødt å ha en "fluktvei"..Jeg tror jeg er en fare for andre medpassasjerer om jeg tar fly og får panikk.

Dette har jeg jo ikke noe hold for å si, men det er jo det angsten min går ut på..

*sukk*

[Gjest pærebrus875]

Om mannen din vet at dette er det siste du ønsker nå, så synes jeg har er litt slem. Klart, en dag må du bare reise, ellers blir jo aldri angsten bedre. Men da må du nesten være med på det selv tror jeg, aldri hørt om noen som har blitt "bra" av angst, av å bli tvunget med på noe som gir dem angst.

Han burde ihvertfall sagt det mye tidligere til deg, og gi deg et valg, om du ville reist nå eller om dere skulle vente eller hva du føler er best for deg.

Mulig han bare mener det godt, at han prøver å ta deg med på noe han vet du ikke liker bare for å vise deg at det går jo bra, ikke noe å være redd, for å prøve å dempe angsten din? Men uansett burde han jo sagt i fra på en bedre måte, ikke bare plutselig at dere SKAL reise.

Så burde han jo spurt om du ville vært med til familien din (som du sier ikke helt forstår dette med angst) eller om dere bare skulle reist en kortere tur, til et annet sted, bare for å venne deg til å reise. Og slik at du slapp "vanskelig" familie når du kom fram, bare deg og han på et hotell f eks.

Si ifra til ham at du føler deg litt overkjørt, jeg ville ihvertfall følt meg overkjørt om jeg var deg! Si det jeg skrev her, at om han mente det bare godt, så kunne han ihvertfall spurt først, og heller foreslått noe, ikke bestemt det. Og kanskje heller foreslått noe kortere.

[Orio]

''Det sies at et angstanfall går over etter 30-45 minutter, men det INGEN som har skrevet eller sagt noe om hvor kjapt det kan komme tilbake igjen,''

Du kan få et nytt angstanfall temmelig fort, det er sikkert.

Jeg synes det var dårlig gjort av din bror, og særlig av din mann.

[PieLill]

Jeg tror denne type tvang og umyndiggjøring kan gjøre angsten verre.

Kan du gjennomføre dette uten at du bebreider din mann og din bror for alt det negative det medfører for deg og en eventuell forverreing av angsten?

Jeg synes du bør vurdere å fortelle dem at de rett og slett ikke kan umyndiggjøre deg på denne måten og at du ikke blir med.

mvh

[Gjest moccamaster]

Forferdelig dårlig gjort å gå bak ryggen din på denne måten. Men kan du ikke prøve å se på det som en kjempemulighet til å utfordre angsten din. For let's face it, den blir ikke bedre av at du unngår angstsituasjonen hele tiden. Det gjør den bare større. I tillegg får du jo gleden av å se familien din i julen. Jeg høres kanskje fæl ut nå, men det hele sitter i hodet. Det er jo ikke -farlig- å reise.

Kanskje du kommer til å takke mannen din etter denne turen. Hvem vet?

[neelie (ferri)]

Vet akuratt hvordan du føler det... Tror det er litt mangel på empati jeg. "Det må hun jo klare.." sier dem og tenker ikke stort over, forventnings presset og skyldfølelsen vi får av ikke vite om vi klarer og gjennomføre.

Men en dag så må vi jo.. uff.. blir kvalm av og tenke på det

[Orio]

Forferdelig dårlig gjort å gå bak ryggen din på denne måten. Men kan du ikke prøve å se på det som en kjempemulighet til å utfordre angsten din. For let's face it, den blir ikke bedre av at du unngår angstsituasjonen hele tiden. Det gjør den bare større. I tillegg får du jo gleden av å se familien din i julen. Jeg høres kanskje fæl ut nå, men det hele sitter i hodet. Det er jo ikke -farlig- å reise.

Kanskje du kommer til å takke mannen din etter denne turen. Hvem vet?

Jeg er ganske sikker på at pille2 ikke kommer til å takke mannen sin etter den turen. Det er mer sannsynlig at tilliten til mannen og broren forsvinner. Det opplegget mannen og broren har lagt opp til er jo stikk i strid med all behandling av angst: pasienten skal ha kontroll over hva som skjer, og det skal gå gradvis fra små, overkommelige utfordringer til større utfordringer. "Bakholdsangrep" av den typen er bare egnet til å øke angsten.

[Orio]

Jeg tror denne type tvang og umyndiggjøring kan gjøre angsten verre.

Kan du gjennomføre dette uten at du bebreider din mann og din bror for alt det negative det medfører for deg og en eventuell forverreing av angsten?

Jeg synes du bør vurdere å fortelle dem at de rett og slett ikke kan umyndiggjøre deg på denne måten og at du ikke blir med.

mvh

Enig.

[PieLill]

Jeg er ganske sikker på at pille2 ikke kommer til å takke mannen sin etter den turen. Det er mer sannsynlig at tilliten til mannen og broren forsvinner. Det opplegget mannen og broren har lagt opp til er jo stikk i strid med all behandling av angst: pasienten skal ha kontroll over hva som skjer, og det skal gå gradvis fra små, overkommelige utfordringer til større utfordringer. "Bakholdsangrep" av den typen er bare egnet til å øke angsten.

Nettopp.

mvh

[PieLill]

Forferdelig dårlig gjort å gå bak ryggen din på denne måten. Men kan du ikke prøve å se på det som en kjempemulighet til å utfordre angsten din. For let's face it, den blir ikke bedre av at du unngår angstsituasjonen hele tiden. Det gjør den bare større. I tillegg får du jo gleden av å se familien din i julen. Jeg høres kanskje fæl ut nå, men det hele sitter i hodet. Det er jo ikke -farlig- å reise.

Kanskje du kommer til å takke mannen din etter denne turen. Hvem vet?

Dette er den perfekte oppskriften på å forverre fobien og å ytterligere bidra til skyld, skam og sosial isolering for den som lider av en fobi. Gjett hvem man ikke søker hjelp og støtte hos etter en slik dolking i ryggen?

Så nå har altså pille2 ikke bare selve fobien å være redd for, men også den reelle frykten for at hennes nærmeste skal trampe over henne og bruke tvang. Hvor har de bestilt billett neste gang?

Det finnes ikke noe mer fobiskapende enn å tvinge mennesker med en fobi. Skal man ha noen som helst håp om å kunne bidra positivt må man begynne med å akseptee vedkommende med de begrensninger vedkommende har. Ingen kan flytte sine grenser uten å først ha et minstemål av aksept og respekt for de grensene man i utgangspunktet har.

Eller tror du virkelig det hjelper å kaste et menneske med vannskrekk ut på dypt vann?

Det har mange ganger slått meg at de voksne som har "bevart" sin barndoms mørkeangst, ikke snakker om hvor skummelt mørket er, men om skrekkopplevelsene der de av omstendigheter og/eller uvettige medmennesker ble tvunget ut i situasjoner de ikke mestret.

Den andre siden av saken er at man går bare ikke bak ryggen på sin ektefelle/partner og skaper en situasjon der h*n ikke lengre har noe valg, om man har tenkt at forholdet skal vare. Man bruker ikke tvang, lureri, sammensvergelse og overumpling mot sin partner. Hallo!!!! Slikt er oppskriften på samlivsbrudd.

mvh

[PieLill]

Jo mer jeg tenker på dette, jo mer tror jeg at det er veldig nødvendig at du forteller din mann hvilket enormt tillitsbrudd og hvilken formidable krenkelse denne framgangsmåten er. Helt uavhengig av hva saken gjelder.

Sett nå at du gikk rundt å lovte alle gamle menn og damer i nabolaget at han skulle hogge ved, måke snø, klippe plen og strø når det var glatt for dem de neste to årene... Eller lovte foreldrene dine alt han og broren din skulle snekre og ordne i jula. Eller avtalte med ungene at nå skullle pappa ta dem med på noe som ungene elsker, men som pappa hater. Eller meldte han frivillig som trener for barnas fotballag...

Om mannen din ikke forstår hvilken håpløs strategi han har valgt for fobibehandling, må han i det minste skjønne at visse grenser og regler er ukrenkelige i et samliv.

Broren din trenger også en tilbakemelding. Hva pokker har han med å legge seg oppi din families juleplaner. Slik adferd hadde ikke jeg akseptert fra mine søsken. Men fordelen med brødre er jo at man i det minste ikke risikerer å bli gift med dem....

;-)

Jeg lurer på en ting. Hvis mannen din og deg hadde vært uenige om hvor dere skulle være i julen av en helt annen grunn enn din fobi. Ville han da kunne funnet på å rotte seg sammen med broren din og legge planer bak din rygg?

Hvis ja, bør dere snarest oppsøke ekteskapsrådgivning.

Hvis nei, bør han/dere tenke grundig gjennom hva som gjør at han mener han med rette kan krenke deg nå.

Hvis mannen din dolket deg tilsvarende og uenigheten skyldtes noe annet enn din fobi, ville du da funnet deg i det?

Hvis ja, har du noe å ta opp med dine behandlere så snart du treffer dem.

Hvis nei, bør du ikke finne deg i det nå heller. Hvorfor skulle du det? Hva er det som gjør at du finner deg i et slikt overtramp?

En fobi er litt som en fysisk allergi. Begge er komplett uhensiktsmessige og ulogiske. Begge deler er like fullt reelle og kan forverres eller forbedres alt etter hvor fornuftig man behandler dem.

Skal det være barn med på denne turen? Hvordan vil det i så fall påvirke dem å se mor fra seg av skrekk? Vi gjør lurt i å holde våre barn lengst mulig unna våre fobier.

Et annet moment er at kanskje en del av din fobi er å bli satt i slike tvangsmessige situasjoner som du har blitt nå. Eller er jeg helt på jordet nå?

Men om det er slik har du nå en utmerket anledning til å ta kontroll over denne biten: "Ingen tvinger meg til å reise noen steder jeg ikke vil!!!!!" I en slik tilspisset situasjon må man enten lage baluba så det jomer for å trekke opp grensene der de skal være, eller også la seg tråkke over slik at tillit kan være brudt for år fremover.

Selv om det blir et lurveleven en stund, kan det være din sjanse til å ta tilbake kontrollen over når og hvor du reiser. Lar du være å dra, uten å bukke og skrape og be om unnskyldning, men med en selvrettferdig ikke-pokker-holdning, kan du gjenvinne mye kontroll og selvrespekt.

Og kanskje det kan banke litt vett og respekt inn i knotten på enkelte andre...

mvh