Drømmer om frihet..

[Gjest syta]

Hva er egentlig frihet? Som barn er det vel å få leke m de andre barna, spise godteri i helgene, sitte på mammas fang hvis noe var vondt, få en god klem..

Ungdom, da er det vel prøve å utforske ting og tang, spenning, være sammen m venner, dra på fest, kjæreste, første kyss..

Voksen, jobb, familie, venner, økonomi, lykke..

Dette er det jeg har drømt om. Min frihet..

Som barn ble jeg utsatt for vold, alkohol og pille misbruk av min mor. Vold av min bror. Psykisk terror av min søster. Jeg er yngst. Fikk aldri sitte på fanget til mamma, fikk aldri en god klem. Ble bare dytta vekk. Følte jeg var i veien hele tida.

Ungdom, tja, hvordan er det å være en ungdom?.. Tror ikke jeg fikk så mye tid til det. Måtte bli voksen på rekord fart.

Voksen, ja det er jeg. Har verdens nydeligste barn. Som jeg elsker over alt på jord. Barnet mitt får alt jeg ikke fikk. Nok klær, leker, nok mat, masse omsorg og kjærlighet. Kan sitte timevis og bare se på henne når ho sover. Beundre det vakre vesenet som jeg har fått til verden.

Men, ja det er et men her.. Jeg har gråte siden jeg var liten. Ville så gjerne ha mamma. Ha masse kjærlighet, få en kjempe stor klem og bli fortalt at ho var gla i meg. Ha mange venner jeg kunne snakke m. Men det turde jeg ikke. Ingen skulle se sorgen inni meg. Den sorgen er så stor. Da jeg fødte barnet mitt, turde jeg ikke gråte av glede. Var redd samboeren min trodde jeg var rar. Mine tårer kommer bare når jeg er alene.

Nå sitter jeg her m mine tårer.. og har fått ekstremt mye angst. Jeg orker snart ikke mer. Smerten inni meg er så stor. Orker nesten ingenting lenger. Ingen av mine nærmeste skjønner hvordan det er å ha angst. Får bare beskjed om å skjerpe meg.

Har gått til psykolog. Uten hell. Ingen vits. For jeg sier ikke alt som plager meg. Orker ikke..

Vil så gjerne bli bedre av angsten min. Men det er ikke lett når det lille barnet inni meg fortsatt skriker..

[enigma38]

Kanskje det er den sårbare lille jenta inni deg som drømmer om å bli sett? Om å slippe fri fra den innestengte tilværelsen du har gitt henne pga den vonde oppveksten?

Kan du ikke prøve å se henne og elske henne, slik hun var/er. Hun trenger det.

Kanskje vil aldri moren din vite av henne, men du kan være din egen mor, om du klarer?

[Gjest prøve forskjellige psykologer]

Jeg tror at dersom du ikke lykkes hos en psykolog, må du prøve deg frem til du finner en psykolog du har kjemi med. Du har uansett hendelser som må bearbeides, og det er vanskelig å gjøre på egen hånd.

[Gjest syta]

Jeg tror at dersom du ikke lykkes hos en psykolog, må du prøve deg frem til du finner en psykolog du har kjemi med. Du har uansett hendelser som må bearbeides, og det er vanskelig å gjøre på egen hånd.

Jeg har vært til flere psykologer. Jeg klarer bare ikke åpne meg. Jeg sier egentlig veldig lite, og vennene mine synes det er godt å snakke m meg.. Jeg er en lytter, støtter andre, men sier ikke noe særlig om meg selv.. Når folk spør hvordan det går, sier jeg alltid, det går greit.. Sånn er livet mitt blitt.

Men bare denne angsten kunne slippe taket..

[Gjest fnugget]

Hei, kjenner meg igjen i det du skriver, det er ubeskrivelig vondt. Det verste er at man som voksen aldri kan få det man burde fått som barn, men man må lære å leve med dette behovet man har inne i seg.

Du kunne sikkert med fordel ha prøvd å gå i terapi, der kunne du forhåpentligvis opplevet positiv speiling og en person som kunne bekrefte deg som du er.

Andre mennesker forstår ikke dette behovet, i alle fall de fleste. Men en behandler vil forstå, fordi dette ikke er en ukjent problemstilling.

Hadde jeg vært deg (noe jeg ikke er, men..) så ville jeg prøvd terapi igjen. Dette skrikende barnet inne i deg kan gjennom terapi få stilt smerten sin over tid.

Men det er nok vel så viktig at du selv omfavner barnet du har inne i deg, og gir det masse forståelse og omsorg og ikke minst næring. Ikke døm deg selv for hardt eller ta avstand fra deg selv. Tillat deg å kjenne på barnet inne i deg, godta følelsene og prøv å omfavne dette barnet symbolsk sett.

Vet det er så mye lettere sagt enn gjort, men det er ikke mening i at noen skal ha det så vondt som deg. Håper du etterhvert finner en måte å hanskes dette på.

[muskath]

Kanskje det er den sårbare lille jenta inni deg som drømmer om å bli sett? Om å slippe fri fra den innestengte tilværelsen du har gitt henne pga den vonde oppveksten?

Kan du ikke prøve å se henne og elske henne, slik hun var/er. Hun trenger det.

Kanskje vil aldri moren din vite av henne, men du kan være din egen mor, om du klarer?

Jeg synes du fikk kloke svar av både fnugget og enigma. Det er viktig å prøve å gi det lille barnet i deg den omsorgen og kjærligheten dette lille barnet ikke fikk da du var liten. Jeg har jobba med meg selv mht dette i mange år og føler at barnet i meg har fått en slags fred. Snakk til deg selv og trøst det lille barnet i deg. Tror du ikke barnet i deg ville fått god trøst av deg som voksen?

Jeg er som deg, syntes aldri det var lett å være åpen mot en behandler. Følte aldri at noen forsto.