Jeg er bitter

[Gjest fnugget]

Jeg er bitter på den drittsekken som brukte sin posisjon for å utnytte meg. Hater vedkommende og synes ikke hn kan få nok straff. Hater at hn kunne fortsette livet sitt som før, når hn hadde ødlagt mitt. Hater at hn har sørget for at jeg nesten ble ødelagt og må bruke år og dag på å bli bedre. Hater den jævla drittsekken så intenst at jeg blir gal dersom jeg ikke foretar meg noe snart.

[Orio]

Det skjønner jeg godt.

Men ikke la bitterheten spise deg opp innvendig, prøv heller å slippe den ut (sånn som du har gjort nå).

Hvordan går det med deg for tiden? Begynner du å bli bedre av infeksjonen?

[Gjest fnugget]

Det skjønner jeg godt.

Men ikke la bitterheten spise deg opp innvendig, prøv heller å slippe den ut (sånn som du har gjort nå).

Hvordan går det med deg for tiden? Begynner du å bli bedre av infeksjonen?

Jeg slipper bitterheten ut ja, det må jeg, ellers er jeg seriøst redd for at jeg ville sprukket. Infeksjonen går visst ingen vei enda. Er litt bedre da, men har fremdeles utslett og blemmer. Så den er visst i kroppen ennå.

Hvordan går det med deg da, Orio?

[Gjest bippp]

Vet hvordan det føles, har også lyst til å drepe endel personer. Tror faktisk det er litt sunt å være sint da, tidligere hadde jeg bare angst og var redd. For tiden er det ingen som tråkker meg på tærne ihvertfall.

Bitterhet er ikke sunt, tror jeg, det skader bare deg selv. Jeg trener på å leve i nå-tiden og la fortiden passere forbi. Dvs. når tankene og minnene kommer, så lar jeg dem bare passere og gjøre noe annet istedet. Jeg trener mye for tiden, det hjelper en del. I går dusjet jeg i iskaldt vann for å få vekk angsten og tankene :-).

Faktisk så hjelper det å gå aktivt inn for å leve i nuet og i framtiden, men det er hardt arbeide! Ikke bra å være fysisk syk da, det gjør ihvertfall ikke psykiske problemer noe bedre. God bedring :-)

[Orio]

Jeg slipper bitterheten ut ja, det må jeg, ellers er jeg seriøst redd for at jeg ville sprukket. Infeksjonen går visst ingen vei enda. Er litt bedre da, men har fremdeles utslett og blemmer. Så den er visst i kroppen ennå.

Hvordan går det med deg da, Orio?

Jeg tror det er sunt å slippe bitterheten ut, ikke bare la den ligge og gnage inni deg. Forhåpentligvis begrenser en "utblåsning" i ny og ne hvor mye bitterheten får lov til å påvirke livet ditt.

Den infeksjonen din, er det noen som har funnet ut av hva det er? Får du noen medisiner som skal hjelpe?

Jeg? Vel, er nettopp hjemme etter litt "førjulshygge" sammen med familien (tanter, onkler og det hele). De vet at jeg sliter med angst, men mener jeg bør proppe meg med sobril for å klare å hygge meg, og ikke bare være til stede. De skjønner ikke helt det at man ikke skal proppe i seg ubegrenset av vandedannende medisiner, f.eks. ikke høyere dose enn det legen har sagt. Får jeg angst betyr jo det at jeg trenger mer sobril. (Det kan jo ikke bety at det blir for mye for meg, jeg har krav på å leve et "normalt" liv jeg også.)

[vanilje]

Det er lov til å være bitter. Og sur og negativ og grinete og kjefte på alle som er rundt en (i hvert fall innvendig).

Holder på å lære meg at jeg har lov til å sørge, over tapt barndom, over et forbasket urettferdig liv. Jeg har visst til og med lov til å være selvmedlidende (!)

Men..det er ikke bra å bli værende i bitterheten eller sorgen.

Hva kan du faktisk gjøre for å få ut litt sinne? Du kan dessverre ikke kappe av han hodet eller drepe han på andre måter. Men har du prøvd å se det for deg? Altså at du lager en fantasidrøm der du gjør alt du vil mot han.

Akkurat nå for tiden driver jeg og mishandler faren min. Han ligger der som et slakt foran meg, blødende og i fosterstilling. Og jeg forsette med å sparke, slå, sette fyr på han. Og det hjelper faktisk, særlig når jeg gjør meg selv kjempestor og han bittebitteliten.

[Gjest fnugget]

Det er lov til å være bitter. Og sur og negativ og grinete og kjefte på alle som er rundt en (i hvert fall innvendig).

Holder på å lære meg at jeg har lov til å sørge, over tapt barndom, over et forbasket urettferdig liv. Jeg har visst til og med lov til å være selvmedlidende (!)

Men..det er ikke bra å bli værende i bitterheten eller sorgen.

Hva kan du faktisk gjøre for å få ut litt sinne? Du kan dessverre ikke kappe av han hodet eller drepe han på andre måter. Men har du prøvd å se det for deg? Altså at du lager en fantasidrøm der du gjør alt du vil mot han.

Akkurat nå for tiden driver jeg og mishandler faren min. Han ligger der som et slakt foran meg, blødende og i fosterstilling. Og jeg forsette med å sparke, slå, sette fyr på han. Og det hjelper faktisk, særlig når jeg gjør meg selv kjempestor og han bittebitteliten.

Problemet er at jeg føler skyld. At jeg skylder hn noe. Fordi hn var så snill mot meg. Men så blir jeg forvirret, var hn egentlig det? Hvorfor kan man ikke bare kalle en spade for en spade og la være å skjule seg bak godheten selv? Jeg er så forvirret, og jeg vet ikke hvordan jeg skal bearbeide det. Hvordan tilgi noe sånt? Nei, nå vrøvler jeg bare, jeg vet ikke.

[Gjest fnugget]

Vet hvordan det føles, har også lyst til å drepe endel personer. Tror faktisk det er litt sunt å være sint da, tidligere hadde jeg bare angst og var redd. For tiden er det ingen som tråkker meg på tærne ihvertfall.

Bitterhet er ikke sunt, tror jeg, det skader bare deg selv. Jeg trener på å leve i nå-tiden og la fortiden passere forbi. Dvs. når tankene og minnene kommer, så lar jeg dem bare passere og gjøre noe annet istedet. Jeg trener mye for tiden, det hjelper en del. I går dusjet jeg i iskaldt vann for å få vekk angsten og tankene :-).

Faktisk så hjelper det å gå aktivt inn for å leve i nuet og i framtiden, men det er hardt arbeide! Ikke bra å være fysisk syk da, det gjør ihvertfall ikke psykiske problemer noe bedre. God bedring :-)

Takk for det :-)

Må innrømme at jeg føler jeg ikke har det forsvaret jeg trenger, nå som jeg også er fysisk syk. Har ikke samme gutsen, eller gnisten til å komme meg videre. Føler meg bare skral, sliten og dårlig og har store problemer med å få i meg mat.

Jeg er bitter og sint. Vet det ikke er sunt i lengden, men kanskje nødvendig for en periode. Behandler mener jeg bør være sint hele tiden og ikke veksle sånn mellom skyld/ stakkars hn og sinne. Men ingen kan vel være sint hele tiden?

Jo takk, jeg savner gåturene mine, men det har jeg dessverre ikke ork til nå. Det hjelper å bevege seg og trene.

Jeg vil gjerne gå videre, med studier eller jobb. Men jeg merker at jeg ikke klarer det nå. Føler det er nok nå og det frustrerer meg så utrolig mye å være "midt i mellom", det er forsmedelig å ikke klare å funke i samfunnet. Mye skam knyttet til det.

Men jeg har liksom alltid vært så sterk samtidig som jeg dømmer meg selv veldig hardt. Så behandler mener jeg må øve på å legge skylden over på de det gjelder, ikke meg selv. Da mener hn at jeg får mindre behov for beroligende medisiner..

Så kanskje det er veien ut, det å se ting som de er. Jeg har nektet å innse at jeg er et offer, men behandler sier at det er nettopp det jeg flere ganger i livet har vært. Må innse det. Er nok uansett liten sannsynlighet for at jeg vil gå inn i offerrollen, som en viss person har ankalget meg for. Det er ikke min stil.

[Gjest bippp]

Takk for det :-)

Må innrømme at jeg føler jeg ikke har det forsvaret jeg trenger, nå som jeg også er fysisk syk. Har ikke samme gutsen, eller gnisten til å komme meg videre. Føler meg bare skral, sliten og dårlig og har store problemer med å få i meg mat.

Jeg er bitter og sint. Vet det ikke er sunt i lengden, men kanskje nødvendig for en periode. Behandler mener jeg bør være sint hele tiden og ikke veksle sånn mellom skyld/ stakkars hn og sinne. Men ingen kan vel være sint hele tiden?

Jo takk, jeg savner gåturene mine, men det har jeg dessverre ikke ork til nå. Det hjelper å bevege seg og trene.

Jeg vil gjerne gå videre, med studier eller jobb. Men jeg merker at jeg ikke klarer det nå. Føler det er nok nå og det frustrerer meg så utrolig mye å være "midt i mellom", det er forsmedelig å ikke klare å funke i samfunnet. Mye skam knyttet til det.

Men jeg har liksom alltid vært så sterk samtidig som jeg dømmer meg selv veldig hardt. Så behandler mener jeg må øve på å legge skylden over på de det gjelder, ikke meg selv. Da mener hn at jeg får mindre behov for beroligende medisiner..

Så kanskje det er veien ut, det å se ting som de er. Jeg har nektet å innse at jeg er et offer, men behandler sier at det er nettopp det jeg flere ganger i livet har vært. Må innse det. Er nok uansett liten sannsynlighet for at jeg vil gå inn i offerrollen, som en viss person har ankalget meg for. Det er ikke min stil.

Hvis det var meg som anklaget deg for den offer-rollen, så ber jeg så mye om unnskyldning. Har ikke vært ved mine fulle fem ei stund. Var hypoman/manisk og alt gikk meget fort en periode, så jeg har ikke helt oversikten over hva jeg har sagt eller gjort. Vet jeg har gjort mye dumt som jeg angrer bittert på.

Ellers skjønner jeg hvordan du har det nå når du er fysisk syk. Det er jeg også hele tiden i tillegg til det psykiske jeg sliter meg. Har liksom ikke så mye å stå imot med da nei. Tankene kommer jo også lettere til når man er tvunget til å holde seg i ro. Håper du snart blir frisk (fysisk) ihvertfall, og håper du greier å plassere de vonde tingene i fortiden der de hører hjemme. Dette er veldig vanskelig, vet det, men med hard jobbing så vil du komme dit en gang. Ha en så fin dag som mulig Fnugget :-)

[Gjest fnugget]

Hvis det var meg som anklaget deg for den offer-rollen, så ber jeg så mye om unnskyldning. Har ikke vært ved mine fulle fem ei stund. Var hypoman/manisk og alt gikk meget fort en periode, så jeg har ikke helt oversikten over hva jeg har sagt eller gjort. Vet jeg har gjort mye dumt som jeg angrer bittert på.

Ellers skjønner jeg hvordan du har det nå når du er fysisk syk. Det er jeg også hele tiden i tillegg til det psykiske jeg sliter meg. Har liksom ikke så mye å stå imot med da nei. Tankene kommer jo også lettere til når man er tvunget til å holde seg i ro. Håper du snart blir frisk (fysisk) ihvertfall, og håper du greier å plassere de vonde tingene i fortiden der de hører hjemme. Dette er veldig vanskelig, vet det, men med hard jobbing så vil du komme dit en gang. Ha en så fin dag som mulig Fnugget :-)

Nei, jeg oppfattet det ikke som du anklaget meg for det..har bare hørt det før og det er vel de personene jeg er sint på. Synes det blir helt misforstått, når man tvert i mot sliter med å forstå at man har vært offer for noe...

Ja, dessverre så kommer tankene så mye lettere til når man ikke er i form. Lurer på hvor lenge dette varer, det er som om det nekter å gå ut av kroppen, selv om jeg har gjort alt riktig, spist masse c-vitaminer, multivitaminer, folsyre, drukket masse vann og sovet mye. Men det vil visst ikke forsvinne. Tror jeg må ha nedsatt immunforsvar jeg, for gang på gang holder jeg på å bli forkjøla i tillegg, men så går det tilbake når jeg tar c-vitaminer, men så kommer det tilbake..argh...nå ble det visst litt mye syting her, skal skjerpe meg

Håper du får en god dag, Bippp!!

klem fra

[Gjest fnugget]

Jeg tror det er sunt å slippe bitterheten ut, ikke bare la den ligge og gnage inni deg. Forhåpentligvis begrenser en "utblåsning" i ny og ne hvor mye bitterheten får lov til å påvirke livet ditt.

Den infeksjonen din, er det noen som har funnet ut av hva det er? Får du noen medisiner som skal hjelpe?

Jeg? Vel, er nettopp hjemme etter litt "førjulshygge" sammen med familien (tanter, onkler og det hele). De vet at jeg sliter med angst, men mener jeg bør proppe meg med sobril for å klare å hygge meg, og ikke bare være til stede. De skjønner ikke helt det at man ikke skal proppe i seg ubegrenset av vandedannende medisiner, f.eks. ikke høyere dose enn det legen har sagt. Får jeg angst betyr jo det at jeg trenger mer sobril. (Det kan jo ikke bety at det blir for mye for meg, jeg har krav på å leve et "normalt" liv jeg også.)

Hei Orio, dette viruset skal visst bare gå over av seg selv. Husker ikke det latinske ordet, men det blir kalt "munn,- hånd- og fotsyke". Høres litt sprøtt ut, men det betyr at man får utslett og blemmer på den nevnte plassene. Er ikke noe alvorlig virus, det skal visst gå over etter ti dager (ca), men jeg har altså hatt dette omtrent i en måned.

Ang familien din, så er det så typisk. Folk som ikke har opplevd angst selv tror det finnes lettvinte løsninger. De bør forstå at hvis du hele tiden skal ta en pille, så vil du aldri klare å løse dette angstproblemet ditt. Kan ikke de ta hensyn til deg da, eller er det for mye å be om?

[vanilje]

Problemet er at jeg føler skyld. At jeg skylder hn noe. Fordi hn var så snill mot meg. Men så blir jeg forvirret, var hn egentlig det? Hvorfor kan man ikke bare kalle en spade for en spade og la være å skjule seg bak godheten selv? Jeg er så forvirret, og jeg vet ikke hvordan jeg skal bearbeide det. Hvordan tilgi noe sånt? Nei, nå vrøvler jeg bare, jeg vet ikke.

Er det han som skjuler seg bak godheten?

Hva skulle han gjort om han skulle kalle en spade for en spade? Være ond hele tiden?

Er liksom det som er problemet med de drittsekkene...at de er så snille og gode, primært mot alle andre, som gjør at vi tviler enda mer...