Virkelighetsforvirret

[Gjest fnugget]

Har en en skrue løs? En venn av meg sa at det alltid er to i et forhold, derfor må jeg ta min del av ansvaret for det som skjedde. Det var det jeg også trodde, derfor har jeg ofte ønsket jeg ble voldtatt i stedet for. Da var det ingen som kunne gjøre vold på sjela mi i så stor grad som det som nå har skjedd. Det er snakk om en person som både har utnyttet meg seksuelt, men også gjort meg virkelighetsforvirret og manipulert meg.

Hvorfor føler jeg meg da helt ødelagt? Jeg har ikke noe guts igjen. Jeg kan ikke prate med noen utenom min behandler om dette. Sier jeg det til moren min så får jeg en leksjon om at det grusomme folk har overlevd og kommet seg etter. Klarer ikke en sånn moralpreik nå.

Jeg vet ikke egentlig hva jeg prøver å si nå. Bare at jeg føler meg syk på en måte. At hver morgen når jeg våkner så håper jeg det snart blir kveld, og når kvelden kommer så gruer jeg meg til morgenen.

Jeg føler meg skyldig. Hadde denne personen bare gjort noe som var tydelig urimelig, som å oppføre seg forferdelig uten tvil, voldtatt meg, etc, så kunne det kanskje være lettere å ta avstand og å hate. Jeg sier ikke det nødvendigvis er lettere å bli voldtatt, men jeg sier at dette er så innfløkt fordi dette var en person jeg var oppriktig glad i og forgudet. Jeg trodde ikke hn kunne gjøre noen feil. Jeg var vel ung og naiv.

Når jeg tenker at hn kan ha misbrukt meg både fysisk og psykisk så får jeg en vanvittig angst. For det er snakk om den eneste personen som noen gang har brydd seg om meg. Vet ikke om noe annet.

Jeg vet ikke, får lyst å tømme kroppen min for elendighet. Føler meg syk.

[enigma38]

Jeg synes ikke du har en skrue løs, og jeg synes du blir møtt på en dårlig måte, hvis du snakker om dine følelser i forhold til noe som har skjedd og blir avfeid med hva "alle andre" har måttet tåle gjennom tidenes harde gang.

I mitt eksekteskap, så opplevde jeg å gå mye sjelelig juling, han kalte diktene mine for sjelspiss og sa at jeg snakket tomhet når jeg tæyset og hadde humor. Han slo meg bokstavelig talt i hodet med Bibelen, og han var voldelig mot ungene mine ( uten at jeg vil gå i detalj) noe som medførte at jeg gikk. Jeg hadde mistet all tiltro og godhet for den mannen.

Når jeg tenker etter voldtok han meg også, og nektet meg å bruke prevensjon. Desuten var han utro med en nær venninne.

Psykisk hundsing er likevel verre enn det man vet er feil. Nettopp fordi det er så vanskelig å få øye på hva det gjør med en. Det er en saktevirkende gift som medfører forvirringstilstander som du beskriver.

Jeg trodde at alt var min feil. Lenge. Jeg trodde han når han løgnaktig fortalte at alle synes jeg var sånn og sånn, helt til jeg begynte å konfrontere "alle", og de ikke skjønte noe som helst.

Jeg er ikke ferdig med å bearbeide dette, og jeg trenger hjelp til det, for jeg klarer rett og slett ikke, og tør ikke å gå inn i det med hjertet mitt. Men intellektuelt er det bearbeidet ferdig. Det er en lettere jobb.

Jeg kan ikke få meg til å hate noen, men av og til kjenner jeg et raseri mot han, som gjorde slike ting mot meg og ungene (særlig dem) og av og til kjenner jeg ett raseri rettet mot meg selv, som lot det skje.

Så, fnugget, man blir virkelighetsforvirret før man får dette på plass. Det er helt normalt.

Lykke til med å plassere ting på rett hylle.

[Gjest Isflaket]

Jeg synes ikke du har en skrue løs, og jeg synes du blir møtt på en dårlig måte, hvis du snakker om dine følelser i forhold til noe som har skjedd og blir avfeid med hva "alle andre" har måttet tåle gjennom tidenes harde gang.

I mitt eksekteskap, så opplevde jeg å gå mye sjelelig juling, han kalte diktene mine for sjelspiss og sa at jeg snakket tomhet når jeg tæyset og hadde humor. Han slo meg bokstavelig talt i hodet med Bibelen, og han var voldelig mot ungene mine ( uten at jeg vil gå i detalj) noe som medførte at jeg gikk. Jeg hadde mistet all tiltro og godhet for den mannen.

Når jeg tenker etter voldtok han meg også, og nektet meg å bruke prevensjon. Desuten var han utro med en nær venninne.

Psykisk hundsing er likevel verre enn det man vet er feil. Nettopp fordi det er så vanskelig å få øye på hva det gjør med en. Det er en saktevirkende gift som medfører forvirringstilstander som du beskriver.

Jeg trodde at alt var min feil. Lenge. Jeg trodde han når han løgnaktig fortalte at alle synes jeg var sånn og sånn, helt til jeg begynte å konfrontere "alle", og de ikke skjønte noe som helst.

Jeg er ikke ferdig med å bearbeide dette, og jeg trenger hjelp til det, for jeg klarer rett og slett ikke, og tør ikke å gå inn i det med hjertet mitt. Men intellektuelt er det bearbeidet ferdig. Det er en lettere jobb.

Jeg kan ikke få meg til å hate noen, men av og til kjenner jeg et raseri mot han, som gjorde slike ting mot meg og ungene (særlig dem) og av og til kjenner jeg ett raseri rettet mot meg selv, som lot det skje.

Så, fnugget, man blir virkelighetsforvirret før man får dette på plass. Det er helt normalt.

Lykke til med å plassere ting på rett hylle.

Syns du beskriver en helt normal reaksjon.. Anbefaler deg å få det ut. Jo lengre du bærer på det, jo dypere spor..

Jeg levde selv i et sånn forhold, helt alene på en helt annen kant av landet, uten noe støtteapparat rundt meg.

Han var sjarmerende, litt stille og forsiktig i starten. Ble gravid for fort til å skjønne hvem/hva han virkelig var.

Det første svangerskapet fremkalte sider ved denne mannen, som ikke var til å leve med, allikevel holdt jeg ut i seks år.

Seksuellt misbruk var hverdags, det samme med sjalusi og kontroll. Utroskapsanklagene kom haglende i ett. Sjekket til og med underbuksene mine når jeg skulle dusje. Hver gang jeg prøvde å snakke med ham, så stakk han av, gjerne med telefonledningen som han skulle henge seg i..

Sov aldrei mer enn tre timer i strekk i de årene. Gikk ikke natten med til seksuellt misbruk, så var det anklager i ett sett. Det var selvfølgelig jeg som hadde psykiske problemer, ikke han.

Tidlig i forholdet viste han psykopatiske og paranoide trekk. Etter å ha fått vårt første barn, kom tanken min nermere og nermere at det var schizofreni som utviklet seg.

Livet var et helvete. Men, i seks år tenkte jeg at: det kan ikke bli verre nå.. Fikk barn nr to midt i denne perioden.

Jeg var så "tøyd" til slutt at jeg eksploderte.. Hoppet på ham en natt, og ba han holde kjeft. Helt hysterisk var jeg denne natten. Med min albue mot hans hals, tidde han for en gangs skyld. Vet ikke hvor langt det hadde gått visst ikke han hadde blitt stille da..

Få dager etter dette gjorde jeg separasjonspapirene klare, og gav han tre uker på å komme seg ut. Kunne ikke risikere mer for barnas skyld.

Har slitt i alle de år etter dette. Gjentagende depresjoner, problemer med seksualiteten i senere forhold, anst som bare økte, vanskelig å kjenne tillit til andre mennesker etc.

Kom ikke videre før jeg en dag skjønte at dette ikke var min feil, og at den tilgivelsen jeg håpet på å finne i meg selv, ikke finnes.

Kan aldri tilgi, men godta at det var en psyk mann som gjorde dette. Ikke mannen, men ubehandlede psykoser og scizofreni, i en menneskekropp.

Alt dette har satt dype spor i meg. Sliter med mitt. Depresjoner, angst og fobier. Har hatt god hjelp av Cipralex, men er nå på vei over til Remeron. Bitteheten sliter ennå i meg, for at jeg lot dette skje, over så lang tid, men den dempes med årene.

[Gjest fnugget]

Jeg synes ikke du har en skrue løs, og jeg synes du blir møtt på en dårlig måte, hvis du snakker om dine følelser i forhold til noe som har skjedd og blir avfeid med hva "alle andre" har måttet tåle gjennom tidenes harde gang.

I mitt eksekteskap, så opplevde jeg å gå mye sjelelig juling, han kalte diktene mine for sjelspiss og sa at jeg snakket tomhet når jeg tæyset og hadde humor. Han slo meg bokstavelig talt i hodet med Bibelen, og han var voldelig mot ungene mine ( uten at jeg vil gå i detalj) noe som medførte at jeg gikk. Jeg hadde mistet all tiltro og godhet for den mannen.

Når jeg tenker etter voldtok han meg også, og nektet meg å bruke prevensjon. Desuten var han utro med en nær venninne.

Psykisk hundsing er likevel verre enn det man vet er feil. Nettopp fordi det er så vanskelig å få øye på hva det gjør med en. Det er en saktevirkende gift som medfører forvirringstilstander som du beskriver.

Jeg trodde at alt var min feil. Lenge. Jeg trodde han når han løgnaktig fortalte at alle synes jeg var sånn og sånn, helt til jeg begynte å konfrontere "alle", og de ikke skjønte noe som helst.

Jeg er ikke ferdig med å bearbeide dette, og jeg trenger hjelp til det, for jeg klarer rett og slett ikke, og tør ikke å gå inn i det med hjertet mitt. Men intellektuelt er det bearbeidet ferdig. Det er en lettere jobb.

Jeg kan ikke få meg til å hate noen, men av og til kjenner jeg et raseri mot han, som gjorde slike ting mot meg og ungene (særlig dem) og av og til kjenner jeg ett raseri rettet mot meg selv, som lot det skje.

Så, fnugget, man blir virkelighetsforvirret før man får dette på plass. Det er helt normalt.

Lykke til med å plassere ting på rett hylle.

''Psykisk hundsing er likevel verre enn det man vet er feil. Nettopp fordi det er så vanskelig å få øye på hva det gjør med en. Det er en saktevirkende gift som medfører forvirringstilstander som du beskriver.''

Ja, det er kanskje det. Jeg hadde foretrukket noen brukne ben og blåmerker dersom jeg hadde sluppet at noen kødda med sjela mi. Han skulle hjelpe meg til å bli bedre, i stedet for klarer han, gjennom lang tid å plante ideér og tanker i hodet mitt. Det skjedde så snikende at jeg ikke merket det selv. Han fremsto som godheten selv, den som alltid oppofret seg for meg og jeg var den som var vanskelig, den som tenkte og handlet feil. I ettertid får jeg høre at jeg lager dette verre enn det var, at jeg påkaller meg offerrollen osv. Men det blir sagt på en så indirekte måte, at jeg ikke merker det før jeg tar meg i å tenkte og oppfatte ting som hn ville jeg skulle gjøre. Da må jeg gå tilbake å analysere situasjonen for å gjøre meg en oppfatning om det. Men hvor lett er det når man er virkelighetsforvirret?

Jeg klarer ikke engang å stole på min nåværende behandler. Kanskje han er lojal mot kollegaen sin og tenker at jeg har en skrue løs. Kanskje han ville vitnet mot meg i en evt rettsak, hva vet jeg?

Jeg får jo høre fra venner og familie at dette var jeg med på selv, så jeg har egentlig ingenting å klage over. Et par av mine venner sier at dette er noe "alle" opplever, man kan feks være gift i 30 år og finne ut at partneren er utro...så sånn sett mener det at mitt tilfelle ikke er noe å lage noe styr av. Hadde jeg derimot blitt overfalt på gata og voldtatt, så hadde vel pipa vært en annen.

Det verste er at jeg føler meg misbrukt både fysisk og psykisk. Dvs at jeg hadde ingenting igjen da han var ferdig med meg. Jeg lå igjen som et slakt, et skall og han hadde da tatt fra meg både sjel og kropp. Han hadde brukt begge deler. Hadde han overfalt meg, så kunne han ta kroppen min, jeg hadde nok slitt veldig med det og, men da kunne kanskje deler av sjela mi vært reddet.

Jeg synes at fysisk smerte er bedre enn den psykiske. Noen ganger så hjelper det å stramme en strikk rundt håndleddet, for å avlede. Dette fordi jeg ikke ønsker å skade meg selv slik jeg gjorde før.

Det som var så jævlig, var at jeg hadde store problemer da jeg kom til hn, som skulle hjelpe meg. Og i stedet for å hjelpe meg, så gjør hn det verre ved å utnytte, bruke og kaste meg, som om jeg var en gjenstand. I tillegg til å fremstå som en helgen.

Og jeg var ung, naiv, jeg så sånn opp til hn, trodde at hn var den første jeg kunne stole på i livet mitt, våget å åpne meg. Så ble jeg altså bare brukt.

Det er forjævlig hva folk kan finne på, det er for jævlg å høre hva mannen din gjorde mot deg. Han måtte ha vært alvorlig syk, som kunne oppføre seg sånn. Det er det verste av alt, mennesker som du elsker og har gitt din tillit til, at de utnytter nettopp det til å ta kontroll og makt over en, til å spise en opp, sakte meg sikkert til det ikke er noe igjen.

Det gjør det bare verre å få korreksjoner fra omgivelsene. Har jo egentlig mye skyldfølelse fordi jeg ikke takler livet. Klandrer meg selv, beskytter hn. Hn visste jo at jeg ikke hadde mye å spille på fra før, jeg kom dit fordi jeg hadde alvorlige problemer. Så hvordan kunne hn??

Tro meg - dette spørsmålet surrer rundt i hodet mitt nesten hele tida.

[Gjest fnugget]

Syns du beskriver en helt normal reaksjon.. Anbefaler deg å få det ut. Jo lengre du bærer på det, jo dypere spor..

Jeg levde selv i et sånn forhold, helt alene på en helt annen kant av landet, uten noe støtteapparat rundt meg.

Han var sjarmerende, litt stille og forsiktig i starten. Ble gravid for fort til å skjønne hvem/hva han virkelig var.

Det første svangerskapet fremkalte sider ved denne mannen, som ikke var til å leve med, allikevel holdt jeg ut i seks år.

Seksuellt misbruk var hverdags, det samme med sjalusi og kontroll. Utroskapsanklagene kom haglende i ett. Sjekket til og med underbuksene mine når jeg skulle dusje. Hver gang jeg prøvde å snakke med ham, så stakk han av, gjerne med telefonledningen som han skulle henge seg i..

Sov aldrei mer enn tre timer i strekk i de årene. Gikk ikke natten med til seksuellt misbruk, så var det anklager i ett sett. Det var selvfølgelig jeg som hadde psykiske problemer, ikke han.

Tidlig i forholdet viste han psykopatiske og paranoide trekk. Etter å ha fått vårt første barn, kom tanken min nermere og nermere at det var schizofreni som utviklet seg.

Livet var et helvete. Men, i seks år tenkte jeg at: det kan ikke bli verre nå.. Fikk barn nr to midt i denne perioden.

Jeg var så "tøyd" til slutt at jeg eksploderte.. Hoppet på ham en natt, og ba han holde kjeft. Helt hysterisk var jeg denne natten. Med min albue mot hans hals, tidde han for en gangs skyld. Vet ikke hvor langt det hadde gått visst ikke han hadde blitt stille da..

Få dager etter dette gjorde jeg separasjonspapirene klare, og gav han tre uker på å komme seg ut. Kunne ikke risikere mer for barnas skyld.

Har slitt i alle de år etter dette. Gjentagende depresjoner, problemer med seksualiteten i senere forhold, anst som bare økte, vanskelig å kjenne tillit til andre mennesker etc.

Kom ikke videre før jeg en dag skjønte at dette ikke var min feil, og at den tilgivelsen jeg håpet på å finne i meg selv, ikke finnes.

Kan aldri tilgi, men godta at det var en psyk mann som gjorde dette. Ikke mannen, men ubehandlede psykoser og scizofreni, i en menneskekropp.

Alt dette har satt dype spor i meg. Sliter med mitt. Depresjoner, angst og fobier. Har hatt god hjelp av Cipralex, men er nå på vei over til Remeron. Bitteheten sliter ennå i meg, for at jeg lot dette skje, over så lang tid, men den dempes med årene.

Det er vondt å lese hva du har vært gjennom. Jeg tror det verste av alt er at vi tillater mer av mennesker vi elsker og stoler på. Og når denne tilliten blir misbrukt, så er det noe som brister inne i en.

Jeg klarer ikke helt finne svaret på hvorfor jeg holdt ut så lenge heller. Begynner å gå opp for meg at hn måtte ha manipulert meg. Det var kanskje slik i ditt tilfelle også. Det verste er skyldfølelsen. Følelsen av at det er meg det er noe galt med. Og jeg sliter med seksualiteten også. Jeg slipper ingen innpå meg, jeg tør ikke. Når hn kunne, så kan alle finne på noe lignende. Hn var den eneste som jeg lot meg selv ha tillit til, jeg har ikke engang tillit til min nærmeste familie. Men hn slapp inn, og hn misbrukte det.

Jeg forstår ikke hvordan noen kan la sine egne behov komme foran, når man vet at man skader en annen. Jeg forstår ikke hvordan man klarer det, jeg fatter det bare ikke.

Lever ikke, eksisterer bare i et tomrom, et slags vakum hvor jeg prøver å fortrenge, eller ikke ta ting innover meg, ikke alt på en gang. Det er så vond følelse denne sosiale stigmaen.

Fordi jeg ikke gikk gjennom noe verre, så tror folk jeg er gal. Folk tar avstand. Mistet meg selv etterpå og drakk meg avsindes full, stappet i meg piller. Kan godt forstå det. Selv om det ikke var en unnskyldning. Det jeg opplevde var en total retraumatisering. Jeg oppsøkte hjelp for å bli bedre fordi familien min herset med meg. Og så endte det med at hn gjorde det samme.

Skjønner ikke hvordan jeg skal kunne stole på min nåværende behandler. Hn er så vag, lite direkte. Hva om han egentlig er lojal mot kollegaen sin? Hvem kan jeg stole på?

[enigma38]

''Psykisk hundsing er likevel verre enn det man vet er feil. Nettopp fordi det er så vanskelig å få øye på hva det gjør med en. Det er en saktevirkende gift som medfører forvirringstilstander som du beskriver.''

Ja, det er kanskje det. Jeg hadde foretrukket noen brukne ben og blåmerker dersom jeg hadde sluppet at noen kødda med sjela mi. Han skulle hjelpe meg til å bli bedre, i stedet for klarer han, gjennom lang tid å plante ideér og tanker i hodet mitt. Det skjedde så snikende at jeg ikke merket det selv. Han fremsto som godheten selv, den som alltid oppofret seg for meg og jeg var den som var vanskelig, den som tenkte og handlet feil. I ettertid får jeg høre at jeg lager dette verre enn det var, at jeg påkaller meg offerrollen osv. Men det blir sagt på en så indirekte måte, at jeg ikke merker det før jeg tar meg i å tenkte og oppfatte ting som hn ville jeg skulle gjøre. Da må jeg gå tilbake å analysere situasjonen for å gjøre meg en oppfatning om det. Men hvor lett er det når man er virkelighetsforvirret?

Jeg klarer ikke engang å stole på min nåværende behandler. Kanskje han er lojal mot kollegaen sin og tenker at jeg har en skrue løs. Kanskje han ville vitnet mot meg i en evt rettsak, hva vet jeg?

Jeg får jo høre fra venner og familie at dette var jeg med på selv, så jeg har egentlig ingenting å klage over. Et par av mine venner sier at dette er noe "alle" opplever, man kan feks være gift i 30 år og finne ut at partneren er utro...så sånn sett mener det at mitt tilfelle ikke er noe å lage noe styr av. Hadde jeg derimot blitt overfalt på gata og voldtatt, så hadde vel pipa vært en annen.

Det verste er at jeg føler meg misbrukt både fysisk og psykisk. Dvs at jeg hadde ingenting igjen da han var ferdig med meg. Jeg lå igjen som et slakt, et skall og han hadde da tatt fra meg både sjel og kropp. Han hadde brukt begge deler. Hadde han overfalt meg, så kunne han ta kroppen min, jeg hadde nok slitt veldig med det og, men da kunne kanskje deler av sjela mi vært reddet.

Jeg synes at fysisk smerte er bedre enn den psykiske. Noen ganger så hjelper det å stramme en strikk rundt håndleddet, for å avlede. Dette fordi jeg ikke ønsker å skade meg selv slik jeg gjorde før.

Det som var så jævlig, var at jeg hadde store problemer da jeg kom til hn, som skulle hjelpe meg. Og i stedet for å hjelpe meg, så gjør hn det verre ved å utnytte, bruke og kaste meg, som om jeg var en gjenstand. I tillegg til å fremstå som en helgen.

Og jeg var ung, naiv, jeg så sånn opp til hn, trodde at hn var den første jeg kunne stole på i livet mitt, våget å åpne meg. Så ble jeg altså bare brukt.

Det er forjævlig hva folk kan finne på, det er for jævlg å høre hva mannen din gjorde mot deg. Han måtte ha vært alvorlig syk, som kunne oppføre seg sånn. Det er det verste av alt, mennesker som du elsker og har gitt din tillit til, at de utnytter nettopp det til å ta kontroll og makt over en, til å spise en opp, sakte meg sikkert til det ikke er noe igjen.

Det gjør det bare verre å få korreksjoner fra omgivelsene. Har jo egentlig mye skyldfølelse fordi jeg ikke takler livet. Klandrer meg selv, beskytter hn. Hn visste jo at jeg ikke hadde mye å spille på fra før, jeg kom dit fordi jeg hadde alvorlige problemer. Så hvordan kunne hn??

Tro meg - dette spørsmålet surrer rundt i hodet mitt nesten hele tida.

Jeg tror det er sunt at du er der du er. At du stiller deg disse spørsmålene, hvordan kunne hn? Hvorfor skjedde det osv...

Selv har jeg aldri tillatt meg det, og det er veldig dumt.

Faktisk, skal jeg innrømme at jeg har innbilt meg at dette klarer jeg, fordi jeg er så sterk. Det er selvbedrag, det!

Men psykiatrien mener tydeligvis det samme, og fastlegen min sier at de ikke vil gi meg psykolog, fordi jeg virker så oppegående og sterk og bevisst. Hallo? Fastlegen er enig med meg da, i at jeg absolutt burde ha en psykolog å få ut disse tingene hos.

Stå på, fnugget!

[Gjest Isflaket]

Det er vondt å lese hva du har vært gjennom. Jeg tror det verste av alt er at vi tillater mer av mennesker vi elsker og stoler på. Og når denne tilliten blir misbrukt, så er det noe som brister inne i en.

Jeg klarer ikke helt finne svaret på hvorfor jeg holdt ut så lenge heller. Begynner å gå opp for meg at hn måtte ha manipulert meg. Det var kanskje slik i ditt tilfelle også. Det verste er skyldfølelsen. Følelsen av at det er meg det er noe galt med. Og jeg sliter med seksualiteten også. Jeg slipper ingen innpå meg, jeg tør ikke. Når hn kunne, så kan alle finne på noe lignende. Hn var den eneste som jeg lot meg selv ha tillit til, jeg har ikke engang tillit til min nærmeste familie. Men hn slapp inn, og hn misbrukte det.

Jeg forstår ikke hvordan noen kan la sine egne behov komme foran, når man vet at man skader en annen. Jeg forstår ikke hvordan man klarer det, jeg fatter det bare ikke.

Lever ikke, eksisterer bare i et tomrom, et slags vakum hvor jeg prøver å fortrenge, eller ikke ta ting innover meg, ikke alt på en gang. Det er så vond følelse denne sosiale stigmaen.

Fordi jeg ikke gikk gjennom noe verre, så tror folk jeg er gal. Folk tar avstand. Mistet meg selv etterpå og drakk meg avsindes full, stappet i meg piller. Kan godt forstå det. Selv om det ikke var en unnskyldning. Det jeg opplevde var en total retraumatisering. Jeg oppsøkte hjelp for å bli bedre fordi familien min herset med meg. Og så endte det med at hn gjorde det samme.

Skjønner ikke hvordan jeg skal kunne stole på min nåværende behandler. Hn er så vag, lite direkte. Hva om han egentlig er lojal mot kollegaen sin? Hvem kan jeg stole på?

Jeg vet ikke hva jeg skal si.. Selv om fornuften sier at det må gå ann å snakke med behandleren om dette, så skjønner jeg at det ikke erenkelt/lett/mulig.. Jeg burde nok selv ha hatt noen timer hos psykolog, men er lettet over å ha en fastlege som tar meg på alvor.. Dette er nok kun på grunn av feighet fra min side.. Når jeg kjenner hvor vanskelig det er å få fram ting til legen, så kan jeg jo ikke forestille meg hvor vanskelig det er med en , som du sier, behandler..

[Gjest fnugget]

Jeg tror det er sunt at du er der du er. At du stiller deg disse spørsmålene, hvordan kunne hn? Hvorfor skjedde det osv...

Selv har jeg aldri tillatt meg det, og det er veldig dumt.

Faktisk, skal jeg innrømme at jeg har innbilt meg at dette klarer jeg, fordi jeg er så sterk. Det er selvbedrag, det!

Men psykiatrien mener tydeligvis det samme, og fastlegen min sier at de ikke vil gi meg psykolog, fordi jeg virker så oppegående og sterk og bevisst. Hallo? Fastlegen er enig med meg da, i at jeg absolutt burde ha en psykolog å få ut disse tingene hos.

Stå på, fnugget!

''Men psykiatrien mener tydeligvis det samme, og fastlegen min sier at de ikke vil gi meg psykolog, fordi jeg virker så oppegående og sterk og bevisst. Hallo? Fastlegen er enig med meg da, i at jeg absolutt burde ha en psykolog å få ut disse tingene hos.''

Det er jo helt idiotisk. Fordi man ikke faller sammen som et korthus, så får man altså ikke hjelp? Skal man bli straffet fordi man ikke gir seg helt over, fordi man har en selvoppholdelsesdrift - som er helt _nødvendig_ for å overleve? Alle skjønner jo at man ikke bare kan hoppe utfor en klippe eller slutte å spise, dusje, gjøre det man skal, for hvilket valg har man? Gå helt dukken, eller prøve å fungere? Så lenge legen din er enig med deg, så må han ikke gi opp, det er hans jobb å finne en løsning!

Selv har jeg vært som en robot siste årene, som en slags saltstøtte. Har tenkt at neida, jeg har det vel egentlig helt fint, og jeg klarer alt! Men gjør ikke det, det har bare blitt mer og mer skralt i det siste, proporsjonalt med at jeg tar innover meg hva som har skjedd og hvordan det har påvirket meg.

Det er utrolig skummelt å tenke slik, altså "hvordan kunne det skje"...Det høres kanskje ikke så vanskelig ut, men det er grusomt å ta innover seg sannheten, svikene osv. Men det er kanskje noe man må gjennom for å komme videre.

Jeg lever i en fragmentert verden for tiden. Det er som ikke tankene klarer å følge handlingene og omvendt. Feks ser jeg at det er rotete i leiligheten og tenker jeg må rydde, men kroppen min er som lammet. Jeg klarer ikke kjenne at jeg har en kropp som er min, hodet mitt er på en måte avskilt fra kroppen og jeg føler jeg svever i et tomrom.

Fordi de forestillingene jeg har blitt forespeilet og påvirket til å ha, er i ferd med å smuldre opp. Fordi jeg ikke vet hva jeg skal tro lenger, fordi den virkeligheten jeg trodde var sann, er ikke det og hva har jeg da? Hvem er jeg da?

Jeg var svak og sårbar, jeg lot noen definere meg. Dette hadde ikke skjedd om jeg ikke slet psykisk fra før. Men jeg følte meg tom og noen fylte meg opp - midlertidig. Og trakk det tilbake etterhvert. I mellomtiden hadde jeg ikke blitt mer autonom, men det motsatte.

Hvis noen sier til meg at jeg må tilgi, så kjenner jeg at jeg blir sint. Man kan ikke tilgi noe sånt, det er umulig. Jeg vil aldri tilgi, jeg vil tillate meg å være bitter og sint, men jeg vil ikke tillate meg å være det permanent. Jeg skal gå videre, men jeg skal sørge for at dette får konsekvenser.

Lettere sagt enn gjort, jeg vet det. For noen ganger er jeg sint, men andre ganger føler jeg bare resignasjon og mindreverdighetsfølelser.

Det hadde vært langt bedre om familien støttet meg, men de oppfører seg forjævlig det også iblant. Og det blir jeg enda mer forvirret av.

Kanskje det hadde passet de best å sette meg i et hjørne og tape meg over munnen.

[Gjest fnugget]

Jeg vet ikke hva jeg skal si.. Selv om fornuften sier at det må gå ann å snakke med behandleren om dette, så skjønner jeg at det ikke erenkelt/lett/mulig.. Jeg burde nok selv ha hatt noen timer hos psykolog, men er lettet over å ha en fastlege som tar meg på alvor.. Dette er nok kun på grunn av feighet fra min side.. Når jeg kjenner hvor vanskelig det er å få fram ting til legen, så kan jeg jo ikke forestille meg hvor vanskelig det er med en , som du sier, behandler..

Jeg begynner å tvile på behandler når hn sier at den personen det gjelder er "aktverdig". Hvordan kan hn få seg til å si det? Fordi den personen bidrar mye til samfunnet osv, hva er vitsen med å si det til meg? Var det hn gjorde mot meg aktverdig? Hvordan kan behandler tro at jeg reagerer med tillit når han fremstiller positive sider med denne personen? Hvorfor strø salt i såret? Hn vet jo at jeg føler meg mindreverdig.

Så nå er jeg altså blitt misbrukt og utnyttet av en aktverdig person. Hva er jeg da, søppel?

[Gjest Isflaket]

Jeg begynner å tvile på behandler når hn sier at den personen det gjelder er "aktverdig". Hvordan kan hn få seg til å si det? Fordi den personen bidrar mye til samfunnet osv, hva er vitsen med å si det til meg? Var det hn gjorde mot meg aktverdig? Hvordan kan behandler tro at jeg reagerer med tillit når han fremstiller positive sider med denne personen? Hvorfor strø salt i såret? Hn vet jo at jeg føler meg mindreverdig.

Så nå er jeg altså blitt misbrukt og utnyttet av en aktverdig person. Hva er jeg da, søppel?

Håper NHD kan svare deg på dette.. Høres jo helt på trynet ut, spør du meg.. Mennesker med problemer finnes i alle lag, og at behandler sier sånnt til deg er jo totalt uakseptabelt. Han skal være der for deg, og IKKE for den som har satt deg i denne situasjonen. Blir lei meg på dine vegne. Kan fastlegen være en person å ta opp dette med?

[Gjest fnugget]

Håper NHD kan svare deg på dette.. Høres jo helt på trynet ut, spør du meg.. Mennesker med problemer finnes i alle lag, og at behandler sier sånnt til deg er jo totalt uakseptabelt. Han skal være der for deg, og IKKE for den som har satt deg i denne situasjonen. Blir lei meg på dine vegne. Kan fastlegen være en person å ta opp dette med?

Jeg vet ikke..nei jeg skjønner ikke poenget med å si noe sånt. Greit at denne personen gjør en del "aktverdige" ting, men hvorfor si det til meg? Jeg er jo klar over det fra før, liksom. Hadde denne personen vært "hvem-som-helst" så hadde det ikke vært så vanskelig. Men siden saken er som den er, så har jeg vært den som har tapt på dette, og denne personen fikk muligheten til å fortsette å fremstå som "aktverdig" på bekostning av meg. Det er slik jeg ser det, og det føles trist.

Men merker at jeg blir irritert, fordi det uansett er umulig å få noe konsist ut av den behandleren jeg nå går til. Kanskje jeg bare skal slutte

[enigma38]

''Men psykiatrien mener tydeligvis det samme, og fastlegen min sier at de ikke vil gi meg psykolog, fordi jeg virker så oppegående og sterk og bevisst. Hallo? Fastlegen er enig med meg da, i at jeg absolutt burde ha en psykolog å få ut disse tingene hos.''

Det er jo helt idiotisk. Fordi man ikke faller sammen som et korthus, så får man altså ikke hjelp? Skal man bli straffet fordi man ikke gir seg helt over, fordi man har en selvoppholdelsesdrift - som er helt _nødvendig_ for å overleve? Alle skjønner jo at man ikke bare kan hoppe utfor en klippe eller slutte å spise, dusje, gjøre det man skal, for hvilket valg har man? Gå helt dukken, eller prøve å fungere? Så lenge legen din er enig med deg, så må han ikke gi opp, det er hans jobb å finne en løsning!

Selv har jeg vært som en robot siste årene, som en slags saltstøtte. Har tenkt at neida, jeg har det vel egentlig helt fint, og jeg klarer alt! Men gjør ikke det, det har bare blitt mer og mer skralt i det siste, proporsjonalt med at jeg tar innover meg hva som har skjedd og hvordan det har påvirket meg.

Det er utrolig skummelt å tenke slik, altså "hvordan kunne det skje"...Det høres kanskje ikke så vanskelig ut, men det er grusomt å ta innover seg sannheten, svikene osv. Men det er kanskje noe man må gjennom for å komme videre.

Jeg lever i en fragmentert verden for tiden. Det er som ikke tankene klarer å følge handlingene og omvendt. Feks ser jeg at det er rotete i leiligheten og tenker jeg må rydde, men kroppen min er som lammet. Jeg klarer ikke kjenne at jeg har en kropp som er min, hodet mitt er på en måte avskilt fra kroppen og jeg føler jeg svever i et tomrom.

Fordi de forestillingene jeg har blitt forespeilet og påvirket til å ha, er i ferd med å smuldre opp. Fordi jeg ikke vet hva jeg skal tro lenger, fordi den virkeligheten jeg trodde var sann, er ikke det og hva har jeg da? Hvem er jeg da?

Jeg var svak og sårbar, jeg lot noen definere meg. Dette hadde ikke skjedd om jeg ikke slet psykisk fra før. Men jeg følte meg tom og noen fylte meg opp - midlertidig. Og trakk det tilbake etterhvert. I mellomtiden hadde jeg ikke blitt mer autonom, men det motsatte.

Hvis noen sier til meg at jeg må tilgi, så kjenner jeg at jeg blir sint. Man kan ikke tilgi noe sånt, det er umulig. Jeg vil aldri tilgi, jeg vil tillate meg å være bitter og sint, men jeg vil ikke tillate meg å være det permanent. Jeg skal gå videre, men jeg skal sørge for at dette får konsekvenser.

Lettere sagt enn gjort, jeg vet det. For noen ganger er jeg sint, men andre ganger føler jeg bare resignasjon og mindreverdighetsfølelser.

Det hadde vært langt bedre om familien støttet meg, men de oppfører seg forjævlig det også iblant. Og det blir jeg enda mer forvirret av.

Kanskje det hadde passet de best å sette meg i et hjørne og tape meg over munnen.

Jeg bare tenker litt høyt her:

Familien din, som bagatelliserer din opplevelse av ett forhold som har kjørt deg helt ned: HAR de skjønt hvor ille det var, eller har han lurt dem også?

[Gjest fnugget]

Jeg bare tenker litt høyt her:

Familien din, som bagatelliserer din opplevelse av ett forhold som har kjørt deg helt ned: HAR de skjønt hvor ille det var, eller har han lurt dem også?

Jeg har holdt forholdet hemmelig for alle i veldig mange år, fordi hn var min behandler..så familien min er ikke glad i han, men ikke alle skjønner helt alvoret i det, for min del i alle fall..