Fysiske symptomer, men sitter det i hodet?

[Gjest 28-årig mann som ønsker å bli frisk]

Jeg har nok generalisert angst. Eller...? Historien starter 6. april, da jeg våknet etter en fest med nummen venstrearm. Kjentes ut som armen hadde sovnet. Dette kom og gikk noen dager, før det også spredde seg til venstrefoten og høyre fingrer. Gikk til lege, som tok en rekke prøver, samtidig som han begynte å snakke om MS og hjernesvulst. Dette skremte meg voldsomt (og legen har i etterkant beklaget at han gikk så dramatisk ut). Etter legebesøket forverret det hele seg. Jeg ble sykelig opptatt av MS, og var overbevist om at det var det jeg hadde fått. Og jeg fikk en rekke rare symptomer som skiftet rundt i kroppen daglig. Det ene øyeblikket var jeg nummen i ansiktet, ti minutter senere var det i låret osv, osv). Jeg fikk også hodepineanfall, smerter i selve øyeeplet, uklart syn når jeg ble sliten, solbrentfølelse i føttene, tunge ben og armer osv, osv. Det mest vanlige symptomet er /dunkende/ muskler. Kjennes ut som om du kan ta pulsen min over alt på kroppen. Det dunker som i hjerteslag i bakhodet, i fingrene, i lårene - ja til og med i penis! Merkelige greier... I mai var jeg hos øyelege på grunn av øyesmertene. Han undersøkte meg opp og ned uten å finne noe. Samtidig var jeg på min første MR. Ingenting. Ble utredet for B12-mangel, diabetes, flåttbitt - ingenting. Så kom turen endelig til nevrolog. Hun undersøkte meg og fant ingenting, og beroliget meg med at det at jeg hadde så skiftende symptomer ikke tydet på MS. Jeg begynte etter dette å slappe mer av. I begynnelsen hadde jeg katastrofetanker hele tiden, var langt nede. Var sikker på at jeg hadde MS. Brukte mange timer hver dag ved å søke på nettet og lese om MS, kjente igjen symptomene og ble enda mer sikker på min egen diagnose. Etter møtet med nevrologen gikk alt lettere, Jeg slettet helsesidene fra mine favoritter på nettet, og begynte etter hvert å slå meg til ro med at jeg IKKE hadde MS, og at det nok var psykisk, en slags angst på grunn av symptomene. Nå var jeg godt utredet, og man hadde ikke funnet noe. Jeg avskrev det som en periode med hypokondri, og i høst har jeg følt meg forholdsvis normal. Livskvaliteten har kommet tilbake. Plagene var der fortsatt i varrierende grad, men veldig beskjedent, og uten at det preget hverdagen min. Det gikk ukesvis mellom hver gang jeg ofret symptomene en tanke. I desmeber ble jeg kalt inn til nytt møte med nevrologen, for å få resultatene av såkalt VER-undersøkelse av øynene, spinalvæskeprøve og MR med kontrast som jeg tok i september. Jeg dro ditt lett til sinns, overbevist om at jeg skulle få gode nyheter, og at nevrologen også skulle foreslå "sikkert noe psykisk". Det gjorde hun for så vidt også. MR og spinalvæskeprøve fin, og hun sa at det faktum at det hadde gått bedre i høst, og at ting ikke slo inn så sterkt når jeg gjorde noe lystbetont antydet angst, ikke MS. MEN, og dette er det store, MEN hun sa at VER antydet gjennomgått synsnervebetennelse i mai. Hun sa de ikke kunne si det 100%; sikkert, men at de regnet det som sannsynlig. Og at det derfor var 20-30%; sjanse for MS senere. Dermed datt det hele i grus igjen. Og katastrofetankene startet på nytt. De neste dagene kom symptomene sterkere enn noen gang, og jeg fikk de samme smertene i øynene som sendte meg til legen i mai. Nå også i BEGGE øyne, og jeg slet med diffust syn og det rant av øynene hele tiden. Øyneproblemen har lettet nå, etter vel 8-9 dager, men føler meg tilknytt i brystet, og jeg har følt meg på grensen til å besvime et par ganger. Har hatt en voldsom og stikkende hodepine nærmest kontinuerlig. Det suser og sitrer. Minner om de symptomene som er listet opp angående migrene. Men migrene er vel avgrenset i tid. Dette har vart lenge nå. Det bliker ofte i øynenen også. Korte lysglimt. Selv om jeg vet at selvdianostisering over nettet er bare tull, så må jeg innrømme at jeg har brukt mye tid på nettet i det siste for å lese om de symptomene jeg har. Jeg har kommet over det som heter psykosomatiske plager. Kan det være det jeg har? Er det slik at depresjon kan gi kroppslige utslag lik de jeg har vært plaget med? Det virker som jeg leser om symptomer, så dukker de opp i kroppen min etterpå. Øyneproblemene kom etter at jeg fikk dårlige nyheter hos nebvrologen. Kan jo vær det der Uhthoffs fenomen, eller en ny synsnervebetennelse. Men det er jo merkelig og veldig tilfeldig at det skal dukke opp samme dagen som jeg er hos nevrologen!?! Jeg har som sagt vært langt nede i perioder dette har stått på, og har også tenkt selv at jeg sliter litt psykisk. Merker at jeg gråter lett når jeg ser triste ting på TV (noe som ikke skjedde før), er plaget med lav selvtillit (spesielt overfor damer), merker jeg er misunnelig på kompiser når de kommer med damehistorier, mens jeg som ikke har tatt på ei jente på over ett år sitter der og tenker "hvorfor kunne ikke det skjedd meg". Matlysten er god, men seksuallysten hopper opp og ned, er konstant trøtt (har begynt å drikke kaffe, i en alder av 28 år!), og skikkelig matlei av jobben min (jobber innen media, hektisk hverdag, mye ansvar). Har også merkelige drømmer/mareritt - hvor jeg drømmer at jeg blir drept ved hegning!?! Veldig merkelig. Ikke suisidial i det daglige, absolutt ikke, men jeg liker ikke disse drømmene. Har nok alltid vært litt plaget av dårlig selvtillit på enkelte felt, og kanskje litt for opptatt av hva andre synes om meg, men har samtidig mange venner og har alltid fungert godt i det sosiale. Jeg har ikke sosial angst, men jeg har angst for angsten - noe som hemmer meg i det daglige. Redd for at andre skal se at jeg ikke har dte bra. Skamfull over egen tilstand. En annen indikator på at det er noe psykisk er at jeg nylig - gjennom jobbenn - møtte en som var veldig dårlig med angst. Han har vært på sosialen i mange år på grunn av nerveproblemer. Merket at jeg følte meg veldig dårlig etter å ha møtt han. Tenkt: Hva om jeg blir slik? Driver konstant å tenker tilbake på epsioder før problemene dukket opp, hvor jeg også kjente armer og ben som sovnet lett, og det murret litt i musklene. Husker spesielt en episode på fotballtrening for 5-6 år siden hvor bena sviktet under meg og jeg ramlet. Etter to sekunder var de ok igjen. Fastlegen sier han tror jeg har angst, og har bestilt time med psykolog (lang ventetid), men sier samtidig at det beste er å trimme, gå på jobb og prøve å leve så normalt som mulig. Hva kan mine plager skyldes? Er det angst/depresjon? Er det psykosomatiske lidelser? Er jeg, etter å ikke ha gått til legen omtrent i det hele tatt i 27 år, plutselig blitt hypokonder? Er det MS likevel? Eller er det en kombinasjon av reelle plager fra f.eks MS, elektrolyttmangel eller virus kombinert med psykiske propblemer? Og hva er prognosene? Det virker som det hele startet med fysiske plager, så angst for MS som avtok, så ny angst for MS etter besøk hos nevrolog, nå angst for angst... Er det noe jeg selv kan gjøre mens jeg venter på psykologg-time? Trimmer litt, men kunne sikkert gjort mer. Har begynt å ta johannesurt (men bare to-tre dager ennå). Vet jeg har negativt tankemønster som gjør dette til en ond sirkel, men jeg vet ikke hva som utløser de tankene... Jeg holder på å bli gal!! Har lyst til å merke bedrning nå! Drittlei av å ha disse symptomene. Føler meg ikke ødelagt i hodet, det er de kroppslige plagene som er dte ille. Og legene finner altså ikke noe galt med kroppen... - Lei og bekymret 28-åring

[Soulshine]

Ja her kjenner man seg sannelig igjen. Det beste hadde jo vært om du kunne slutte og tenke - men det vet vi jo er umulig.

Etter og ha lest innlegget ditt vil jeg gi deg følgende råd: Kom det ut av sider på nettet som handler om sykdom. Du sier du ønsker og bli bedre - da må du kutte ut denne leten etter hva som "mulig" kan feile deg.

Du har klart sykdomsangst - og det blir værre av og lese om symptomer og finne frem til alle tenkelige lidelser du kan ha.

Jeg har vært der - og vet godt hva sykdomsangst er og som du selv sier får du nesten alt du leser om av symptomer - men HAR ingen av sykdommene. Kroppen og psyken er et merkelig fenomen.

Alle kroppslige fenomen du nevner kan relateres til angst. Som i og for seg er en vanskelig sykdom - som du nå er i ferd med og gjøre enda vanskeligere.

Du er grundig undersøkt - det du frykter er utelukket. Om du skulle få MS eller det som værre er senere i livet - se da MÅ du forholde deg til det da. Du bestemmer ikke hva du skal få/ikke få av sykdommer.

Det du derimot bestemmer er om du skal leve som om du har MS nå - når du faktisk IKKE har det!!! Vil du i en alder av 28 år bruke din dyrbare tid på dette her? Du svarer garantert nei - og da må du endre tankesettet ditt fort. Dette er det lett og gro fast i.

Jeg vil anefale deg og lese boken til Ingvar Wilhelmsen (kommer ikke på tittelen). Han er spesialist på hypokondri og driver en egen klinikk i Bergen på Haukeland sykehus. Det er en god bok - reflekter over det som står der!

Du må ta et livsvalg du nå - endre tankemønster - og det beste du kan gjøre er som tidligere sagt - skaff deg noe annet og lese om enn sykdom. Lev som om du er det du er - FRISK (med angst for sykdommer).

Jeg vet hvor slitsomt dette er - tro meg - men ikke kast bort tiden din på dette. Jeg har brukt altfor mange år på det. Ikke ETT av dem var verdt det.

Klarer du det ikke alene - søk nødvendig hjelp - så raskt som mulig.

Lykke til

[ekte nick]

Ja her kjenner man seg sannelig igjen. Det beste hadde jo vært om du kunne slutte og tenke - men det vet vi jo er umulig.

Etter og ha lest innlegget ditt vil jeg gi deg følgende råd: Kom det ut av sider på nettet som handler om sykdom. Du sier du ønsker og bli bedre - da må du kutte ut denne leten etter hva som "mulig" kan feile deg.

Du har klart sykdomsangst - og det blir værre av og lese om symptomer og finne frem til alle tenkelige lidelser du kan ha.

Jeg har vært der - og vet godt hva sykdomsangst er og som du selv sier får du nesten alt du leser om av symptomer - men HAR ingen av sykdommene. Kroppen og psyken er et merkelig fenomen.

Alle kroppslige fenomen du nevner kan relateres til angst. Som i og for seg er en vanskelig sykdom - som du nå er i ferd med og gjøre enda vanskeligere.

Du er grundig undersøkt - det du frykter er utelukket. Om du skulle få MS eller det som værre er senere i livet - se da MÅ du forholde deg til det da. Du bestemmer ikke hva du skal få/ikke få av sykdommer.

Det du derimot bestemmer er om du skal leve som om du har MS nå - når du faktisk IKKE har det!!! Vil du i en alder av 28 år bruke din dyrbare tid på dette her? Du svarer garantert nei - og da må du endre tankesettet ditt fort. Dette er det lett og gro fast i.

Jeg vil anefale deg og lese boken til Ingvar Wilhelmsen (kommer ikke på tittelen). Han er spesialist på hypokondri og driver en egen klinikk i Bergen på Haukeland sykehus. Det er en god bok - reflekter over det som står der!

Du må ta et livsvalg du nå - endre tankemønster - og det beste du kan gjøre er som tidligere sagt - skaff deg noe annet og lese om enn sykdom. Lev som om du er det du er - FRISK (med angst for sykdommer).

Jeg vet hvor slitsomt dette er - tro meg - men ikke kast bort tiden din på dette. Jeg har brukt altfor mange år på det. Ikke ETT av dem var verdt det.

Klarer du det ikke alene - søk nødvendig hjelp - så raskt som mulig.

Lykke til

Håper du får time hos psykolog snart - du har kanskje forsøkt å kontakte flere privatpraktiserende? (på de voksenpsykiatriske poliklinikken får man som regel bare noen få timer, hvis man kommer inn i det hele tatt).

Jeg har også en bok å anbefale: Aud Bruknapp "UT AV RUNDKJØRINGEN. En liten bruksanvisning for hjernen". Den handler om det å komme seg ut av slike vonde tankespor som du har kjørt deg inn i.

Lykke til!