Utbrent eller deprimert?

[Gjest løvejente]

Hei. Jeg er en jente på 28 år som lurer på om jeg er utbrent eller deprimert, og behandlingsmåter for dette. Er for tiden student, og denne tiden av året er da veldig stressende siden jeg har 6 eksamner i des, og vil gjerne gjøre det bra på alle. Jeg er typen som gjerne vil gjøre alt så godt jeg kan, ha orden på alt både på skolen og hjemme, rett og slett liker å ha alt under kontroll. Er heller ikke så flink til å hvile når jeg kjenner jeg blir litt sliten..og har jeg ikke noe som skulle vært gjort så finner jeg alltid på noe å gjøre i stedet for å sette med nedpå en stund. For litt over en måned siden begynte jeg å føle meg veldig svimmel..spesielt når jeg lå og skulle snu litt på meg i senga. Tenkte det bare var for at jeg var litt sliten eller stiv i nakken så lot det bare gå. Det gikk 2 uker og så en dag fikk jeg kjempevondt i huet, oppkast og diare. Ble innlagt på sykehus, men ble bedre utover kvelden...og gikk over nesten like fort som det kom. Tok ct og blodprøver, men fant ingenting. Har migrene fra før, men da får jeg forvarsler i form av lammelser og synsforstyrrelser. Dette skjedde ikke nå, i tillegg satt hodepinen et annet sted i hodet enn ved migrene. Uka etter jeg ble sendt hjem er den værste uka jeg har hatt i hele mitt liv. Jeg satt med en konstant følelse av rastløshet, kriblet i hele kroppen,litt uro, samtidig som jeg var helt utslitt og ikke orket å gjøre noe. Fikk veldig muskelsmerter i bena, og skalv i hele kroppen. Dårlig matlyst, kvalme og diare. I tillegg til dette kunne jeg plutselig sitte og grine uten helt å vite hvorfor..var veldig nedfor, samtidig som jeg var engstelig for hva som egentlig skjedde med meg. En stund var jeg sikker på jeg holdt på å bli gal. Var hos legen flere ganger, som til slutt ga meg sobril, slik at jeg i hvertfall skulle bli litt roligere og kanskje få i meg litt mat. Tok en tablett til kvelds i 5 dager, og de hjalp veldig. Uka etter var jeg fremdeles sliten og nedfor, men skjelvingene og muskelkrampene ga seg. Jeg var til og med på trening et par ganger. Startet også å lese litt på eksamen igjen og ordne litt til jul. Hadde jo da veldig panikk for hva som skulle skje med eksamnene mine..jeg måtte jo lese, men så klarte jeg nesten ikke være oppe. Og jula var jo snart her, og jeg lå på etterskudd med alt. Jeg som bruker å bake til familien, så dette måtte jeg jo ordne. Lørdagen samme uka begynte jeg derimot å få forvarsler for migrene igjen. Sjelden jeg har migrene nå, men kommer det så ligger jeg et par døgn, og det kommer når jeg er utslitt eller veldig stressa. Tok da medisin og la meg igjen, da brøt det ikke ut. Søndag var jeg ganske fin igjen, og ble med og kjørte flyttelass. Når jeg prøvde å stå opp mandag morgen, var jeg så svimmel og fjern at jeg nesten ikke klarte stå på bena eller å være oppe. Lå den dagen, og på tirsdag var svimmelheta mye bedre igjen. Men rastløsheta, kriblinga i kroppen var der enda, og det er den også litt nå. Samtidig som jeg er veldig sliten og ting som normalt er veldig koselig å styre litt med før jul, orker jeg ikke engang tanken på å begynne på nå. Eksamnene mine ligger hele tida i bakhodet, og tvinger meg selv til å lese, og møte opp på de. I tillegg tenker jeg mye på hva som feiler meg, og på om det noen gang vil gå over. Føler meg veldig nedfor, og sitter ofte og griner..mange ganger uten å vite helt hvorfor. Har ingenting i livet mitt å være lei meg for, men klarer liksom ikke sette pris på alt det gode rundt meg nå heller. Hørt om noen som får litt sosial angst når dem blir sånn, dette er ikke tilfelle med meg. Jeg orker ikke tanken på å være hjemme alene nå, og er mye hos venner. Har en samboer som hjelper meg gjennom dette også. Hadde aldrig klart det alene. Det jeg tenker mest på er hva som egentlig "feiler" meg, og om det noen gang kommer til å bli bedre. Akkurat nå føler jeg at alt er veldig "mørkt", kjedelig og håpløst. Legen min har bestilt en MR av hodet, og en time hos øre - nese- hals spesialist for å utelukke at det er noe i hjernen, og for å sjekke balansegangen. Håper du kan si noe om hva du tror det er, og behandlingsmåter for dette.

[Orio]

Bare et lite tips. Innlegget ditt har ikke avsnitt, og det gjør det vanskelig å lese. For å få avsnitt må du trykke enter to ganger så det kommer en blank linje mellom. Hvis du kopierer innlegget, setter inn avsnitt og sender det inn på nytt vil du nok få flere svar.

[soleil]

Du har kanskje rett og slett slitt deg ut? Kroppen din sier i fra at du må ta det med ro. Kanskje har du hatt en del forvarsler før du ble så dårlig som nå, men du har bitt tennene sammen og stått på videre?

Du må tenke på deg selv nå og ta det med ro og komme til hektene igjen. Familien greier seg uten 7 kakeslag og det kan hende du må prioritere å komme til hektene framfor å lese deg til toppkarakterer. Tenk etter, alt som virker veldig viktig for deg er ikke viktigere enn din egen helse.

Håper du blir bedre raskt, men du må nok gire ned noen hakk for å komme i mål, vil jeg tro.

Lykke til! :-)

[TC74]

Bare et lite tips. Innlegget ditt har ikke avsnitt, og det gjør det vanskelig å lese. For å få avsnitt må du trykke enter to ganger så det kommer en blank linje mellom. Hvis du kopierer innlegget, setter inn avsnitt og sender det inn på nytt vil du nok få flere svar.

Hei du, for meg høres det ut som du har fått en depresjon som i og for seg er det samme som utbrenthet. Jeg hadde det også slik for noen år siden. Søkte jobber hele tiden og jobbet for fullt, slappet aldri av.I tillegg var jeg i et nytt forhold og hadde flyttet. Det ble rett og slett for mye for meg. Men det gikk over, jeg måtte bare lære meg å prioritere ting og at man ikke kan rekke alt. I tillegg er søvn og hvile veldig viktig. Både kroppen (og hodet) blir utslitt om man har altfor mye å gjøre. Kanskje du kan starte på antidepressiva?Jeg har hatt god effekt av det, i tillegg til at jeg har lært meg bedre å slappe av.

Lykke til:-)

[Gjest løvejente]

Hei du, for meg høres det ut som du har fått en depresjon som i og for seg er det samme som utbrenthet. Jeg hadde det også slik for noen år siden. Søkte jobber hele tiden og jobbet for fullt, slappet aldri av.I tillegg var jeg i et nytt forhold og hadde flyttet. Det ble rett og slett for mye for meg. Men det gikk over, jeg måtte bare lære meg å prioritere ting og at man ikke kan rekke alt. I tillegg er søvn og hvile veldig viktig. Både kroppen (og hodet) blir utslitt om man har altfor mye å gjøre. Kanskje du kan starte på antidepressiva?Jeg har hatt god effekt av det, i tillegg til at jeg har lært meg bedre å slappe av.

Lykke til:-)

Okei..er fryktelig sliten i kroppen og bare tanken på å gjøre noe gjør meg stressa og urolig. Uroen har gitt seg litt, det værste nå er at jeg er helt utslitt og veldig nedfor. De siste dagene har jeg ikke gjort anna enn å grine..noen ganger vet jeg nesten ikke hvorfor engang. Skjønner egentlig ikke hva som er meningen med livet hvis det skal være sånn.

Gikk det lenge før du begynte å bli bedre? Kom du ut av det selv eller måtte du ha hjelp?

[TC74]

Okei..er fryktelig sliten i kroppen og bare tanken på å gjøre noe gjør meg stressa og urolig. Uroen har gitt seg litt, det værste nå er at jeg er helt utslitt og veldig nedfor. De siste dagene har jeg ikke gjort anna enn å grine..noen ganger vet jeg nesten ikke hvorfor engang. Skjønner egentlig ikke hva som er meningen med livet hvis det skal være sånn.

Gikk det lenge før du begynte å bli bedre? Kom du ut av det selv eller måtte du ha hjelp?

Jeg var sykmeldt en tid, og gikk også til psykolog. Egentlig for å endre tankemønsteret litt, i tillegg til at det var greit å få noen vink og råd på hvordan jeg skulle endre litt på hvordan jeg takler ting. Jeg tror jeg ville tatt kontakt med fastlegen og fått noe antidepressiva, det fjerner ikke alt men det letter litt på det vonde trykket så man slipper å gråte og være trist hele tiden. Det er også viktig og være sammen med venner, og å gjøre ting, men ikke presse seg for mye- fordi det er vel det som kanskje har skjedd med deg. Du har hatt altfor mye å gjøre og tenke på. Det kan også en psykolog hjelpe deg med, å finne en balansegang.

[Gjest]

Bare et lite tips. Innlegget ditt har ikke avsnitt, og det gjør det vanskelig å lese. For å få avsnitt må du trykke enter to ganger så det kommer en blank linje mellom. Hvis du kopierer innlegget, setter inn avsnitt og sender det inn på nytt vil du nok få flere svar.

okei..visste ikke det jeg. Første gang jeg skriven inn noe her.

Hei. Jeg er en jente på 28 år som lurer på om jeg er utbrent eller deprimert, og behandlingsmåter for dette.

Er for tiden student, og denne tiden av året er da veldig stressende siden jeg har 6 eksamner i des, og vil gjerne gjøre det bra på alle. Jeg er typen som gjerne vil gjøre alt så godt jeg kan, ha orden på alt både på skolen og hjemme, rett og slett liker å ha alt under kontroll. Er heller ikke så flink til å hvile når jeg kjenner jeg blir litt sliten..og har jeg ikke noe som skulle vært gjort så finner jeg alltid på noe å gjøre i stedet for å sette med nedpå en stund.

For litt over en måned siden begynte jeg å føle meg veldig svimmel..spesielt når jeg lå og skulle snu litt på meg i senga. Tenkte det bare var for at jeg var litt sliten eller stiv i nakken så lot det bare gå.

Det gikk 2 uker og så en dag fikk jeg kjempevondt i huet, oppkast og diare. Ble innlagt på sykehus, men ble bedre utover kvelden...og gikk over nesten like fort som det kom. Tok ct og blodprøver, men fant ingenting. Har migrene fra før, men da får jeg forvarsler i form av lammelser og synsforstyrrelser. Dette skjedde ikke nå, i tillegg satt hodepinen et annet sted i hodet enn ved migrene.

Uka etter jeg ble sendt hjem er den værste uka jeg har hatt i hele mitt liv. Jeg satt med en konstant følelse av rastløshet, kriblet i hele kroppen,litt uro, samtidig som jeg var helt utslitt og ikke orket å gjøre noe. Fikk veldig muskelsmerter i bena, og skalv i hele kroppen. Dårlig matlyst, kvalme og diare. I tillegg til dette kunne jeg plutselig sitte og grine uten helt å vite hvorfor..var veldig nedfor, samtidig som jeg var engstelig for hva som egentlig skjedde med meg. En stund var jeg sikker på jeg holdt på å bli gal. Var hos legen flere ganger, som til slutt ga meg sobril, slik at jeg i hvertfall skulle bli litt roligere og kanskje få i meg litt mat. Tok en tablett til kvelds i 5 dager, og de hjalp veldig. Uka etter var jeg fremdeles sliten og nedfor, men skjelvingene og muskelkrampene ga seg. Jeg var til og med på trening et par ganger. Startet også å lese litt på eksamen igjen og ordne litt til jul. Hadde jo da veldig panikk for hva som skulle skje med eksamnene mine..jeg måtte jo lese, men så klarte jeg nesten ikke være oppe. Og jula var jo snart her, og jeg lå på etterskudd med alt. Jeg som bruker å bake til familien, så dette måtte jeg jo ordne.

Lørdagen samme uka begynte jeg derimot å få forvarsler for migrene igjen. Sjelden jeg har migrene nå, men kommer det så ligger jeg et par døgn, og det kommer når jeg er utslitt eller veldig stressa. Tok da medisin og la meg igjen, da brøt det ikke ut.

Søndag var jeg ganske fin igjen, og ble med og kjørte flyttelass. Når jeg prøvde å stå opp mandag morgen, var jeg så svimmel og fjern at jeg nesten ikke klarte stå på bena eller å være oppe. Lå den dagen, og på tirsdag var svimmelheta mye bedre igjen.

Men rastløsheta, kriblinga i kroppen var der enda, og det er den også litt nå. Samtidig som jeg er veldig sliten og ting som normalt er veldig koselig å styre litt med før jul, orker jeg ikke engang tanken på å begynne på nå. Eksamnene mine ligger hele tida i bakhodet, og tvinger meg selv til å lese, og møte opp på de. I tillegg tenker jeg mye på hva som feiler meg, og på om det noen gang vil gå over.

Føler meg veldig nedfor, og sitter ofte og griner..mange ganger uten å vite helt hvorfor. Har ingenting i livet mitt å være lei meg for, men klarer liksom ikke sette pris på alt det gode rundt meg nå heller. Dette med grining og føle seg nedfor har blitt værre de siste dagene. Sitter nå bare å griner og har ikke lyst til å være til lenger. Skjønner ikke vitsen med livet hvis det skal være sånn som jeg har det nå.

Hørt om noen som får litt sosial angst når dem blir sånn, dette er ikke tilfelle med meg. Jeg orker ikke tanken på å være hjemme alene nå, og er mye hos venner. Har en samboer som hjelper meg gjennom dette også. Hadde aldrig klart det alene.

Det jeg tenker mest på er hva som egentlig "feiler" meg, og om det noen gang kommer til å bli bedre. Akkurat nå føler jeg at alt er veldig "mørkt", kjedelig og håpløst. Bare griner og har ikke lyst til å være til. Legen min har bestilt en MR av hodet, og en time hos øre - nese- hals spesialist for å utelukke at det er noe i hjernen, og for å sjekke balansegangen. Håper du kan si noe om hva du tror det er, og behandlingsmåter for dette.

Sluttet med sobril uka jeg var bra..så startet jeg å ta en om dagen igjen forrige uke. Hvor lenge kan jeg ta disse før det er fare for avhengighet? Tatt en om kvelden før jeg legger meg, men i går og i dag har jeg vært ekstremt lei meg og har tatt en på dagen også.

– løvejente

[Gjest løvejente]

Jeg var sykmeldt en tid, og gikk også til psykolog. Egentlig for å endre tankemønsteret litt, i tillegg til at det var greit å få noen vink og råd på hvordan jeg skulle endre litt på hvordan jeg takler ting. Jeg tror jeg ville tatt kontakt med fastlegen og fått noe antidepressiva, det fjerner ikke alt men det letter litt på det vonde trykket så man slipper å gråte og være trist hele tiden. Det er også viktig og være sammen med venner, og å gjøre ting, men ikke presse seg for mye- fordi det er vel det som kanskje har skjedd med deg. Du har hatt altfor mye å gjøre og tenke på. Det kan også en psykolog hjelpe deg med, å finne en balansegang.

Er mye sammen med venner og samboer, orker ikke tanken på å være alene. Tenkte først jeg klarte å komme meg ut av dette selv, men nå er jeg usikker.. Når man alltid går og er lei seg og trist så tenker man mye rart til slutt. Og da blir man jo nesten litt urolig for hva man egentlig har begynt å tenke også.

Litt skeptisk til antideppresiva, hørt mye både for og imot. Men kan det lette litt på tristheten så hadde det hjulpet utrolig.

[frk.s]

Er mye sammen med venner og samboer, orker ikke tanken på å være alene. Tenkte først jeg klarte å komme meg ut av dette selv, men nå er jeg usikker.. Når man alltid går og er lei seg og trist så tenker man mye rart til slutt. Og da blir man jo nesten litt urolig for hva man egentlig har begynt å tenke også.

Litt skeptisk til antideppresiva, hørt mye både for og imot. Men kan det lette litt på tristheten så hadde det hjulpet utrolig.

Du er ikke alene!

Jeg vet hvor utrolig ubehagelig dette er og sitter for 2 gang i samme situasjon (noen lærer visst aldri...)

Tro det, eller ei, det blir bedre!

LYKKE; LYKKE TIL!

[Orio]

Hei du, for meg høres det ut som du har fått en depresjon som i og for seg er det samme som utbrenthet. Jeg hadde det også slik for noen år siden. Søkte jobber hele tiden og jobbet for fullt, slappet aldri av.I tillegg var jeg i et nytt forhold og hadde flyttet. Det ble rett og slett for mye for meg. Men det gikk over, jeg måtte bare lære meg å prioritere ting og at man ikke kan rekke alt. I tillegg er søvn og hvile veldig viktig. Både kroppen (og hodet) blir utslitt om man har altfor mye å gjøre. Kanskje du kan starte på antidepressiva?Jeg har hatt god effekt av det, i tillegg til at jeg har lært meg bedre å slappe av.

Lykke til:-)

Dette svaret var vel til trådstarter, ikke til meg?

[Gjest løvejente]

Dette svaret var vel til trådstarter, ikke til meg?

beklager..

[Orio]

beklager..

Du har da ikke noe å beklage.