Når har man gått lenge nok i terapi?

[Gjest kronisk syk?]

Jeg har lang erfaring i å gå i individual terapi, enda mine problemer går på det sosiale. Nå har jeg begynt i gruppeterapi, men det er jo begrenset hva man kan ta opp i en slik gruppe. Jeg har isåfall ikke lyst til å snakke om alt. Derfor tenker jeg nå at jeg skal søke om individual behandling. Da jeg snakket med en psykolog i dag, sa hun til meg om det ikke holdt den tiden jeg har gått i terapi. Jeg fikk inntrykk av at hun mente at det er vel ikke mer å gjøre da. At toget er kjørt på en måte. Er det slik at hvis man ikke har greid å vise bedring etter mange år i individualterapi, så kan man like gjerne "legge ned årene".

Jeg har alltid levd på håpet om at jeg kan få det bedre i fremtiden. Det er på mange måter dette som har holdt meg oppe. Nå har jeg mer akseptert min skjebne, men håper jeg kan få et bra liv likevel. Jeg vil likevel prøve å komme ut i den normale verdene igjen. Om jeg ikke greier det, får jeg ta til takke med psykiatriverdenen. Selv om jeg kan bli trist av å være sammen med andre som sliter. Når skal man si at nok er nok?

Jeg har også gått til psykomotorisk behandling for å få bedre kontakt med meg selv og kroppen min. Har følt meg kald i mange år. Synes dette hjelper. Men nå skal jeg skifte fysioterapeut da jeg synes hun er litt for hissig for meg. Trenger en som er mer rolig og empatisk.

[Orio]

Er det lenge siden du avsluttet individualterapien? Har du gått i gruppeterapi lenge?

Hvem har satt begrensninger for hva du kan si i gruppeterapien? Er det du selv, fordi du ikke vil dele dine innerste hemmeligheter med hele gruppa? Eller er det lagt opp til at enkelte ting skal/bør holdes utenfor gruppa?

I og med at du har gått i individualterapi lenge, og problemene dine gjelder det sosiale kan det hende at gruppeterapi er den behandlingen som er best for deg.

Du trenger ikke være redd for at du er "gitt opp", da ville du vel ikke fått noen behandling, verken gruppeterapi eller fysioterapi.

[frosken]

Hvis man "alltid" går i terapi, så får man ikke erfaring på hvordan det er å leve uten den støtten som terapi innebærer. Kanskje får man heller ikke oppleve at man faktisk kan klare seg bedre enn man selv tror, og at man har oppnådd resultater som ikke blir så synlige så lenge man fortsetter i terapi.

Av denne grunn tror jeg det etter lang tid i behandling kan være et poeng med en lengre pause - f.eks. på noen år.

Siden du sliter sosialt, så kunne du kanskje fått noen viktige erfaringer ved å få en viss tilknytning til arbeidslivet? Det finnes ulike typer ordninger som tar sikte på å gradvis hjelpe folk ut i arbeidslivet.

Jeg reagerer forøvrig litt på det du skriver i ditt siste avsnitt. Mye mulig at det vil være konstruktivt å skifte fysioterapeut, men samtidig virker det litt som om det er viktig for deg å "gå minste motstands vei", - er du sikker på at det er fornuftig å tilrettelegge tilværelsen så mye i forhold til det du sliter med? Hvordan skal du da få trening i å mestre litt større utfordringer?

[Orio]

Hvis man "alltid" går i terapi, så får man ikke erfaring på hvordan det er å leve uten den støtten som terapi innebærer. Kanskje får man heller ikke oppleve at man faktisk kan klare seg bedre enn man selv tror, og at man har oppnådd resultater som ikke blir så synlige så lenge man fortsetter i terapi.

Av denne grunn tror jeg det etter lang tid i behandling kan være et poeng med en lengre pause - f.eks. på noen år.

Siden du sliter sosialt, så kunne du kanskje fått noen viktige erfaringer ved å få en viss tilknytning til arbeidslivet? Det finnes ulike typer ordninger som tar sikte på å gradvis hjelpe folk ut i arbeidslivet.

Jeg reagerer forøvrig litt på det du skriver i ditt siste avsnitt. Mye mulig at det vil være konstruktivt å skifte fysioterapeut, men samtidig virker det litt som om det er viktig for deg å "gå minste motstands vei", - er du sikker på at det er fornuftig å tilrettelegge tilværelsen så mye i forhold til det du sliter med? Hvordan skal du da få trening i å mestre litt større utfordringer?

Hvordan klarer du å være så direkte? Jeg tenkte det samme, men fikk meg ikke til å nevne det.

[frosken]

Hvordan klarer du å være så direkte? Jeg tenkte det samme, men fikk meg ikke til å nevne det.

Jeg sjekker først nøye med meg selv hvorvidt jeg ønsker å si noe til en annen med god hensikt eller ikke. Hvis reaksjonen min er preget av irritasjon så lar jeg være å kommentere. Dersom jeg kjenner at jeg ønsker å bidra med noe konstruktivt, så tar jeg sjansen på å være direkte :-)

[Orio]

Jeg sjekker først nøye med meg selv hvorvidt jeg ønsker å si noe til en annen med god hensikt eller ikke. Hvis reaksjonen min er preget av irritasjon så lar jeg være å kommentere. Dersom jeg kjenner at jeg ønsker å bidra med noe konstruktivt, så tar jeg sjansen på å være direkte :-)

Det er kanskje derfor det du skriver ikke er preget av irritasjon over andre. Noen ganger skulle jeg ønske jeg var flinkere til å si det jeg mener. Men jeg er nok ikke av typen som tar så mange sjanser.

Fint å se at du er "tilbake" igjen forresten, jeg var redd du var blitt så hekta på skigåing at du hadde bestemt deg for å gå over Grønland alene eller noe i den duren. :- )

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

En gang kommer en til et nivå der en ikke kan forvente ytterligere fremgang om en ikke gjør noe vesentlig anderledes.

Jeg støtter forøvrig froskens advarsel mot å skifte ut fysioterapeuten. Det virker ikke som om det du trenger er en behandler som først og fremst er tilbakelent, empatisk og rolig.

[Gjest kronisk syk?]

En gang kommer en til et nivå der en ikke kan forvente ytterligere fremgang om en ikke gjør noe vesentlig anderledes.

Jeg støtter forøvrig froskens advarsel mot å skifte ut fysioterapeuten. Det virker ikke som om det du trenger er en behandler som først og fremst er tilbakelent, empatisk og rolig.

Grunnen til at jeg ønsker å skifte ut fysioterapeuten min, er at hun ved flere anledninger har en tendens til å legge skylden over på meg når hun har gjort en feil. Det gjelder bl.a. dobbeltbooking av time hvor jeg må gå hjem, og hun sier at jeg burde forstått at det som stod på timekortet ikke gjaldt. Hun hadde skrevet 9.10 og jeg stilte opp kl. 9. Hun mente jeg burde forstått at det ikke var en time. Men det er jo hennes feil. Jeg ble nødt til å gå hjem og komme tilbake noen timer senere. Hun beklaget dette i ettertid. Men hun virker så lite profesjonell siden hun tar ut surheten sin på meg. Det siste som fikk begeret til å renne over, var at hun villle at jeg skulle betale 470 kr. for en time som hun ikke hadde ført opp på timekortet. Jeg kan ikke vite at jeg har time hvis det ikke står på timekortet. Hun mente jeg burde visst det siden vi har faste dager, men det har vi ikke. Nå har jeg fått nok. Jeg slang på røret til henne. Makan til behandling kan jeg ikke finne meg i.

[Orio]

Jeg sjekker først nøye med meg selv hvorvidt jeg ønsker å si noe til en annen med god hensikt eller ikke. Hvis reaksjonen min er preget av irritasjon så lar jeg være å kommentere. Dersom jeg kjenner at jeg ønsker å bidra med noe konstruktivt, så tar jeg sjansen på å være direkte :-)

''Hvis reaksjonen min er preget av irritasjon så lar jeg være å kommentere.''

Jeg har hengt meg veldig opp i akkurat den setningen. Jeg antar (når fornuften får råde) at du ikke mener at du blir irritert over alt du ikke kommenterer? I så fall ville du blitt veldig lett irritert (noe jeg ikke har inntrykk av) eller hatt en kjempejobb med å kommentere alt som skrives her.

Så, hvem har rett? Fornuften, eller den lille jenta inni meg som sier at alt jeg gjør er feil?

[frosken]

''Hvis reaksjonen min er preget av irritasjon så lar jeg være å kommentere.''

Jeg har hengt meg veldig opp i akkurat den setningen. Jeg antar (når fornuften får råde) at du ikke mener at du blir irritert over alt du ikke kommenterer? I så fall ville du blitt veldig lett irritert (noe jeg ikke har inntrykk av) eller hatt en kjempejobb med å kommentere alt som skrives her.

Så, hvem har rett? Fornuften, eller den lille jenta inni meg som sier at alt jeg gjør er feil?

Fornuften din har rett. Det at jeg ikke kommenterer noe, kan ha en haug med årsaker, som f.eks. at jeg heller vil gå på ski enn å bruke for mye tid på nettet :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Grunnen til at jeg ønsker å skifte ut fysioterapeuten min, er at hun ved flere anledninger har en tendens til å legge skylden over på meg når hun har gjort en feil. Det gjelder bl.a. dobbeltbooking av time hvor jeg må gå hjem, og hun sier at jeg burde forstått at det som stod på timekortet ikke gjaldt. Hun hadde skrevet 9.10 og jeg stilte opp kl. 9. Hun mente jeg burde forstått at det ikke var en time. Men det er jo hennes feil. Jeg ble nødt til å gå hjem og komme tilbake noen timer senere. Hun beklaget dette i ettertid. Men hun virker så lite profesjonell siden hun tar ut surheten sin på meg. Det siste som fikk begeret til å renne over, var at hun villle at jeg skulle betale 470 kr. for en time som hun ikke hadde ført opp på timekortet. Jeg kan ikke vite at jeg har time hvis det ikke står på timekortet. Hun mente jeg burde visst det siden vi har faste dager, men det har vi ikke. Nå har jeg fått nok. Jeg slang på røret til henne. Makan til behandling kan jeg ikke finne meg i.

Da har jeg misforstått. Din avgjørelse er høyst forståelig.

(Men kunne vi forstå det riktig ut fra ditt første innlegg?)

[tjohei]

Da har jeg misforstått. Din avgjørelse er høyst forståelig.

(Men kunne vi forstå det riktig ut fra ditt første innlegg?)

Jeg kan bli usikker på om jeg handlet rett. At jeg ikke skulle blitt så oppgitt at jeg slang på røret. Men jeg syntes det var så urimelig. Jeg var hyggelig da jeg ringte, men ble møtt med surhet og en dominerende holdning. Følte ikke at det var rom for kompromiss. Jeg kunne kanskje gått med på å betale halvparten, men kom ikke på å si det i farten. Nå har jeg laken og håndkler som jeg burde hente, men som jeg kvier meg for å hente. Har jeg handlet riktig? Burde jeg tåle såpass?