Nå ble jeg skikkelig skremt!

[Gjest fnugget]

''Det er ingen som betviler at noen sliter etter bruk av SSRI. Og det er veldig synd for dem.''

Nettsteder som motkur o.l. oppstår fordi folk ikke blir trodd av sine behandlere/helsevesenet når de forteller om bivirkninger og ikke mist ettervirkninger av psykofarmika.

Tenk bare på hvor mange som kan legge på seg 30 kg av en medisin uten at det ser ut til å affektee behandlerne deres.

Jeg har inntrykk av at psykiatrien og andre deler av helsevesnet i blant er så opptatte av å ikke skremme mennesker at dette går ut over sakligheten og balansen i den informasjonen de gir. Men ubalansert informasjon kan virke særdeles skremmende og tillitsdrepende.

En del leger har også en holdning av at de missliker å snakke om ting de ikke kan gjøre noe med. Så når pasienten vil snakke om bivirkninger, kan de føle seg avfeid og at problemene bagatelliseres. Mens en samtale der pasienten opplever både forståelse og empati, kunne hjulpet vedkommende til å akseptere bivirkningene.

Jeg tror også psykiatrien har mye og hente i forhold til å bedre forholde seg til hva som er akseptable bivirkninger for den enkelte, i stedet for å fortelle folk hva de skal tåle ut fra generelle betraktninger.

Jeg er enig med deg i at psykofarmika sannsynligvis har løst flere problemer enn det ha skapt, men det hjelper ikke de som sliter med alvorlige ettervirkninger og som får døra i trynet av helsevesnet det minste grann.

Om jeg skulle ha behov for AD eller lignende, vil ikke det mest skremmende for meg være mulige bivirkninger eller ettervirkninger. Men at jeg ikke kan regne med helsevesenets støtte om jeg skulle være blant de få uheldige som absolutt ikke tålte behandlingen.

Det finnes sterke "tradisjoner" for ansvarsfraskrivelse både hos norske myndigheter og i norsk helsevesen. Spør bare de kvikksølvforgiftede tannlegeassistenter om hvordan de har blitt behandlet. Eller de som har fått ME etter vaksineeksprimenter på ungdommer.

Jeg er glad for at det finnes psykofarmika og tror det har gitt mange et langt bedre liv. Men jeg tror psykiatrien kunne skåret stort på en litt større ærlighet og tiltro til pasientene i forhold til de mindre hyggelige virkningene av medisnene.

mvh

Helt enig i alt du sier, PieLill. Jeg var en av de som la på meg 30 kg av medisiner uten at legen min reagerte. Da jeg tok dette på med den psykiatriske sykepleieren jeg gikk med den gang, så fikk jeg beskjed om at det var fordi jeg bevegde meg for lite, spiste usunt, osv. Men med meg selv har jeg alltid visst at det var medisinene som var årsaken. Det var gresselig å ikke bli trodd på dette, da det tross alt er vi som pasienter som kjenner oss selv best. Jeg prøvde flere ganger å få legen til å vurdere medisinbytte, men hn overtalte meg til å fortsette på disse, gang på gang.

Det var snakk om antipsykotisk medisin. Jeg har aldri vært psykotisk, og alle jeg har snakket med som har vært profesjonelle, har bekreftet dette.

Til slutt fikk jeg stoffskifteproblemer i tillegg til den drastiske vektøkningen, og det ble påvist en prolaktinom (godartet svulst) i hypofysen. Da fikk legen det plutselig travelt med å seponere denne medisinen. Men det førte dessverre til at jeg også ble fysisk syk fordi jeg ikke ble trodd. Hadde i lengre tid klaget på fysis ubehag og symptomer på lavt stoffskifte, uten å bli trodd.

Jeg har nå skiftet lege og behandler og er glad for det. Men jeg vil bare si at det er en veldig vond følelse å ikke bli trodd. Ikke bare har det konsekvenser for pasientenes selvverdi, men det kan også ha drastiske fysiske konsekvenser.

Legestanden er i følge mine erfaringer blitt "fagblinde" og mange leger er ikke villige til å diskutere pasientenes oppfatninger av bivirkninger. Leger har det med å putte symptomer i to kategorier, enten er det kun fysisk, eller kun psykisk. Når man sliter psykisk så tror mange leger at fysiske symptomer er psykiske.

Dette er dessverre min erfaring, en erfaring jeg skulle vært foruten. Jeg synes NHD kan være altfor bastant i uttalelser uten at han begrunner sine uttalelser ytterligere. Han er nok dessverre en av de leger som passer inn i mine negative erfaringer. Dog er han dyktig, men det er noe med hans holdninger (som er felles for mange leger) som skurrer i mine ører.

[PieLill]

Helt enig i alt du sier, PieLill. Jeg var en av de som la på meg 30 kg av medisiner uten at legen min reagerte. Da jeg tok dette på med den psykiatriske sykepleieren jeg gikk med den gang, så fikk jeg beskjed om at det var fordi jeg bevegde meg for lite, spiste usunt, osv. Men med meg selv har jeg alltid visst at det var medisinene som var årsaken. Det var gresselig å ikke bli trodd på dette, da det tross alt er vi som pasienter som kjenner oss selv best. Jeg prøvde flere ganger å få legen til å vurdere medisinbytte, men hn overtalte meg til å fortsette på disse, gang på gang.

Det var snakk om antipsykotisk medisin. Jeg har aldri vært psykotisk, og alle jeg har snakket med som har vært profesjonelle, har bekreftet dette.

Til slutt fikk jeg stoffskifteproblemer i tillegg til den drastiske vektøkningen, og det ble påvist en prolaktinom (godartet svulst) i hypofysen. Da fikk legen det plutselig travelt med å seponere denne medisinen. Men det førte dessverre til at jeg også ble fysisk syk fordi jeg ikke ble trodd. Hadde i lengre tid klaget på fysis ubehag og symptomer på lavt stoffskifte, uten å bli trodd.

Jeg har nå skiftet lege og behandler og er glad for det. Men jeg vil bare si at det er en veldig vond følelse å ikke bli trodd. Ikke bare har det konsekvenser for pasientenes selvverdi, men det kan også ha drastiske fysiske konsekvenser.

Legestanden er i følge mine erfaringer blitt "fagblinde" og mange leger er ikke villige til å diskutere pasientenes oppfatninger av bivirkninger. Leger har det med å putte symptomer i to kategorier, enten er det kun fysisk, eller kun psykisk. Når man sliter psykisk så tror mange leger at fysiske symptomer er psykiske.

Dette er dessverre min erfaring, en erfaring jeg skulle vært foruten. Jeg synes NHD kan være altfor bastant i uttalelser uten at han begrunner sine uttalelser ytterligere. Han er nok dessverre en av de leger som passer inn i mine negative erfaringer. Dog er han dyktig, men det er noe med hans holdninger (som er felles for mange leger) som skurrer i mine ører.

''Men jeg vil bare si at det er en veldig vond følelse å ikke bli trodd. Ikke bare har det konsekvenser for pasientenes selvverdi, men det kan også ha drastiske fysiske konsekvenser.''

Leit at du mått oppleve så mye tull med så alvorlige konsekvenser.

Du har et veldig viktig poeng. Jeg kjenner en som bokstavelig talt var nesten død før hun ble lagt inn på somatisk avdeling der de oppdaget en livsfarlig medisinkombinasjon.

Selv lever jeg med kroniske smerter pga leger som ikke kunne nedlate seg til å høre på, langt mindre tro det jeg sa. Når jeg til slutt (etter flere år) klarte å spa fram en kirurg med litt vett og respekt, var en hel del ting dessverre for sent.

Om man ikke har opplevd det selv, er det ikke så lett å leve seg inn i den fullstendig desperate og absurde situasjonen man havner i når man blir misstrodd over tid.

Gadd vite hva denne typen arrogante feilbehandlinger koster AS Helse- og Trygdevesenet per år.

Jeg tror at på en del områder vil noe så banalt og umulig som holdningsendringer kunne gi større innsparinger og effektivitetsforbedringer (forbedret helse per innsatsenhet) enn alskens omorganiseringer og kampanjer.

mvh

[Gjest en som fikk innlegget sensurert]

Jeg tror på de som sier dette. Poenget er at det er ekstremt sjelden.

Vi kjenner til at folk har dødd av acaetylsalicylsyre (Globoid/Aspirin/Albyl) og av penicillin. Tross dette fortsetter vi å bruke både penicillin og asa.

Poenget er at når du står der med en alvorlig depresjone, er det langt større sannsynlighet for at det går dårlig med deg om du ikke bruker AD enn om du bruker det. For å forstå dette, må en ha evnen til å se ut over seg selv.

Forskjellen på bruk av Globoid og de medikamenter du skriver ut kan ikke sammenlignes. Å ta en Globoid eller Ibux gjør man nå noe er akutt, eks vis smerter. Å ta dine foreskrevne betyr kun at livet blir satt på vent. Man blir gående som levende-død. Å om det er akutt så bør jo psykiatrien legge til rette for at mennesker får en grundig behandling ved innleggelse til de er friske. Ikke som nå da de er blitt svingdørspasienter.

[Gjest fnugget]

''Men jeg vil bare si at det er en veldig vond følelse å ikke bli trodd. Ikke bare har det konsekvenser for pasientenes selvverdi, men det kan også ha drastiske fysiske konsekvenser.''

Leit at du mått oppleve så mye tull med så alvorlige konsekvenser.

Du har et veldig viktig poeng. Jeg kjenner en som bokstavelig talt var nesten død før hun ble lagt inn på somatisk avdeling der de oppdaget en livsfarlig medisinkombinasjon.

Selv lever jeg med kroniske smerter pga leger som ikke kunne nedlate seg til å høre på, langt mindre tro det jeg sa. Når jeg til slutt (etter flere år) klarte å spa fram en kirurg med litt vett og respekt, var en hel del ting dessverre for sent.

Om man ikke har opplevd det selv, er det ikke så lett å leve seg inn i den fullstendig desperate og absurde situasjonen man havner i når man blir misstrodd over tid.

Gadd vite hva denne typen arrogante feilbehandlinger koster AS Helse- og Trygdevesenet per år.

Jeg tror at på en del områder vil noe så banalt og umulig som holdningsendringer kunne gi større innsparinger og effektivitetsforbedringer (forbedret helse per innsatsenhet) enn alskens omorganiseringer og kampanjer.

mvh

''Om man ikke har opplevd det selv, er det ikke så lett å leve seg inn i den fullstendig desperate og absurde situasjonen man havner i når man blir misstrodd over tid.''

Det kan jeg skrive under på. Jeg sluttet å tro på meg selv pga dette. Og jeg visste ikke hva det var. Det endte med innleggelse på sykehus med overdoser av både medisiner og alkohol. Jeg var så langt nede. Jeg lå første natta på medisinsk avdeling der jeg de overvåket hjertet mitt og gav meg masse intravenøs veske.

Deretter havnet jeg på psykiatrisk avdeling hvor det ble avgjort at denne legen skulle jeg ikke ha videre, så jeg byttet. Men at det skal så mye til for å bli tatt på alvor er helt utrolig.

Så jeg kan godt si at dette var en desperat og absurd situasjon.

Veldig leit å høre at du heller ikke ble trodd og at det fikk så store konsekvenser for deg. Det må være et rent helvete å leve med kroniske smerter. Håper du i alle fall har en god lege nå.

Holdningsendringskampanjer mot leger hadde vært noe ja. Men leger har så stor respekt i vårt samfunn at det tror jeg dessverre ikke kommer til å skje. Er jeg redd.

[PieLill]

''Om man ikke har opplevd det selv, er det ikke så lett å leve seg inn i den fullstendig desperate og absurde situasjonen man havner i når man blir misstrodd over tid.''

Det kan jeg skrive under på. Jeg sluttet å tro på meg selv pga dette. Og jeg visste ikke hva det var. Det endte med innleggelse på sykehus med overdoser av både medisiner og alkohol. Jeg var så langt nede. Jeg lå første natta på medisinsk avdeling der jeg de overvåket hjertet mitt og gav meg masse intravenøs veske.

Deretter havnet jeg på psykiatrisk avdeling hvor det ble avgjort at denne legen skulle jeg ikke ha videre, så jeg byttet. Men at det skal så mye til for å bli tatt på alvor er helt utrolig.

Så jeg kan godt si at dette var en desperat og absurd situasjon.

Veldig leit å høre at du heller ikke ble trodd og at det fikk så store konsekvenser for deg. Det må være et rent helvete å leve med kroniske smerter. Håper du i alle fall har en god lege nå.

Holdningsendringskampanjer mot leger hadde vært noe ja. Men leger har så stor respekt i vårt samfunn at det tror jeg dessverre ikke kommer til å skje. Er jeg redd.

Jo, det er ganske ubeskrivelig å ha så store smerter at det går ut over både søvn og bevegelighet - og få beskjed om at det er noe man innbiller seg. Men til slutt fikk jeg jo operert bort det meste av innbildningen da. Så nå er jeg bare litt innbilsk...

:-)

Men det måtte flytting til annen landsdel til først. Det var klin umulig å få noen til å innrømme at de hadde tatt feil i flere år. Fritt sykehusvalg kom litt for sent for meg.

Jeg ha ingen tro på holdningskampanjer. Men jeg tror at større grad av ansvarliggjøring og et noe annet utdanningsopplegg er med på å forandre ting sakte om enn ikke alltid like sikkert.

Det finnes mange bra leger, men det er dessverre ikke alltid de som får sette standarden for bedriftskulturen.

mvh

[Gjest sliter med ettervirkniner]

Jeg har alltid lurt på hvordan det vites at det er ettervirkninger av medisinen som er problemet og ikke sykdommen i seg selv ?

At jeg aldri har blitt meg selv igjen. Helt nye plager, enn de jeg sleit med før ssri. (har de i tillegg) Og at de plagene som kom under nedtrappingen og ssri slutt aldri har sluppet helt taket. Blant annet panikkangst og depresjen.

Dette var som sagt helt nye plager for meg.Fikk de av ciparalex.

panikkangsten underveis, depresjonen under seponeringen og ved slutt etter sakte nedtrapping.

Hadde slitt med GAD i 12 år før, aldri dep og panikkangst. Har også fått sosialangst!!!--- har aldri vært så dårlig før som etter denne cipralex behandlingen, så noe må ha skjedd. Har blitt ufør.

[Gjest en som fikk innlegget sensurert]

At jeg aldri har blitt meg selv igjen. Helt nye plager, enn de jeg sleit med før ssri. (har de i tillegg) Og at de plagene som kom under nedtrappingen og ssri slutt aldri har sluppet helt taket. Blant annet panikkangst og depresjen.

Dette var som sagt helt nye plager for meg.Fikk de av ciparalex.

panikkangsten underveis, depresjonen under seponeringen og ved slutt etter sakte nedtrapping.

Hadde slitt med GAD i 12 år før, aldri dep og panikkangst. Har også fått sosialangst!!!--- har aldri vært så dårlig før som etter denne cipralex behandlingen, så noe må ha skjedd. Har blitt ufør.

Vel, vel vel. Tydeligvis er mitt pes om bivrikningene ikke vært forgjeves. Folk har begynt å tenke sjæl! Flott!

Den dagen vi får skadeserstatningskrav som i USA, den dagen kan det bli vanskelig å være pilletriller

[Gjest Irritert tidligere deprimert]

Vel, vel vel. Tydeligvis er mitt pes om bivrikningene ikke vært forgjeves. Folk har begynt å tenke sjæl! Flott!

Den dagen vi får skadeserstatningskrav som i USA, den dagen kan det bli vanskelig å være pilletriller

Jeg vil ikke si at det ikke finnes de som ikke får ettervirkninger av SSRI, men en sykdom i utvikling kan også være årsaken.

En person med Angina kan få hjerteinfarkt tross i at vedkommende medisineres.

Du kan få blodpropp selv om du spiser blodfortynnende.

Heldigvis er dette sjelden, akkurat som de tilfellene hvor AD/SSRI ikke fungerer og personer blir sykere når de går på medisiner. Disse skal utvilsomt tas seriøst, men det blir feil å spre det budskapet om at dette er farlig (motkur) da SSRI og annet AD viser seg å fungere godt mot depresjon.

[Gjest sliter med ettervirkninger]

Jeg har alltid lurt på hvordan det vites at det er ettervirkninger av medisinen som er problemet og ikke sykdommen i seg selv ?

En ting til som er merkelig. Da jeg seponerte cipralex kastet jeg mye opp. Dette begynte første natta etter jeg sluttet med den siste smulen. 1,25 mg. og holdt på i 4 uker daglig. Det som er merkelig at jeg av og til nå også får det på sammen måten. Et par dager med kvalme og oppkast samt sterk depresjon??? og en voldsom svimmelhetog kraftløshet. Alt dette hadde jeg som sagt under abstinensene da jeg sluttet pluss det andre jeg remset opp. . Aldri opplevd lignende før. Hadde aldri kjent depresonsfølensen heller før cipralex seponering. Så dette er hva jeg kaller ettervirkninger i tilegg til det andre jeg som sagt remset opp iforrige svar til deg.